Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Jan Erik Evensen ble ved brev av 11 august 1978 fra Sameiet for USBL's beboertjeneste Furuset, Oslo, til daglig benevnt Lindeberg Sameie, ansatt som vaktmester ved Lindeberg Servicesentral. Servicesentralen er en del av Lindeberg Sameie. Sameiet eies av Asken, Bjørka, Furua, Heggen, Ospa og Pilen borettslag. Mellom Sameiet Lindeberg v/Lindeberg Servicesentral og de borettslag som eier sameiet er det inngått avtaler benevnt som seviceavtaler om utførelse av blant annet vaktmestertjeneste for borettslagene. Ved brev av 15 desember 1992 fra Sameiet Lindeberg ble Jan Erik Evensen oppsagt fra 31 desember 1992. Oppsigelsen var begrunnet med at borettslagene Ospa og Heggen hadde sagt opp sine serviceavtaler med sameiet og at man som følge av dette måtte redusere antall årsverk med 1,5 stilling. Ved stevning av 19 mars 1993 til Oslo byrett anla Evensen søksmål mot de seks borettslag nevnt ovenfor med krav om at oppsigelsen ble kjent ugyldig og at han tilkjentes erstatning. Borettslagene Ospa og Heggen gjorde i tilsvarene gjeldende at saken måtte anlegges mot sameiet idet sameiet var saksøkers arbeidsgiver og påstod søksmålet avvist. De øvrige borettslag gjorde ikke innsigelser mot at saken ble reist mot dem. Oslo byrett avsa den 10 juni beslutning med slik slutning: "Saken mot Heggen og Ospa borettslag fremmes." Disse borettslag påkjærte beslutningen til Eidsivating lagmannsrett som ved kjennelse av 9 september 1993 stadfestet byrettens beslutning. Det nærmere saksforhold og partenes anførsler fremgår av byrettens beslutning og lagmannsrettens kjennelse. Heggen og Ospa borettslag har påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Ospa borettslag har gjort gjeldende at kjennelsen bygger på feil lovtolkning. Søksmålet skulle vært avvist etter de særlige regler i arbeidsmiljøloven, idet Ospa borettslag ikke er arbeidsgiver for Evensen. Borettslaget har ingen av de posisjoner som vanligvis trekkes frem som avgjørende for begrepet arbeidsgiver, blant annet styringsposisjon og instruksjonsmyndighet. Søksmål etter arbeidsmiljøloven §61 må rettes mot arbeidsgiver. Det er vist til [[Rt-1988-712]], særlig side 714 flg og [[Rt-1989-1266]] flg, særlig side 1269. Det kan ikke ses at hverken byretten eller lagmannsretten har drøftet betydningen av at borettslaget er saksøkt etter arbeidsmiljøloven regler til tross for at borettslaget hverken formelt eller reelt er arbeidsgiver for kjæremotparten. Videre gjøres gjeldende at Sameiet Lindeberg i realiteten er et ansvarlig selskap eller interessentskap. Det driver en betydelig økonomisk virksomhet og kan ikke anses som et fritt tingsrettslig sameie, jf selskapsloven §1-1 og §1-2b. De enkelte deltakere kan da ikke saksøkes. Det er lagt ned slik påstand: "1. Saken avvises. 2. Jan Erik Evensen betaler sakens omkostninger, foreløpig stor kr 3.500,-." Heggen borettslag har anført at det foreligger feil ved lagmannsrettens kjennelse, mangelfulle kjennelsesgrunner, eventuelt at kjennelsen bygger på feil lovtolkning. Det er uklart hvilket faktum lagmannsretten har lagt til grunn, idet lagmannsretten ikke har tatt stilling til borettslagets anførsler i kjæremålet om at det ikke er arbeidsgiver for kjæremotparten, jf arbeidsmiljøloven §4. I og med at saken er reist etter arbeidsmiljøloven bestemmelser er det en saksbehandlingsfeil at lagmannsretten ikke har tatt stilling til om det foreligger et arbeidsforhold mellom partene. Forutsatt at lagmannsretten har ansett borettslaget som arbeidsgiver for Evensen, er dette feil tolkning av arbeidsmiljøloven §4. Borettslaget har aldri tilsatt Evensen eller har noen arbeidsgiverposisjon overfor ham. Disse funksjonene tilligger styret for selskapet/sameiet. Under samme forutsetning er det feil lovtolkning å legge til grunn at man kan unnlate å saksøke sameiet som arbeidsgiver for å få prøvet om oppsigelsen er gyldig, jf arbeidsmiljøloven §61 nr 1, jf §61 nr 3 og §57 nr 2 og §4. Det er heller ikke tatt stilling til hvorvidt Lindeberg Sameie er et ansvarlig selskap noe som anføres å være en saksbehandlingsfeil. Det er lagt ned slik påstand: "1. Saken avvises. 2. Subsidiært: Eidsivating lagmannsretts kjennelse av 09. september 93 oppheves og saken henvises til fornyet behandling. I begge tilfelle: 3. Jan Erik Evensen betaler sakens omkostninger med kr 28.900,-." Jan Erik Evensen har i tilsvaret vist til at det fremgår av stevningen - og at partene for øvrig er enige om - at sameiet er å anse som hans arbeidsgiver. Spørsmålet er utelukkende hvorledes søksmålet mot sameiet skal reises. Det fastholdes at det er korrekt å saksøke deltakerne i sameiet, slik lagmannsretten har lagt til grunn. Hvorvidt søksmålet også kunne vært reist mot sameiet er et spørsmål man ikke behøver ta stilling til. På denne bakgrunn er det ikke en saksbehandlngsfeil at lagmannsretten har unnlatt å drøfte hvorvidt sameiet eller borettslagene er kjæremotpartens arbeidsgiver. Lagmannsretten har i premissene gjengitt kjæremotpartens anførsler mot å anse sameiet som et ansvarlig selskap, og det har formodningen for seg at dette er vurdert av lagmannsretten. Det er lagt ned slik påstand: "Lagmannsrettens kjennelse stadfestes." Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål. Utvalgets kompetanse er derfor begrenset etter tvistemålsloven §404 til å gjelde lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking. Utvalget bemerker at det følger forutsetningsvis blant annet av arbeidsmiljøloven §57 og §61 at sak etter loven §61 nr. 1 skal anlegges mot arbeidsgiveren. Hvem som i loven forstand er arbeidsgiver er angitt i §4. Det er den som har tilsatt arbeidstakeren for å utføre arbeid i sin tjeneste. I nærværende sak er det uomtvistet at tilsettingen er foretatt av Lindeberg sameie. Det synes for øvrig også å være lagt til grunn, selv om kjennelsene mangler drøftelse av dette, at de regulære arbeids giverfunksjoner - som avlønning, instruksjoner etc - er utøvet av Lindeberg sameies organer og representanter. Det er også Lindeberg sameie som har opptrådt som arbeidsgiver i forhandlingsmøter etter oppsigelsen. Arbeidsgiverfunksjoner skal derimot ikke være utøvet av det enkelte borettslag. Utgangspunktet må etter dette være at det er Lindeberg sameie og ikke borettslagene som er arbeidsgiver. Lagmannsretten har ingen drøftelse av den rettslige karakter av Lindeberg sameie med henblikk på å klarlegge om dette har partsevne i oppsigelsessak etter arbeidsmiljøloven. Det eneste er en bemerkning om at "søksmål antakelig også kunne vært reist mot sameiet,...". Svært mye taler for at Lindeberg sameie har slik partsevne og er det rettsubjekt som må anses for arbeidsgiver og derfor rett saksøkt. Begrensningene i kjæremålsutvalgets kompetanse er imidlertid til hinder for at utvalget kan foreta en konkret vurdering av dette. Lagmannsrettens kjennelse må etter dette oppheves på grunn av mangelfulle kjennelsesgrunner, og saken må hjemvises til lagmannsretten til videre behandling. Når det gjelder manglene i kjennelsesgrunnene finner kjæremålsutvalget å burde tilføye: Det ble så vel for byretten som for lagmannsretten anført at Lindeberg sameie selskapsrettslig må betraktes som et ansvarlig selskap og at Lindeberg sameie - og det alene - kan opptre i tvister som gjelder dets virksomhet. Ikke minst på bakgrunn av disse anførslene er det en vesentlig mangel at den rettslige karakter av Lindeberg sameie ikke er drøftet i kjennelsene. Av hensyn til den videre behandling av saken vil utvalget legge til at avvisningsspørsmålet også må vurdres i forhold til de fire borettslagene som har akseptert å stå som saksøkere. Videre nevnes det at om søksmålet blir avvist, kan det oppstå spørsmål om det er adgang til å foreta retting ved å trekke inn Lindeberg sameie som ny saksøkt. Hensett til at spørsmålet ikke er nevnt av noen av partene, finner utvalget det ikke riktig å drøfte om det er en slik rettingsadgang. Utvalget finner at saksomkostningsavgjørelsen for behandlingen i Høyesteretts kjæremålsutvalg bør utstå til lagmannsrettens nye avgjørelse i saken, jf tvistemålsloven §179 første ledds tredje punktum. Kjennelsen er enstemmig. Slutning: Lagmannsrettens kjennelse oppheves og saken hjemvises til lagmannsretten til fortsatt behandling. Avgjørelsen av kravet om saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg utstår til lagmannsrettens nye avgjørelse i saken. [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
