Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Dommer Hellesylt: Saken gjelder spørsmålet om styret i Espedalen bygdealmenning har adgang til å leie ut småviltjakten i områder av Side:555 almenningen i en del av j aktsesongen og bestemme at bruksberettigede i almenningen i utleieperioden utelukkes fra å j akte i de utleide områder. Styret vedtok den 6. august 1976 en jaktordning for småviltjakten som innebar at 128.100 dekar - svarende til 55 prosent av almenningens totale areal - skulle utleies. For de bruksberettigedes eksklusive jakt ble forbeholdt et areal på 66.200 dekar. De bruksberettigede kunne dessuten jakte på et område på 39.900 dekar sammen med ikke bruksberettigede som løste jaktkort. Samlet utgjorde dette 106.100 dekar eller 45 prosent av almenningens totale område. Utenfor utleieperioden - unntatt under elgjakten - kunne de bruksberettigede i jaktsesongen jakte på hele almenningens område. De 128.100 dekar er hver høst i september blitt utleid, i de senere år i seks dager, fra småviltjaktens begynnelse. I disse dager har de bruksberettigede som følge av utleien vært avskåret fra småviltjakten. Den bruksberettigede Erik Gillebo, som hadde protestert mot jaktordningen, meddelte almenningsstyret i brev 29. august 1976 at han ville bruke sin j aktrett i hele almenningens område uinnskrenket. Styret reiste deretter sak mot Gillebo. For herredsretten nedla styret påstand som gikk ut på at styret - i forhold til Gillebo - hadde rett til «å foreta innskrenkning i hans j aktområde innenfor almenningen slik det fremgår av styrevedtak 6. august 1976». Sør-Gudbrandsdal herredsrett, sorenskriveren med domsmenn, avsa den 24. januar 1979 dom i saken med denne domsslutning: «I. Saksøkte Erik Gillebo er forpliktet til å respektere vedtak fattet 6.8.1976 av styret i Espedalen Bygdealmenning om bortleie av jakten i en del av jaktområdet slik som nærmere beskrevet i vedtaket. 2. Hver av partene bærer sine omkostninger.» Dommen ble avsagt under dissens. En av domsmennene ville gi Gillebo medhold. Erik Gillebo anket herredsrettens dom til Eidsivating lagmannsrett, «1. Espedalen bygdeallmennings styrevedtak av 6. august 1976 er ugyldig når Erik Gillebo som bruksberettiget avskjæres fra jakt på det bortleide terreng. 2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.» Espedalen bygdealmenning har anket lagmannsrettens dom. Den ankende part gjør gjeldende stort sett de samme anførsler for Høyesterett som for lagmannsretten. Han mener at lagmannsrettens dom er uriktig. Den bryter både med vanlige almenningsrettslige regler og med fast innarbeidet praksis i Espedalen bygdealmenning. Etter den ankende parts oppfatning har styret hjemmel for sitt vedtak i jaktlovens §16 og i jaktregler for Espedalen bygdealmenning - gitt i medhold av §16 - av Direktoratet for jakt, viltstell og fiske ved forskrift den 13. januar 1971, jfr. §3 og §4 disse jaktregler. Loven og jaktreglene fastsetter at styret kan foreta innskrenkninger med hensyn Side:556 til tiden, området og måten for utøvelsen av jakt. Innskrenkning kan skje uten at den er begrunnet i hensynet til viltbestanden. Det følger av lovens §16 og jaktreglenes §3 at jakten kan bortleies til andre enn bruksberettigede. Oppdeling av almenningen i flere j aktområder er hjemlet i reglenes §4. Den kompetanse styret i Espedalen bygdealmenning her er gitt i regelverket, har det utøvet i lang tid. I henhold til regler for utøvelsen av jakt på småvilt som ble fastsatt i 1902, har styret foretatt oppdeling av almenningen i forskjellige jaktområder. Gjennom lang tid har områder vært utleid med utelukkelse av de bruksberettigedes jakt. Det kom ikke protester mot disposisjoner av denne art før i 1953, men denne protest bevirket ingen endring i praksis, den fortsatte som før. Ved vurderingen av hvor langt styrets myndighet til å regulere jaktutøvelsen går, kan ikke styrets kompetanse på dette område ses isolert. Spørsmålet må ses i sammenheng med den vide kompetanse styret har når det gjelder regulering av annen bruksutøvelse i almenningen enn jakt. Dette ble fremholdt for lagmannsretten, som imidlertid har vurdert kompetansen isolert for j aktens vedkommende. Det er i lovgivningen, i almenningspraksis og i rettspraksis akseptert at styret i bygdealmenninger har en vidtgående myndighet blant annet når det gjelder å regulere utøvelsen av fiske, av beiterett med bortleie av havn, og når det gjelder avvirkning av skog. Det har endog vært godtatt at et almenningsstyre kan foreta salg fra en almenning, jfr. Høyesteretts avgjørelse inntatt i [[Rt-1963-212]]. Det førstvoterende der uttaler om styrets kompetanse når det gjelder å forestå en naturlig og forsvarlig forvaltning av almenningen, må gjelde tilsvarende i saken her. Når de bruksberettigedes næringsinteresser må tåle en vidtgående regulering, kan ikke en rekreasjonsinteresse - uten økonomisk betydning - stå sterkere. Ankemotparten, som har erkjent at det er som rekreasjon jakten har betydning for ham, har full frihet til å jakte i områder som utgjør vel 106.000 dekar, og det er bare seks dager i jaktsesongen utleien beskjærer ham fra å jakte i det utleide område. Styret har truffet sine vedtak etter en grundig saksbehandling på styremøter og årsmøter. Det er karakteristisk at det bare er en bruksberettiget som ikke vil respektere vedtaket om utleie. Styret har hatt for øye hele almenningsfellesskapets vel. Det har vært helt nødvendig med utleie for å skaffe inntekter til dekning av utgifter til fjelloppsyn og administrasjon. Inntektene ved jaktutleie har ikke oversteget den del av utgiftene med almenningen som kan tilbakeføres til reguleringen av og kontrollen med jaktutøvelsen. Styret har holdt seg innenfor lovens og forskriftenes ramme, og det har handlet i samsvar med prinsipper som ellers gjelder for et almenningsstyres kompetanse. Dets skjønn kan da ikke overprøves av domstolene. Den ankende part har nedlagt slik påstand: «I. Erik Gillebo er forpliktet til å respektere vedtak fattet 6. august 1976 av styret i Espedalen bygdealmenning om bortleie av jakten i en del av jaktområdene slik som beskrevet i vedtaket. 2. Erik Gillebo dømmes til å betale saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett.» Side:557 Ankemotparten, Erik Gillebo, hevder at lagmannsrettens dom er riktig, og har blant annet anført: Styrets kompetanse med hensyn til regulering av j aktutøvelsen finner sin hjemmel og begrensning i lov og forskrift. Jaktlovens §16 hjemler ikke regler som gir adgang til utleie av områder med utelukkelse av de bruksberettigede. Forskriftene er formet etter loven og kan ikke gå lenger enn den. Styrets kompetanse når det gjelder regulering av utøvelsen av annen bruksutøvelse i almenningen enn jaktrett, er uten interesse. En rekreasjonsinteresse må stå minst like sterkt som en økonomisk interesse. Skal jaktretten kunne innskrenkes, er det for øvrig et vilkår at dette er nødvendig. De økonomiske hensyn som den ankende part påberoper seg - utgifter til fjelloppsyn og administrasjon - kan i tilfelle tilgodeses på annen måte, f.eks. gjennom en avgift som pålegges de berettigede. Bortleie er således ikke nødvendig i lovens forstand. Når styret har gått utenfor hva det har hjemmel for, er dets vedtak ugyldig. Det bestrides ellers at det foreligger så langvarig praksis som påstått fra styrets side med å leie ut områder hvor de almenningsberettigede utelukkes. Det er ikke godtgjort at slik utleie har forekommet før etter siste verdenskrig. Ankemotparten har nedlagt denne påstand: «1. Lagmannsrettens domsslutning pkt. 1 stadfestes. 2. Espedalen Bygdealmenning dømmes til å betale saksomkostninger til det offentlige for samtlige instanser.» For Høyesterett er det framlagt en del nye dokumenter. Ved bevisopptak til bruk for Høyesterett er avhørt Erik Gillebo og formannen i styret for Espedalen bygdealmenning samt to vitner. Det foreligger videre en skriftlig redegjørelse fra Gillebo i tilknytning til hans partsforklaring under bevisopptaket. Saken står for Høyesterett i alt vesentlig i samme skikkelse som for lagmannsretten. Om saksforholdet og partenes anførsler for herredsretten og lagmannsretten vises til disse retters domsgrunner. Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og kan også i det vesentlige tiltre lagmannsrettens begrunnelse, idet jeg skal tilføye: Jaktutøvelsen i bygdealmenning er regulert i jaktlovens §16. Denne bestemmelse fastsetter hvem som har rett til småviltjakt, og den hjemler adgang for almenningsstyret til å utarbeide forslag til jaktregler, som fastsettes av viltstyret, dvs. av Direktoratet for jakt, viltstell og ferskvannsfiske. For Espedalen bygdealmennings vedkommende er akt- og fangstforskrifter som nevnt fastsatt av direktoratet ved forskrift av 13. januar 1971. Forut for disse forskrifter var styrets kompetanse når det gjaldt reguleringen av småviltjakten knyttet til jaktreglene av 1902, som også - etter jaktloven av 1899 - for å bli gyldige, måtte stadfestes av Landbruksdepartementet. I et utkast til disse var det opprinnelig en bestemmelse som var ment å skulle gi styret adgang til å utestenge de bruksberettigede fra j aktutøvelse ved utleie til andre, men denne bestemmelse ble tatt ut etter at det forelå Side:558 en uttalelse fra Landbruksdepartementet om at den gjeldende jaktlovs §5 ikke gav hjemmel for å avskjære de bruksberettigede noen jakt i almenningen. Etter denne endring ble så jaktreglene stadfestet. Disse reglene, som fram til de ble avløst av forskriftene av 13. januar 1971, dannet grunnlaget for styrets kompetanse til å regulere utøvelsen av småviltjakten i Espedalen bygdealmenning, gav således overhodet ikke hjemmel for utleie av områder av almenningen med utelukkelse av de bruksberettigedes j akt. Den praksis som i ganske lang tid må anses å ha vært fulgt med utleie av småviltjakten i bestemte områder av almenningen - med enerett for leietakerne til å jakte - var således ikke hjemlet i reglene og dermed i strid med jaktloven av 1899. Styrets myndighet når det gjelder å regulere utøvelsen av småviltjakten, har sin hjemmel i forskriftene - og sin begrensning der. De nå gjeldende forskrifters §3 og §4 er ikke helt entydige når det gjelder spørsmålet om adgang til utleie. Jeg finner det imidlertid ikke nødvendig å gå inn på en nærmere analyse av de tolkingsalternativer som en rent språklig forståelse kan innby til. Forskriftene må tolkes på bakgrunn av de omstendigheter som ellers belyser hvilket innhold de er ment å skulle ha. Det er på det rene at departementets standpunkt - og direktoratets - har vært at heller ikke den någjeldende jaktlovs §16 hjemler regler som gir adgang til - ved bortleie av småviltjakten til andre - å utelukke de bruksberettigede fra denne jakten i områder av bygdealmenning. Det er ikke tvilsomt at direktoratet - som fastsatte de någjeldende aktregler for Espedalen bygdealmenning - ikke har ment å gi styret adgang til å utøve en slik utleiepraksis som styret har ment seg berettiget til. Denne oppfatning har styret vært kjent med. Departementet har hevdet det samme konsekvente standpunkt både under den gamle og den någjeldende jaktlov. Forskriftene kan ikke tildele videre myndighet enn loven hjemler, men behøver ikke å gå så langt som loven rekker. Av dette må følge at selv om departementets - og direktoratets - tolking av loven skulle være for snever på det punkt det er tale om, så har likevel ikke direktoratet i forskriftene gitt styret adgang til å bortleie området med utelukkelse av de bruksberettigedes jaktrett. Skulle forskriftene forstås på den måte som den ankende part hevder, ville forskriftene få et innhold som direktoratet ikke har villet gi dem. Og, vil jeg tilføye, som heller ikke er den mest nærliggende forståelse av forskriftene ut fra deres ordlyd. Iallfall slik forholdene ligger an i saken her, kan en tolking av forskriftene - i strid med direktoratets forutsetninger - ikke komme på tale. Jeg kan for øvrig også i det vesentlige tiltre lagmannsrettens begrunnelse som bygger på en tolking av lovhjemmelen i jaktlovens §16. Men denne tolking er som nevnt ikke avgjørende for det resultat jeg er kommet til. Ut fra det rettslige syn jeg har, er det ikke foranledning for meg til å gå inn på de spørsmål som ellers er reist i saken. Uansett hva som måtte være rimelig eller tjenlig ut fra almenningens interesser, kan ikke de bruksberettigedes lovbestemte rett til småviltjakt begrenses, eller styrets lovbestemte myndighet utvides, i strid med lov eller forskrift, ut Side:559 fra betraktninger over hva som kan bestemmes med hensyn til annen utøvelse av almenningsbruk enn småviltjakt. Dersom styrets adgang ut fra almenningens interesser til på tjenlig måte å regulere utøvelsen av småviltjakten skulle være for snever, er dette et spørsmål som i tilfelle må løses på lovgivningsplanet. Anken har ikke ført fram, og jeg finner at den ankende part må svare saksomkostninger for Høyesterett etter hovedreglene i tvistemålslovens §180. Lagmannsrettens omkostningsavgjørelse finner jeg etter omstendighetene ikke grunn til å fravike. Ankemotparten, som har fri sakførsel for Høyesterett, har fremlagt omkostningsoppgave. Han har hatt utgifter med kr. 390. Saksomkostningene for Høyesterett inklusive utgiftene settes til kr. 17.500. Jeg stemmer for denne dom: 1. Lagmannsrettens dom stadfestes. 2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Espedalen bygdealmenning 17.500 - sytten tusen fem hundre - kroner til det offentlige innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom. Dommer Endresen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Dommerne Mellbye, Løchen og Stabel: Likeså. Av herre ds rettens dom (sorenskriver Olaf Sirnæs med domsmenn): Direktoratet for jakt, viltstell og ferskvannsfiske har ved forskrift av 13. januar 1971 fastsatt jakt- og fangstregler for Espedalen Bygdealmenning. 1 §4 i disse regler er bestemt: Styret kan foreta innskrenkninger med hensyn til tiden, området og måten for utøving av jakt og fangst når dette etter styrets mening er nødvendig. For jegere som ikke er bruksberettigede eller likestilt med bruksberettigede, kan styret bestemme at jaktkort bare skal gi rett til jakt etter visse nærmere navngitte viltarter og begrense det antall vilt av de forskjellige slag som kan felles pr. jeger. Styret kan også om de finner det hensiktsmessig, dele allmenningen i to eller flere jaktområder (terreng). Før styret treffer noe vedtak i henhold til de forangående ledd i denne paragraf, skal viltnemnda være gitt anledning til å uttale seg. Motsetter viltnemnda seg at innskrenkninger foretas, må styrets vedtak godkjennes av Direktoratet for jakt, viltstell og ferskvannsfiske. Det samlede jaktområde utgjør ca. 234.200 da. Av dette område har bygdealmenningens styre besluttet å bortleie ca. 128.100 da. (55%) på 2 års kontrakter mens resten ca. 106.100 da. er holdt igjen som jaktområde for de bruksberettigede. Viltnemnda har godkjent denne ordning. En av de bruksberettigede - Erik Gillebo - vil imidlertid ikke godta ordningen idet han mener at den foransiterte bestemmelse ikke gir almenningsstyret hjemmel til å foreta noen geografisk innskrenking av jaktområdet - - - Retten skal bemerke: Det er på det rene at jakten i Espedalen Bygdealmenning helt fra Side:560 århundreskiftet ved flere anledninger har vært leiet bort til andre enn de bruksberettigede og at et solid flertall av disse har godkjent denne ordning. Det er styrets oppgave å forvalte almenningen på beste måte og å utnytte de muligheter som bl.a. ligger i jaktretten. Styret (og flertallet av de berettigede) kan herunder selvsagt ikke sette den enkelte bruksberettigedes rett til side, men en viss innskrenking må den enkelte bruksberettigede finne seg i såsant styrets disposisjoner må anses som saklige og forsvarlige. Rettens flertall (formannen og domsmann Hans Ringlund) finner ikke at vedtaket om å leie bort 55% av jaktområdet i 6 dager til ikke bruksberettigede kan karakteriseres som uforsvarlig eller usaklig. Denne oppfatning støttes av at et solid flertall blant de bruksberettigede har godkjent ordningen. Det er relativt få som benytter seg av jaktretten og det er da naturlig at jaktretten søkes utnyttet økonomisk ved bortleie. Det må videre legges vekt på at utleien som utelukker de bruksberettigede kun gjelder 55% av området og varer bare i 6 dager, mens jakttiden for øvrig varer til slutten av desember. Den innskrenking som bortleien medfører i de bruksberettigedes jaktutøvelse blir således bagatellmessig. Det kan etter flertallets mening ikke være tvilsomt at almenningsstyret har hjemmel for sitt vedtak i jaktreglenes §4. Det er ikke grunn til å anta at det bare er hensynet til viltbestanden som er avgjørende når styret skal avgjøre hva som er «nødvendig». Styrets vedtak om bortleie går ikke utover det et mindretall av 680 bruksberettigede må finne seg i og heller ikke ut over det et mindretall i andre sameieforhold må finne seg i. Saksøkte har ikke kunnet påvise at han har hatt noen nevneverdig ulempe av utleien. Rettens flertall finner etter