Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Dommer <strong>Tjomsland</strong>: A, som er født xx.xx.1953, ble natt til 13 juni 1976 rammet av en arteriell trombose - hjerneslag - i en av pulsårene i hjernen. Trombosen førte til meget betydelige lammelser som blant annet omfattet alle fire lemmer. Hun mistet også taleevnen. A ble allerede høsten 1976 innvilget full uførepensjon. Da hun ble syk var hun gift og hadde to barn. Hennes medisinske tilstand har i det vesentlige vært uforandret frem til i dag. Hun kan bevege hode og nakke og kommuniserer ved hjelp av munnpinne og et bokstavbrett eller, i de senere år, en PC. I mai 1975 begynte A å bruke antikonsepsjonsmiddelet Neo Delpregnin. Hun skiftet i januar 1976 over til merket Lyndiol. Denne p-pillen som inneholder 50 mikrogram østrogen, markedsføres i Norge av Organon A/S, heretter omtalt som Organon, på vegne av morselskapet som er produksjonsbedriften i Nederland. Etter forgjeves forliksmegling reiste A, som hevdet at hennes bruk av p-pillen Lyndiol var årsak til trombosen, ved stevning 13 november 1984 søksmål mot Organon med krav om erstatning for tap i erverv, mnerstatning og påløpte og fremtidige utgifter. Hun var da blitt kjent med at Statens legemiddelkontroll i brev 15 oktober 1976 til Sentralsykehuset i Nordland hadde opplyst at Bivirkningsnemnda - på grunnlag av sykehusets melding - mente at det var "sannsynlig" at As trombose skyldtes en bivirkning av p-pillen Lyndiol. I medhold av tvistemålsloven §151 annet ledd ble behandlingen av erstatningskravets omfang utsatt. Asker og Bærum herredsrett - med medisinsk fagkyndige meddommere - avsa 13. november 1987 dom med slik domsslutning: <span id="rp-innrykk">"Organon A/S kjennes erstatningsansvarlig for den skade og de med denne etterfølgende konsekvenser som A ble påført natt til 13. juni 1976 som følge av bruk av det konsepsjonshindrende middel Lyndiol.</span> <span id="rp-innrykk">Hver av partene bærer sine saksomkostninger."</span> Herredsretten kom til at det var årsakssammenheng mellom As hjernetrombose og hennes bruk av p-pillen Lyndiol. Organon hadde etter rettens mening ikke utvist uaktsomhet i forbindelse med omsetningen av preparatet, men retten la til grunn at selskapet var ansvarlig for skaden på objektivt grunnlag. En anførsel om at erstatningskravet var foreldet, førte ikke frem. Organon påanket herredsrettens dom til Eidsivating lagmannsrett som - også med medisinsk fagkyndige meddommere - avsa dom 12 oktober 1990 med slik domsslutning: <span id="rp-innrykk">"1. Organon A/S frifinnes.</span> <span id="rp-innrykk">2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."</span> Lagmannsretten kom til at det ikke forelå årsakssammenheng mellom p-pillebruken og As hjernetrombose, og tok derfor ikke stilling til ansvarsgrunnlaget. Derimot tok lagmannsretten standpunkt til foreldelsesinnsigelsen, som den mente ikke kunne føre frem. Saksforholdet og hva som fra begge sider ble gjort gjeldende for herredsretten og lagmannsretten fremgår av de to retters domsgrunner. A har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen ved avgjørelsen av årsaksspørsmålet. Det har til bruk for Høyesterett vært avholdt bevisopptak ved Sør-Hedmark herredsrett og ved Salten herredsrett hvor A og ett vitne avga forklaring. Begge hadde avgitt forklaring tidligere. For Høyesterett har det til belysning av årsaksspørsmålet vært oppnevnt fire sakkyndige: Overlege dr med Britt-Ingjerd Nesheim, Sentralsykehuset i Akershus, som også var oppnevnt sakkyndig for herredsretten og lagmannsretten, professor dr med Jan-Edvin Olsson, Linkøping Universitet, som var sakkyndig vitne for Organon i lagmannsretten, forskningssjef dr philos Aage Tverdal, Statens Helseundersøkelser og professor dr philos Bjarne Østerud, Institutt for medisinsk biologi, Universitetet i Tromsø. Samtlige har avgitt skriftlige erklæringer som de har utdypet muntlig for Høyesterett. - For Høyesterett har også vært fremlagt de uttalelser om årsaksspørsmålet som forelå for herredsretten og lagmannsretten. I tillegg til uttalelser fra Nesheim og Olsson er dette erklæringer fra professor dr med Eivind Myhre, Rikshospitalet, som var oppnevnt sakkyndig for herredsretten, professor dr med Halvard Gjønnæss, Aker sykehus og professor dr med Kåre Molne, Universitetet i Trondheim, som var oppnevnte sakkyndige for lagmannsretten; professor dr med Birger Åstedt, Universitetet i Lund, som møtte som sakkyndig vitne for Organon i herredsretten og professor W H W Inman, direktør ved Drug Safety Research Unit, Southampton, som på oppdrag av Organon avga en sakkyndig uttalelse til bruk for lagmannsretten. I tilknytning til foreldelsesspørsmålet er det for Høyesterett fremlagt en uttalelse utarbeidet på oppdrag fra Organon av førsteamanuensis Stein Opjordsmoen, Universitetet i Oslo, som var sakkyndig vitne i lagmannsretten, og en uttalelse utarbeidet på oppdrag av A av psykolog Stephen von Tetzchner. Også erklæringen om dette spørsmålet fra professor dr philos Ivar Reinvang, Rikshospitalet, oppnevnt sakkyndig for herredsretten og lagmannsretten, har vært fremlagt for Høyesterett. - Det er dessuten fremlagt enkelte andre nye dokumenter. Saken står i hovedsak i samme stilling som for lagmannsretten, men det foreligger et bredere og mer oppdatert materiale til belysning av årsaksspørsmålet. Jeg nevner at Høyesterett i 1974 behandlet en erstatningssak om forsørgertap etter en kvinne som døde av en hjertelidelse etter i noen tid å ha brukt p-pillen Anovlar, se [[Rt-1974-1160]]. Høyesterett kom i den saken til at det ikke forelå årsakssammenheng mellom p-pillebruken og dødsfallet, og tok derfor ikke stilling til ansvarsgrunnlaget. Den ankende part, <strong>A</strong>, har i det vesentlige gjort gjeldende det samme som for lagmannsretten, og hennes anførsler kan oppsummeres slik: Det er ikke tvilsomt at bruk av p-piller av typen Lyndiol kan være årsak til en arteriell trombose, slik både herredsretten og lagmannsretten er kommet til. Samtlige rettsoppnevnte og private sakkyndige har - slik den ankende part forstår uttalelsene - lagt dette standpunktet til grunn om enn med ulik styrke. Spørsmålet er om p-pillen har realisert seg som årsaksfaktor i dette tilfellet. A var en frisk og veltrenet kvinne på 23 år da hun ble rammet av hjerneslag. Det har vært påpekt at hun kan ha hatt en medfødt disposisjon for trombosen, men dette må ansees som en nokså teoretisk mulighet. Det er heller ikke tilstrekkelige holdepunkter for at A i dagene før trombosen inntraff, hadde en infeksjon som har medvirket til trombosen. Heller ikke er det grunnlag for å anta at A var blitt påført et traume som senere forårsaket trombosen. As alkoholkonsum den kvelden hun ble syk var meget beskjedent, og det kan ikke ha utløst trombosen. Lagmannsretten har derfor med rette sett bort fra de årsaksalternativer som her er omtalt. A er enig i at forskningsmaterialet taler for at også røkning kan disponere for hjernetromboser. Lagmannsretten har imidlertid tillagt røkningen for stor betydning i dette tilfellet. A hadde bare vært en moderat røker i noen få år. Sammenhengen mellom p-pillebruk og tromboser er bedre belyst enn mellom røkning og tromboser. Når det gjelder p-pillebruk sammenholdt med røkning som mulig årsaksfaktor i denne saken, har den ankende part særlig vist til uttalelsene fra overlege Nesheim og professor Østerud. Det foreligger en rimelig sannsynlighetsovervekt for at p-pillebruken har vært en nødvendig årsak til As hjernetrombose, og for at den har vært en betydelig faktor i det samlede årsaksbilde. A gjør prinsipalt gjeldende at Organon er erstatningsansvarlig på objektivt grunnlag. De hensyn som tradisjonelt har begrunnet det ulovfestede objektive ansvaret, gjør seg gjeldende også i dette tilfellet. Det er statistisk påregnelig at slike skader inntrer ved bruk av p-piller. De beste grunner taler for at produsentene må bære de økonomiske konsekvensene når de produkter de markedsfører volder skade. Selskapet har anledning til - slik som det her har gjort - å sikre seg ved å tegne ansvarsforsikring. Det er vist til at man i nyere lovgivning - særlig ved produktansvarsloven fra 1988 - har ønsket å styrke forbrukernes vern, jf fremstillingen hos Peter Lødrup: Lærebok i erstatningsrett 2. utgave side 198-205. Subsidiært gjøres gjeldende at markedsføringen av p-pillen Lyndiol var uaktsom. Det ble ikke den gang gitt tilstrekkelig informasjon i pakningsvedlegget om risikoen for alvorlige bivirkninger. Dette fremgår av den skjerpede advarsel som ble inntatt i vedleggene omkring 10 år senere. At teksten i vedleggene var godkjent av Statens legemiddelkontroll, fritar ikke produsenten for ansvar. I spørsmålet om erstatningskravet er foreldet, slutter A seg i det vesentlige til vurderingene til herredsretten og lagmannsretten. Først i 1983 hos advokat Boehlke ble hun kjent med Bivirkningsnemndas vurdering fra 1976 om p-pillen som sannsynlig årsak til hjerneslaget. Før årsskiftet 1982-1983 hadde hun ikke rimelig mulighet til selv å oppnå den nødvendige avklaring. Hennes psykiske tilstand var svært labil i de første årene etter hjerneslaget, og hun hadde en psykisk sperre som hindret henne i å ta opp saken. I tillegg kommer de overveldende fysiske problemene. Hun trenger hjelp til nesten alt, og den kommunikasjonsform hun benyttet i de første årene etter hjerneslaget, var særdeles krevende. Om dette vises til uttalelsen fra psykolog von Tetzchner. A som er innvilget fri sakførsel også for Høyesterett, har nedlagt slik påstand: <span id="rp-innrykk">"1. Organon A/S kjennes erstatningsansvarlig for den skade og de med denne etterfølgende konsekvenser som</span><br /> <span id="rp-innrykk">A ble påført natt til den 13. juni 1976 som følge av bruk av det konsepsjonshindrende middel Lyndiol.