Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Ved Strømmen herredsretts dom av 3. mai 1983 ble A og B (den gang X) separert. Retten ga dom for felles foreldreansvar for barna, C, født xx.xx.1973, og D, født xx.xx.1977. B fikk den daglige omsorg for fellesbarna. Partene ble skilt den 10. august 1984. Ved stevning til Tønsberg byrett 21. august 1984 anla A sak mot B med krav om at han skulle tilkjennes foreldreansvaret for fellesbarna. Tønsberg byrett avsa 28. mai 1985 dom hvoretter saksøkte ble frifunnet og saksøkerens samværsrett til barna ble regulert. Ved stevning av 4. oktober 1985 reiste A sak mot B med bl.a krav om den daglige omsorg for barna. Tønsberg byrett avsa 26. januar 1986 dom med slik domsslutning: "1. A har rett til samvær med C, født xx.xx.1973, og D, født xx.xx.1977, annenhver helg, jul eller påske, og 5 - fem - uker om sommeren, fordelt på 2 - to - perioder utenfor de 3 - tre - ukene hvor moren har sin sommerferie. 2. Forøvrig frifinnes B. 3. Hver av partene dekker egne saksomkostninger." A påanket dommen til lagmannsretten. Agder lagmannsrett avsa 18. august 1987 dom med slik domsslutning: "1. Byrettens dom stadfestes. 2. A betaler til B kr. 5.400.- femtusenfirehundrekroner - i saksomkostninger for lagmannsretten innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen." Saksforholdet for øvrig fremgår av de avsagte dommer. A har i rett tid påkjært lagmannsrettens omkostningsavgjørelse til Høyesteretts Kjæremålsutvalg. Den kjærende part fremholder at spørsmålet om faren skulle få overført omsorgen for barna ble bragt inn for Tønsberg byrett og avgjort i dom 26. januar 1987 med negativt resultat for faren og samværsretten. Byretten ila ingen av partene saksomkostninger. A hevder at det ikke kan være riktig å ilegge faren saksomkostninger i denne saken. Saken har vært fremmet for domstolen for at barna skulle få gjennomført den samværsrett som barneloven foreskriver. Han viser til at avgjørelser i Eidsvoll herredsrett og Høyesterett har vist at omsorgsretten overføres til den andre av foreldrene når samværsretten ikke oppfylles. Den kjærende part anfører videre at det har vært nødvendig å få en avklaring i forhold til barneloven om samværskravet. Det var derfor nedlagt påstand om samvær, ikke om samværsrett. A viser til premissene til Tønsberg byretts dom der det heter: "Retten tviler ikke på at samværsordningen ville fungere bedre hvis faren hadde omsorgen for barna." Han viser videre til følgende uttalelse fra retten: "Skulle derimot samværsordningen fortsatt fungere tilfredsstillende, vil dette være et sterkt moment for å endre dette ved et senere søksmål." Den kjærende part gjør videre gjeldende at selv om han på alle hold har tapt sin sak om å få gjennomført en samværsordning etter det minimum som er lovfestet i barneloven §44 må det allikevel være uvanlig og urimelig å ilegge saksomkostninger i en slik sak. Den kjærende part har nedlagt slik påstand: "A ilegges ikke saksomkostninger for byretten og lagmannsretten." B har i tilsvar anført at det ikke kan ses at lagmannsretten har feiltolket noen lovforskrift. A har tapt ankesaken og er ilagt saksomkostninger etter vanlige regler. Kjæremålsmotparten har nedlagt slik påstand: "Kjæremålet forkastes og B tilkjennes kr. 200,- i saksomkostninger." Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke: Kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse om saksomkostninger, og utvalgets kompetanse er begrenset overensstemmende med tvistemålsloven §181 annet ledd. Det utvalget kan prøve, er om saksomkostningsspørsmålet er avgjort i strid med loven. As anke til lagmannsretten har ikke ført frem, og lagmannsretten har under henvisning til hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd pålagt ham å betale saksomkostninger i ankesaken. Lagmannsretten har ikke funnet at han på grunn av særlige omstendigheter burde fritas for omkostningsansvar etter unntaksregelen i samme bestemmelse. Utvalget kan ikke se at lagmannsretten har bygd på uriktig lovanvendelse. Den konkrete vurdering av om saksomkostninger burde pålegges, kan utvalget ikke prøve. Kjæremålet blir etter dette å forkaste. Kjæremotparten har påstått seg tilkjent saksomkostninger i anledning av kjæremålet med 200 kroner. Påstanden tas til følge. Kjennelsen er enstemmig. Slutning: Kjæremålet forkastes. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler A til B 200 - tohundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse. [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
