Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
På grunn av sin vanskelige økonomiske situasjon besluttet Sparebanken Nord i 1988 å gjennomføre en større bemanningsreduksjon og en nedleggelse av en rekke filialer, blant annet filialene ved Sørvær og Grovfjord. Arbeidstakere som ikke benyttet seg av bankens tilbud i en såkalt "omstillingspakke", ble oppsagt. Dette gjaldt blant annet Rigmor Einan som var filialbestyrer i Sørvær, og Karin Nicolaisen og Tove Ellefsen som var henholdsvis kundekonsulent og filialbestyrer i Grovfjord. I stevning 1. desember 1988 krevet de oppsigelsene kjent ugyldig, idet de hevdet at vilkårene etter arbeidsmiljøloven §60 nr 2 ikke var oppfylt. Samtidig krevet de midlertidig forføyning etter tvangsfullbyrdelsesloven, prinsipalt for at de hadde rett til å fortsette i sine stillinger, eller bli tilbudt tilsvarende stillinger i visse andre filialer eller bankens avdelingskontor i Harstad, til oppsigelsessaken var rettskraftig avgjort, og dessuten rett til lønn til samme tidspunkt. Rett til lønn ble også reist som et subsidiært krav. Saken ble forenet til felles behandling med tilsvarende sak reist av Britt Elvevoll og Sigve Larsen. Larsen arbeidet i en annen filial som var besluttet nedlagt. I denne sak krevet imidlertid ikke de oppsagte midlertidig forføyning, men i motsetning til den før omtalte sak begjærte Sparebanken Nord kjennelse etter arbeidsmiljøloven §61 nr 4 annet ledd for at arbeidstakerne skulle fratre under oppsigelsessakens behandling. Tromsø byrett avsa 16. januar 1989 kjennelse med slik slutning: "1. Sigve Larsen, Karin Nicolaisen og Tove Ellefsen har rett til å beholde tidligere lønn fra Sparebanken Nord fra 1. november 1988 til rettskraftig dom i hovedsaken foreligger. 2. Britt Elvevoll og Rigmor Einan har ikke krav på lønn fra Sparebanken Nord mens saken verserer. 3. Saksomkostningsspørsmålet utstår til avgjørelsene i hovedsaken." Etter kjæremål både fra Rigmor Einan og Sparebanken Nord avsa Hålogaland lagmannsrett 24. april 1989 kjennelse med slik slutning: "1. Begjæringene fra Rigmor Einan, Kari Nicolaisen og Tove Ellefsen om midlertidig forføyning tas ikke til følge. 2. Kravet om kjennelse om Sigve Larsens fratreden avvises. 3. Avgjørelse av saksomkostninger utsettes til den dom eller kjennelse som avslutter hele saken." Byretten la til grunn at de oppsagte arbeidstakere hadde rett til å fortsette i sine stillinger til det forelå rettskraftig dom i oppsigelsessaken, men at de ikke var ansatt i den enkelte filial, men i Sparebanken Nord, som i utgangspunktet måtte kunne bestemme hvor den enkelte skulle arbeide. Etter en individuell vurdering fant byretten at retten til å fortsette i stillingene ikke kunne gjelde for to av saksøkerne, blant annet Einan. Lagmannsretten la som utgangspunkt til grunn at en arbeidstaker som var utelukket fra sitt arbeid før oppsigelsessaken var avgjort, måtte kunne kreve midlertidig forføyning om gjeninntreden dersom vilkårene etter tvangsfullbyrdelsesloven §262 var til stede. Lagmannsretten forutsatte at kravene fra Einan, Nicolaisen og Ellefsen prinsipalt gjaldt gjeninntreden i deres tidligere stillinger ved filialene i henholdsvis Sørvær og Grovfjord, subsidiært at de fikk tilsvarende stillinger ved visse andre filialer eller avdelingskontoret i Harstad. Etter en konkret vurdering fant lagmannsretten at de tre oppsagte ikke burde få midlertidig forføyning for at de skulle gjeninntre i sine stillinger ved de nedlagte filialer, og heller ikke at de skulle få annet arbeid innen banken. Et lønnskrav for tiden frem til rettskraftig dom måtte eventuelt vurderes etter tvangsfullbyrdelsesloven kap 14. Lagmannsretten fant det uklart om et lønnskrav var omfattet av kravet på midlertidig forføyning i denne sak, men at det for øvrig var klart at bankens handlemåte ikke har satt de oppsagtes lønnskrav i fare dersom de skulle få medhold i oppsigelsessaken. Rigmor Einan, Karin Nicolaisen og Tove Ellefsen har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg på grunn av feil lovtolkning. De har blant annet gjort gjeldende at lagmannsretten har tolket "kan" i tvangsfullbyrdelsesloven §262 første setning feil: Når de spesielle vilkår i nr 1 eller nr 2 er oppfylt, har ikke retten adgang til å vurdere på skjønnsmessig grunnlag hvorvidt gjeninntredelse skal finne sted eller ikke. Bestemmelsen må forstås på bakgrunn av arbeidsmiljøloven §61 nr 4 annet ledd hvoretter den oppsagte som hovedregel har rett til å fortsette i stillingen til det foreligger rettskraftig dom. Har den oppsagte arbeidstaker gått frem etter denne bestemmelse, kan retten til å fortsette i stillingen bare avverges fra arbeidsgiverens side ved begjæring om kjennelse om fratreden etter annet ledds tredje punktum. - Det er bare domstolene som kan beslutte fratreden mot den oppsagtes ønske så lenge oppsigelessaken verserer. Det må antas at arbeidsmiljøloven §61 nr 4 annet ledd ikke gir hjemmel for å pålegge en arbeidsgiver å ta inn