</span> <span id="rp-innrykk">2. Organon A/S dømmes til å erstatte det offentlige sakens omkostninger for herredsretten, lagmannsretten og Høyesterett."</span> Ankemotparten, <strong>Organon</strong>, har i det vesentlige gjort gjeldende det samme som for lagmannsretten, og selskapets anførsler kan oppsummeres slik: Det er meget tvilsomt om p-piller har noen årsaksevne i forhold til arterielle tromboser; og under enhver omstendighet er denne minimal. P-piller har i 30 år vært brukt av svært mange kvinner verden over, og brukes nå av 150 000 norske kvinner. Man skulle derfor ha forventet at en eventuell årsakssammenheng ville latt seg dokumentere på en klar måte gjennom den meget omfattende forskning som har funnet sted, og den burde ha gitt seg et målbart utslag i antallet kvinner i befruktningsdyktig alder som dør av hjerneslag. Uttalelsene fra de sakkyndige har gått i forskjellig retning når det gjelder betydningen av p-piller som årsaksfaktor til hjernetromboser. Dette har sammenheng med at de oppnevnte sakkyndige henter sin sakkunnskap fra forskjellige fagfelt. Det må være riktig å legge særlig vekt på uttalelsene fra professor Olsson som er nevrolog, og derfor har mer omfattende innsikt i tromboser enn de øvrige sakkyndige. Selv om Høyesterett skulle komme til at det generelt er en viss sammenheng mellom bruk av p-piller og arterielle tromboser, er det ikke holdepunkter for at denne har realisert seg i dette tilfellet. Alle de aktuelle årsaksalternativer må tas i betraktning. Dette gjelder både den medfødte disposisjon, en mulig infeksjon, et mulig traume, alkoholkonsumet og røkningen. De sakkyndige har understreket at det også kan foreligge årsaksfaktorer som i dag er ukjente. Det kan ikke sies noe sikkert om hvilke årsaksfaktorer som har virket i denne saken, men ankemotparten er mest tilbøyelig til å anta at trombosen skyldes et traume påført under håndballspill kombinert med alkoholkonsumet den kvelden A ble syk. Med all tvil som foreligger i saken - en tvil som til dels må kumuleres, jf dommen i [[Rt-1974-1160]] - må resultatet bli at det ikke foreligger rimelig sannsynlighetsovervekt for at p-pillebruken var årsak til hjernetrombosen. Det er etter Organons mening ikke grunnlag for å pålegge selskapet objektivt erstatningsansvar. Det er enighet om at de nye reglene om legemiddelansvaret i lov om produktansvar ikke får anvendelse i dette tilfellet. De prinsipper loven bygger på, kan heller ikke på indirekte måte anvendes. Det fremgår av forarbeidene til produktansvarsloven at meningen til dels var å klargjøre gjeldende rettstilstand, men primært tok lovutkastet sikte på å skape ny rett, særlig for legemidler hvor det ble innført et mer omfattende objektivt ansvar enn for andre produkter. Dette ansvaret er imidlertid uløselig knyttet til den kollektive forsikringsordningen som samtidig ble etablert. Det foreligger ikke rettspraksis forut for produktansvarsloven som pålegger et objektivt produktansvar. Lagmannsretten ga i saken i [[Rt-1974-1160]] en meget tung begrunnelse for å overlate til lovgiver å ta stilling til spørsmålet om objektivt erstatningsansvar på dette området. Det juridiske miljø aksepterte i ettertid her lagmannsrettsdommen som gjeldende rett. Så vidt ankemotparten kjenner til er det ikke gjennom rettspraksis i noe land etablert et objektivt erstatningsansvar i et tilfelle som dette. Ankemotparten har i den forbindelse særlig vist til en dom av Svea Hovratt 22. desember 1981. Når legemiddelansvaret nå er lovregulert, kan det ikke være grunnlag for å pålegge et objektivt erstatningsansvar for skadetilfeller forut for loven. Høyesterett bør i slike situasjoner være tilbakeholden med rettsskapende virksomhet, jf uttalelsene i dommen i [[Rt-1990-768]]. Ved å fastsette et objektivt ansvar for skader forut for loven, vil man i lang tid fremover måtte ha to parallelle regelsett om objektivt ansvar ved legemiddelskader. Et objektivt ansvar i denne saken vil fremstå som innført med tilbakevirkende kraft, og det vil også innebære forsikringsmessige komplikasjoner. Til anførselen om at selskapet har utvist uaktsomhet ved markedsføringen av p-pillen Lyndiol, har Organon vist til begrunnelsen i herredsrettens dom som selskapet er enig i. Organon fastholder at et eventuelt erstatningskrav er foreldet. Hjernetrombosen inntraff i 1976, og skaden hadde iallfall i løpet av høsten 1978 stabilisert seg. At også As mentale og intellektuelle funksjonsevne var stabilisert etter et par år, bestyrkes av journalnotatene og av uttalelsen fra førsteamanuensis Opjordsmoen. På bakgrunn av flere bemerkninger i journalen må det legges til grunn at A tidlig ble kjent med at p-pillen var en mulig årsak til hennes trombose. Organon aksepterer at foreldelsesfristen først skal regnes fra 1 januar 1979, men ikke en ytterligere utskyting. Det bestrides at A har hatt en følelsesmessig sperre av en slik styrke som er lagt til grunn av professor Reinvang. Under enhver omstendighet kan ikke ankemotparten ha risikoen for en slik sperre. Det er viktig at domstolene lojalt og effektivt håndhever reglene om foreldelse. Organon har nedlagt slik påstand: <span id="rp-innrykk">"1. Lagmannsrettens dom pkt. 1 stadfestes.</span> <span id="rp-innrykk">2. Organon AS tilkjennes saksomkostninger for alle retter."</span> <span id="premiss"><strong>Jeg er kommet til</strong> samme resultat som herredsretten, idet jeg mener at Organon er erstatningsansvarlig på objektivt grunnlag. Men jeg vil understreke at saken har reist flere vanskelige og tvilsomme spørsmål. Før jeg går nærmere inn på de tre problemstillinger saken reiser - årsakssammenheng, ansvarsgrunnlag og foreldelse - vil jeg si noe om rettstilstanden på dette området.</span> Ved lov 23 desember 1988 nr 104 om produktansvar ble det innført nye erstatningsregler for skader voldt av produkter. Loven bygger i hovedsak på utredningen - NOU 1980:29 Produktansvaret - fra produktansvarutvalget som ble oppnevnt i 1975. Hovedregelen i loven §2-1 er at produsenten og - for importerte produkter - importøren er erstatningsansvarlig for skader som produktet volder og "som skyldes at det ikke byr den sikkerhet som en bruker eller allmennheten med rimelighet kunne vente". For legemidler - og p-piller regnes som et legemiddel - er det i loven kapittel 3 innført et mer vidtrekkende objektivt erstatningsansvar som er kombinert med en obligatorisk forsikringsordning direkte til fordel for skadelidte. Blant skader som forutsettes erstattet under Legemiddelforsikringen, nevner utredningen "bivirkning som sjelden inntrer, men som lett fører til alvorlig skade" og som eksempel på dette er nevnt "at p-piller kan føre til visse tromboser", jf utredningen side 205. Jeg tilføyer at det er forutsatt i forarbeidene at produktansvarsloven uttømmende regulerer produsentens og importørens erstatningsansvar. Dette gjelder også legemiddelansvaret. Loven suppleres altså ikke av det ulovfestede objektive ansvaret. Produktansvarsloven trådte i kraft 1 januar 1989; med unntak av kapittel 3 som ble satt i kraft 1 juli 1989. Legemiddelansvaret i kapittel 3 gjelder ikke produkter som "er gitt til forbruk" før loven ikrafttreden, og As skade omfattes ikke av reglene i produktansvarsloven. Saken må derfor avgjøres på grunnlag av rettstilstanden før loven ikrafttreden. Før produktansvarsloven måtte spørsmålet om erstatningsansvar ved produktskader løses ved anvendelse av generell ulovfestet erstatningsrett. Om produktansvarsloven av 1988 og det forutgående lovarbeidet har betydning for denne saken, kommer jeg tilbake til under behandlingen av ansvarsgrunnlaget. <strong>1. Årsaksspørsmålet.</strong> Et vilkår for erstatningsansvar er at det foreligger årsakssammenheng mellom det ansvarsbetingende forhold og skaden. Spørsmålet om årsakssammenheng har både en rettslig og en faktisk side. Jeg vil først knytte noen merknader til den rettslige siden. Årsakskravet mellom en handling eller unnlatelse og en skade er vanligvis oppfylt dersom skaden ikke ville ha skjedd om handlingen eller unnlatelsen tenkes borte. Handlingen eller unnlatelsen er da en nødvendig betingelse for at skaden inntrer. I den årsakskjede som leder frem til en skade, kan det - når årsakskravet stilles på denne måte - foreligge flere årsaker og dermed også flere mulige erstatningsbetingende forhold. Lagmannsretten har funnet at As hjerneslag skyldtes et samspill av flere årsaksfaktorer, men retten har lagt til grunn at årsakskravet ikke var oppfylt bare ved at p-pillen var en av disse. Hvis lagmannsretten med dette har ment å stille et krav om at p-pillebruken skal ha vært hovedårsaken til trombosen, er jeg ikke enig. Såfremt p-pillebruken hadde fremstått som et lite vesentlig element i skadebildet i forhold til en annen årsak som anses som den dominerende, kunne det være grunn til å se bort fra p-pillebruken ved ansvarsbedømmelsen selv om også den var en betingelse for skaden. Men slik synes lagmannsretten - i drøftelsen av forholdet mellom p-pillebruken og røkningen - ikke å ha vurdert p-pillens betydning. Spørsmålet blir etter min mening om bruken av p-pillen Lyndiol var en nødvendig betingelse for at A ble rammet av hjernetrombosen. På bakgrunn av de opplysninger som foreligger og som jeg kommer tilbake til, kan mye tale for at det her foreligger et tilfelle av samvirkende skadeårsaker, hvor flere faktorer har vært nødvendige for skaden. Når