Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Dommerne Mellbye, Michelsen og Elstad. Gransherad Sparebank begjærte tvangsauksjon over en eiendom tilhørende John Bakken. Etter 2. gangs tvangsauksjon stadfestet Notodden namsrett den 10. mars 1981 det bud som var avgitt av Gunnar Bakken. John Bakken påanket kjennelsen til Agder lagmannsrett, som i kjennelse av 14. desember 1981 avviste anken. Lagmannsretten bemerket bl.a.: «Etter tvangsfullbyrdelsesloven §158 annet ledd skal retten av eget tiltak nekte stadfestelse når den finner at det er et åpenbart misforhold mellom budet og verdien av eiendommen etter gangbar pris. Det heter videre i bestemmelsen: «Rettens beslutning om at negte stadfæstelse, kan ikke angripes ved kjæremål eller anke». Bestemmelsen må forståes dithen at det med «rettens beslutning» menes «rettens beslutning i dette spørsmål», altså rettens avgjørelse av om stadfestelse skal nektes eller gis. Lagmannsretten viser om dette til [[Rt-1931-1165]] og de i denne kjennelse gitte henvisninger til forarbeider og litteratur. Videre vises til [[Rt-1971-1330]], særlig 1336. Det bemerkes at lagmannsretten ikke finner grunnlag for å anta at namsretten ikke har foretatt en slik vurdering som kreves etter §158 annet ledd. Da konkursboet således ikke har ankeadgang, blir anken å avvise, jfr. tvistemålsloven §373 første ledd nr. 1. Under henvisning til tvistemålsloven §175 første ledd finner lagmannsretten at konkursboet bør erstatte ankemotpartene deres saksomkostninger.» I det videre kjæremål uttalte kjæremålsutvalget: «Høyesteretts kjæremålsutvalg finner at kjæremålet delvis blir å ta til følge. Den kjærende parts prinsipale anførsel er at namsretten ikke har vurdert om tvangsfullbyrdelsesloven §158 annet ledd er til hinder for stadfestelse eller at det ikke fremgår av stadfestelseskjennelsens grunner at dette er gjort. Høyesteretts kjæremålsutvalg er enig med den kjærende part i at stadfestelseskjennelsen må vise at det er overveiet om tvangsfullbyrdelsesloven §158 annet ledd er til hinder for stadfestelse. En anke som begrunnes med at slik overveielse ikke er skjedd eller at stadfestelseskjennelsens grunner etterlater tvil om at slik overveielse har funnet sted, er derfor lovlig begrunnet. Det er feil når lagmannsretten har avvist anken så langt dette er begrunnelsen. I den foreliggende sak har imidlertid lagmannsretten tatt realitetsstandpunkt til denne prinsipale anførsel fra den kjærende part. Lagmannsretten uttaler at den «ikke finner grunnlag for å anta at namsretten ikke har foretatt en slik vurdering som kreves etter §158 annet ledd.» Selv om en mer positiv uttrykksmåte ville vært ønskelig er det ikke tvil om hva lagmannsretten mener om denne anførsel. På bakgrunn av dette realitetsstandpunkt fremtrer bruken av avvisningsformen som et rent formelt glipp. Den kjærende part har da også i sin kjæremålserklæring klart gitt uttrykk for at han oppfatter lagmannsrettens avgjørelse her som en realitetsavgjørelse. Den kjærende part har videre anført at selv om namsrettens vurdering etter §158 annet ledd ikke kan angripes ved anke eller kjæremål, må loven krav om at kjennelser skal ha grunner føre til at også avgjørelsen av om det foreligger åpenbart misforhold mellom bud og eiendomsverdi må begrunnes slik at det kan ses hva namsretten har lagt til grunn av faktisk materiale og kan kontrolleres at vurderingen er forsvarlig og ikke vilkårlig. Høyesteretts kjæremålsutvalg viser om dette til utvalgets kjennelse av 6. februar 1981 i sak l.nr. 53 K/1981. I denne saken påanket saksøkte ved tvangsauksjonen stadfestelseskjennelsen til lagmannsretten. Lagmannsretten avviste anken og i det deretter følgende kjæremål fra saksøkte uttalte kjæremålsutvalget: «Den kjærende part opprettholder ikke lenger den ankegrunn at det stadfestede auksjonsbud står i åpenbart misforhold til verdien av den solgte eiendom. For så vidt har han, såvidt forstås, akseptert at namsrettens avgjørelse ikke kan angripes ved kjæremål eller anke. Derimot begrunner han kjæremålet med at namsretten har begått en feil ved ikke å få foretatt en nærmere fastsettelse av eiendommens verdi. Han anfører at dette er en saksbehandlingsfeil som kan prøves ved anke og at lagmannsretten feilaktig har avvist denne anke. Høyesteretts kjæremålsutvalg kan ikke gi denne anførsel medhold. Når namsrettens avgjørelse av om retten av eget tiltak skal nekte å stadfeste et auksjonsbud ikke kan overprøves ved kjæremål eller anke ligger det i dette at namsretten også i meget vidt omfang selv må bedømme hvorvidt den har det materiale den anser tilstrekkelig for å treffe avgjørelsen. Det kan ikke kreves at retten skal gå frem på noen bestemt måte. Det ville være å åpne en adgang til å anvende rettsmidler mot namsrettens avgjørelse som tvangsfullbyrdelsesloven §158 annet ledd har stengt. Høyesteretts kjæremålsutvalg er således enig med lagmannsretten i at anken er avvist også for så vidt angår anken over saksbehandlingen.» Kjæremålsutvalget viser til dette. Lagmannsretten har med rette avvist anken i nærværende sak for så vidt den retter seg mot den materielle begrunnelse for ikke å anvende tvangsfullbyrdelsesloven §158 annet ledd. Kjæremålsmotparten Gransherad Sparebank har nå begjært tredje gangs tvangsauksjon da det bud kjæremålet dreier seg om ikke er oppfylt av kjæremålsmotparten Gunnar Bakken. Sparebanken anser seg uten interesse i kjæremålet og har erklært at den ikke har noe imot at kjennelsen oppheves. Gunnar Bakken har på sin side ikke tatt noen tilsvarende holdning og har påstått lagmannsrettens kjennelse stadfestet. Da det må gis felles avgjørelse for begge kjæremålsmotparter må Bakkens standpunkt bli utslagsgivende. Selv om kjæremålet delvis fører frem gjelder dette et reelt sett rent formelt spørsmål hvor det av den kjærende parts egen fremstilling er klart at han har sett realiteten i saken. Høyesteretts kjæremålsutvalg finner derfor ingen grunn til å endre lagmannsrettens omkostningsavgjørelse og finner at den kjærende part må erstatte Gunnar Bakken hans omkostninger ved kjæremålet til Høyesteretts kjæremålsutvalg. I mangel av omkostningsoppgave settes omkostningene til kr. 300. Kjennelsen er enstemmig. Slutning: Lagmannsrettens kjennelse oppheves for så vidt den avviser fra lagmannsretten kravet om at stadfestelseskjennelsen skal oppheves, prinsipalt fordi namsretten angivelig ikke har vurdert anvendelsen av tvangsfullbyrdelsesloven §158 annet ledd, subsidiært fordi det av namsrettens kjennelse angivelig ikke lar seg fastslå med tilstrekkelig sikkerhet at slik vurdering er foretatt. Lagmannsrettens omkostningsavgjørelse stadfestes. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler John Bakkens konkursbo til Gunnar Bakken 300 - trehundre - kroner. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.» [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt