Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Dommer Holmøy: Saken gjelder odelsløsning av eiendommen Bjørkholdt, gnr. 19, bnr. 4 i Kåfjord i Troms. Eiendommen var eiet av Hans Bjørkholdt til han døde i 1972, og ble da overtatt av hans ektefelle Hallfrid Bjørkholdt i henhold til gjensidig testament. I november 1973 overdrog Hallfrid Bjørkholdt eiendommen til ektefellene Helge og Solbjørg Evanger. Ingrid Moldenæs, som var niese av Hans Bjørkholdt, ville løse eiendommen på odel, og begjærte i mai 1974 forliksmegling etter dagjeldende regler for odelsløsning, jfr. de tidligere regler i skjønnsloven 3. kapittel. Hun begjærte deretter odelstakst. Den første takst ble opphevet, og endelig takst forelå først 7. mai 1981, da en anke fra Ingrid Moldenæs til Høyesterett over lagmannsrettens dom vedrørende den annen takst ble nektet fremmet av Kjæremålsutvalget. Ingrid Moldenæs' prosessfullmektig sendte 13. mai 1981 - dagen etter at Kjæremålsutvalgets kjennelse var forkynt for ham - et brev til Lyngen herredsrett der han bad om at løsningssaken måtte prioriteres, og at hovedforhandling ble berammet i løpet av ettersommeren. Kopi av dette brev ble sendt ektefellene Evangers prosessfullmektig, som skriftlig overfor retten gav uttrykk for at han var enig i forslaget om berammelse av hovedforhandlingen. Herredsretten innkalte deretter til hovedforhandling i august 1981. Noe saksforberedelsesmøte som fastsatt i skjønnsloven §66 der saksøkeren skulle tilby løsningssummen, ble ikke holdt. Partene var imidlertid under hovedforhandlingen enige om at dette forhold ikke skulle tillegges betydning dersom saksøkeren fikk medhold i løsningskravet og stillet bankgaranti for løsningssummen innen en viss frist. Dette krav er oppfylt. Ved begynnelsen av hovedforhandlingen ble det som innsigelse mot odelsløsning gjort gjeldende at Ingrid Moldenæs hadde tapt sin odelsrett ved at det ikke var inngitt stevning i løsningssaken. Den tidligere regel i skjønnsprosessloven §65 krevet at den som ville løse en eiendom på odel, måtte inngi stevning til løsningssak for herredsretten innen to uker etter at odelstaksten var blitt endelig. Ble denne frist ikke overholdt, gikk odelsretten tapt, jfr. §74 nr. 2. I dette tilfelle var det eneste som forelå saksøkerens brev av 13. mai 1981. De saksøkte gjorde videre gjeldende at løsningskravet var et misbruk av odelsretten. Lyngen herredsrett, som var sammensatt med to meddommere av det alminnelige utvalg, avsa 1. september 1981 dom med slik domsslutning: «1. Helge og Solbjørg Evanger dømmes til å utstede skjøte på eiendommen «Bjørkholdt» gnr. 19 bnr. 14 i Kåfjord til Ingrid Moldenæs og til å fravike eiendommen første faredag 14. april 1982 mot at Ingrid Moldenæs betaler takstsummen kr. 153700,-. 2. Ingrid Moldenæs dømmes til å betale Helge og Solbjørg Evanger saksomkostninger vedrørende odelstakstene på kr. 14500,-. 3. Hver av partene bærer sine egne saksomkostninger vedrørende løsningssaken.» Helge og Solbjørg Evanger påanket herredsrettens dom til Hålogaland lagmannsrett, som 23. januar 1984 avsa dom med slik domsslutning: «1. Helge og Solbjørg Evanger frifinnes. 2. I saksomkostninger for de to odelstakster betaler Ingrid Moldenæs tilsammen kr. 7000,- - kronersjutusen 00/100 - til Helge og Solbjørg Evanger. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen. 3. Saksomkostninger tilkjennes ikke for behandlingen av løsningssaken for herredsretten og lagmannsretten.» Lagmannsretten begrunnet frifinnelsen med at Ingrid Moldenæs hadde tapt sin odelsrett ved at hun ikke hadde oppfylt kravet om å inngi stevning til løsningssak ved herredsretten. Ingrid Moldenæs har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder rettsanvendelsen. Om saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere retter vises til de avsagte dommer. Etter beslutning av Høyesteretts kjæremålsutvalg i henhold til tvistemålsloven §392 tredje ledd er saken for Høyesterett begrenset til spørsmålet om Ingrid Moldenæs har tapt sin odelsrett ved at hun ikke inngav stevning i løsningssaken. Til bruk for Høyesterett har Ingrid Moldenæs forklart seg som part og de to prosessfullmektiger for de tidligere retter som vitner. For det spørsmål som foreligger til behandling for Høyesterett, står saken i samme stilling som for lagmannsretten. Den ankende part, Ingrid Moldenæs, har i det vesentlige gjort gjeldende: Saksøkerens prosessfullmektig innrømmer at det var en feil at det ikke ble uttatt formell stevning, men hevder prinsipalt at brevet til herredsretten av 13. mai 1981 der det ble bedt om at hovedforhandling ble berammet, likevel må anses for å tilfredsstille kravene til stevning etter tvistemålsloven §300. Saksforberedelse i løsningssaken hadde i realiteten funnet sted under skjønnssaken om odelstaksten. Saksøkeren viser til et prosesskriv av 1977 der det pekes på at man under skjønnssaken foregrep saksforberedelsen i løsningssaken, samtidig som det ble forutsatt at «alle disse prosesskrivene vil kunne ansees å gå inn i selve odelsløsningssaken når denne kommer i gang». En stevning i denne sak hadde derfor ingen betydning som en innledning til en saksforberedelse. Det ville være urimelig om saksøkeren skulle tape sin odelsrett fordi brevet ikke fylte de formelle krav til stevning. Reelt hadde brevet samme funksjon. Det var ingen tvil om hvilke krav saksøkeren gjorde gjeldende og hva hun bygget på. Selv om man ikke finner at brevet med anmodning om berammelse av hovedforhandling kan anses for å tilfredsstille kravene til stevning, kan odelsretten ikke være tapt. Det må få betydning at dommeren, dersom han ikke fant kravene til stevning oppfylt, skulle gjort saksøkeren oppmerksom på dette, og feilen skulle vært tillatt avhjulpet, se tvistemålsloven §97 og §301. Rettelse skulle her skjedd innen fristen etter §65, noe som for øvrig ikke er avgjørende. - Den ankende part mener at også tvistemålsloven §66 annet ledd ville fått anvendelse i denne sak. Subsidiært gjøres videre gjeldende at reglene i den tidligere odelsprosess ikke har vært tolket helt strengt etter ordlyden. Det vises særlig til Høyesteretts avgjørelse i [[Rt-1981-1006]] der det etter saksøkerens mening forelå vesentlig mer alvorlige mangler enn i denne sak, uten at de førte til tap av odelsretten. Som en ytterligere subsidiær anførsel gjøres gjeldende at ankemotpartenes prosessfullmektig må anses å ha godkjent at løsningssaken ble innledet slik det her skjedde. Det innrømmes imidlertid at dette ikke kan ha noen betydning dersom søksmålet skulle vært avvist ex officio. Den ankende part har nedlagt slik påstand: «1. Hålogaland lagmannsretts dom av 23. januar 1984 oppheves og saken henvises til ny behandling for lagmannsretten. 2. Ingrid Moldenæs tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.» Ankemotpartene, Helge og Solbjørg Evanger, har i det vesentlige gjort gjeldende: Løsningssaken er ikke kommet igang på lovlig måte gjennom stevning, og dette skyldes en regulær forsømmelse av den ankende parts prosessfullmektig. Brevet til herredsretten der det ble anmodet om berammelse, oppfyller ikke noen av de krav som stilles til en stevning i tvistemålsloven §300. Man kan ikke ved vurderingen av om disse krav er oppfylt, supplere med saksforberedelsen fra en annen sak - her skjønnssaken vedrørende odelstaksten. Det er her tale om prosesskriv som lå flere år tilbake i tiden. Det hevdes imidlertid ikke at de ankende parter i dette tilfelle var i tvil om hvilke krav som ble gjort gjeldende. I den tidligere odelsprosess var det lagt stor vekt på klare rettergangsregler, og det skal ikke være noen diskusjon om slike spørsmål. Kravet til stevning i løsningssak må derfor tolkes strengt. Ankemotpartene er således enige i lagmannsrettens begrunnelse. Stevning kunne i dette tilfelle også hatt en positiv