Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Bergen namsrett avsa den 11. november 1991 kjennelse med slik slutning: "1. Bjørn Bakken kastes ut fra leid hybel i eiendommen Gabriel Tischendorffsv. 33, 5031 Laksevåg. 2. Bjørn Bakken tilpliktes å betale saksomkostninger til Birger Marifjæren med kr. 3.000,- innen 14 - fjorten - dager etter forkynnelsen av denne kjennelsen." Bjørn Bakken påkjærte kjennelsen til Gulating lagmannsrett, som 20. januar 1992 avsa kjennelse med slik slutning: "1. Namsrettens kjennelse stadfestes. 2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Bjørn Bakken kr 2.000,- - kronertotusen 00/100- til Birger Marifjæren innen 14 - fjorten - dager fra forkynnelse av lagmannsrettens kjennelse." Om saksforholdet og sakens bakgrunn forøvrig, vises det til namsrettens og lagmannsrettens kjennelser. Bjørn Bakken har rettidig påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det anføres at lagmannsretten har avgjort saksomkostningsspørsmålet i strid med loven, jf tvistemålsloven §181. For namsretten begjærte Birger Marifjæren utkastelse av Bjørn Bakken samtidig som Birger Marifjæren også begjærte midlertidig forføyning med slik påstand: "Birger Marifjæren gies rett til å fjerne og eventuelt destruere brennbart og brannfarlig løsøre oppbevart av Bjørn Bakken i Gabriel Tischendorffsv. 33, Laksevåg." Namsretten tok ikke stilling til begjæringen om midlertidig forføyning idet den syntes å mene at det var tilstrekkelig at Birger Marifjæren fikk medhold i utkastelsesbegjæringen. For Bjørn Bakken var saken etter dette å anse som dels vunnet og dels tapt. Omkostningsspørsmålet skulle da ha blitt avgjort etter tvangsfullbyrdelsesloven §2, jf tvistemålsloven §174 - ikke etter §172 første ledd. Når lagmannsretten likevel stadfestet namsrettens omkostningsavgjørelse med den begrunnelse at den var korrekt, har lagmannsretten avgjort omkostningsspørsmålet i strid med loven. Bjørn Bakken har i kjæremålet nedlagt slik påstand: "1. Prinsipalt bærer Birger Marifjæren og Bjørn Bakken sine egne saksomkostninger for namsretten. 2. Subsidiært oppheves lagmannsrettens stadfestelse av namsrettens omkostningsavgjørelse og saken hjemvises til fortsatt behandling i lagmannsretten. 3. I begge tilfeller: Bjørn Bakken tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg med kr. 3.000,-." Birger Marifjæren har i rett tid inngitt aksessorisk motkjæremål samtidig med kjæremålstilsvaret. I kjæremålstilsvaret anføres det prinsipalt at kjæremålet må avvises idet det angriper namsrettens vurdering av om saken er tapt fullstendig. Subsidiært anføres det at lagmannsrettens omkostningsavgjørelse ikke er i strid med loven, hvoretter kjæremålet må bli å forkaste. Birger Marifjæren tiltrer for øvrig det lagmannsretten har uttalt i sin kjennelse om omkostningsavgjørelsen. I motkjæremålet, som angriper rettens utmåling av tilkjente saksomkostninger, gjøres det gjeldende at Birger Marifjæren hverken for namsretten eller lagmannsretten ble gitt mulighet til å uttale seg om sine reelle omkostninger. Dette hevdes å være en saksbehandlingsfeil som har medført at de tilkjente saksomkostninger er fastsatt med for lave beløp. Birger Marifjæren har nedlagt slik påstand: "Videre kjæremål: 1. Bjørn Bakkens kjæremål av 5. februar 1992 avvises. Subsidiært: 2. Bjørn Bakkens kjæremål av 5. februar 1992 forkastes. I begge tilfelle: 3. Birger Marifjæren tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett med kr. 2.200,-. Motkjæremål: 1. Bjørn Bakken tilpliktes å erstatte Birger Marifjæren saksomkostninger for Bergen namsrett med kr. 5.840,-. 2. Bjørn Bakken tilpliktes å erstatte Birger Marifjæren saksomkostninger for Gulating lagmannsrett med kr. 3.500,-. 3. Bjørn Bakken tilpliktes å erstatte Birger Marifjæren saksomkostninger for Høyesterett med kr. 2.400.- inkl. rettsgebyr." Bjørn Bakken har i tilsvar til motkjæremålet anført at det ikke var noen feil av namsretten og lagmannsretten å unnlate å innhente omkostningsoppgaver fra partene før kjennelsene ble truffet. Under enhver omstendighet må de nå fremsatte omkostningskrav anses som altfor høye. Bjørn Bakken har i motkjæremålet nedlagt slik påstand: "Prinsipalt: 1. Birger Marifjærens kjæremål av 21. februar 1992 avvises. Subsidiært: 2. Birger Marifjærens kjæremål av 21. februar 1992 forkastes. I begge tilfeller: 3. Bjørn Bakken tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg med kr. 2.000,-." Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke: Hovedkjæremålet gjelder en del av lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål, nærmere bestemt omkostningsspørsmålet for namsretten i et tilfelle der namsrettens kjennelse ellers ble stadfestet. Utvalgets kompetanse er da begrenset ikke bare av regelen i tvistemålsloven §181 annet ledd, men også av loven §404 nr 3. Den kjærende part i hovedkjæremålet har gjort gjeldende at lagmannsretten har anvendt tvistemålsloven §172 første ledd, bestemmelsen om at den part som taper saken fullstendig skal pålegges å erstatte motparten hans saksomkostninger, uriktig på det foreliggende tilfelle. Utvalget finner at denne anførsel ikke kan føre frem. Det fremgår av lagmannsrettens begrunnelse at saksomkostningsavgjørelsen bygger på at namsretten i sine premisser fant at vilkårene for å ta begjæringen om midlertidig forføyning til følge i utgangspunktet var oppfylt. Ut fra en helhetsvurdering måtte derfor den kjærende part i hovedkjæremålet anses for å ha tapt saken fullstendig selv om namsretten av hensyn til den samlede behandlingsmåte ikke fant grunn til å behandle denne begjæringen. Utvalget kan således ikke se at lagmannsrettens avgjørelse angående saksomkostningene for namsretten er i strid med loven, jf også kjennelse inntatt i [[Rt-1988-345]]. Kjæremålsutvalget finner etter dette at hovedkjæremålet må forkastes. Motkjæremålet retter seg mot namsrettens og lagmannsrettens omkostningsavgjørelser idet begge retter fastsatte omkostningene skjønnsmessig uten først å ha innhentet omkostningsoppgave. Utvalgets kompetanse er her begrenset etter regelen i tvistemålsloven §181 annet ledd. Angrepet på namsrettens omkostningsavgjørelse er først fremsatt for Høyesteretts kjæremålsutvalg og er således fremsatt for sent. At namsrettskjennelsen ikke er rettskraftig som følge av hovedkjæremålet, suspenderer ikke den annen parts frist for å inngi motkjæremål. Kjæremålsutvalget kan ikke se at det var noen saksbehandlingsfeil at lagmannsretten utmålte saksomkostninger uten å innhente omkostningsoppgaver. I saker som avgjøres uten muntlige forhandlinger foreligger ingen plikt for partene til å inngi omkostningsoppgaver, jf tvistemålsloven §176 if og §179 annet ledd. Retten skal her i samsvar med regelen i loven §176 første ledd utmåle saksomkostninger etter et skjønn over hva som anses nødvendig for å få saken betryggende utført. Lagmannsrettens skjønnsmessige vurdering av slike nødvendige omkostninger kan utvalget ikke prøve. Kjæremålsutvalget finner etter dette at også motkjæremålet må forkastes. Hverken kjæremålet eller motkjæremålet har ført frem. Idet kjæremålene i denne henseende må sees i sammenheng, tilkjennes ikke saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjennelsen er enstemmig. Slutning: Kjæremålet og motkjæremålet forkastes. Saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg tilkjennes ikke. [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