foranstående at saksøkerens påstand må tas til følge, dog således at ordlyden endres derhen at saksøkte plikter å respektere vedtaket om bortleie. Rettens mindretall (Ragnhild Lien) mener at almenningsstyret har gått utenfor sin kompetanse og satt tilside de bruksberettigedes interesser ved å leie ut jakten på en del av områdene til andre enn de bruksberettigede og stemmer derfor for at saksøktes påstand tas til følge. Mindretallet ønsker å tilføye: Hun er av den oppfatning at Erik Gillebo, som bruksberettiget i Espedal bygdealmenning, ikke kan avskjæres rett til småviltjakt i det 128100 dekar store området i Espedal bygdealmenning i de seks dager Almenningsstyret leier dette området bort til privatpersoner. De bruksberettigedes rett til jakt og fangst i bygdealmenning er hjemlet i lov av 14. desember 1951. §16. Mindretallet er uenig i Almenningsstyrets påstand om at §16 i nevnte lov. hjemler styret myndighet til de foretatte disposisjoner som klart innskrenker de bruksberettigedes rett til småviltjakt i Espedal bygdealmenning. Økonomiske interesser, som i dette tilfellet Almenningsstyrets bortleie av 128100 da. av Espedal bygdealmenning til rypejakt i seks dager pr. år til privatpersoner, anses ikke å oppfylle nødvendighetskriterier i §16 i Lov om jakt og fangst i bygdealmenning av 14. desember 1951, nr. 7. Direktoratet for jakt- og ferskvannsfiske og Landbruksdepartementets fortolkning av nødvendighetskriteriet i nevnte lovs §16 er i samsvar med mindretallets syn. - - - Av lagmannsrettens dom (lagmann T. Brun Fretheim, lagdommerne Bjørn Skreiberg og Jan Frøystein Halvorsen): - - - Side:561 Espedalen statsalmenning ble i 1855 solgt til de bruksberettigede, og skogen ble utskiftet. Fjellstrekningene, i alt ca. 240.000 dekar, er ikke utskiftet, og det er på det rene at disse deler av den opprinnelige statsallmenning er bygdeallmenning, jfr. [[Rt-1939-854]]. Styret for allmenningen vedtok i mai 1901 jaktregler med en bestemmelse om at rett til jakt med hund på fuglevilt skulle søkes gjort innbringende for allmenningskassen ved utleie, men reglene ble ikke godkjent av Landbruksdepartementet, som fant at det etter §5 i jaktloven av 1899 ikke var adgang til å avskjære beboerne fra adgang til jakt ved en slik bestemmelse i reglene. Nye jaktregler uten slik bestemmelse for småviltjakten ble vedtatt i styremøte 21. februar 1902 og senere samme år godkjent av departementet. Reglene har bestemmelser om jaktkort for jaktberettigede og andre. Allerede i 1903 ble imidlertid rypejakten i en del av allmenningen, Austhøterrenget, leid bort til to personer, og i 1904 bemyndiget styret formannen til å leie bort jakten i allmenningen. Det er videre på det rene at småviltjakten i de følgende år ble bortleid i flere deler av allmenningen, i enkelte tilfeller for inntil 10 år. 11940 og 1941 vedtok styret å ikke leie ut jakten, «då rettsforholda her ikkje er heilt klårlagt», men fra 1943 ble det igjen inngått leieavtaler om småviltjakten. 11953 og 1954 kom det protester fra endel bruksberettigede mot bortleie av småviltjakten, men styre og årsmøte vedtok å fortsette bortleien. Det ble i brev til en bruksberettiget gitt uttrykk for at han ikke hadde rett til jakt med hund i utleid terreng. Sportsjakt hadde aldri vært alminnelig allmenningsbruk, ble det sagt. 11969 ble den ankende part. Erik Gillebo, som har bruksrett i allmenningen og også er blant eierne, skriftlig advart mot å drive jakt på småvilt i bortleid terreng. Under arbeidet med nye jaktregler, som nå ble tatt opp, ga et antall bruksberettigede uttrykk for at bortleie av småviltjakten måtte opphøre og de bruksberettigede først tilgodeses ved innskrenkninger i jakten. Nye jakt- og fangstregler for Espedalen bygdeallmenning i medhold av §16 i den nye jaktloven av 14. desember 1951 ble fastsatt av Direktoratet for jakt, viltstell og ferskvannsfiske den 13. januar 1971. De nye jaktreglene ble i allmenningsstyret forstått slik at styret fortsatt kunne leie bort småviltjakt med utelukkelse av de bruksberettigede. Det er bl.a. vist til at §3, som ellers gjelder småviltjakt, til slutt har en setning om at jakten bortsettes av styret etter kunngjøring i avisene. Direktoratet har i brev av 2. august 1971 til Erik Gillebo uttalt at det etter jaktlovens §16 ikke er hjemmel for å stenge de bruksberettigede helt ute fra enkelte områder av allmenningen. I brev av 5. januar 1972 har direktoratet foreslått at siste ledd i §3 bør søkes tatt ut av reglene. Landbruksdepartementet uttalte i brev av 26. september 1972 til allmenningen: «Landbruksdepartementet antar at jakt- og fangstreglenes §4 ikke gir almenningsstyret hjemmel til for et bestemt tidsrom å disponere jaktretten for småvilt til fordel for ikke-bruksberettigede på den måte som er gjort i dette tilfellet. Spørsmålet hører i siste instans under domstolene.» 