Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Dommer Løchen: Mali T. Voll solgte ved skjøte med kjøpekontrakt av 25. mars 1955 sin eiendom Hårstadgjerdet, gnr. 15 bnr. 1 og 2 i Rennebu, til Ingvar Herrem. Dokumentet inneholder blant annet denne bestemmelse: «Kjøperen skal ha førsteretten til å kjøpe setra som har høyrt til den selde eigedomen, dersom selgjaren vil selgja den.» Setereiendommen var sammen med en tomt i bygda fradelt den solgte eiendom forut for salget ved en skylddelingsforretning 24. november 1954. De to fraskilte arealer - setereiendommen i Minilkroken og tomten i bygda - ble etter fraskillelsen gitt betegnelsen «Torsvoll», gnr. 15 bnr. 14. Setereiendommen i Minilkroken består av en mindre setervoll med gammel seterbebyggelse, en slåtte- og utmarksteig på ca 500 dekar og andel i Minilkroken og Heldalen sameie. I et gavebrev av 16. juni 1969 erklærer Mali T. Voll at hun «har gitt bort til Per Gisle Holiløkk født xx.xx.1943 ca 1 mål av min eiendom Torsvoll, gnr. 15 bnr. 14 av skm. 0,30 i Rennebu. Det bortgitte jordstykke er den gamle sæter og jordstykket ligger rundt den gamle sæterstue. Både sæterstuen, en gammel høyløe og sæterfjøset skal være med i gaven. Med i gaven følger også rett for eieren til å ta ved i sæterskogen eller i fellesskapet til nødvendig hyttebruk.» Mali T. Voll, som døde 12. februar 1979, etterlot seg et testament som var opprettet 9. november 1972. I testamentet het det blant annet: «Jostein Holiløkk, født xx.xx.1941, skal ha sætra med engslåtter i Minilkroken og del i fellesskapet ved setra. Denne del er skyldsatt under gnr. 15 bnr. 14 Torsvoll som særskilt del. Per Gisle Holiløkk har tidligere fått sæterstua med tomt.» Ved «tillegg» til testamentet 7. mars 1975 ble det bestemt: «I foranstående testamente gjøres følgende forandring: som nytt punkt 2 b inntas: Kristine Holiløkk, født xx.xx.1911, skal ha eiendommen Torsvoll, gnr. 15 bnr. 14, d.v.s. den del av eiendommen hvor bolighuset står. Dessuten skal Kristine Holiløkk ha kjøleskapet, fryseren og fjernsynsapparatet.» Kristine Holiløkk er mor til Jostein og Per Gisle Holiløkk. Ingvar Herrem har reist søksmål mot Jostein Holiløkk. Han gjør gjeldende at med hjemmel i forkjøpsretten er han berettiget til å overta setereiendommen ved Minilkroken på skiftet etter Mali T. Voll på de betingelser retten fastsetter. Orkdal herredsrett avsa den 5. november 1981 dom med denne domsslutning: «1. Saksøker Ingvar Herrem kjennes berettiget til å overta sætereiendommen ved Minilkroken beskrevet i skylddelingsforretning av 24. april 1954. 2. I vederlag betaler Ingvar Herrem til Jostein Holiløkk innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom kr. 35000,00 - kronertrettifemtusen 00/100 -. 3. Innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom betaler Jostein Holiløkk kr. 20240,- - kronertjuetusentohundreogførti 00/100 - til Ingvar Herrem.» Jostein Holiløkk påanket herredrettens dom til Frostating lagmannsrett, som 27. juni 1983 avsa dom med denne domsslutning: «1. Jostein Holiløkk frifinnes. 2. Saksomkostningene oppheves både for herredsretten og lagmannsretten.» Saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere retter fremgår av herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Ingvar Herrem har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Herrem døde 17. juli 1984 uten livsarvinger. Hans bo, som er under offentlig skiftebehandling, har besluttet å tre inn i saken. Ingvar Herrems bo gjør gjeldende at herredsrettens dom er riktig. Grunnen til at Mali T. Voll ønsket å beholde seteren ved Minilkroken ved salget av gården var utelukkende at hennes søster Marit ønsket å bruke seteren som fritidseiendom så lenge hun levde. Dette syn støttes av at Mali gav bort seterhusene i 1969 etter at søsteren Marit døde. Ingvar Herrem betraktet setereiendommen som en integrerende del av gården som driftsenhet. Forkjøpsretten var et absolutt vilkår for kjøpet av gården, da han ville drive melkeproduksjon. Forutsetningen