betydning ved at saken var blitt riktig behandlet av herredsretten. Det vises til at det ikke ble holdt saksforberedelsesmøte der saksøkeren tilbød løsningssummen, og at saken ble behandlet med to, og ikke tre meddommere som var skjønnsloven krav i disse saker. I forhold til anførslene om at retten skulle gjort den ankende part oppmerksom på feilen og gitt anledning til rettelse, er det vesentlig at brevet der det ble anmodet om berammelse, ikke ble oppfattet og registrert som noen stevning. Det er derfor ikke plass for den ankende parts anførsel som bygger på tvistemålsloven §66, §97 og §301. Den rettspraksis som er påberopt, har ingen vesentlig betydning i denne sak. Dommen i [[Rt-1981-1006]] gjaldt et tilfelle hvor rettelse var positivt hjemlet i tvistemålsloven §41. Ankemotpartene har nedlagt slik påstand: «Lagmannsrettens dom stadfestes, dog slik at ankemotpartene tilkjennes saksomkostninger for herredsretten, lagmannsretten og Høyesterett.» Jeg finner at anken må tas til følge. Først peker jeg på at det er uomtvistet at saken skal avgjøres etter de tidligere regler i skjønnsloven 3. kapittel, se overgangsregelen i §79 første ledd i odelsloven av 28. juni 1974 nr. 58. De aktuelle bestemmelser i denne sak er de tidligere regler i skjønnsloven §65 og §74 nr. 2. Etter §65 første ledd måtte stevning i løsningssak være inngitt innen to uker etter at odelstaksten var blitt endelig. Etter §74 nr. 2 gikk odelsretten tapt hvis ikke de lovbestemte frister, derunder 2-ukers fristen i §65, var overholdt. I dette tilfelle kom den ankende parts prosessfullmektigs brev av 13. mai 1983, der han anmodet om at hovedforhandling i løsningssak ble berammet, innen fristens utløp. Det som må vurderes, er om odelsløseren har oppfylt kravet om at løsningssaken skulle innledes ved stevning, og om det førte til at hennes odelsrett gikk tapt dersom dette vilkår ikke kan anses oppfylt. Etter min mening kan brevet av 13. mai 1981 fra den ankende parts prosessfullmektig til Lyngen herredsrett ikke anses som en stevning, slik den ankende prinsipalt har gjort gjeldende. Brevet, som er gjengitt i herredsrettens dom, var åpenbart ikke ment som noen stevning, og fyller heller ikke etter sitt innhold kravene etter tvistemålsloven §300. I brevet konstateres at det foreligger en rettskraftig odelstakst, og at «saksforberedelsen i selve odelsløsningssaken vel i det alt vesentlige skulle være avsluttet tidligere». Videre anmodes herredsretten om å prioritere løsningssaken og beramme hovedforhandling på ettersommeren. At løsningssaken ikke ble innledet med en stevning, kan imidlertid etter min mening ikke føre til at odelsretten gikk tapt i dette tilfelle. Formålet med bestemmelsen i §65 måtte være å fremtvinge at odelsløseren gikk til løsningssak meget raskt etter at endelig odelstakst forelå, derfor bestemmelsen om at stevning måtte inngis innen to uker. At det var fristbestemmelsen som var det sentrale, bestyrkes i en viss grad av ordlyden i skjønnsloven §74 som regulerte tap av odelsretten under odelsprosessen. Det var her fastsatt at saksøkeren tapte sin odelsrett blant annet når han ikke overholdt fristen i §65. Jeg legger imidlertid ikke noen vesentlig vekt på at det her ikke uttrykkelig var bestemt at stevning måtte være inngitt innen fristen, idet dette kan ha vært ansett som en selvfølge, foruten at det i §65 uttrykkelig var bestemt at stevning skulle inngis innen fristen. Av vesentlig betydning er det etter min mening at det ikke kan ha hatt noen reell betydning for ankemotpartene at løsningssaken ikke ble innledet ved stevning. Ved brevet av 13. mai 1981 fikk ankemotpartene et klart varsel om at den ankende part ville gjøre sin odelsrett gjeldende ved løsningssak. Det var i brevet vist til den rettskraftige takst, og det måtte være åpenbart at den ankende part ville løse eiendommen til denne takst. Det måtte således være klart hva en påstand ville