1 møte 6. august 1976 vedtok allmenningsstyret med tilslutning av viltnemnda denne småviltjaktordning for Espedalen bygdeallmenning: «Totalt disponibelt jaktareal 234200 da. Bortleies fast på 2-årige kontrakter etter innhentet anbud: 1. Storhøterrenget 19500 da. 2. Veslehøterrenget 19600 Side:562 3. Langsudal øst terrenget 22600 » 4. Hersjøterrenget 36800 5. Veslefjellterrenget 29 600 » Sum 128 100 da. = 55% 3 jegere med hund pr. terreng. Jakttid fra 15.9 til 20.9. Rapportplikt på jaktresultatet. Forbeholdes de bruksberretigede for jakt med eller uten hund: 1. Agnsjøterrenget 32500 da. 2. Langsudal vest terrenget 21 70O 3. Gråhøterrenget 10 000 4. Buøya 2 000 Sum 66 200 da. = 28% Jakttid fra 15.9 til 23.12. I tiden 27.9 til 10.10 kan jakt bare drives på Veslefjellterrenget, Austhøterrenget og den del av Agnsjøterrenget som brukes som treningsfelt og da under hensyntagen til pågående elgjakt. Harejakt med hund fra 11.10 untatt Austhøterrenget. Forbeholdes de bruksberettigede samt for kortsalg til ikke bruksberettigede bosatt innenfor bruksrettsområdet for jakt uten hund. 1. Austhøterrenget 39 900 da. = 17% Sum jaktareal for de bruksberettigede 106 100 da. = 45% Pris pr. kort for ikke bruksberettigede på Austhøterrenget settes til kr. 30,-. Jakttid fra 15.9 - 23.12. Kun rypejakt. Ingen hundejakt. Fra 11.10 selges inntil 10 kort til ikke bruksberettigede for j akt på hare med hund på hvert av områdene Storhøli og Hersjøterrenget. Pris pr. kort kr. 180,-. Alle som får kjøpt kort plikter å rapportere om jaktresultatet. Ordningen med treningsfelt for fuglehunder på deler av Agnsjøterrenget (17500 da.) opprettholdes som tidligere. Se vedtak av 26.5.1972 og 3.5.1974. Tid for trening settes til 21.8 til 5.9. Forslaget gjøres gjeldende fram til 31.3.1978.» Erik Gillebo hadde protestert mot forslag til ordningen, og i brev av 29. august 1976 til almenningsstyret viste han til Landbruksdepartementets uttalelse og ga uttrykk for at han fortsatt ville bruke sin rett uinnskrenket. Ved stevning av 5. september 1977 har allmenningen reist sak mot Gillebo. - - - Lagmannsretten er kommet til samme resultat som mindretallet i herredsretten, I bygdeallmenning har fra gammelt av alle personer som bor på eiendom med bruksrett i allmenningen, rett til fangst og jakt på småvilt. Etter §16 i jaktloven av 14. desember 1951 gjelder dette «alle som har bruksrett i allmenningen med huslyd og andre som bor fast på og er knyttet til driften av eiendom som har bruksrett i allmenningen» og som løser jaktkort. Jakten og Side:563 fangsten i bygdeallmenning forvaltes av allmenningsstyret etter regler som fastsettes av viltstyret. Allmenningsstyret blir etter lov av 10. juli 1936 valgt «av og blant de i allmenningen eiendomsberettigede og bruksberettigede», altså ikke av alle som har jaktrett. I jaktreglene kan det bestemmes at allmenningsstyret skal ha myndighet til å foreta innskrenkninger med hensyn til tiden, området eller måten for utøving av jakt og fangst i allmenningen, når dette «etter styrets mening er nødvendig». Jaktreglene av 1971 for Espedalen bygdeallmenning har slik bestemmelse i §4, som er gjengitt i herredsrettens dom. Lagmannsretten finner det klart at allmenningsstyret ikke kan gå lenger med innskrenkninger som nevnt, enn §16 i jaktloven tillater bestemmelse om, og ikke lenger enn fastsatt i jaktreglene. Skulle reglene gå lenger enn loven, er det lovens ramme som gjelder. Etter forslaget fra Jaktlovkomitéen av 1937 til ny jaktlov og etter Ot. prp. nr. 41(1949) måtte innskrenkningen være nødvendig «av hensyn til viltstandens bevaring». Men proposisjonen ble trukket tilbake, og i den nye Ot. prp. nr. 9 (1951) er det siterte utelatt og erstattet med bestemmelsen om at viltnemnda skal få uttale seg og at innskrenkningen må godkjennes av viltstyret hvis viltnemnda går imot den; og slik ble loven vedtatt. Da viltnemnda etter jaktlovens §4 skal virke for utnytting av jakten som næring, må en tolke endringen slik at det også kan tas rent næringsøkonomiske hensyn ved vurderingen av om en innskrenkning av adgangen til utøving av jakt er nødvendig. Dermed er det imidlertid ikke sagt at en innskrenkning i adgangen til jakt er tilstrekkelig begrunnet i at den er nødvendig for å oppnå størst mulig økonomisk utbytte av jakten i allmenningen. Det må stilles spørsmål om prioriteringen mellom allmenningseiernes interesse i økonomisk utbytte og den interesse de enkelte med jaktrett har av å få drive jakt selv. Espedalen bygdeallmenning har i saken vist til de regler som gjelder og den praksis som har vært fulgt om allmenningsstyrets kompetanse på andre områder og generelt. Det er hevdet at kompetansen stort sett er den samme i forhold til jaktrett i allmenningen. Særlig er det vsit til dommen i [[Rt-1963-212]] (Skjåkdommen) og det som der er sagt om betydningen av praksis og om forsvarlig forvaltning. Lagmannsretten finner ikke at det kan legges særlig vekt på hvilken kompetanse styrer i bygdeallmenninger har i relasjon til annen allmenningsrett enn jaktrett. Retten til småviltjakt er fastslått i jaktlovens §16. som også gir rammen for styrets myndighet når det gjelder innskrenkning i utøvelsen av jakten; og myndighetsgrensen må bero på hvordan bestemmelsene her skal tolkes. Retten peker i denne sammenhengen på at retten til jakt på småvilt iallfall på to måter skiller seg fra allmenningsretter i form av bruksrett til skog og beite o.l.: Jaktrett er det en større krets av personer som har, og jaktretten har ikke bare rent næringsmessig verdi. Jaktlovkomitéen av 1937 tok i første rekke sikte på støtte og fremme jakten som næring, men sier at den også må tillegges stor betydning som rekreasjon og sport (innstillingen 7). I forbindelse med sitt forslag om sams jaktområder sier komitéen at det er «i høy grad nødvendig at det skapes en bekvem måte hvorpå det blir høve til for den ikke jordeiende befolkning å drive lovlig jakt» (s. 14). Lagmannsretten viser også til innstillingen fra Fjellovkomitéen av 1965, der det er påvist at det som følge av Side:564 samfunnsutviklingen er langt flere enn før som ønsker å drive jakt. Videre er det om jakten i statsallmenningene uttalt (s. 20): «Som foran nevnt drives det ikke lenger nyttejakt i større utstrekning i statsallmenningene, og rent økonomisk ville fjellbygdene få det største utbytte av jakten i statsallmenningene ved at denne hovedsakelig ble basert på salg av jaktkort til utenbygds sportsjegere. Men det er også andre hensyn enn de rent økonomiske som teller, og også befolkningen i fjellbygdene har behov for avkobling og adspredelse....». Når det gjelder småviltjakt i bygdeallmenning, må dette synspunktet med minst samme styrke kunne gjøres gjeldende i forhold til bortleie av jaktterreng til utenbygds sportsjegere. Lagmannsretten antar at det som følge av utviklingen vil være stadig flere, også i fjellbygdene, som særlig verdsetter jakten som rekreasjon og sport. Lagmannsretten viser videre til at Landbruksdepartementet helt siden århundreskiftet etter alt å dømme konsekvent har hevdet og lagt til grunn at det verken etter §5 i jaktloven av 1899 eller etter §16 i loven av 1951 har vært adgang til å avskjære «beboerne» fra adgang til jakt ved bortleie av jaktterreng. Retten viser også til Christensen: Lovgivningen om viltstell og jakt, 1967. 113. Det er anført at departementet allerede i en skrivelse av 12. november 1902 fant det lovlig å fastsette i jaktregler en rimelig jaktkortavgift også for beboere av eiendommer med bruksrett. Men her er det trolig bare tale om bidrag til forvaltning og viltpleie. Uttalelsen er da på linje med en uttalelse av Jaktlovkomitéen av 1937 om at de bruksberettigede i bygdeallmenninger «kan neppe ha noe krav på å utøve jakt og fangst i større utstrekning enn hensynet til viltbestanden tilsier» (innstillingen 27). Styret i Espedalen bygdeallmenning fikk i 1901 entydig beskjed om departementets oppfatning vedkommende bortleie av jaktterreng, og i 1902 ble det vedtatt jaktregler uten bestemmelse om bortleie av småviltjakt. Under disse omstendigheter kan det etter lagmannsrettens mening ikke tillegges noen betydning i saken at de til enhver tid sittende allmenningsstyrer i de følgende år, i strid med departementets standpunkt og uten hjemmel i de godkjente jaktregler, likevel praktiserte utleie av småviltjakten, trolig med utestengning av de som hadde j aktrett etter loven. Jaktretten etter loven er ikke blitt endret gjennom denne praksisen. Et utvalg som i 1973 ble oppnevnt til å utrede bygdeallmenningenes drift av skog og sagbruk m.v., har i sin utredning, trykt som NOU 1979: 36, sagt seg uenig i en tolking av jaktloven som innebærer at et allmenningsstyre ikke har anledning til å leie ut et jaktterreng separat, selv om dette utgjør en mindre del av allmenningen. Utvalget mener at styret må ha kompetanse til å leie bort deler av allmenningens jaktterreng for en kortere tid av sesongen (s. 18). Utvalget foreslår at det i bruksregler skal kunne bestemmes at styret kan «foreta bortleie av mindre deler av allmenningen til jakt for en kortere tid» (s. 59). Lagmannsretten finner det ikke nødvendig å ta standpunkt til om utvalget tolker loven rett. Lagmannsretten mener at den legale personlige rett til jakt på småvilt i bygdeallmenning, og også de enkeltes interesse i å drive jakt selv, iallfall klart må gå foran allmenningseiernes interesse i størst mulig økonomisk nettoutbytte til allmenningskassen av jakten. Begrensninger i adgangen til jakt i allmenningen for de som etter loven har rett til det, kan ikke foretas uten klar hjemmel. Side:565 Etter styrevedtaket av 6. august 1976 blir de jaktberettigede helt utestengt fra over halvparten av jaktterrenget i allmenningen, og så vidt skjønnes ikke det dårligste terreng, i tiden 15.-20. september, det vil si de 6 første dagene av jaktsesongen for småvilt. Retten legger videre til grunn at det iallfall i bortimot 2/3 av allmenningen ikke vil kunne drives småviltjakt i elgjaktsesongen, det vil si i tiden 27. september - 10. oktober. Særlig når det gjelder rypejakten, antar retten at de første dagene av sesongen har vesentlig større interesse både fra et økonomisk og fra et sportslig synspunkt, enn ukene etter at det har vært jaktet en tid i terrenget. Det er ikke fra Gillebos side gjort innvending mot at det i et bestemt terreng som ikke er bortleid, og som utgjør 17% av jaktarealet, er adgang for ikke bruksberettigede med jaktkort og at det her ikke kan jaktes med hund. Men forholdet forsterker virkningen av bortleien for de som har jaktrett. Vedtaket innebærer etter dette en betydelig begrensning av utøvelsen av jaktretten. En så sterk begrensning av adgangen til småviltjakt i allmenningen for de som etter loven har rett til slik jakt, har allmenningsstyret etter lagmannsrettens syn ikke myndighet til å foreta, når det ikke er nødvendig av hensyn til viltpleien, jakten eller utøvelsen av annen bruksrett i allmenningen. Det er ikke opplyst hva inntektene av jaktutleien har gått til. Men framlagt brevskifte tyder på at de, sammen med inntektene av jaktkort, på langt nær vil gå med til viltpleie, oppsyn og administrasjon. I et brev av 15. desember 1971 til Direktoratet for jakt, viltstell og ferskvannsfiske nevner allmenningsstyret at en del bruksberettigede «er interessert i direkte tilskudd til felles tiltak i forbindelse med sine bruksberettigede eiendommer» og at styret derfor er nødt til å skaffe seg en del inntekter for i rimelig grad å kunne imøtekomme også disse interesser. Lagmannsretten utelukker ikke at det kan ha vært nødvendig med eksklusiv bortleie av småviltjakten i deler av allmenningen for å oppnå så høy inntekt av jakten som allmenningen har hatt. Men retten antar at bortleie av vesentlige deler av jaktterrenget med utelukkelse av de som har jaktrett etter loven, ikke er nødvendig for å skaffe inntekter nok til viltpleie og annen virksomhet i allmenningen, og det er heller ikke påvist at dette har vært allmenningsstyrets mening. Lagmannsretten er etter dette kommet til at allmenningsstyret har gått utenfor sin myndighet ved vedtaket av 8. august 1976. Erik Gillebo vil da få medhold i sin påstand. - - - [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