var derfor at Mali T. Voll inntil videre skulle sitte med setereiendommen, men at den senest ved hennes død skulle overføres til ham. Herrem mente opprinnelig at beiteretten på setervollene og andelen i setersameiet inngikk i kjøpet av gården i 1955. Han nyttet beitene i 1950- og 1960-årene og igjen de seneste årene. Videre utførte han pliktarbeid på seterveien og deltok på møter i setersameiet. Han fikk også innkalling til jordskifteretten til grensegangsforretning i setersameiet. Motivet for Mali T. Volls testament var misnøye med ham, og at hun derfor ikke ønsket at han skulle bli eier av setereiendommen. Jostein Holiløkk har ingen reell interesse av setereiendommen, da han har seter annetsteds og dessuten andel i fellesseteranlegg. Atskillelsen av setereiendommen fra gården er i strid med alminnelig rettsoppfatning i jordbruket og ville ikke vært tillatt etter at den nye jordlov ble vedtatt i 1955. Forkjøpsretten er en reell rett knyttet til gården og faller derfor ikke bort ved Ingvar Herrems død. Subsidiært anføres at selv om den ses som en personlig rett, ble den utløst ved Malis død i 1979 og gjort gjeldende da. Herrem viser også til de lovregulerte tilfelle av forkjøpsrett ved arv i sameieloven §11, servituttloven §10 og sjøfartsloven §52. Etter utkastet til lov om løysingsrettar i NOU 1984:32 §12, utløser arv forkjøpsrett fra arvefallet, bortsett fra overfor nærstående slektsarvinger, jfr. §9. Forkjøpsretten må gjelde overfor Holiløkk som er testamentsarving, men ikke legalarving. Ingvar Herrems bo har nedlagt denne påstand: «1. Herredsrettens dom stadfestes. 2. Ingvar Herrems dødsbo tilkjennes omkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.» Jostein Holiløkk gjør gjeldende at lagmannsrettens dom er riktig, og påstår denne stadfestet. Forkjøpsretten må tolkes etter sin ordlyd. Den blir bare aktuell ved frivillig salg og ikke ved eiendomsovergang ved arv. Om partenes mening med klausulen utover ordlyden er lite opplyst. Hvis det var av avgjørende betydning for Ingvar Herrem å sikre seg setereiendommen, burde han sørget for å få dette klart frem i kjøpekontrakten. Mali T. Voll ønsket å beholde hele setereiendommen som eier, og fikk den derfor utskilt fra gården og tinglyst. At gården var godt forsynt med beite også uten setereiendommen, fremgår av pristaksten av 27. august 1954. Ingvar Herrem representerte Mali T. Voll på møtene i setersameiet. I 1975 gav hun imidlertid Jostein Holiløkk fullmakt til å vareta sine interesser i sameiet. Noe vederlag for forkjøpsretten ble ikke betalt. Grunnen til at setereiendommen ble testamentert til Jostein Holiløkk var at Mali T. Voll hadde et nært forhold til familien Holiløkk som også var hennes fjerne slektninger. Det fremgår av vitneprovet til lensmann Hoel som skrev testamentet, at Mail selv mente hun hadde rett til å testamentere bort setereiendommen til tross for forkjøpsklausulen. Det anføres som et generelt tolkingsprinsipp at en forkjøpsrett ikke skal tolkes videre enn det er sikker dekning for. Saken må avgjøres etter gjeldende rett, ikke etter lovforslaget til lov om løysingsrettar. Subsidiært anføres at det dreier seg om en personlig forkjøpsrett for Ingvar Herrem, som falt bort ved hans død. Den kan derfor ikke gjøres gjeldende av hans arvinger, som i dette tilfelle er brorens barnebarn. Jostein Holiløkk har nedlagt denne påstand: «1. Frostating lagmannsretts dom av 27. juni 1983 punkt 1 stadfestes. 2. Jostein Holiløkk tilkjennes saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett.» Til bruk for Høyesterett er det avholdt bevisopptak ved Orkdal herredsrett, hvor partene og fem vitner er avhørt. Vitnet lensmann Hoel ble avhørt for herredsretten, men ikke for lagmannsretten. Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og kan på vesentlige punkter tiltre dens begrunnelse, men skal i anledning av prosedyren for Høyesterett bemerke: Verken lovgivning eller rettspraksis gir noe entydig svar på spørsmålet om og i tilfelle overfor hvilke arvinger en forkjøpsrett skal kunne gjøres gjeldende ved arv. De fleste dommer går ut på at forkjøpsretten ikke kan gjøres gjeldende, jfr. for eksempel [[Rt-1967-787]] og [[Rt-1974-590]], men det finnes også dommer for det motsatte standpunkt, jfr. [[Rt-1952-1160]]. De bestemmelser den ankende part har vist til, gjelder løsningsrett i spesielle rettsforhold og er ikke avgjørende for den foreliggende sak. Resultatet i saken må etter min mening avhenge av en konkret tolking av stiftelsesgrunnlaget for retten. Ordlyden i klausulen om forkjøpsrett har en mer konkret utforming enn vanlig ved slike klausuler. Klausulen går ut på at «Kjøperen skal ha førsteretten til å kjøpe setra som har høyrt til den selde eigedomen, dersom selgjaren vil selgja den». Ordlyden trekker etter mitt syn i retning av at forkjøpsretten er begrenset til å gjelde ved ordinært salg. Klausulen sier ikke noe om hva som skal skje ved arveoverføring. Det synes imidlertid å fremgå av lensmann Hoels forklaring i bevisopptaket til bruk for Høyesterett, at da Mali bad ham sette opp testamentet, mente hun at hun kunne testamentere bort setereiendommen til Jostein Holiløkk uten hinder av forkjøpsretten. Hvis Ingvar Herrem, som var den som foreslo forkjøpsretten, ønsket å sikre seg at den også kunne gjøres gjeldende i forhold til Malis arvinger, burde han sørget for å få dette klart uttrykt i klausulen. Jeg finner støtte for mitt syn i [[Rt-1965-140]], hvor det ble lagt til grunn at man ved tolkingen av en forkjøpsklausul skal være forsiktig med å legge mer i klausulen enn man har sikker dekning for. Jeg viser også til [[Rt-1974-590]], en sak som på mange måter er parallell med denne, hvor Høyesterett kom til at arvefallet ikke utløste en forkjøpsrett. Arvingen var riktignok der legalarving, men førstvoterende i Høyesterett som de øvrige dommere sluttet seg til, uttalte uttrykkelig at han ikke tok standpunkt til om resultatet ville blitt et annet om legataren ikke hadde vært blant slektsarvingene. Jeg peker også på at partene er enige om at Herrem ikke betalte noe ekstra vederlag for forkjøpsretten. Jeg er enig med lagmannsretten i at det er vanskelig å påvise hvilket motiv Mali hadde for å fradele hele setereiendommen. Fradelingen peker i alle fall klart utover det som ville vært nødvendig for å beholde en bruksrett til seterhusene for søsteren Marits levetid. Jeg er videre enig med lagmannsretten i at Ingvar Herrems senere opptreden og uttrykte meninger ikke bidrar til å bringe klarhet i hva partene forutsatte under kontraktsforhandlingene. Jeg nøyer meg med her å vise til lagmannsrettens bemerkninger. I anledning av Herrems anførsel om at han trodde at kjøpet omfattet beiteretten på setervollen og gårdens andel i setersameiet, skal jeg bemerke at han ved å undersøke i pantebøkene ville kunne brakt på det rene at det ikke var tilfellet. I hvilken utstrekning seterbeitene var nødvendige for Herrems jordbruksdrift, er etter min mening heller ikke tilstrekkelig opplyst. Jeg er endelig enig med lagmannsretten i at når Mali ved testament bestemte at hennes faste eiendommer skulle tilfalle Kristine Holiløkk og dennes sønn Jostein, var det fordi disse for Mali fremstilte seg som de nærmeste til å overta eiendommene etter hennes bortgang. De var dessuten i slekt med henne. Hun hadde ikke livsarvinger. Jeg er etter dette kommet til at forkjøpsretten naturlig må forstås slik at Mali T. Voll stod fritt til å disponere over setereiendommen ved testament til fordel for Jostein Holiløkk. Etter det resultat jeg er kommet til, er det ikke nødvendig for meg å ta stilling til ankemotpartens subsidiære anførsel om at forkjøpsretten var en personlig rett for Ingvar Herrem og falt bort ved hans død. Jeg er enig med lagmannsretten i at saksomkostninger ikke tilkjennes for herredsrett og lagmannsrett. Derimot finner jeg at saksomkostninger etter resultatet må tilkjennes for Høyesterett. Ankemotparten har fremlagt omkostningsoppgave. Hans utlegg for Høyesterett er oppgitt til kr. 2936. De samlede omkostninger settes til kr. 12000. Jeg stemmer for denne Dom: 1. Lagmannsrettens dom stadfestes. 2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Ingvar Herrems dødsbo til Jostein Holiløkk 12000 - tolv tusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom. Dommer Bugge: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Dolva, Halvorsen og Blom: Likeså. Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Sverre Dragsten, Nils Daae Rogstad og ekstraordinær lagdommer Harald Diesen): - - - Lagmannsretten er kommet til annet resultat enn herredsretten og bemerker: I 1954 bestemte Mali T. Voll seg for å selge sin jordbrukseiendom Hårstadgjerdet gnr. 15 bnr. 1 og 2 i Rennebu. Mali T. Voll var da i en alder av 62 år. Før hun frembød eiendommen til salgs, fikk hun fradelt denne en byggetomt på hjemjorden og den setereiendommen som hadde ligget under eiendommen. Fradelingen av byggetomten hadde sitt klare og entydige formål da Mali T. Voll skulle ha sitt eget bolighus stående der. Noe spesielt formål med fradelingen av setereiendommen kan derimot ikke påvises. Fra Ingvar Herrems side er det hevdet at formålet alene var at Mali T. Voll av hensyn til sin søster, Marit, som hadde vært budeie på setra i 35 år, ville sikre seg disposisjonsretten til husene på setervollen. At det i den anledning skulle fremstille seg som naturlig å fraskille hele setereiendommen står imidlertid uforklart. Setereiendommen omfattet som det vil ha fremgått foruten selve setervollen med bebyggelse, en utmarksteig på ca 500 da. og andel i det ca 20000 da. store Minilkroken og Heldalen sameie. Hvis Mali T. Volls hensikt alene var å sikre den fulle rådighet over seterbebyggelsen med nødvendig tomtegrunn for sine og sin søsters levedager, måtte en langt mere begrenset disposisjon ha frembudt seg som adekvat. For eldre landsens folk står det vanligvis ved salg som naturlig å forbeholde disposisjonsrett til hus for egen og eventuelt andres levetid. Ved overdragelse av en jordbrukseiendom er fradeling og tilbakehold av den seter som tilligger eiendommen noe ekstraordinært. Det peker klart ut over det som fremstiller seg som nødvendig for å beholde disposisjonsrett til seterhusene i en viss tid. At Mali T. Volls formål var alene dette, er det heller ikke fremkommet noen direkte opplysninger om. Det dreier seg bare om antagelser. I mangel av noenlunde sikre opplysninger om noe annet, må det legges til grunn at når Mali T. Voll fradelte setereiendommen og unntok denne fra salget, var det fordi at hun fant at hun selv fortsatt ville sitte som eier av denne. Hun fant det ikke nødvendig å selge seteren. Av visse grunner ville hun beholde den som sin eiendom. Det må legges til grunn at Mali T. Voll betraktet Ingvar Herrem som en meget ønsket kjøper av Hårstadgjerdet. Etter at Herrem meldte seg som interessert var det for Mali bare tale om å selge til ham. Det er opplyst at 5 andre interesserte var villige til å betale i henhold til en avsagt takst på kr. 47000,-. Ingvar Herrem fikk eiendommen for kr. 42000,-. Malis preferanse for Herrem som hennes etterfølger på gården, kan imidlertid bare tillegges begrenset betydning ved avgjørelsen av saken. Det må anses for å være på det rene at det var Ingvar Herrem som under forhandlingene tok opp forholdet med hensyn til setereiendommen. Herrem ga uttrykk for at det var nødvendig at han på sikt fikk ervervet også seteren. Dette ledet til at det i skjøte med kjøpekontrakt av 25. mars 1955 ble inntatt denne bestemmelse: «Kjøparen skal ha førsteretten til å kjøpe setra som har høyrt til den selde eigedomen, dersom selgjaren vil selgja den.» Hva som nærmere ble sagt mellom Mali T. Voll og Ingvar Herrem om innholdet av den rett han skulle ha med hensyn til seteren er uklart. Lagmannsretten har ikke mottatt noen som helst sikre og presise uttalelser om dette. Det gjelder også hva angår Ingvar Herrems partsforklaring. Herrems anførsler og forklaring har i det hele vært noe uryddig. Han har fremholdt at han inntil Mali