igjen en oppsagt arbeidstaker. Dette forutsetter en lojal opptreden fra arbeidsgivers side slik at han ikke omgår rettens avgjørelse ved faktisk å utestenge arbeidstakerne. Den eneste mulighet de kjærende parter har til å få opprettholdt sin rett til arbeid, er derfor å fremme krav om midlertidig forføyning etter tvangsfullbyrdelsesloven §262, jf §268. Så lenge arbeidsgiveren bevisst unnlater å kreve fratredelseskjennelse etter arbeidsmiljøloven §61 nr 4 annet ledd, tredje punktum, forspilles den mulighet paragrafen foreskriver for å prøve rimeligheten av fratredelsen. Den rimelighetsvurdering som bestemmelsen foreskriver, kan ikke erstattes av en rimelighetsvurdering etter tvangsfullbyrdelsesloven §262. Rigmor Einan, Karin Nicolaisen og Tove Ellefsen har nedlagt slik påstand: "1. Prinsipalt: a. Sparebanken Nord v/styrets formann pålegges å tillate at Rigmor Einan fortsetter i sin stilling ved filial Sørvær eller tilbyr henne en stilling med samme arbeidsoppgaver ved filial Breivikbotn, og betale nåværende lønn for perioden 1. november 1988 frem til endelig dom eller kjennelse vedrørende spørsmålet om oppsigelsens gyldighet foreligger. b. Sparebanken Nord v/styrets formann pålegges å tillate at Karin Nicolaisen og Tove Ellefsen fortsetter i sin stilling ved filial Grovfjord eller tilbyr dem stilling med samme arbeidsoppgaver ved filial Evenskjer eller avdelingskontoret i Harstad, og betale nåværende lønn for perioden 1. november 1988 fram til endelig dom eller kjennelse vedrørende spørsmålet om oppsigelsens gyldighet foreligger. Subsidiært: Sparebanken Nord v/styrets formann tilpliktes å betale lønn til Rigmor Einan, Karin Nicolaisen og Tove Ellefsen for perioden 1. november 1988 fram til endelig dom eller kjennelse i saken foreligger. 2. Avgjørelse av omkostningsspørsmålet utstår til dom i hovedsaken." Sparebanken Nord har tatt til motmæle i kjæremålet og vist til at lagmannsrettens avgjørelse er riktig, men at den rettslige begrunnelse burde vært at bestemmelsene om midlertidig forføyning ikke var anvendelige i det foreliggende tilfelle. Filialene på Grovfjord og Sørvær var faktisk nedlagt før begjæringen om midlertidig forføyning ble uttatt. De kjærende parters krav burde vært fremsatt som et krav om foregrepet tvangskraft for et ordinært søksmål om berettigelsen av å nedlegge filialene. De kjærende parter erkjente imidlertid i rettsmøte at filialene ikke ville bli påstått gjenåpnet. Hensynet til de kjærende parter tilsier ikke midlertidig forføyning da verken deres ansettelsesforhold hos Sparebanken Nord eller deres lønnskrav er i fare om de skulle få medhold i oppsigelsessaken. Oppsigelsene har fulgt de retningslinjer som ble fastlagt etter forhandlinger mellom bankens ledelse og tillitsmannsapparatet. Både Tove Ellefsen og Karin Nicolaisen har fått tilbud om arbeid ved avdelingsbanken i Hamnvik, men har avslått dette på grunn av for lang reisetid og rasfarlig kjørestrekning. Sparebanken Nord har nedlagt slik påstand: Lagmannsrettens avgjørelse stadfestes så langt den er påanket. Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker: Det foreligger et videre kjæremål over lagmannsrettens kjennelse i en kjæremålssak. Kjæremålsutvalgets kompetanse er da begrenset etter reglene i tvistemålsloven §404. Kjæremålet er i dette tilfelle rettet mot lagmannsrettens lovtolking. Som bemerket innledningsvis, er årsaken til oppsigelsene den betydelig nedskjæring i antall arbeidsplasser og nedleggelse av filialer som Sparebanken Nord fant å måtte gjenomføre i sin vanskelige økonomiske situasjon. Nedleggelsen rammet også de filialer som de kjærende parter arbeidet ved. At arbeidsgiverne i et søksmål som arbeidstakerne reiser for å få prøvet oppsigelsenes gyldighet ikke har krevet kjennelse etter arbeidsmiljøloven §61 nr 4 annet ledd, kan etter forholdene ikke føre til at de oppsagte arbeidstakere har en ubetinget rett til å fortsette i sine stillinger til oppsigelsessaken er rettskraftig avgjort. Når arbeidsgiveren ikke har krevet kjennelse etter §61 nr 4 annet ledd, tredje punktum, og de oppsagte arbeidstakere faktisk er utelukket fra sine stillinger, må de kunne kreve midlertidig forføyning for den rett de mener å ha til å fortsette i sine stillinger under saken. Deres materielle rett må også i en slik situasjon vurderes på grunnlag av §61 nr 4 annet ledd, herunder tredje punktum. Etter utvalgets mening har lagmannsretten bygget sin vurdering på momenter som er relevante ved vurderingen etter denne bestemmelse, og som derfor også har betydning for spørsmålet om tvangsfullbyrdelsesloven §262 bør anvendes. Utvalget finner derfor at det ikke hefter noen feil ved lagmannsrettens lovtolking. Lagmannsrettens bevisvurdering og konkrete skjønnsmessige vurdering kan utvalget ikke prøve. Kjæremålet blir etter dette å forkaste. Sparebanken Nord har ikke krevet saksomkostninger for kjæremålsutvalget. Kjennelsen er enstemmig. [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