jeg i det følgende drøfter om p-pillebruken er en nødvendig betingelse eller årsak til skaden, legger jeg samtidig i uttrykket "nødvendig" at den har vært så vidt vesentlig i årsaksbildet at det er naturlig å knytte ansvar til den. Når det foreligger flere samvirkende skadeårsaker, vil noen av disse - de som tidsmessig inntrer først - kunne være "disponerende", mens en enkelt vil kunne fremtre som den "utløsende" årsak. Men såfremt de "disponerende" skadeårsaker er nødvendige for å fremkalle skaden, vil også de kunne være ansvarsbetingende. Spørsmålet om bruken av p-pillen har vært en nødvendig årsak til As trombose, må avgjøres ut fra en samlet bedømmelse av bevismaterialet i saken. Høyesterett har i saken i [[Rt-1974-1160]] antatt at produsenten ikke kan pålegges erstatningsansvar med mindre det kan sies å være en "rimelig sannsynlighet" eller en "rimelig sannsynlighetsovervekt" for at skaden er forårsaket ved bruken av p-piller. Dette vil etter min mening, her som ellers i erstatningsretten, innebære at det må være mer sannsynlig at bruken av p-piller har vært en nødvendig årsak til trombosen enn at den ikke har vært det. Det betyr at dersom skaden kan være forårsaket av bare n av flere mulige - men hver for seg uavhengige - årsaksfaktorer, må p-pillen være mer sannsynlig som årsak til trombosen enn de øvrige alternativer samlet. I denne saken hvor de beste grunner taler for at det foreligger samvirkende skadeårsaker, vil det imidlertid være tilstrekkelig at det foreligger sannsynlighetsovervekt for at p-pillebruken har vært en nødvendig medvirkende årsak til skaden. Det følger av det jeg har sagt at beviskravet for å fastslå en årsakssammenheng ikke stilles like strengt i erstatningsretten - hvor spørsmålet er hvem som skal bære det økonomiske tapet etter en skade - som i naturvitenskapen. Denne forskjellen kan som jeg kommer tilbake til, ha betydning for forståelsen av uttalelsene fra de sakkyndige. I denne saken foreligger et meget sammensatt årsaksbilde. Dette gjør bevisbedømmelsen vanskelig, men kan - slik jeg ser det - ikke begrunne et strengere krav til bevisets styrke. Bevisvurderingen må skje på grunnlag av det forskningsmaterialet og de opplysninger som er fremlagt for Høyesterett på basis av den viten som nå foreligger. Det er sannsynlig at man i fremtiden vil få et bedre grunnlag til å trekke slutninger om disse spørsmål. Men jeg kan ikke se at muligheten for at fremtiden vil kunne gi oss sikrere svar, kan tillegges betydning ved fastsettelsen av kravet til bevisets styrke. Jeg går så over til vurderingen av om det rettslige årsakskravet er oppfylt i dette tilfellet. Først vil jeg behandle spørsmålet om p-pillebruk generelt medfører økt risiko for arterielle tromboser. Deretter skal jeg se på om denne risikoen har realisert seg i dette tilfellet. Det fremgår av det materialet som er fremlagt i saken, at en slik risikoøkning er bedre dokumentert for venøse tromboser enn for arterielle tromboser. I det materialet jeg viser til i det følgende, er det arterielle tromboser som drøftes. For Høyesterett har det som nevnt vært oppnevnt fire sakkyndige. Deres uttalelser er til dels basert på materiale av nyere dato enn det som forelå for herredsretten og lagmannsretten. Overlege Nesheim, som er gynekolog, ble blant annet anmodet om å "uttale seg om det etter hennes erfaring og kunnskap er sannsynliggjort en sammenheng mellom bruk av perorale prevensjonsmidler av den type A brukte og utvikling av tromboser av en slik art som A ble rammet av." Hun fremhever at årsakssammenhengen mellom bruk av p-piller og tromboser bare kan belyses ved hjelp av epidemiologiske undersøkelser. Hun peker videre på at siden det oppsto mistanke om sammenhengen på midten av 1960-tallet, er det utført et stort antall slike undersøkelser. Etter å ha gjennomgått en rekke av disse, oppsummerer hun sin oppfatning på følgende måte: <span id="rp-innrykk">"Min samlede vurdering er at det er gode holdepunkter for å anta en årsak- virkningssammenheng mellom p-pillebruk og forekomsten av en rekke kardiovaskulære sykdommer, deriblant trombotisk hjerneslag. Størrelsen av den relative risiko er vanskeligere å vurdere, men å anta en størrelsesorden mellom 2 og 5 virker ikke urimelig."</span> Jeg tilføyer at en relativ risiko på 2 innebærer at risikoen fordobles. Jeg finner grunn til å referere også et par andre avsnitt fra hennes erklæring. Hun nevner at det i 1987 ble holdt et ekspertmøte i Verdens Helseorganisasjon. Hun gjengir fra et foredrag av professor Martin Vessey, Universitetet i Oxford, en tabell som viser den relative risiko ved bruk av p-pille og uttaler at det fremgår av tabellen at p-pillebrukere har en relativ risiko for trombotisk hjerneslag på 5. Hun nevner at emnet også ble behandlet på konferansen i et foredrag av dr Lothar Heinemann, Vitenskapsakademiet i Berlin. Hun gjengir følgende tabell fra hans artikkel som viser en oppsummering av resultatene fra de epidemiologiske undersøkelsene som er gjort om p-piller og trombotisk hjerneslag. Antallet estimater av relativ risiko er tilsammen 17. <div style="overflow-x:auto;"> <table cellpadding="10" border="1" style="border-collapse: collapse; border-color: solid black"> <tr> <th>Relativ risiko</th> <td>< 2</td> <td>2-4</td> <td>4-6</td> <td>6+</td> </tr> <tr> <th>% av undersøkelsene</th> <td>35</td> <td>23</td> <td>24</td> <td>18</td> </tr> </table> </div> "Medianen er 3-4, dvs. like mange undersøkelser finner en relativ risiko lavere og høyere enn 3-4." Nesheim viser videre til at det i 1989 ble holdt en internasjonal konferanse i Danmark: "The First European conference on Sex Steroids and Metabolism". Denne ble etterfulgt av en konsensuskonferanse (Consensus Development Meeting). Hun siterer fra uttalelsen til konsensuspanelet: <span id="rp-innrykk">"The majority of epidemiologic studies strongly suggest an association between current OC use and certain cardiovascular deaths. Although the relative risk is increased, the absolute risk is small ... However, there is equivocal evidence that the increase in risk of stroke may persist after the pill is stopped."</span> Jeg nevner at med uttrykket "stroke" menes arterielle tromboser. "OC use" er den engelske forkortelse for p-pillebruk. Forskningssjef Tverdal, som er statistiker med spesialitet å foreta analyser av epidemiologiske undersøkelser, fikk som mandat å foreta en analyse og vurdering av de epidemiologiske undersøkelser som var fremlagt i saken, spesielt med henblikk på p-pillens eventuelle generelle skadevoldende evne og mulige skadevoldende evne i denne konkrete saken. Tverdal ble foreslått som sakkyndig av Organon, fordi det ble antatt at "en epidemiolog vil kunne belyse kvaliteten og verdien av de forskjellige undersøkelser som det refereres til, og hvilke konklusjoner de kan danne grunnlag for å trekke". Han gjennomgikk 15 undersøkelser. Følgende avsnitt anser jeg som en oppsummering av hans vurdering av den generelle problemstilling: <span id="rp-innrykk">"Min vurdering er at studiene viser at bruk av p-pille gir en relativ risiko for trombotisk slag på minst 2. Dette gjelder også når det er tatt hensyn til den viktigste risikofaktoren, nemlig blodtrykk. Det gjelder også når det er tatt hensyn til sigarettrøyking. I de fremlagte studier er det samtidig tatt hensyn til andre risikofaktorer. Traume og alkohol er aktuelle i denne sak. Ingen av de vedlagte artikler har estimert effekten av disse to risikofaktorer. En eventuell effekt av alkohol kan vel også delvis gå via hypertensjon. Jeg skulle gjerne sett studier hvor disse to, og også andre risikofaktorer, var tatt hensyn til. Det blir subjektivt faglig skjønn når jeg velger å betrakte p-pille bruk som en uavhengig risikofaktor for trombotisk slag."</span> Jeg nevner at Tverdal i sin muntlige forklaring uttalte at han hadde valgt å vektlegge de undersøkelser han anså som de beste, og som også var de hvor sammenhengen mellom p-pillebruk og hyppigheten av tromboser kom klarest frem. På bakgrunn av den utredning som her er foretatt, finner jeg ikke grunn til å knytte spesielle kommentarer til de enkelte undersøkelser. Professor Østerud, som er biokjemiker, var spesielt anmodet om å gi en uttalelse om hvorvidt bruk av perorale prevensjonsmidler påvirket blodet på en måte som økte risikoen for trombose. Han uttaler innledningsvis om dette spørsmålet: <span id="rp-innrykk">"Mitt svar på dette er i første omgang svært enkelt, nemlig at det ikke hersker noen tvil om at p-piller påvirker blodet på en slik måte at det lettere oppstår blodpropp. Dette gjelder først og fremst venøs trombose og påfølgende lungeembolier. Som det fremgår av andre sakkyndiges erklæringer i denne saken, er det vanskelig å være like bombastisk i konklusjonen vedrørende årsakssammenhengen mellom p-pille bruk og arterielle tromboser. Dette skyldes først og fremst at det hos unge kvinner sjelden forekommer arterielle tromboser, slik at epidemiologiske undersøkelser må betraktes som relativt usikre. Isteden for å diskutere validiteten av dagens epidemiologiske undersøkelser har jeg valgt å forsøke å klargjøre de forandringer som oppstår i blodlevrings-systemet (koagulasjonssystemet) som følge av bruk av perorale prevensjonsmidler."</span> Etter å ha redegjort for de forandringer som oppstår i blodlevringssystemet som følge av bruk av perorale prevensjonsmidler, uttrykker Østerud sitt syn på følgende måte: <span id="rp-innrykk">"Det kan derfor konkluderes med at bruk av østrogen holdige p-piller påvirker blodlevringssystemet på en slik måte at blodpropp lettere dannes. Dette er helt klart en viktig årsak til den økte tendensen til venøse tromboser og embolier hos unge kvinner som bruker p-piller."</span> Østerud stiller deretter spørsmålet om hvorfor man ikke ser en tilsvarende økt tendens til arterielle tromboser. Han gir uttrykk for at ingen hittil har greid å svare på spørsmålet, men det fremgår klart av Østeruds uttalelse lest i sammenheng at han mener at p-pillens påvirkning av blodlevringssystemet medfører økt risiko også for arterielle tromboser. Dette bekreftet han i sin muntlige forklaring, men han antok at sammenhengen her kunne være svakere enn for venøse tromboser. Jeg tilføyer at Østeruds vurderinger til dels bygger på helt nytt materiale. Professor Olsson, som er nevrolog, legger - slik jeg leser hans erklæring - betydelig mindre vekt på p-pillen som årsaksfaktor til hjernetromboser enn de øvrige sakkyndige for Høyesterett. Han uttaler: <span id="rp-innrykk">"Epidemiologiska studier har dock inte kunnat bekrafta att P-pillermedicinering haft någon saker betydelse for uppkomsten av arteriella tromboser, dit såval hjart- som hjarninfarkt raknas."</span> Jeg forstår professor Olsson slik at han med uttrykket "saker" mener at sammenhengen ikke er vitenskapelig bevist. På spørsmål uttalte Olsson at også han la til grunn at ppillebruk kunne være årsak til hjernetromboser, men at han mente at dette var en mindre viktig faktor enn det de øvrige sakkyndige hadde gitt uttrykk for. I sin skriftlige uttalelse til lagmannsretten anfører Olsson at p-piller sammen med andre risikofaktorer kan øke risikoen for såvel hjerne- som hjerteinfarkt også for yngre kvinner. De sakkyndige uttalelser som er avgitt i de tidligere instanser, er utførlig gjengitt og kommentert i herredsretten og lagmannsrettens dommer. Jeg går også noe inn på synspunktene til de sakkyndige som ikke har vært oppnevnt for Høyesterett. Professor Myhre fremhevet meget sterkt at "...vitalstatistiske undersøkelser taler imot en kausal sammenheng mellom ppiller og død av hjerte-karsykdommer." Han fremhever også at det er mange fallgruver i epidemiologiske undersøkelser. Når det gjelder Myhres erklæring, viser jeg for øvrig til herredsrettens kommentarer. Professor Åstedt viser til enkelte supplerende epidemiologiske undersøkelser, men trekker - så vidt jeg kan se - ikke noen direkte konklusjon når det gjelder spørsmålet om bruk av p-piller kan disponere for hjernetromboser. Professorene Gjønnæss og Molne stilte seg mer kritiske enn Nesheim når det gjaldt å trekke slutninger om kausalitet. Om deres oppfatning uttaler ellers lagmannsretten: <span id="rp-innrykk">"Professor Gjønnæss har imidlertid angitt p-pillebruk som en "risikofaktor". På uttrykkelig spørsmål har han bekreftet at han i dette legger det samme som årsaksfaktor. Professor Molne har også uttalt at p-pillen kan være mulig årsaksfaktor."</span> Professor Inman påpeker at det må sondres mellom begrepene "assosiasjon" og "årsak" og at epidemiologiske undersøkelser - hvor formålet er å beregne sannsynligheter - ikke kan gi grunnlag for slutninger om årsakssammenheng i det enkelte tilfelle. Hans konklusjon er følgende: <span id="rp-innrykk">"Although associations between oral contraceptives containing high doses of oestrogen and thrombotic stroke have been reported in a number of studies, other studies have failed to demonstrate such an association (...). From the inconsistant findings of epidemiological studies it is my opinion that a general tendency towards a risk of thrombotic stroke has not been proven."</span> For min sammenfattende vurdering av det meget omfattende materialet som har vært fremlagt for Høyesterett, har det vært av sentral betydning at uttalelsene fra Nesheim, Tverdal og Østerud har utfylt hverandre på en måte som har styrket deres konklusjoner. Det fremgår riktignok av de uttalelser jeg har gjengitt, at flere av de sakkyndige har reist tvil om p-pillens generelle årsaksevne i forhold til arterielle tromboser. Men disse sakkyndige har - slik jeg leser deres uttalelser - til dels oppstilt strengere krav til beviset for årsakssammenheng enn det som gjelder i erstatningsretten. Det samme synes å være tilfellet når det gjelder uttalelsen fra det danske Retslægerådet gjengitt i en dom av den danske Højesteret 12 desember 1988, og jeg viser på dette punkt til lagmannsrettens bemerkninger som jeg er enig i. Jeg forstår både herredsretten og lagmannsretten slik at begge disse instanser på bakgrunn av det materialet og de sakkyndige erklæringer som da var avgitt, kom til at det forelå en risikoøkning for arterielle tromboser ved bruk av p-piller. Lagmannsretten oppsummerer på dette punkt bevisførselen på følgende måte: <span id="rp-innrykk">"Lagmannsretten legger til grunn at tromboseutvikling er en prosess som kan foregå over noe tid og som kan være forårsaket av en rekke forskjellige faktorer, enten enkeltvis eller i samspill. På grunnlag av en samlet vurdering - både de sakkyndiges skriftlige og muntlige redegjørelser og gjennomgang av fremlagt materiale om konkrete undersøkelser - er lagmannsretten kommet til at det gjennom epidemiologiske undersøkelser er sannsynliggjort en statistisk sammenheng mellom p-pillebruk og tromboemboli. Lagmannsretten legger således til grunn at bruk av p-piller med 50 mikrogram østrogen - slik som Lyndiol - kan være årsak til tromboemboli. På dette punkt kan lagmannsretten slutte seg til herredsrettens konklusjon."</span> Ankemotparten har fremhevet at dersom det var en årsakssammenheng mellom bruk av p-piller og tilfeller av hjernetromboser, burde denne vært bedre klarlagt gjennom den omfattende forskning som har funnet sted. Det anføres også at med det store antall kvinner som daglig bruker p-piller, burde en slik sammenheng også gitt seg klare statistiske utslag blant annet når det gjelder forholdet mellom kvinner og menn som rammes. Det manglende statistiske utslag ble også berørt av Høyesterett i dommen i [[Rt-1974-1160]] og er som nevnt særlig fremhevet i uttalelsen fra professor Myhre. Jeg er enig i at dette kan anføres mot at det foreligger noen generell årsaksevne. Jeg finner likevel å måtte henholde meg til at flertallet av de sakkyndige for Høyesterett ikke har lagt avgjørende vekt på dette forholdet. Jeg nevner spesielt at forskningssjef Tverdal på spørsmål uttalte at den omstendighet at årsakssammenhengen ikke kunne dokumenteres gjennom dødelighetsstatistikken, ikke var noen avgjørende innvending mot de konklusjoner han var kommet til på grunnlag av de epidemiologiske undersøkelser. Siden hjernetrombose forekommer ytterst sjelden hos yngre kvinner, blir også de statistiske utslag vanskelig å påvise. Jeg finner etter dette å måtte legge til grunn at bruk av den type p-piller som A anvendte, medfører - også for unge kvinner - en økt risiko for arterielle tromboser. På bakgrunn av det materialet som er fremlagt i saken, er det vanskelig å foreta en nærmere tallfesting av risikoøkningen. Jeg nøyer meg her med å vise til at forskningssjef Tverdal har angitt den relative risikoen til å være "minst 2". Spørsmålet blir så om p-pillens årsaksevne har realisert seg i dette tilfellet. Det har vært trukket frem en rekke mulige årsaker. Det har vært påpekt at A har en medfødt misdannelse som kan disponere for hjerneslag, at visse opplysninger kan tyde på at hun hadde en infeksjon i dagene forut for trombosen, at hun under håndballspill kan ha blitt rammet av et traume, at hun i ca 5 år hadde røkt en pakke tobakk i uken og at hun hadde nydt alkohol den kvelden hun ble syk. Også muligheten for at det kan foreligge andre årsaker enn de som hittil er kjent må tas i betraktning. Jeg minner imidlertid om at den erstatningsrettslige problemstilling er om p-pillen har vært en nødvendig årsak til hjernetrombosen. Dette er - som tidligere fremhevet - ikke til hinder for at det også foreligger andre nødvendige årsaksfaktorer. Også når det gjelder p-pillebrukens betydning for det konkrete skadetilfelle finner jeg grunn til å gjengi konklusjonene til de sakkyndige for Høyesterett. Overlege Nesheim gjennomgår de mulige årsaksfaktorer som har vært trukket frem og vurderer deres relative betydning. Hun kommenterer særlig røkning, alkoholkonsum og muligheten for et traume. Jeg forstår hennes uttalelse - som ble presisert i hennes muntlige forklaring - slik at hun mener at det er sannsynlighetsovervekt for at bruken av p-piller har vært en nødvendig årsak til As trombose. Professor Østerud konkluderer sin vurdering av dette spørsmålet slik: <span id="rp-innrykk">"Det konkluderes med at A's hjerneslag mest sannsynlig er forårsaket av hennes bruk av peroral prevensjonsmiddel. Selv om hun var en moderat røker og hadde nytt små mengder alkohol da slagtilfellet inntrådte, er det etter mitt skjønn p-pillen som har vært en nødvendig forutsetning for hennes trombose."</span> Fra forskningssjefs Tverdals uttalelse gjengir jeg følgende betraktninger som i denne henseende fremtrer som en konklusjon: <span id="rp-innrykk">"For meg blir det ikke et spørsmål om p-pille alene er årsak eller ikke, men at p-pille sammen med en rekke andre faktorer har utgjort en tilstrekkelig årsak i denne aktuelle sak. En relativ risiko på minst 2, uavhengig av andre risikofaktorer, betyr at ved å fjerne p-pillen helt i en gruppe som bruker den ville antall trombotiske slag blitt mer enn halvert (tilskrivbar risiko på mer enn 50 %). I denne forstand kan det sies å foreligge en sannsynlighetsovervekt for at p-pille bruk har inngått som en komponent i det multifaktorielle årsaksnett som har utløst det trombotiske slag."