T. Volls død var av den oppfatning at det bare var bebyggelsen på seteren som var unntatt fra salget. Det er imidlertid vanskelig å se at det av hensyn til driften av eiendommen Hårstadgjerdet skulle være nødvendig å gjenforene de gamle og utidsmessige seterhus med eiendommen. Det synes derfor å være liten sammenheng i hva Herrem hevder om sin oppfatning av det tilbakeholdtes omfang og om det som fra hans side under forhandlingene ble fremholdt som en absolutt forutsetning for kjøp. Ingvar Herrems senere opptreden og uttrykte meninger bidrar heller ikke til å bringe klarhet i hva partene sa og forutsatte under kontraktsforhandlingene. Ingvar Herrem møtte en rekke ganger i tiden 1971-1977 på medlemsmøter i Minilkroken og Heldalen sameige. Av protokollen for møte den 30. juni 1971 - da vedtekter for sameiet ble vedtatt fremgår at Ingvar Herrem møtte på vegne av Mali T. Voll. For senere møter fremgår det ikke av protokollen om Herrem møtte på egne eller på vegne av Mali T. Voll. I årene 1971-72 utførte Ingvar Herrem under anlegget av seterveien pliktarbeide. Det fremgår ikke om han gjorde dette på egne eller på Mali T. Volls vegne. I et skriftlig oppsett datert 24. juni 1975 har Ingvar Herrem uttalt: «Jeg vil herved gjøre merksam på følgende forhold. Da jeg i mars 1955 kjøpte eiendommen Hårstadgjerde, fikk jeg løfte av seljeren Mali Voll om kjøp av setra når søstera Johanna og Marit stemora ikke hadde bruk for den lenger. I kjøpekontrakten står og jeg siterer: «Kjøparen skal ha første retten til å kjøpe setra som har hørt til eiendommen dersom seljeren vil selja den» sitat slutt. Etter som jeg forstod, og som jeg også har forhørt meg om på sorenskriverkontoret flere ganger fikk jeg det svar, at jeg måtte være grunneier da de antok at setereiendommen lå under hovedbruket. Først i januar d.å., 20 år etter at jeg kjøpte eiendommen, får jeg opplysninger om at før Mali Voll solgte meg eiendommen, ble det ved skylddelingsforretning nov. 1954 utskilt eiendommen Torsvoll og i samme skylddelingsforretning ble som parsell II utskilt seter i Minilkroken. Begge disse fikk br.nr. 14, slik at setra i dag ligger under kårhuset. Jeg tør påstå at da jeg kjøpte eiendommen ikke visste om de faktiske forhold, siden det ikke står noe om det verken i kjøpekontrakten eller at det ble nevnt for meg på noen måte.» Hvis Ingvar Herrems oppfatning under kontraktforhandlingene var den som han her har gitt uttrykk for, er det vanskelig å godta at han under forhandlingene ga uttrykk for at det fra hans side var en absolutt forutsetning for kjøpet at han senere fikk erverve setereiendommen. Når det gjelder andre bevis i saken så har femte vitne Einar Herrem, bror av Ingvar Herrem, forklart «at Ingvar ikke ville kjøpe hvis han ikke fikk med setra», men at han «fikk setra med på papiret». Andre vitne, Ingeborg Herrem, søster av Ingvar Herrem, forklarte at Mali T. Voll ved en anledning skal ha sagt at «setra fell attende te gården». Det som er fremkommet er for vagt til å kunne danne grunnlag for slutninger av noenlunde sikkerhet med hensyn til hva partene mente og forutsatte. Det er å konstatere at Ingvar Herrem i skjøtet etter ordlyd og formulering er tilsagt en ordinær forkjøpsrett. Hva han enn måtte ha sagt eller forutsatt, ble dette resultatet. Etter bevislighetene i saken er det heller ikke tilstrekkelige holdepunkter for å anta at det var Mali T. Volls mening å gi Ingvar Herrem noe annet og mere enn det som uttrykkelig er festet til papiret, nemlig «førsterett til å kjøpe setra», dersom Mali ville «selja den». Etter uttrykksmåten synes det å måtte stå som klart også for lekfolk at bestemmelsen alene tar sikte på ordinært salg, at det bare var for det tilfelle at Mali T. Voll fant det for godt å selge seteren at Herrem skulle ha førsteretten til å kjøpe den. Mali T. Voll kan ikke ansees for å ha påtatt seg noen plikt til å sørge for at setra ble overført til Ingvar Herrem enten mens hun selv levde eller etter sin død. En slik plikt for henne måtte