gå ut på. Etter den mangeårige tvist som hadde pågått om odelstaksten og den prosedyre som det i den forbindelse også hadde vært om løsningsretten, kunne det heller ikke være noen tvil om hva den ankende part bygget sitt løsningskrav på. Jeg kan derfor ikke se at de ankende parter ved en stevning ville fått noen opplysninger som de ikke fikk ved det nevnte brev, eller som de hadde fått tidligere i forbindelse med odelstaksten. Man kan ikke regne med at de realitetsinnsigelser som ankemotpartene fra sin side har gjort gjeldende mot odelsløsning, ville blitt tatt opp i en stevning. At saken for retten ikke ble behandlet på en helt regulær måte ved at det ikke ble holdt saksforberedelsesmøte etter skjønnsloven §66, og at sammensetningen med hensyn til meddommere ble uriktig, kan nå ikke tillegges noen betydning. Lagmannsretten kunne ha realitetsbehandlet saken uten hensyn til rettens uriktige sammensetning, se tvistemålsloven §388. Selv om den tidligere odelsprosess var strengt formbundet, mener jeg etter forholdene i denne sak at odelsretten ikke er gått tapt som følge av at løsningssaken ikke ble innledet ved stevning. Det resultat jeg er kommet til, støttes også av enkelte andre momenter som ville gjøre det lite rimelig om odelsretten skulle være tapt på grunn av manglende stevning. Jeg nevner at den feil som ble begått, kunne vært avhjulpet dersom retten hadde blitt oppmerksom på den, se tvistemålsloven §97 og §301. Hvorvidt også tvistemålsloven §66 annet ledd ville fått anvendelse i dette tilfelle, går jeg ikke inn på. Videre peker jeg på at ankemotpartene selv ved sin prosessfullmektig var enig i at hovedforhandling ble berammet slik det var anmodet om. Prosessfullmektigen har under bevisopptaket opplyst at han først ble oppmerksom på spørsmålet kvelden før hovedforhandlingen. Endelig nevnes at reglene i skjønnsloven §74 om tap av odelsrett ikke har vært tolket helt strengt, se Høyesteretts dom i [[Rt-1981-1006]]. Etter dette må lagmannsrettens dom - domsslutningens punkt 1 - oppheves og saken hjemvises til fortsatt behandling for lagmannsretten for så vidt angår de øvrige spørsmål i saken, jfr. tvistemålsloven §392 annet ledd. Saksomkostninger ble ikke tilkjent for herredsretten og lagmannsretten. Den ankende part har bare krevet saksomkostninger for Høyesterett. Etter forholdene finner jeg at saksomkostninger for Høyesterett ikke bør tilkjennes, jfr. tvistemålsloven §180 annet ledd og §172 annet ledds siste alternativ. Jeg stemmer for denne dom: 1. Lagmannsrettens dom - domsslutningens punkt 1 - oppheves og saken hjemvises til fortsatt behandling for lagmannsretten. 2. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke. Dommer Aasland: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Dommerne Langvand, Hellesylt og Michelsen: Likeså. Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Oddmund Enokson med domsmenn): Eieren av eiendommen «Bjørkholdt», gnr. 19, bnr. 4 i Kåfjord, Hans Bjørkholdt, døde i 1972. Han og ektefellen Hallfrid Bjørkholdt var barnløse. Hallfrid Bjørkholdt ble sittende med eiendommen i henhold til gjensidig testament. Den 7. november 1973 overdro hun eiendommen til de saksøkte, ektefellene Helge og Solbjørg Evanger, Birtavarre. Eiendommen ble gitt som gave. Bakgrunnen var at ektefellene Bjørkholdt og fru Bjørkholdts søster, som også bodde på eiendommen, hadde fått hjelp og pleie av de saksøkte gjennom flere år. Ifølge gaveskjøtet skulle fru Bjørkholdt ha rett til å bli boende vederlagsfritt i våningshuset så lenge hun levde. De saksøkte skulle også for framtida ha tilsyn med og pleie henne. Saksøkeren, Ingrid Moldenæs, Tromsø, er niese av Hans Bjørkholdt. den 4. juni 1974 framsatte hun ved advokat Øyvind Smukkestad begjæring til Lyngen herredsrett om odelstakst over eiendommen. Hun gjorde gjeldende at eiendommen var odelsjord, og at hun var best odelsberettiget ettersom de med bedre odelsrett hadde veket til fordel for henne. Hun ønsket å løse eiendommen på odel fra de saksøkte. Odelstakst ble avhjemlet den 6. juni 1978. Verdien av eiendommen ble satt til kr. 14000,-. De saksøkte ved advokat Vebjørn Ytreberg påanket taksten til lagmannsretten, som opphevet den ved kjennelse av 5. juni 1979. Taksten ble opphevet fordi skjønnsmennene ikke var tatt fra det lovbestemte utvalg etter skjønnsloven §14. Dessuten hadde ikke dommerfullmektigen som rettens formann deltatt i verdsettelsen. Ny odelstakst ble avhjemlet den 9. august 1979. Den nye taksten kom på kr. 153700,-. Saksøkeren ved advokat Trygve Fjeld d.y. påanket taksten til lagmannsretten. Ved lagmannsrettens dom av 22. desember 1980 ble imidlertid taksten stadfestet. Lagmannsrettens dom ble den 26. januar 1981 påanket til Høyesterett av saksøkeren ved advokat Fjeld d.y. Ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 7. mai 1981 ble anken nektet fremmet til Høyesterett. Kjennelsen ble forkynt for saksøkeren ved advokat Fjeld d.y. den 12. mai 1981. Den 13. mai 1981 skrev advokat Fjeld d.y. følgende brev til Lyngen herredsrett: «Sak nr. 17/1974 B: Ingrid Moldenæs - Solbjørg og Helge Evanger. De to prosessfullmektiger har 12. ds. mottatt kjennelse av 7. ds. fra Høyesteretts kjæremålsutvalg, hvorved anke fra Ingrid Moldenæs v/undertegnede er blitt nektet fremmet til Høyesterett. Ankesaken gjaldt den siste odelstakst som ble avholdt over eiendommen. Denne ble stadfestet i Hålogaland lagmannsrett, og etter at min klients anke er blitt nektet fremmet, vil odelstaksten nu være rettskraftig. Denne del av saksbehandlingen skulle således være avsluttet, og da saksforberedelsen i selve odelsløsningssaken vel i det alt vesentlige skulle være avsluttet tidligere, bør denne saken - som av en rekke grunner er blitt svært gammel - nu kunne bli bragt frem til en avslutning. For den gjenstående del av sakens behandling er man ikke avhengige av vær- og føreforhold, men jeg må allikevel be om at herredsretten forsøker å prioritere en så gammel sak, slik at hovedforhandling vil kunne bli berammet i løpet av sommeren. For mitt vedkommende ville det kunne passe godt med en berammelse på eftersommeren - for eksempel i august måned eller tidlig i september. Hovedforhandlingen forutsettes avholdt i Tromsø, og saken vil strekke seg over én - maksimalt to dager. Jeg tillater meg derfor å be herredsretten komme tilbake med nærmere henvendelse allerede nu medio mai, slik at ikke rettens og prosessfullmektigenes program over ferien blir for tett belagt. Med vennlig hilsen Trygve Fjeld d.y.» Advokat Vebjørn Ytreberg som hadde fått kopi av brevet fra advokat Fjeld d.y., skrev på sin side den 20. mai 1981 slikt brev til Lyngen herredsrett: «Sak 71/1974 B. Ingrid Moldenæs - Solbjørg og Helge Evanger. Jeg viser til advokat Fjeld's brev av 13. mai d.å., og bekrefter at også jeg, forutsatt snarlig berammelse har ledig tid fra medio august til medio september d.å. Gjenpart sendes advokat Trygve Fjeld, boks 1016, 9001 Tromsø, til underretning.» - - - Hovedforhandling ble deretter berammet av Lyngen herredsrett den 10. juni 1981. Hovedforhandling ble avholdt i Tromsø den 24. august 1981. Retten var satt med 2 domsmenn fra det alminnelige domsmannsutvalg, jfr. den nå opphevede §70 i skjønnsloven. Til stede i retten var partene og deres prosessfullmektiger. Under hovedforhandlingen nedla saksøkeren slik påstand: «1. Ingrid Moldenæs gis medhold i sitt krav på å få ta eiendommen «Bjørkholdt» 19/4. i Kåfjord på odel. 2. De saksøkte dømmes til å betale saksomkostninger.» De saksøkte nedla påstand om frifinnelse og tilkjennelse av saksomkostninger. De saksøkte hevdet således at saksøkerens odels- og løsningsrett var gått tapt som følge av at saksøkeren ikke hadde inngitt stevning i løsningssaken. Det forelå dessuten misbruk av odelsrett. - - - [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
