Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Kst dommer Stuevold Lassen: Horten herredsrett avsa 19 desember 1989 dom med denne domsslutning: "1. A, født xx.xx.1943, dømmes for overtredelser av straffeloven §270 første ledd nr. 1, jfr. annet ledd, jfr. §271, §272 første ledd 2. pkt., jfr. tredje ledd, §274 annet ledd, jfr. tredje ledd, §274 første ledd, jfr. tredje ledd og §286 2. straffalternativ, jfr. §288 første ledd, alt sammenholdt med straffeloven §62 første ledd, til fengsel i 4 - fire - år og 6 - seks - måneder med fradrag av 59 - femtini - dager for utholdt varektsarrest. Han frifinnes for en overtredelse av straffeloven §270 første ledd nr. 1, jfr. annet ledd, jfr. §271 (tiltalens post II a) og straffeloven §183 (tiltalens post III). 2. A fradømmes for et tidsrom av 5 - fem - år retten til å drive selvstendig næringsvirksomhet, herunder som daglig leder av aksjeselskap. 3. A dømmes til innen 2 - to - uker å betale 50.000.- - femtitusen - kroner i saksomkostninger." Saksforholdet og den domfeltes personlige forhold fremgår av herredsrettens dom. Domfelte begjærte fornyet behandling for lagmannsrett, samtidig som han anket over saksbehandlingen og lovanvendelsen. Statsadvokatene i Vestfold og Telemark anket over straffutmålingen. Ved beslutning av Høyesteretts kjæremålsutvalg 8. februar 1990 ble lagmannsrettsbehandling nektet, og domfeltes anke nektet fremmet, mens påtalemyndighetens anke over straffutmålingen ble henvist til Høyesterett. Domfeltes forsvarer for Høyesterett innga deretter ny begjæring til Høyesteretts kjæremålsutvalg, prinsipalt om samtykke til fornyet behandling, subsidiært om tillatelse til fremme av anken over lovanvendelsen og saksbehandlingen. Høyesteretts kjæremålsutvalg besluttet den 7. mai 1990 ikke å omgjøre beslutningen av 8 februar. Det som foreligger til prøvelse for Høyesterett, er således påtalemyndighetens anke over straffutmålingen. Det gjøres gjeldende at det skulle ha vært utmålt en strengere fengselsstraff - aktor har for Høyesterett nedlagt påstand om fengsel i 7 år. Videre anføres det at bestemmelsen om rettighetstapet skulle ha vært gitt en videre formulering, slik at den klart omfattet retten til å inneha ledende stilling eller styreverv i selskap. Jeg nevner innledningsvis at saken i flere henseender skiller seg fra de saker om alvorlig økonomisk kriminalitet som tidligere har vært forelagt for Høyesterett. Det dreier seg om svære beløp; det samlede tap som er påført de forskjellige investorer går så vidt jeg forstår opp i mer enn 100 millioner kroner, og til dette kommer tap påført kreditorer og andre. Et særtrekk er også at de som er blitt utnyttet av domfelte, for det meste har vært banker, finansinstitusjoner og andre investorer, som har vært representert av fagfolk og profesjonelle finansanalytikere. Endelig er det et fremherskende trekk i saken at domfelte synes å ha dominert sitt styre og sine betrodde medarbeidere og har presset sin vilje gjennom, også overfor slike styremedlemmer som har sittet i styret som investorenes representanter. Det er således for Høyesterett en ny type straffbare forhold man står overfor, og jeg finner liten veiledning i Høyesteretts tidligere praksis, når straffutmålingen skal prøves. Det har vært vist til noen tidligere avgjørelser, bl a Høyesteretts dommer i [[Rt-1964-773]], [[Rt-1983-316]] og [[Rt-1987-24]], der det ble utmålt fengselsstraffer på 8 år, 7 år og 6 måneder, og 5 år, men saksforholdene er for forskjellige fra den foreliggende sak til at dommene gir noen direkte veiledning. Domfelte er kjent skyldig i flere forbrytelser, og for noen av dem går maksimumsstraffen opp til 6 års fengsel. Den høyeste straff som da kan idømmes, er således 9 års fengsel, jf straffeloven §62. Det må etter min oppfatning tas som utgangspunkt at hensynet til den alminnelige lovlydighet tilsier at det reageres strengt overfor økonomisk kriminalitet, og det foreligger i denne sak flere skjerpende momenter. Foruten tapenes størrelse må her nevnes den måte domfelte har presset sine standpunkter gjennom på, overfor styre og revisorer. Videre må det etter min oppfatning legges betydelig vekt på at domfelte gjennom sine handlinger har bidratt til å svekke det tillitsforhold som bør herske mellom banker og næringsliv, og som man også ønsker skal bestå mellom det internasjonale investormiljø og norsk næringsliv. Forbrytelsene er dessuten til dels forslagent og utspekulert utført, slik at de har vært vanskelige å avdekke. De forhold jeg her har nevnt, skulle i utgangspunktet tilsi en strengere straff enn den herredsretten har utmålt. Jeg er likevel kommet til at den utmålte fengselsstraffen ikke kan sies å stå i et åpenbart misforhold til de straffbare handlinger domfelte er funnet skyldig i. Jeg anser det på det rene at domfelte ikke fra begynnelsen av er gått inn i denne virksomheten med kriminelle forsetter. Han har hatt dristige planer, og så vidt jeg skjønner en brennende tro på dem. Men jeg ser det slik at hans virksomhet opprinnelig har vært etablert som et seriøst - om enn kanskje vel optimistisk - prosjekt, uten tanker om uredelig spill. Så kommer motgangen, og de første akutte likviditetskriser. Han fristes til de første "lettvinte" utveier, og glir etter hvert inn i slik grov vinningskriminalitet som han er funnet skyldig i. Det har vært antydet at domfelte kan ha levd personlig ubeskjedent, men det er ikke gitt noen konkrete opplysninger om dette. Det må derfor legges til grunn at de svære beløpene han har franarret investorene, er gått inn i den bedriften han har forsøkt å bygge opp og holde flytende - og er forsvunnet med den. Jeg nevner også investorenes opptreden ved de to emisjonene på 18 millioner kroner våren 1983 og 60 millioner kroner i 1984. Her har domfelte stått overfor erfarne, profesjonelle investorer som til dels selv har tatt initiativ for å plassere store summer i hans virksomhet, og som til dels synes å ha opptrådt på en måte som må betegnes som pågående. Jeg viser her eksempelvis til herredsrettens gjengivelse av vitneprovet fra direktøren i en av de norske finansinstitusjonene, om at investorene var "investeringsaggressive" og at "data var da på mote". Jeg har overveiet om ikke idømmelsen av en så vidt mild fengselsstraff som 4 år og 6 måneder burde tilsi at rettighetstapet ikke begrenses til 5 år, men gjøres varig. Selv om man, som jeg, finner formildende omstendigheter i saken, må det sies at domfelte har opptrådt på en måte som må resultere i en ganske grunnfestet mistillit til hans ansvarsfølelse i forretningsforhold. Jeg er i og for seg ikke uenig med herredsretten, når den i sin dom uttaler at domfeltes ledelse av Eldak "viser en skremmende mangel på ansvar og en tilsvarende mangel på evne til å innse de økonomiske realiteter". Når jeg likevel er blitt stående ved at rettighetstapet bør være tidsbegrenset, skyldes det først og fremst at jeg tror at en dom på tap for alltid av slike rettigheter som det her er tale om, ville bære med seg en sosial stigmatisering av domfelte også i andre sammenhenger, og dermed ville kunne bety en vanskeliggjøring av hans rehabilitering etter utsonet fengselsstraff. Etter dette blir det mitt resultat at anken bør forkastes. Da jeg etter rådslagningen vet at jeg er i mindretall, former jeg ingen konklusjon. Jeg bemerker at jeg ikke har noen innvending mot at bestemmelsen om rettighetstapet presiseres og utvides som i aktors påstand for Høyesterett. Dommer Skåre: Jeg er kommet til at fengselsstraffen bør skjerpes og at rettighetstapet bør avgrenses noe annerledes enn i herredsrettens dom. Når det gjelder forhold av betydning for straffutmålingen kan jeg i det vesentlige slutte meg til førstvoterendes synspunkter. Jeg finner imidlertid grunn til å peke på at dommen, foruten de lovbrudd som er begått overfor investorer, også omfatter et betydelig forsikringsbedrageri, og bedragerier begått overfor en forretningsforbindelse i tilknytning til en vareleveranse samt overfor en bank i forbindelse med utvidelse av kassakreditt. Dessuten foreligger det alvorlige overtredelser av straffeloven §286 - vesentlig tilsidesettelse av regnskapsbestemmelser. Jeg anser forholdene samlet sett så grove at straffen bør skjerpes til fengsel i 6 år. I herredsretten ble A fradømt retten til å drive "selvstendig næringsvirksomhet, herunder som daglig leder av aksjeselskap". Aktor for Høyesterett har, som nevnt av førstvoterende, lagt ned påstand som innebærer at rettighetstapet presiseres og utvides ved tilføyelse av "... administrerende direktør eller til å inneha annen ledende stilling i noe selskap og retten til å sitte i noe selskaps styre". Jeg er enig i at rettighetstapet fastsettes slik det her er nedlagt påstand om, dog anser jeg alternativet "administrerende direktør" for å være overflødig ved siden av "daglig leder". Jeg finner ikke grunn til å forlenge rettighetstapet til å gjelde for alltid. Jeg peker på at etter straffeloven §32 annet ledd vil tidsfristen for rettighetstapet ikke løpe så lenge domfelte soner fengselsstraffen. Jeg stemmer for denne dom: I herredsrettens dom gjøres disse endringer: 1. Fengselsstraffen settes til 6 - seks - år. 2. I medhold av straffeloven §29 nr 2 fradømmes Bjørn Egon A for et tidsrom av 5 - fem - år retten til å drive selvstendig næringsvirksomhet, retten til å være daglig leder eller til å inneha annen ledende stilling i noe selskap og retten til å sitte i noe selskaps styre. Dommer Bugge: Jeg ser på spørsmålet om fengselsstraffens lengde på samme måte som førstvoterende, kst dommer Stuevold Lassen, og er således enig med ham i at påtalemyndighetens anke for så vidt bør forkastes. Jeg er videre enig med annenvoterende i at bestemmelsen om rettighetstap bør presiseres og utvides slik han foreslår. I motsetning til de øvrige voterende finner imidlertid jeg at den virksomhet domfelte har utfoldet og skadevirkningene ved den er av en slik art at han ikke mere bør ha adgang til å drive eller engasjere seg i næringsvirksomhet. Jeg stemmer derfor for at rettighetstapet etter straffeloven §29 nr 2 skal idømmes for alltid. Dommer Dolva: Jeg er enig med annenvoterende, dommer Skåre. Justitiarius Sandene: Likeså. Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne dom: I herredsrettens dom gjøres disse endringer: 1. Fengselsstraffen settes til 6 - seks - år. 2. I medhold av straffeloven §29 nr 2 fradømmes Bjørn Egon A for et tidsrom av 5 - fem - år retten til å drive selvstendig næringsvirksomhet, retten til å være daglig leder eller til å inneha annen ledende stilling i noe selskap og retten til å sitte i noe selskaps styre. [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