</span> Jeg innser imidlertid at Tverdals vurdering som er på det generelle plan, har begrenset betydning for den konkrete vurdering. Professor Olsson fremhever med styrke traume som den mest sannsynlige årsak til As hjernetrombose, og han sammenfatter sin uttalelse på følgende måte: <span id="rp-innrykk">"A drabbas sent på kvallen lørdagen den 12 juni 1976, 25 år gammal, av en basilaristrombos. Redan inom 12 timmar noteras feber och flerstammiga rapporter finns om prodromala symtom med huvudvark, yrsel och svimningskansla veckorna for insjuknandet, b.l.a. under handbollstraning. Detta tyder på att en tids sjukdom foregått det tilfalle då forlamningar uppstod och mycket troligt ar att patienten under flera veckors tid hade en fortgående skada på vertebraliskarlens vagg, det s k endoteliet, som antingen orsakat en successiv trombotisering, uppsplittring (dissektion) av karlvaggen eller tom en liten blodning (spinalvatskan var inte helt invandningsfri vid undersokningen den 13 juni 1976). Alla dessa tillstånd kan leda fram till den basilaristrombos som angiografiskt konstaterades. Den troligaste orsaken til detta ar att patienten utsattes for upprepade vridningar och bakåtbojningar av nacke och huvud under några veckors intensivt handbollsspel, som foregick insjuknandet, och som då orsakade symtomen huvudvark, yrsel och svimningskansla. Darutover ar det inte rimligt att peka ut någon annan riskfaktor som trombosutlosande i As fall."</span> Også på dette punkt vil jeg nevne konklusjonene til de sakkyndige for de tidligere instanser. Myhre anser at det ikke foreligger "noen årsakssammenheng mellom As bruk av Lyndiol og den tilstand som ble konstatert etter natten til 13. juni 1976." Om hva som var årsaken til trombosen uttaler han: <span id="rp-innrykk">"Undertegnede sakkyndige mener at A som brukte P-pillen Lyndiol, sannsynligvis ikke ville ha fått blodpropp hvis hun ikke hadde hatt tre klare og vel kjente disponerende faktorer som røkning, alkohol og traume."</span> Jeg tilføyer at Myhre i sin uttalelse synes å ha forutsatt et større alkoholkonsum enn det jeg mener det er grunnlag for. Åstedt konkluderer på bakgrunn av den overflod av tenkelige predisponerende og utløsende faktorer, som foreligger i saken, at medisineringen med Lyndiol ikke kan tilskrives noen kausal betydning for hennes hjernetrombose. Inman konkluderer sin uttalelse slik: <span id="rp-innrykk">"The probability that factors other than the pill, in particular cigarette smoking and alcohol intoxication, were responsible for her tragic circumstances is very high. In conclusion, my opinion is that the epidemiological evidence that oral contraceptives may be a cause of cerebral thrombosis is extremely weak. In the presence of alternative causes I do not believe that oral contraceptives were the primary cause of this patient's stroke."</span> Jeg tilføyer at også Inman synes å ha forutsatt et større alkoholkonsum enn det jeg mener det er grunnlag for. Gjønnæss uttaler at han ikke kan utelukke "at fru A's p-pillebruk har vært en risikofaktor, medvirkende til at hun fikk sin arterielle okklusjon." Han uttaler imidlertid at han holder det for usannsynlig at p-pillen har hatt noen avgjørende betydning, men tør ikke begi seg ut på noen beregning av graden av sannsynlighet. Han fremhever videre at det ikke er rimelig å tenke seg at trombosen er resultat av forandring i en enkelt av risikofaktorene, men at det er naturlig å tenke seg at effekten av slike forandringer adderes til hverandre. Han kan ikke se at det "i dette tilfelle er mulig å peke ut enkelte risiko-faktorer som sannsynligvis avgjørende i forhold til de andre." Molne uttaler at det er sannsynlig at As sykdomsbilde er forårsaket av et samspill mellom flere uheldige faktorer. Han sier at de epidemiologiske studier tyder på en assosiasjon mellom hjerneslag og røkning, p-pillebruk, betydelig alkoholinntak, og muligens også traume mot nakke/ hode-regionen. Han uttaler at A's hjerneslag skyldes et samspill av flere risikofaktorer, hvorav røkning og p-pillebruk synes å være de viktigste. Jeg nevner at de sakkyndige til dels synes å nytte årsaksbegrepet i forskjellig betydning. Jeg har også merket meg at Olsson bruker uttrykket "trombosutlosande", mens andre sondrer mellom assosiasjon og årsak. Professor Inman bruker uttrykket "primary cause". Det kan derfor være noe vanskelig å sammenholde uttalelsene med hverandre og med det rettslige årsaksbegrep hvor en disponerende årsak kan være likeverdig med en utløsende. Jeg er enig med ankemotparten i at uttalelsen fra professor Olsson - som er den eneste nevrologen av de sakkyndige - må veie tungt. Men også hans vurderinger må holdes opp mot vurderingene til de øvrige sakkyndige. Jeg tilføyer at det i saken i [[Rt-1974-1160]], hvor Høyesterett kom til at det ikke forelå årsakssammenheng mellom p-pillebruken og dødsfallet, også var tvil om dødsårsaken og om omfanget og tiden for p-pillebruken. I vår sak er det verken tvil om diagnosen eller om omfanget og forbruket av p-piller, og årsaksspørsmålet inneholder derfor færre tvilsomme elementer enn saken fra 1974. Etter en samlet vurdering av det foreliggende materialet er jeg blitt stående ved at det er sannsynlighetsovervekt for at p-pillen var en nødvendig årsak til As trombose. Det er ikke usannsynlig at et traume eller en infeksjon, som er de alternativene professor Olsson har fremhevet, også har vært medvirkende til trombosen. Det samme kan være tilfellet når det gjelder As moderate alkoholkonsum og røkningen. Men mitt standpunkt er altså at p-pillebruken har vært en nødvendig årsak til trombosen, eventuelt sammen med ett eller flere av disse forhold. <strong>2. Ansvarsgrunnlaget.</strong> As prinsipale anførsel er at Organon er erstatningsansvarlig på objektivt grunnlag. Da jeg er kommet til at A her må gis medhold, er det i og for seg unødvendig å ta stilling til om Organon er erstatningsansvarlig på uaktsomhetsgrunnlag. Jeg finner likevel å burde gi uttrykk for at Organon etter min mening ikke kan pålegges erstatningsansvar på dette grunnlaget. Jeg nøyer meg her med å vise til herredsrettens begrunnelse som jeg i det vesentlige kan slutte meg til. Det er etter min mening ikke treffende dersom man spør om det gjaldt et "objektivt produktansvar" før produktansvarsloven av 1988. Det er ikke tvilsomt at produsenter før loven i visse tilfeller var erstatningsansvarlig på objektivt grunnlag. Problemet var å fastsette rekkevidden for det ulovfestede objektive ansvaret på dette området. Organon er i dette tilfellet ikke produsent i snever forstand. Som nevnt markedsfører Organon Lyndiol i Norge på vegne av morselskapet som er produksjonsbedriften i Nederland. Jeg legger imidlertid til grunn - hvilket heller ikke er bestridt fra Organons side - at selskapet i denne henseende har sammme ansvar som en produsent ville hatt. Saken gjelder en type skade som rammer et meget lite antall av de kvinner som bruker p-piller, uten at det foreligger noen feil ved tilvirkningen av produktet. Risikoen var kjent på det aktuelle tidspunkt. På tross av risikoen har det vært ansett forsvarlig å markedsføre p-piller. Vi har for oss et tilfelle av det som i juridisk teori har vært omtalt som systemfeil. Det er ikke nødvendig å ta stilling til hvorledes saken skulle vært bedømt dersom trombosen skyldtes en risiko ved p-pillen som var ukjent, dersom skaden hadde vært forårsaket av et legemiddel forskrevet i terapeutisk øyemed eller dersom skaden hadde vært av mindre alvorlig karakter. Høyesterett har ikke tidligere tatt stilling til om det ulovfestede objektive ansvaret dekker et skadetilfelle som det foreliggende. I saken i [[Rt-1974-1160]] kom lagmannsretten - i motsetning til byretten - etter en omfattende og prinsipiell drøftelse til at det ikke var grunnlag for å pålegge en p-pilleprodusent erstatningsansvar på objektivt grunnlag etter at en kvinne som hadde brukt p-pillen døde av en hjertesykdom. Høyesterett frifant som nevnt produsenten på grunn av manglende årsakssammenheng, og tok ikke standpunkt til ansvarsgrunnlaget. Jeg tilføyer at det - slik jeg ser det - heller ikke foreligger andre dommer av Høyesterett som gjelder skadetilfelle av beslektet karakter. Etter at produsenten i p-pillesaken fra 1974 ble frifunnet på grunn av manglende årsakssammenheng, fortsatte diskusjonen om ansvarsgrunnlaget. Spørsmålet ble således drøftet i forbindelse med arbeidet med produktansvarsloven. Om gjeldende rett uttaler produktansvarutvalget på side 24: <span id="rp-innrykk">"Utvalget finner liten grunn til her å komme med en nærmere vurdering av lagmannsrettsdommen. Hvor langt ansvaret strekker seg her, må sis å være tvilsomt. Dette skyldes særlig bivirkningsproblematikken som er nevnt innleiingsvis, og som viser at det vanskelig kan sis noe generelt om grensene for legemiddelprodusentenes erstatningsplikt. Det vil dog vanskelig bli ansvar hvor bivirkningene er kjente og rammer generelt, og bruken av medikamentet ellers er nyttig for pasientens lidelse. På den annen side vil ansvar neppe være like betenkelig hvor det er kjent at skade kan oppstå en sjelden gang. Men det er tvilsomt om dette kan sis å være gjeldende rett. Hvor det er en ukjent risiko som slår ut, har teorien vært lite tilbøyelig til å statuere ansvar, og dette bygde også lagmannsretten på i p-pillesaken."</span> Spørsmålet er også behandlet av Ole Steen-Olsen i Jussens Venner 1984 særlig side 39 og av Nils Nygaard: Skade og ansvar 3 utgave, særlig side 408 og 410. Jeg forstår begge forfattere slik at de heller i retning av et objektivt erstatningsansvar for skadetilfeller som det foreliggende. Jeg viser også til drøftelsene hos Lødrup: Lærebok i erstatningsrett, hvor imidlertid vår problemstilling ikke kommenteres eksplisitt. Den gjennomgående oppfatning i juridisk teori synes å være at det er et åpent spørsmål hvilket standpunkt som her er i samsvar med gjeldende rett. Det ulovfestede objektive erstatningsansvaret er utviklet gjennom en omfattende rettspraksis. Utviklingen startet med at det ble pålagt et objektivt erstatningsansvar for såkalt "farlig bedrift", men ansvaret har senere fått en betydelig større rekkevidde. Det kan i dag langt på vei sies å bygge på risikobetraktninger og interesseavveininger. Produktansvarutvalget har omtalt denne utvikling på følgende måte på side 82: <span id="rp-innrykk">"I alle vestlige land har erstatningsretten i dette hundreåret hatt en klar utvikling i retning av strengere ansvarsregler og bedre beskyttelse for skadelidte. I Norge er denne utviklingen i det vesentlige skjedd gjennom rettspraksis, og norsk rett går i dag - ved siden av amerikansk rett - trolig lengst i å oppstille rene objektive ansvarsregler...".</span> De hensyn som taler for objektivt ansvar i denne saken er langt på vei sammenfallende med de hensyn som har båret frem det ulovfestede objektive erstatningsansvar på andre områder: Risikoen er skapt ved utviklingen av nye produkter. Brukeren kan vanskelig vite om hun befinner seg i en risikogruppe. Det er en forsvinnende liten andel av brukerne som rammes, men konsekvensene for de som rammes kan bli katastrofale. Når p-pillen likevel tillates markedsført, er det fordi den ansees for å ha overveiende positiv betydning for de mange kvinner som bruker den. Det kan på denne bakgrunn hevdes at tapet for de få brukere som rammes katastrofalt, bør dekkes av produsenten som kan kalkulere dette som en omkostning. - Det foreligger som nevnt ikke tidligere rettspraksis i beslektede saker av særlig betydning for avgjørelsen av saken, men jeg vil likevel nevne koppevaksine-dommen i [[Rt-1960-841]]. Erstatningsansvaret ble riktignok der pålagt staten som hadde påbudt koppevaksineringen, men de betraktninger om risikoens karakter som dommen bygger på, har en viss vekt også i vår sak. Når jeg har vært i tvil om det bør pålegges objektivt ansvar i dette tilfellet, skyldes det at en rekke forhold kan medvirke til at det oppstår arterielle hjernetromboser, og at dette til dels er risikofaktorer som man frivillig utsetter seg for. Jeg er imidlertid kommet til at denne innvendingen ikke kan være avgjørende. Når det gjelder kvinner som røker og nyter alkohol, må disse antas å utgjøre en betydelig del av produsentenes kundegrunnlag. Risikoen for tromboser er statistisk sett meget liten også for denne del av p-pillebrukerne, selv om risikoen f eks skulle fordobles, og man vet ikke på forhånd hvilke personer innen gruppen som kan være utsatt for å bli rammet. På denne bakgrunn finner jeg det ikke riktig å unnta fra produsentens ansvar de tilfeller hvor røkning eller alkoholnytelse må antas å ha vært en av de samvirkende skadeårsaker, iallfall ikke når røkningen og alkoholnytelsen har ligget innenfor moderate rammer. Jeg tilføyer at det objektive legemiddelansvaret etter produktansvarsloven gjelder generelt for denne type skader, selv om disse også kan ha andre årsaker enn p-pillebruk. Ankemotparten har med styrke vist til at lagmannsretten i saken fra 1974 la avgjørende vekt på at fastsettelsen av et objektivt ansvar for denne type skader ville reise så mange kompliserte spørsmål, blant annet ved avgrensningen av ansvaret, at det måtte være riktig å overlate til lovgiver å ta stilling til spørsmålet. Jeg er enig i at det fremtrer som en hensiktsmessig ordning at dette nå er blitt gjenstand for lovgiving etter et forutgående utredningsarbeid. Men jeg er likevel kommet til at slike betraktninger ikke kan være en avgjørende innvending mot et objektivt erstatningsansvar for skadetilfeller forut for loven, dersom et slikt ansvar ellers har de beste grunner for seg, noe jeg er blitt stående ved. Da A i 1976 ble syk, var produktansvarutvalget nedsatt. Jeg kan ikke se at spørsmålet står i en annen stilling fordi en lovregulering da var på trappene. På bakgrunn av prosedyren vil jeg imidlertid knytte et par bemerkninger til dommen i [[Rt-1990-768]]. Der kom Høyesterett - blant annet på bakgrunn av tidligere rettspraksis - til at "gjeldende rett ikke (ga) grunnlag for objektivt ansvar for det offentlige" ved et tilfelle av HIV-smitte ved blodoverføring i forbindelse med en operasjon. Førstvoterende tilføyde at det i 1987 var nedsatt et lovutvalg for å utrede og eventuelt foreslå lovbestemmelser om objektivt ansvar for skader påført ved behandling innenfor helsevesenet, og uttalte at domstolene i en slik situasjon bør "vise tilbakeholdenhet med en rettsskapende virksomhet." I avgjørelsen fra 1990 la imidlertid førstvoterende til grunn at den foreliggende rettspraksis "har stilt seg avvisende" til et objektivt ansvar ved smitteskader under slike forhold som saken gjaldt. I vår sak skal derimot Høyesterett ta stilling til et rettsspørsmål som er uavklart i tidligere rettspraksis. Det forhold at utredningsarbeidet ved produktansvarutvalget var satt i gang, kan i denne situasjon ikke i seg selv medføre endring i den foreliggende rettstilstand. At skadetilfeller forut for loven av 1988 må avgjøres etter andre regler enn de som omfattes av loven, vil være situasjonen uten hensyn til utfallet av denne saken, og det kan - slik jeg ser det - ikke anføres mot å pålegge objektivt ansvar i dette tilfellet. Jeg er etter dette kommet til at Organon på objektivt grunnlag er erstatningsansvarlig overfor A. 3. Foreldelsesspørsmålet. Det gjenstår da for meg å ta stilling til foreldelsesinnsigelsen. Jeg er på dette punkt kommet til samme resultat som de tidligere instanser, men jeg har også funnet dette spørsmålet vanskelig. Det er foreldelsesloven av 18 mai 1979 nr 18 som får anvendelse, jf overgangsreglene i §31. Etter loven §9 nr 1 foreldes As erstatningskrav med en frist på tre år fra den dag hun "fikk eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige". Bestemmelsen er formulert noe annerledes enn den tidligere bestemmelse i straffeloven ikrafttredelseslov §28, men er antatt å ha samme rettslige innhold. Forliksklagen er datert 12 juni 1984, mens hjernetrombosen inntraff allerede i 1976. I rettspraksis er det - for kunnskapskravet om skaden - lagt til grunn at det avgjørende er når skadelidte "visste at han ville bli varig invalid, eller da han med rimelig aktsomhet ville ha fått slik kunnskap", jf [[Rt-1967-1182]]. Jeg legger - bl a på bakgrunn av erklæringene fra de sakkyndige - til grunn at det temmelig kort tid etter at skaden inntraff måtte ansees på det rene at A ville bli varig ufør selv om det kunne være håp om at hun kunne oppnå en bedret livssituasjon. As har anført at hun blant annet på grunn av en psykisk blokkering ikke kunne innse disse konsekvenser, og at hun dermed har vært forhindret fra å vareta sine interesser med hensyn til erstatningskravet. Professor Reinvang har oppsummert sitt syn på dette spørsmålet slik: <span id="rp-innrykk">"Pasientens nevrologiske og intellektuelle status den første tid etter sykdommen kan ikke vurderes sikkert, men anses normalisert høsten 1978.</span> <span id="rp-innrykk">Pasienten var i 77 preget av en nevropsykiatrisk reaksjon med øket irritabilitet og redusert innsikt i sine egne reaksjoner. Hun har gjennomgått en langvarig bearbeidelsesprosess før hun fullt ut har erkjent sin skade og akseptert dens fulle konsekvenser. I tidlig fase av denne prosessen har hun benektet at hun har et kronisk handikap og hennes bevissthet har vært opptatt av å finne nye behandlingstilbud. En mulig skade av cerebrum kan ha virket til å forsterke og forlenge hennes benektings-reaksjon. Jeg vurderer derfor at hun i nevropsykiatrisk henseende først ved årsskiftet 82/83 er i en så restituert tilstand at hun kan forholde seg objektivt til sin situasjon og dermed kan ivareta sine egne interesser."</span> Det fremgår av lagmannsrettens dom at professor Reinvang fastholdt denne oppfatning i sin muntlige redegjørelse, og jeg har merket meg at han uttalte at As egen forklaring i retten ytterligere bestyrket hans konklusjon. Førsteamanuensis Opjordsmoen gir i den skriftlige erklæring som er fremlagt for Høyesterett, uttrykk for at vanlige reaksjoner ved alvorlig sykdom er sorg over tap av funksjonsevne, depresjon, bagatellisering eller benektning, bitterhet/aggresjon og problemer i forhold til avhengighet. Han uttaler videre - på bakgrunn av sakens dokumenter - at A har hatt disse reaksjoner, men at det er svært vanskelig å uttale seg om omfanget av dem. Han konkluderer på følgende måte: <span id="rp-innrykk">"Skjønnsmessig vil en anse at pasientens evne til å handle rasjonelt i forhold til den situasjon hun var kommet opp i, var normalisert høsten 1978. Hun antas også høsten 1978 å ha nådd det mentale funksjonsnivå som hun hadde i juni 1984."</span> Psykolog von Tetzchner bygger sin uttalelse på erklæringene fra Reinvang og Opjordsmoen, og konkluderer sin vurdering på følgende måte: <span id="rp-innrykk">"Etter mitt syn har As begrensede kommunikasjonsferdigheter hatt avgjørende betydning for hennes akseptering av egen skade og dens konsekvenser. Det man vet om hjulpet kommunikasjon generelt og As kommunikasjon spesielt, understøtter professor Reinvangs vurdering om en langsom bearbeiding og gradvis akseptering av å ha en kronisk funksjonshemming. Både den langsomme aksepteringen og kommunikasjonsformen i seg selv har ført til at det tok lang tid før hun kunne ivareta egne interesser."</span> Jeg har funnet det vanskelig å ta stilling til synspunktene i de erklæringer som her er gjengitt. Jeg er enig med ankemotparten i at det er viktig at domstolene anvender foreldelsesreglene lojalt. I denne saken må vi imidlertid - slik jeg ser det - ikke tape av syne at As situasjon har vært helt spesiell på grunn av hennes enorme funksjonshemninger. Jeg er etter dette kommet til at jeg ikke har grunnlag for å fravike oppfatningen til professor Reinvang; nemlig at A frem til årsskiftet 1982-1983 på grunn av en psykisk blokkering var forhindret fra å ivareta sine interesser i erstatningssaken. Det kan da ikke legges A til last at hun ikke avbrøt foreldelsen tidligere. Det har fra Organons side vært anført at selskapet ikke kan ha risikoen for en eventuell psykisk blokkering hos A. Dette er jeg ikke enig i. Den psykiske blokkeringen er i dette tilfellet nettopp en konsekvens av den skade som er grunnlaget for erstatningskravet. Jeg tilføyer at det også kan reises tvil om A har hatt tilstrekkelig kunnskap om "den ansvarlige" til å reise sak tidligere. Det er omtvistet mellom partene på hvilket tidspunkt hun ble klar over at p-pillebruk var en mulig årsak til trombosen. Men selv om man skulle legge til grunn at en mistanke om dette på et relativt tidlig tidspunkt ble kjent for henne, er det spørsmål om hun hadde tilstrekkelig kunnskap om de faktiske forhold som begrunner det objektive ansvaret til å gå til sak. Under vanlige omstendigheter ville man nok si at skadelidte måtte få slike spørsmål avklart ved å søke bistand hos advokat, men hennes situasjon har vært så ekstraordinær at man ikke kan legge vanlige mål på kravene til hennes aktivitet. A var dessuten neppe kjent med at hun hadde en rimelig mulighet til å nå frem med et erstatningskrav mot Organon før hun høsten 1982 hadde en samtale om spørsmålet med en pasientvenn. Det kan etter foreldelsesloven §9 i alminnelighet ikke komme på tale å godta at skadelidte har vært ukjent med de relevante rettsregler. I spesielle tilfeller har imidlertid Høyesterett godtatt rettsuvitenhet som unnskyldningsgrunn, jf særlig dommene i [[Rt-1959-525]] og [[Rt-1979-492]]. Problemstillingen var annerledes i disse sakene enn i vår sak. Men standpunktet er - slik jeg ser det - like sterkt begrunnet her, når man ser hen til As helt spesielle situasjon og de kommunikasjonsproblemer den har medført for henne. Jeg er altså kommet til at As anke må gis medhold. Saken har imidlertid reist flere tvilsomme spørsmål. Jeg finner derfor at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for noen instans. Herredsrettens domsslutning punkt 1 har ikke fått en helt heldig utforming, men ankemotparten har ikke hatt innvendinger mot selve påstanden. Jeg utformer derfor ikke noen ny konklusjon. Jeg stemmer for denne dom: 1. Herredsrettens dom stadfestes. 2. Saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett tilkjennes ikke. Dommer <strong>Gussgard</strong>: Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten, og vil bemerke: Jeg er enig i førstvoterendes generelle bemerkninger om årsakskravets rettslige innhold og de krav som må stilles til bevis for årsakssammenheng mellom bruk av p-pillen Lyndiol og den skade som rammet A i juni 1976. Jeg er således enig i at årsakskravet er oppfylt såfremt p-pillebruken har vært en nødvendig betingelse for at skaden inntrådte, og at det er tilstrekkelig med sannsynlighetsovervekt for at bruken har vært en slik nødvendig betingelse - alene eller i samvirke med andre årsaksfaktorer, slik førstvoterende har presisert dette. I motsetning til ham finner jeg imidlertid ikke at det foreligger tilstrekkelige bevis for å kunne konkludere med sannsynlighetsovervekt for slik årsakssammenheng. Spørsmålet om bruk av p-piller kan medføre helseskader, har vært gjenstand for tallrike epidemiologiske undersøkelser. Jeg legger til grunn at det er påvist en statistisk relevant sammenheng mellom bruk av p-piller og venøse tromboser. Når det derimot gjelder arterielle tromboser, synes resultatene adskillig mer usikre. Slike tromboser forekommer ekstremt sjelden hos unge mennesker, både kvinner og menn. Flere av de sakkyndige har påpekt usikkerheten når det gjelder sammenheng mellom bruk av p-piller og arterielle tromboser. Jeg viser til førstvoterendes redegjørelse for dette, men fordi opplysningene om p-pillens skadevoldende evne har stor betydning for mitt standpunkt, vil jeg likevel supplere gjengivelsen av de foreliggende uttalelser noe. Jeg nevner at jeg i denne sammenheng ikke ser noen grunn til å legge mer vekt på uttalelsene fra de sakkyndige for Høyesterett enn på uttalelsene fra de sakkyndige for de tidligere retter. Professor Myhre skriver i forbindelse med østrogenets påvirkning av ulike koagulasjonsfaktorer bl a: <span id="rp-innrykk">"Graden av blodproppsrisiko på grunn av forstyrrelse i koagulasjonsmekanismen kan ennu ikke defineres (...) Det er heller ikke vist noen kausal sammenheng mellom forandringene i blodkoagulasjonsfunksjonen og blodproppssykdom hos mennesker. Men det er noe som tyder på at forandret koagulasjonsmekanisme bidrar til å danne blodpropp i vener, men lite, hvis i det hele tatt, til oppståelsen av arterielle blodpropper."</span> Han anfører også at det ved de fleste større neurologisentre i verden hvert år er et lite antall uforklarlige tilfeller av hjerneslag hos ellers friske personer i alderen 15 - 45 år. Videre understreker han at det ikke er noen forskjell i hyppigheten av hjerneslag hos kvinner og menn, og at antallet ikke har økt etter 1966. Han stiller seg kritisk til overlege Nesheims konklusjoner for herredsretten. Både professor Åstedt og professor Gjønnæss viser til at epidemiologiske undersøkelser vedrørende sammenheng mellom arterielle tromboser og p-pillebruk har gitt motstridende og dermed usikre resultater. Gjønnæss vil legge stor vekt på uttalelsene fra professor Inman, som han anser som en av verdens ledende autoriteter på dette feltet. Jeg viser til førstvoterendes gjengivelse av Inmans konklusjoner, både når det gjelder p-pillens generelle skadeevne og når det gjelder det årsaksforhold som han anser sannsynlig i denne sak. Gjønnæss viser også til undersøkelser offentliggjort så sent som i 1988 og 1989, som konkluderer med at sammenhengen mellom moderne p-piller og hjerneslag er ganske usikker. I professor Molnes uttalelse heter det om risikoen ved p-pillebruk bl a : <span id="rp-innrykk">"Ut fra de epidemiologiske studier er assosiasjonen mest uttalt når det gjelder thrombo-emboli på den venøse siden, i mindre grad på den arterielle del av karsystemet. De fleste studier vil gjelde forholdet mellom p-piller og røkning kontra hjerteinfarkt, men det finnes også en rekke undersøkelser når det gjelder hjerneslag. ...</span> <span id="rp-innrykk">Enten p-piller benyttes eller ikke, er hjerneslag alt i alt meget sjeldent hos unge kvinner, kanskje 5 - 30 født xx.xx.000 kvinner pr. år (...).</span> <span id="rp-innrykk">I de siste 30 år har p-piller i tiltakende og nå uttalt grad blitt anvendt, i dag regner en med at ca 60 mill kvinner bruker slike prevensjonsmidler verden over (...).</span> <span id="rp-innrykk">Dette tilsier at hadde det vært en sterk assosiasjon mellom p-pillebruk og hjerneslag hos unge kvinner, ville dette forlengst ha blitt avdekket.</span> <span id="rp-innrykk">Når så et hjerneslag inntreffer, slik som hos fru A, vil det være logisk å vurdere hvorvidt det kan finnes andre faktorer som kan ha forårsaket tilstanden."</span> Også han legger stor vekt på professor Inmans vurderinger, og oppfatter ham slik at han mener de epidemiologiske bevis for at p-piller kan være årsak til blodpropp i hjernen, er ekstremt svake. I sin skriftlige erklæring konkluderer Molne slik: <span id="rp-innrykk">"P-pillebruk er meget utbredt, hjerneslag hos unge kvinner meget sjelden. Dette alene taler imot at p-pillebruk kan være av utslagsgivende kausal betydning.</span> <span id="rp-innrykk">Det er sannsynlig at fru A sykdomsbilde er forårsaket av et samspill mellom flere uheldige faktorer. De epidemiologiske studier som overfor er referert til, tyder på en assosiasjon mellom hjerneslag og røkning, p-pillebruk, eventuelt akutt, betydelig alkoholinntak, muligens også traumer mot nakke/hoderegion."</span> Professor Østerud uttaler at bruk av p-piller er en viktig årsak til en økt tendens til venøse tromboser og embolier hos unge kvinner, men at ingen foreløpig har kunnet svare på hvorfor man ikke i like stor grad ser en økt tendens til arterielle tromboser. Professor Olsson kommenterer dette i sin skriftlige uttalelse bl a slik: <span id="rp-innrykk">"For de allra yngsta grupperna, under 35 år, ar slaganfall extremt ovanligt och i de skandinaviska landerna under 5 per 100 000 invånare och år, varav 50 % ar subaraknoidalblodningar beroende på bristning av medfodda pulsåderbråck (-). Detta gør at epidemiologiska undersøkningar i dessa åldersgrupper dels ar svårvarderade, dels saknas exempelvis material från de skandinaviska landerna. Uppdelning av hjarninfarkter i trombos, lakuner och embolier har hittils endast undantagsvis kunnat utforas på små material, dar tillgång på datortomografi och andra neuroradiologiska undersokningar varit god. Darfor har ofta enstaka fallbeskrivningar med s k anekdotiskt varde fått stor genomslagskraft. Ofta har också intresset for s k riskfaktorer fokuserats till tidsaktuella handelser. Så var bl a intresset for P-piller mycket stort for 20-25 år sedan, då P-piller introducerades och delvis betraktades som kontroversiella. Anekdotiska beskrivningar av svåra sjukdomar som upptradde hos kvinnor som medicinerade med P-piller fick då stor publicitet. Epidemiologiska studier har dock inte kunnat bekrafta at P-pillermedicinering haft någon saker betydelse for uppkomsten av arteriella tromboser, dit såval hjart- som hjarninfarkt raknas. Tvartom har intresset for P-piller kraftigt avtagit i takt med att man upptackte andre, kanske också tidspraglade riskfaktorer såsom rokning, brist på olika koagulationsfaktorer, forekomst av autoimmuna antikroppar, virussjukdomar som HIV/AIDS m m. ..."</span> Førstvoterende har gjengitt en del av forskningssjef Tverdals skriftlige erklæring. Her redegjør Tverdal for at arteriell trombose sjelden inntreffer hos unge mennesker. De fleste av de studiene han har gjennomgått, dreiet seg om eldre aldersklasser, og selv der "den aktuelle aldersklasse" inngikk, kom bare en liten andel av de trombotiske slag fra denne. Studiene har tatt hensyn til den viktigste risikofaktoren, blodtrykk, og også sigarettrøkning, men ikke traume og alkohol, noe han gjerne hadde sett var gjort. Før han trekker det som førstvoterende oppfatter som hans konklusjon, sier han: <span id="rp-innrykk">"Betyr dette at p-pille er en årsaksfaktor? Til dette er å si at det forekommer trombotiske slag blant personer som ikke har noen av de kjente risikofaktorer og på den annen side er det slik at mange av de personene med alle de kjente risikofaktorer, ja sogar de fleste, ikke får trombotisk slag. Dette viser at trombotisk slag er en multifaktoriell sykdom, og at det inngår faktorer i årsaksnettet som vi ikke kjenner til."</span> I forbindelse med at Tverdal omtaler traume som en mulig risiko, nevner jeg at professor Olsson har opplyst at effekten av traume er en relativt ny observasjon i forbindelse med tromboseforskningen. Fordi det gjerne vil gå noen tid fra traumet til den sykelige tilstand oppstår, vil pasienter ofte ikke sette sykdommen i forbindelse med traumet, og således ikke gi opplysninger om dette til behandlende lege. Det er opplyst at man ikke kjenner noen dom utenfor Norge som bygger på årsakssammenheng mellom bruk av p-piller og arterielle tromboser. Derimot er det fremlagt en dom fra Svea Hovratt fra 1981, nektet fremmet for den svenske Høgsta domstolen i 1983, og en dom fra den danske Højesteret fra 1988, som begge bygger på at det ikke kan anses tilstrekkelig bevist at slik årsakssammenheng foreligger. I forbindelse med behandlingen i den danske Højesteret, var det innhentet en uttalelse fra det danske Retslægerådet. De sakkyndiges uttalelser om p-pillens skadegjørende evne i relasjon til arterielle tromboser, etterlater hos meg en betydelig tvil. I den utstrekning de sakkyndiges erklæringer kan gi grunnlag for å konkludere med at p-piller gir en økt risiko, må denne anses særdeles liten og nærmest ikke statistisk målbar. Meget tyder på at andre årsaksfaktorer spiller en hovedrolle når arterielle tromboser oppstår. Den usikkerhet som foreligger, må etter min mening få stor betydning når en skal vurdere konkret om As bruk av p-piller har hatt innvirkning på hennes sykdomsbilde. Som førstvoterende har redegjort for, er det flere mulige årsaker til As skade. De sakkyndige bedømmer de ulike årsaksfaktorer noe ulikt når det gjelder sannsynligheten for at den enkelte faktor har hatt betydning for skaden. Som aktuelle, mulige, årsaksfaktorer er det foruten p-pillen, pekt på røkning, traume, infeksjon, alkohol og en medfødt misdannelse i nederste del av ryggmargskanalen, omtalt som "spina bifida". Denne misdannelse kan ifølge professor Olsson medføre at hjernestammen er mer ubeskyttet og ømfintlig for traume enn normalt. Det er også redegjort for andre generelle årsaker til hjernetrombose. Høyt blodtrykk, hjertesykdom og ubalanse i koagulasjonssystemet hører til disse. Professor Olsson savner hjerteundersøkelse - EKG - og analyse av koagulasjonsfaktorer i forbindelse med undersøkelsen av A da hun ble syk. Slike undersøkelser var ikke vanlige i 1976 i forbindelse med tromboser. Jeg forstår de sakkyndige slik at nevnte risikofaktorer kan medføre tromboser, men at man da normalt vil tillegge konstitusjonelle forhold hos den enkelte pasient betydning. Enkelte av de sakkyndige har stillet seg tvilende til at p-pillen alene kan være årsak til arterielle tromboser. Årsaksfaktorene kan også opptre i sammenheng, noe som er en mulighet i foreliggende sak. Det sammensatte årsaksbildet gjør bedømmelsen av årsaksforholdet i saken meget vanskelig, slik også førstvoterende har pekt på. I forbindelse med vurderingen av de sakkyndige uttalelsene, vil jeg bemerke at de er avgitt av spesialister på ulike områder, med en hovedvekt på gynekologer. Arteriell trombose er imidlertid ikke en sykdom som klinisk behandles av gynekologer. Det som naturlig er en del av gynekologenes spesialitet i denne relasjon, antar jeg først og fremst er kunnskap om p-pillens generelle virkninger og bruksområde. Pasienter som rammes av tromboser, blir behandlet av spesialister på andre felt. Disse må etter min mening generelt antas å ha vel så stor innsikt når det gjelder årsakssammenheng i relasjon til disse skader, idet deres interesseområde når det gjelder årsaksfaktorer i forbindelse med slike skader, i utgangspunktet er videre enn gynekologenes. Jeg mener derfor at det må legges betydelig vekt på uttalelsen fra professor Olsson, som er spesialist i nevrologi og kliniker. I sin skriftlige uttalelse til Høyesterett anførte han at den mest sannsynlige årsak til As trombose var at hun gjennom noen ukers intensivt håndballspill var blitt utsatt for gjentatte vridninger og bakoverbøyninger av hode og nakke, og at det ut over dette ikke var rimelig å peke ut noen annen tromboseutløsende faktor. Han opprettholdt dette under sin muntlige forklaring, men ville ikke utelukke at det kunne være andre faktorer inne i bildet, også p-pillen. På den annen side mente han at man ikke hadde holdepunkter for å anta at A ikke ville fått trombosen dersom hun ikke hadde brukt p-piller. Overlege Nesheim og professor Østerud er kommet til et annet resultat når det gjaldt betydningen av p-pillebruken. Så vidt jeg forstår, bygger de på at p-pillen har større skadevoldende evne når det gjelder arterielle tromboser enn jeg mener at det foreliggende bevismaterialet gir grunnlag for. Jeg finner ikke grunn til å tillegge uttalelsen fra forskningssjef Tverdal vekt ved den konkrete vurdering av årsaksspørsmålet i vår sak. Slik jeg oppfatter ham, mener han bare å gi uttrykk for at en slik mulighet er til stede, fordi det foreligger en statistisk sannsynlighetsovervekt for at p-pillen har betydning ved trombotiske slag. Som flere av de sakkyndige har understreket, kan det ikke trekkes direkte slutninger fra et statistisk materiale til det enkelte konkrete sykdomstilfelle. Jeg oppfatter ikke Tverdal slik at han har noen avvikende oppfatning om dette. Det skriftlige materialet som er fremlagt for Høyesterett, er svært omfattende og viser både usikkerhet og uenighet blant de sakkyndige. De sakkyndige for Høyesterett er ikke enige når det gjelder spørsmålet om p-pillen har vært en medvirkende årsak til den skade A har fått. Det foreligger flere mulige årsaksfaktorer, der i hvertfall noen kan ha vært skadeårsak alene, eller i samspill med en eller flere av de øvrige. Ved bevisvurderingen må det, som jeg har nevnt, tillegges stor vekt at p-pillens skadevoldende evne i forbindelse med arterielle tromboser, må antas å være svært liten. I den bevismessige situasjon som foreligger, finner jeg ikke å kunne trekke den slutning at hjernetrombosen ikke ville inntruffet dersom A ikke hadde brukt p-piller. At p-pillen har vært en nødvendig betingelse for den skaden som rammet henne, fremstår ikke for meg som mer sannsynlig enn at en eller flere andre årsaksfaktorer har vært tilstrekkelig til å utløse trombosen, herunder også årsaksfaktorer vi idag ikke kjenner. Hvilken rolle p-pillen i tilfelle spiller i sykdomsbildet, er i det hele tatt ikke klarlagt, ut over de redegjørelser som er gitt om østrogenets innvirkning på blodet. Også i denne forbindelse er det brakt inn et moment som styrker min tvil. Det er opplyst at det ikke er konstatert blodpropp hos unge piker som får store doser østrogen over lang tid - 10 til 100 ganger så store doser som i p-piller - for å stoppe høydevekst. Det foreliggende materialet gir således liten mulighet for å bedømme om p-pillens eventuelle rolle har vært av så underordnet betydning at en må se bort fra den i erstatningsrettslig sammenheng. Det er mitt inntrykk at den medisinske vitenskap på området ennå befinner seg i en "letefase", hvor både undersøkelsesmetoder og resultatvurdering er under utvikling og stadig endrer seg. Dette tilsier etter min mening varsomhet med å trekke en slik konklusjon om årsakssammenheng i denne saken som førstvoterende vil gjøre. Jeg er etter dette kommet til at lagmannsrettens dom må stadfestes. Ut fra mitt resultat når det gjelder spørsmålet om årsakssammenheng, finner jeg ikke grunn til å uttale meg om ansvarsgrunnlaget. Dommer <strong>Bugge</strong>: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Gussgard. Dommer <strong>Hellesylt</strong>: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Tjomsland. Justitiarius <strong>Smith</strong>: Likeså. Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne <span id="slutning"><center><strong>D O M :</strong></center></span> 1. Herredsrettens dom stadfestes. 2. Saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett tilkjennes ikke. [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
