Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
A og B var samboere i tiden 1980-1983. De har et fellesbarn, C, født xx.xx.1982. Under samlivet var partene bosatt i X. I forbindelse med samlivsbruddet inngikk de 15. februar 1984 avtale om samværsrett for faren og barnet, hvor det bl a heter: "Avtalen forutsetter at en ut i fra gjeldende barnelovs rammer øker samværsdagene gradvis fram til år 1986. Fra januar 1986 har faren krav på minst 175 dager i året. ............ Dersom en av foreldrene flytter til en annen kommune, skal samværsdagene samles til lengre passende perioder." A har senere flyttet til Østlandet med barnet og er nå bosatt på Y. B bor i Z. Ved stevning av 19. august 1986 reiste A sak med krav om endring av samværsavtalen, som hun mener har vist seg å være uheldig for barnet. Tana og Varanger herredsrett avsa 13. april 1987 dom i saken med slik domsslutning: "1. B frifinnes. 2. A tilpliktes å erstatte B sakens omkostninger." A har påanket herredsrettens dom til Hålogaland lagmannsrett. Under saksforberedelsen for lagmannsretten fremsatte hun 18. desember 1987 begjæring om midlertidig forføyning med krav om at barnet skulle være hos henne i julen 1987. Lagmannsretten avsa 22. desember 1987 kjennelse med slik slutning: "1. C, født xx.xx.1982, skal være hos sin mor julen 1987. 2. Saksomkostningsspørsmålet utstår til avgjørelse i forbindelse med den dom eller kjennelse som avslutter saken." 18. januar 1988 fremsatte B begjæring til Hålogaland lagmannsrett om midlertidig forføyning. Begjæringen var begrunnet med at moren ikke hadde fulgt partenes avtale om å sende barnet tilbake til Z for fortsettelse av det samvær som ble avbrutt ved juleoppholdet hos moren. Hålogaland lagmannsrett avsa 4. mars 1988 kjennelse med slik slutning: "1. C, født xx.xx.1982, skal være a) hos sin far i tiden 22. mars - 22. juni 1988, b) deretter hos sin mor frem til 22. september 1988, og c) deretter igjen hos sin far ut 1988. 2. Ordningen gjelder inntil annet eventuelt er rettskraftig bestemt. 3. Saksomkostningsspørsmålet utstår til avgjørelse i forbindelse med den dom eller kjennelse som avslutter saken." Det nærmere saksforhold fremgår av herredsrettens dom og lagmannsrettens kjennelser. A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse av 4. mars 1988 til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Hun viser til at B i henhold til samværsavtalen har hatt barnet hos seg i sammenhengende 3-måneders perioder. Bakgrunnen for hennes krav om revisjon av avtalen er at ordningen fungerer dårlig for barnet. Hun har likevel vært innstilt på å etterleve avtalen mens saken står for retten. Når hun nå motsetter seg fortsatt samvær mellom faren og barnet, skyldes dette at hun har fått kjennskap til at B mistenkes for å ha forgrepet seg seksuelt på C. I den anledning ble C undersøkt på Regionsykehuset i Tromsø, og legen som undersøkte henne uttalte at hun bør underkastes en mer langvarig observasjon. På denne bakgrunn har den kjærende part anmodet om bistand fra PPT-kontoret på Y, som kan påbegynne undersøkelsen umiddelbart. Denne undersøkelsen kan ikke gjennomføres på en forsvarlig måte mens C oppholder seg hos sin far i Z. A har fremlagt kopier av politirapportene i saken mot B. Hun viser også til bevisopptak ved Ytre Follo herredsrett 12. februar 1988 med avhør av vitnet D, som har hatt anledning til å observere C sammen med moren. Vitnet understreker behovet for ro omkring barnet. Dette sammenholdt med behovet for langvarig undersøkelse av C tilsier at hun inntil videre skal være hos sin mor. A har nedlagt slik påstand: "1. C født xx.xx.1982, skal være hos sin mor, A inntil videre og til noe annet er rettskraftig bestemt. 2. B tilpliktes å erstatte A eller det offentlige omkostninger i anledning kjæremålssaken." B har i tilsvar påpekt at de politidokumenter som er fremlagt av den kjærende part som vedlegg til kjæremålserklæringen, er ufullstendige, idet politiets påtegning om at mistanken mot B anses avkreftet, ikke er fremlagt. Kjæremålsmotparten har fremlagt kopi av denne påtegning. B anfører at A har anmeldt ham for seksuelt overgrep for å styrke sin stilling i saken om samværsrett. Han tilbakeviser As anførsel om at C må bli hos moren på grunn av behovet for langvarig observasjon av barnet. Han viser til uttalelsen fra Regionsykehuset i Tromsø, som etter hans mening ikke kan tolkes som en anbefaling om observasjon av C. Som også lagmannsretten legger til grunn i sin kjennelse av 4. mars 1988, forsøker A nå å sabotere samværsavtalen. Hennes opplysning om at det skal igangsettes observasjon av barnet i regi av PPT-kontoret på Y kan vanskelig ses som annet enn et nytt forsøk på å sabotere kjæremålsmotpartens samvær med datteren. B viser også til uttalelse fra psykolog Snefrid Møllersen, som har vært oppnevnt som sakkyndig i saken, om at barnet ville miste betydelige positive utviklingsmuligheter dersom hennes tilknytning til faren i vesentlig grad ble innskrenket. Hans krav om midlertidig avgjørelse om at barnet skal tilbringe like stor del av året hos sin far som hos sin mor må ses på bakgrunn av denne uttalelsen. Kjæremålsmotparten opplyser at han har begjært tvangsfullbyrdelse av lagmannsrettens kjennelse av 4. mars 1988. Kjæremålsmotparten har nedlagt slik påstand: "1. Kjæremålet forkastes. 2. A tilpliktes å betale sakens omkostninger til B eller det offentlige." Ved prosesskrift av 11. april 1988 har B fremlagt kopi av kjennelse avsagt 30. mars 1988 av Ytre Follo namsrett med slik slutning: "1. Namsmannen i Y iverksetter Hålogaland lagmannsretts kjennelse av 4. mars 1988 sammen med B. 2. Saksomkostningsspørsmålet utstår." B opplyser at han hentet barnet hos moren 30. mars 1988, og at barnet nå bor hos ham i Z. Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke: Saken foreligger i en noe annen skikkelse for kjæremålsutvalget enn for lagmannsretten, idet den kjærende part som nytt for utvalget anfører at det er grunn til å anta at motparten - barnets far - kan ha forgått seg mot barnet seksuelt, at barnet av den grunn ikke bør være hos ham, og at det i alle fall er nødvendig at barnet er hos moren mens nærmere undersøkelser foretas. Kjæremålsutvalget kan ikke se at det som foreligger, gir grunnlag for å bygge på at faren har forgått seg mot barnet. Utvalget viser til at forholdet har vært anmeldt til politiet som har opplyst at saken i realiteten er henlagt, selv om den formelle avgjørelse om dette ennå ikke er truffet, påtegning av 16. mars 1988 fra politimesteren i Sør-Varanger. Det er heller ikke noe som viser at det nå er nødvendig med nærmere undersøkelser av barnet. Det som foreligger fra Regionsykehuset i Tromsø, er en uttalelse om hvorledes en undersøkelse i tilfelle bør legges opp, ikke en anbefaling av at undersøkelse foretas. De nye anførsler setter derfor ikke saken i noen annen stilling, og kjæremålsutvalget er kommet til samme resultat som lagmannsretten og finner det tilstrekkelig å vise til den begrunnelse som er gitt. Saksomkostningsavgjørelsen bør bero til den dom eller kjennelse som avslutter saken. Kjæremålsutvalgets avgjørelse er enstemmig. Slutning: Lagmannsrettens kjennelse stadfestes. Saksomkostningsspørsmålet utstår til den dom eller kjennelse som avslutter saken, jf tvistemålsloven §179 første ledd tredje punktum. [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
