Rediger Høyesterett: Rt-1990-1197

Fritekst:

Politifullmektig ved Hordaland politikammer har 2. november 1990 siktet A, født xx.xx.1950, for overtredelse av straffeloven §195 første ledd, annet straffalternativ, jf §213, straffeloven §212 annet ledd og §212 første ledd. Grunnlaget var at A fra høsten 1989 til 29. oktober 1990 forledet B, født xx.xx.1978, til analsex (§195 første ledd annet straffalternativ, jf §213) og onanering (§212 annet ledd) samt viste ham pornoblader og pornofilmer (§212 første ledd). A ble ved Midhordland forhørsretts kjennelse 2. november 1990 varetektsfengslet til 30. november 1990. Han påkjærte kjennelsen til Gulating lagmannsrett som 7. november 1990 forkastet kjæremålet. A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg på grunn av uriktig lovtolkning. Han har gjort gjeldende at lagmannsretten har tolket straffeprosessloven §184, jf §171 første ledd nr 2 feil når den har lagt vekt på fare for bevisforspillelse for straffbare forhold som ikke er omfattet av siktelsen og som retten følgelig ikke har vurdert om det er skjellig grunn til mistanke for. Den lovtolkning lagmannsretten har lagt til grunn, innebærer en uthuling av det generelle vilkår for varetektsfengsling. A har nedlagt slik påstand: "Forhørsrettens kjennelse av 2. november 1990 og lagmannsrettens kjennelse av 7. november 1990 oppheves." Politiet er kjent med kjæremålet, men har ikke avgitt uttalelse. Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke: Kjæremålet retter seg mot lagmannsrettens kjennelse som er truffet etter kjæremål. Ved et slikt videre kjæremål har utvalget etter loven begrenset kompetanse. Den påberopte grunn for kjæremålet ligger imidlertid innenfor utvalgets kompetanse etter loven, jf straffeprosessloven §388 nr 3. Utvalget tar utgangspunkt i at siktede i forhørsretten erkjente forholdene i siktelsens post II og III - henført under straffeloven §212, henholdsvis annet og første ledd. Forhørsretten fant videre at siktedes egen forklaring var "tilstrekkelig til å konstatere skjellig grunn til mistanke for overtredelse også av post I i siktelsen", dvs forbrytelse mot straffeloven §195. Forhørsretten fant det således godtgjort at de generelle vilkår for fengsling var til stede, jf straffeprosessloven §171 første ledd første setning. Ved omtalen av det spesielle fengslingsvilkår som retten la til grunn - bestemmelsen om fare for bevisforspillelse - paragrafens nr 2 - uttalte retten at slik fare ble ansett å foreligge "idet opplysninger i saken tilsier at det også kan være flere fornærmede" enn den som er nevnt i siktelsen. Uttrykket "også" impliserer at slik bevisforspillelse av forhørsretten var ansett godtgjort i forhold til den fornærmede som siktelsen hadde individualisert. I kjæremålet til lagmannsretten gjorde siktedes forsvarer gjeldende at retten ved vurderingen av faren for bevisforspillelse ikke har anledning til å ta i betraktning forhold som ligger utenfor siktelsen - et moment som forsvareren utdypet i kjæremålserklæringen. Det var der også fremholdt at det stred mot kontradiksjonsprinsippet å se hen til forhold utenfor siktelsen. På bakgrunn av forsvarerens kjæremål til lagmannsretten hadde denne - etter utvalgets oppfatning, særlig foranledning til å ta standpunkt til om det forelå fare for bevisforspillelse i forhold til den fornærmede siktelsen hadde omtalt. Lagmannsretten fant seg imidlertid beføyet til å vurdere spørsmålet om fare for bevisforspillelse i et helt generelt perspektiv, ut fra et synspunkt om at det "som etterforskes er det A mistenkes for - omgang med barn, og det at man hittil ikke har funnet tilstrekkelig konkrete holdepunkter for å sikte ham for annet enn forholdet til B, betyr ikke at ikke hele saken kan ses i sammenheng". Utvalget er enig med den kjærende part i at spørsmålet om bevisforspillelse må vurderes innenfor den ramme som siktelsen setter. Den utvidede ramme som lagmannsretten har foretatt sin vurdering i, har medført et uriktig utgangspunkt for tolkingen av regelen i §171 første ledd nr 2. Dette må lede til opphevelse av lagmannsrettens kjennelse. Da forhørsrettens kjennelse har en mindre heldig utforming av begrunnelsen for anvendelse av nevnte regel, finner utvalget at begge kjennelser bør oppheves. Saken blir således å hjemvise til ny behandling i forhørsretten. For utvalget er saken blitt fremlagt med nye dokumenter, herunder en forklaring hvor også en annen person hevder å ha vært utsatt for handlinger fra siktedes side, handlinger som skulle kunne henføres under straffeloven §195. Denne forklaring vil muligens foranledige en utvidelse av siktelsen ved eventuell begjæring om bruk av varetektsfengsling. Kjennelsen er enstemmig. Slutning: Forhørsrettens og lagmannsrettens kjennelse oppheves, og saken hjemvises til ny behandling i forhørsretten. [[Kategori:Høyesterett]]

Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt