Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Ved Agder lagmannsretts dom 10. april 1987 ble A dømt for tre tilfelle av forsikringsbedrageri, blant annet for å ha tent på sitt bolighus på X søndag 27. mai 1984. Lagmannsrettsbehandlingen fant sted etter at Høyesteretts kjæremålsutvalg 31. juli 1986 samtykket i fornyet behandling av Nedenes herredsretts dom 20. mai 1986. A anket over straffutmålingen i lagmannsrettens dom, men anken ble ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs beslutning 21. mai 1987 nektet fremmet. 5. november 1987 begjærte A gjenopptagelse av saken. Begjæringen bygget på nye innhentede sakkyndige uttalelser om brannårsaken for så vidt gjaldt bolighuset . Mens lagmannsretten hadde lagt til grunn at brannen i kjelleren og brannen i første etasje var to selvstendige branner, ble det hevdet at de sakkyndige uttalelsene nå viste at det dreiet seg om en og samme brann. Agder lagmannsrett avsa 21. januar 1988 kjennelse med slik slutning: Begjæringen om gjenopptagelse forkastes. Lagmannsretten la til grunn at de alternative hendelseforløp som var anført i gjenopptagelsesbegjæringen hadde vært vurdert av lagmannsretten under hovedforhandlingen, og at de sakkyndige vurderingene som ble påberopt som grunnlag for gjenopptagelse var avgitt uten at vedkommende hadde foretatt åstedsbefaring. Om det nærmere saksforhold vises til lagmannsrettens dom og kjennelse. A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han hevder at det er gjort en saksbehandlingsfeil når han ikke har fått anledning til å imøtegå statsadvokatens uttalelse og forelegge denne for de sakkyndige han selv hadde engasjert. Det var tid nok til dette. Fremgangsmåten er i strid med straffeprosessloven §397 annet ledd. Hva de rettslige sider angår, viser han til at det er tilstrekkelig med nye sakkyndige vurderinger for å tillate gjenopptagelse. Det kreves ikke nytt materiale. Det bestrides at alternative hendelsesforløp ble vurdert under hovedforhandlingen. De to politibetjenter som etterforsket brannen i Eydehavn kom raskt til at det dreiet seg om to uavhengige branner, og bevisføringen ble bygget opp om dette. Alternative årsaker til brannen ble ikke etterforsket, bl.a. ble ikke det elektriske anlegg undersøkt, og det ble heller ikke vurdert om det kunne ha foreligget selvantennelse i batteriene i de elektroniske spill. Statsadvokaten ser i sin vurdering helt bort fra den mulighet at branngassene kan være produsert av brannen i kjelleren og antent av denne. Gassene kan ha spredd seg gjennom ventilasjonskanalen i pipeløpet. Lagmannsretten har ikke tatt hensyn til uttalelsen 28. september 1987 fra Norsk Brannvern Forening om at det er overveiende sannsynlig at brannen i 1. etasje er avledet av brannen i kjelleren. Hvis dette er riktig, faller et vesentlig grunnlag for hypotesen om at han selv har tent på brannene bort. A har nedlagt slik påstand: 1. Prinsipalt: Lagmannsrettens kjennelse oppheves, og saken henvises til ny behandling i lagmannsretten. 2. Subsidiært: Gjenopptagelsesbegjæringen tas til følge. I supplerende prosesskrift 11. mars 1988 har han fremlagt nye uttalelser fra sine privatengasjerte sakkyndige etter at disse har vært på befaring på brannstedet. De nye uttalelser hevdes å være av en helt annen karakter enn det bevismateriale som ble presentert for lagmannsretten. De privatengasjerte sakkyndiges konklusjon om at brannen startet i kjelleren er blitt ytterligere styrket etter deres åstedsbefaring. Sivilingeniør Bs sakkyndige vurdering dannet grunnlag for lagmannsrettens fellende dom. Han foretok ingen åstedsundersøkelse hverken i forbindelse med sin første skriftlige uttalelse eller under hovedforhandlingen for lagmannsretten. Hans vurdering var utelukkende basert på fotografier. For det tilfelle at hans påstand ikke uten videre tas til følge, ber A om at det foretas avhør av utrykningsleder C og snekker D. I et ytterligere prosesskrift 2. juni 1988 er det redegjort for As økonomiske forhold og søkt underbygget at dårlig økonomi ikke har vært noe motiv for forsikringsbedrageriene, mens det i prosesskrift 25. juli 1988 er vist til en artikkel i - - -bladet om en eksplosjon i et batteri i et arbåndsur samt Norsk Brannvern Forenings kommentar til artikkelen. Statsadvokaten i Agder har i uttalelse til kjæremålet henholdt seg til tidligere avgitt uttalelse. Høyesteretts kjæremålsutvalg er kommet til at lagmannsrettens kjennelse må oppheves. A er dømt for 3 forbrytelser mot straffeloven §272. Den siste gjaldt ildspåsettelse på domfeltes bolighus på X 27. mai 1984. For denne brannstiftelses vedkommende var det faktiske grunnlag i spørsmålet til lagretten formulert slik: "Søndag 27. mai 1984 i tidsrommet ca kl. 07.00 - 07.15, for at han eller andre skulle få utbetalt forsikringssummen, tente han fyr i stuen og i kjelleren i sitt bolighus på X, med den følge at det oppsto brannskader i huset, samt på inventar og varelager." Lagretten svarte ja på spørsmålet, og retten la lagrettens kjennelse til grunn. I forbindelse med straffutmålingen er det for dette punkts vedkommende i dommen bl.a. uttalt: "Etter at gjesten hadde forlatt huset neste morgen kl. 07.35, gikk tiltalte ned i kjelleren i det rom hvor varebeholdningen var lagret. Etter bevisførselen legges til grunn at han her helte utover en flyktig væske og antente brann. Deretter gikk han opp i stuen i 1. etasje hvor han likeledes helte utover en flyktig væske som han antente." Det er således lagt til grunn at domfelte tente på på to steder i huset, nemlig i kjelleren og i stuen. Hovedangrepet mot dommen er i gjenopptagelsesbegjæringen rettet mot det forhold at domfellelsen for brannstiftelse 27. mai 1984 bygger på at brannene i kjeller og stue ingen forbindelse hadde med hverandre. Det er her nye erklæringer fra privat engasjerte sakkyndige er påberopt som gjenopptagelsesgrunn etter straffeprosessloven §391 nr. 3. Erklæringene hevdes å vise at brannen i stuen er en følge av branngasser fra kjelleren og at brannen i kjelleren kan skyldes selvantennelse. I gjenopptagelsesbegjæringen er det presisert at den oppnevnte sakkyndige i sin muntlige forklaring for lagmannsretten avviste at det kunne være en forbindelse mellom de to branner i kjelleren og i første etasje og at han gav uttrykk for den bestemte oppfatning at det dreiet seg om to uavhengige branner. Gjenopptagelsesbegjæringen ble av forberedende dommer i lagmannsretten forelagt for statsadvokaten i Agder til uttalelse. Da statsadvokaten hadde avgitt sin uttalelse 26. november 1987, ble den ikke forelagt forsvareren før lagmannsretten 21. januar 1988 avsa sin kjennelse. I kjennelsen uttales det bl.a.: Lagmannsretten kan ikke se at de alternative hendelsesforløp som anføres i gjenopptakelsesbegjæringen er nye. Som nevnt av statsadvokaten var alternativene vurdert under hovedforhandlingen, på grunnlag av erfarne brannetterforskeres uttalelser og konklusjoner, bl.a. etter åstedsbefaring umiddelbart etter brannen. Dessuten forelå erklæring fra den oppnevnte sakkyndige som sluttet seg til etterforskernes konklusjon. Forsvareren bestrider i kjæremålserklæringen av 25. februar 1988 riktigheten av det som her er uttalt. Om dette bemerker han bl.a.: Det er ikke riktig at alternative hendelsesforløp ble vurdert under hovedforhandlingen. Påtalemyndighetens bevisopplegg og argumentasjon var basert på den forutsetning at det dreiet seg - når det gjelder brannen - om to branner som var oppstått uavhengig av hverandre. Deretter anføres det at etterforskerne meget raskt kom til den slutning at det dreiet seg om to uavhengige branner, og baserte sin etterforskning på denne hypotese. Alternative muligheter var ikke etterforsket. Da det sentrale punkt i gjenopptagelsesbegjæringen var spørsmålet om de nye sakkyndige erklæringer bragte inn som nytt vurderingstema om brannene i kjeller og stue i virkeligheten var en og samme brann, hadde lagmannsretten en klar oppfordring til å forelegge statsadvokatens opplysninger i motsatt retning for forsvareren, jfr. straffeprosessloven §397 tredje ledd som under disse omstendigheter må få anvendelse. Dommerne i lagmannsretten som, overensstemmende med straffeprosessloven §395 første ledd, ikke hadde vært med på å avsi den angrepne dom, hadde ikke andre opplysninger å bygge på om hva som hadde funnet sted under hovedforhandlingen. Når saken da ble tatt opp til avgjørelse uten ytterligere saksforberedelse, var dette en saksbehandlingsfeil som kan ha virket inn på resultatet. Kjæremålsutvalget finner - selv om det har full kompetanse i saken - å burde oppheve kjennelsen, jfr. straffeprosessloven §385 tredje ledd, slik at lagmannsretten etter å ha innhentet de ytterlige opplysninger den måtte finne nødvendig, jfr. straffeprosessloven §397 annet ledd, kan foreta en ny prøvelse av gjenopptagelsesspørsmålet. Utvalget peker i denne forbindelse på at det her kan bli spørsmål om umiddelbar bevisførsel eller eventuelt muntlig forhandling i medhold av straffeprosessloven §398 annet ledd. Etter §387 tredje ledd er kjæremålsutvalget avskåret fra dette. Selv om saksbehandlingsfeilen direkte bare antas å ramme domfellelsen for ildspåsettelsen 27. mai 1984, er det en slik sammenheng i vurderingen av bevisene i tilknytning til alle 3 tiltalepunktene at lagmannsrettens kjennelse må oppheves i sin helhet. Kjennelsen er enstemmig. [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