ha hatt fastere grunnlag i kontrakten eller i opplysninger om partenes mening eller forutsetninger. Det er heller ikke fremkommet noe om at Mali T. Voll beregnet seg noe tillegg i kjøpesummen for den forkjøpsrett hun innrømmet Ingvar Herrem. I det hele er det intet holdepunkt for å se det slik at det som ledd i den gjensidige kontrakt inngikk plikt for Mali T. Voll for å sørge for overføring av setereiendommen til Ingvar Herrem. Det tilføyes at Ingvar Herrem som rettighetshaver selv måtte være nærmest til å bringe klarhet i sin stilling. Hvis han - som antydet - innlot seg på kjøp av eiendommen Hårstadgjerdet under feilaktige forutsetninger, måtte han for så vidt ha ivaretatt sine interesser på annen måte enn han har gjort. Videre tilføyes at Ingvar Herrems innsats i anledning av å ivareta setereiendommens interesser, ikke kan sees å bringe spørsmålet om han har krav på å overta eiendommen, i noen annen stilling. Herrem har som han selv har opplyst, utnyttet de beitemuligheter setereiendommen har gitt anledning til. Fra Holiløkks side er det fremholdt at Mali T. Voll skal ha gitt uttrykk for at hun ikke var helt tilfreds med Ingvar Herrems tildels selvbestaltede opptreden på vegne av setereiendommen. Da Mali T. Voll hadde tilsagt Ingvar Herrem alene en ordinær forkjøpsrett, må utgangspunktet være at hun fritt kunne sitte med seteren sine dager og deretter la den tilfalle sine arvinger. Mali døde den 12. februar 1979. Hun hadde ikke livsarvinger og hadde ved testament disponert over hele sin etterlatte formue. Den forkjøpsrett som hun hadde tilsagt Ingvar Herrem, var ikke til hinder for at hun ved testament disponerte også over setereiendommen ved Minilkroken. Bebyggelsen der, med ett da. stor tomt, hadde hun på forhånd, ved gavebrev av 16. juni 1969, gitt Per Gisle Holiløkk. Ved testamentet av 9. november 1972 betenkte hun hans bror Jostein Holiløkk med setereiendommen. Han er sammen med sin mor, Kristine Holiløkk, de eneste personlige arvtagere etter Mali T. Voll. Det er opplyst at disse er fjernt beslektet med Mali, men at de står utenfor legalarvingenes rekke. At Jostein Holiløkk ikke til like er legalarving etter Mali T. Voll, kan i alle fall i det foreliggende tilfelle ikke tillegges noen betydning for spørsmålet om Ingvar Herrem i kraft av sin forkjøpsrett kan kreve at Holiløkk overdrar eiendommen til han. Herrems tilsagte rett kan ikke sees å ha islett av løsningsrett. Henvisningen til bestemmelsene i sjøfartsloven 20. juli 1893 §52, sameigeloven 18. juni 1965 nr. 6 §11 og sevituttloven 29. november 1968 §10 er derfor av mindre verdi. Det er anført fra Herrems side at testamenteringen av seteren skjedde i den hensikt å omgå hans forkjøpsrett. Noe bevis som godtgjør eller er egnet til å sannsynliggjøre at dette nettopp var Malis motiv, er imidlertid ikke ført. Det må derfor legges til grunn at når Mali T. Voll ved testament og gavebrev bestemte at hennes faste eiendommer skulle tilfalle Kristine Holiløkk og hennes sønner Jostein Holiløkk og Per Gisle Holiløkk, var det fordi at nettopp disse for Mali fremstilte seg som de nærmeste til å overta eiendommene etter hennes bortgang. I denne forbindelse må det erindres at det testament hvorved Mali disponerte over seteren til fordel for Jostein Holiløkk ble opprettet over 17 år etter at hun hadde overdratt Hårstadgjerdet til Ingvar Herrem. Omgangs- og tilknytningsforhold kan i løpet av en slik periode undergå forandringer. Herrem har anført at Holiløkk for sin jordbruksdrift ikke har behov for setereiendommen ved Minilkroken, men at det i høy grad gjelder for hans drift av eiendommen Hårstadgjerdet. Disse hensyn kan imidlertid ikke tillegges betydning når det gjelder spørsmålet om hvilken rett Herrem ble tilsagt ved skjøte med kjøpekontrakt av 25. mars 1955. De interesser det her dreier seg om, bør Ingvar Herrem eventuelt søke fremmet etter den adgang jord- og konsesjonslovgivningen åpner. - - - - - - - - - - - - - [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
