Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Dommer Aarbakke: Saken gjelder spørsmålet om tvister i forbindelse med arbeidstakeres oppsigelser av sine arbeidsforhold etter omstendighetene skal behandles etter de prosessuelle bestemmelser i arbeidsmiljøloven av 4 februar 1977 nr 4 §61 flg, som gjaldt før loven ble endret ved lov av 6 januar 1995 nr 2. Bent Sandvand, Helga Johnsen og Tina Nilsen var frem til 16 desember 1991 ansatt hos Hotel Maritim AS i Flekkefjord. Sandvand var ansatt på heltid, de to andre på deltid, alle som barbetjening. Den 16 desember 1991 ble de tre i et ettermiddags- og kveldsmøte foreholdt resultatet av en undersøkelse som viste at det var et uforklart svinn av øl i baren. Ved slutten av møtet leverte de hver for seg skriftlige oppsigelser av sine respektive arbeidsforhold. Ved brev av 23 og 27 desember 1991 trakk de tilbake sine oppsigelser. Helga Johnsen og Tina Nilsen reiste ved stevning av 29 januar 1992 til Flekkefjord herredsrett felles søksmål mot Hotel Maritim AS med påstand om lønn og erstatning. Ved Flekkefjord herredsretts kjennelse av 7 februar 1992 ble søksmålet avvist under henvisning til at saken etter arbeidsmiljøloven §61B med utfyllende forskrift hørte under Kristiansand byrett. Den 13 februar 1992 ble saken brakt inn for Kristiansand byrett med påstand som, da saken ble tatt opp til doms, gikk ut på at selskapet skulle betale saksøkerne erstatning for uberettiget avskjedigelse. Bent Sandvand reiste ved stevning av 4 februar 1992 til Kristiansand byrett søksmål mot Hotel Maritim AS med påstand som, da saken ble tatt opp til doms, gikk ut på at selskapet skulle betale ham erstatning for uberettiget avskjedigelse. Hotel Maritim AS påsto prinsipalt at sakene skulle avvises fra behandling etter bestemmelsene i arbeidsmiljøloven §61 flg. Subsidiært påsto selskapet frifinnelse. Kristiansand byrett besluttet å forene de tre sakene til felles behandling og pådømmelse. Byretten, som ble sammensatt etter arbeidsmiljøloven §61C, la til grunn at det i realiteten forelå en avskjedigelse fra arbeidsgiverens side og besluttet å behandle sakene etter bestemmelsene i arbeidsmiljøloven §61 flg, og avsa 31 august 1992 dom med slik domsslutning: "I sak nr. A201-92: 1. Hotell Maritim A/S dømmes til å betale erstatning til Bent Sandvand med Kr. 120000,- etthundreogtyvetusen, som forfaller til betaling 14 - fjorten - dager etter at dommen er forkynt. 2. Saksomkostninger tilkjennes ikke. I sak nr. A275-92: 1. Hotell Maritim A/S dømmes til å betale erstatning til Helga Johnsen med Kr. 50000,- femtitusen, og til Tina Nilsen med Kr. 70000,- syttitusen. Beløpene forfaller til betaling 14 - fjorten - dager etter at dommen er forkynt. 2. Saksomkostninger tilkjennes ikke." Dommen ble av alle parter påanket til Agder lagmannsrett. De nedla der i hovedsak de samme påstander som de hadde nedlagt for byretten. Også lagmannsretten fant at det i realiteten forelå avskjedigelser fra arbeidsgiverens side og avsa 11 oktober 1993 dom med slik domsslutning: "1. Hotell Maritim A/S v/styreformannen vert dømd til å betala skadebot til Bent Sandvand med 180000 - eitthundreogåttitusen - kroner, til Helga Johnsen med 85000 - åttifemtusen - kroner og til Tina Nilsen med 135000 - eitthundreogtrettifemtusen - kroner. 2. I sakskostnader for byretten og lagmannsretten betalar Hotell Maritim A/S v/styreformannen kroner 155815 - eitthundreogfemtifemtusenåttehundreogfemten - til Bent Sandvand, kroner 69753 - sekstinitusensjuhundreogfemtitre - til Helga Johnsen og kroner 42752,50 - førtitotusensjuhundreogfemtito 50/100 - til det offentlege. 3. Oppfyllingsfristen etter pkt. 1 og 2 er 2 - to - veker etter at domen er forkynt." Hotel Maritim AS har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Den ankende part nedla i anken prinsipal påstand om at lagmannsrettens dom skulle oppheves og at saken skulle avvises fra behandling etter arbeidsmiljøloven prosessuelle regler. Subsidiært påsto den ankende part frifinnelse. Ankemotpartene tok til motmæle og fremmet dessuten aksessorisk anke med påstand om høyere erstatning etter rettens skjønn. Ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 24 mars 1994 ble Hotel Maritim AS' anke vedrørende prosessformen henvist til behandling i Høyesterett, mens anken for øvrig ble nektet fremmet i medhold av tvistemålsloven §373 tredje ledd nr 4. Motanken falt da bort. Den 29 mars 1994 ble Hotel Maritim AS slått konkurs. Ankemotpartene har ved prosesskrift av 5 mai 1994 inndratt konkursboet i ankesaken i medhold av tvistemålsloven §103 annet ledd. Konkursboet har 13 mai 1994 erklært at det har trådt inn som part. Ankemotpartene har krevet dom også mot selskapet. De ankende parter har ikke hatt innvendinger mot utvidelsen av påstanden. Til bruk for Høyesterett har de fire partene og fire vitner gitt forklaring ved bevisopptak. Ett vitne er nytt. Det er også fremlagt noen nye dokumenter. I faktisk henseende står saken i samme stilling som for byretten og lagmannsretten. De ankende parter, Hotel Maritim AS og Hotel Maritim AS, dets konkursbo, har i hovedsak gjort gjeldende: Ankemotpartene har selv sagt opp sine stillinger. Spørsmålet om de ble bundet av sine oppsigelser og spørsmålet om de kunne kalle disse tilbake, skal i tilfelle ikke behandles etter arbeidsmiljøloven §61 flg, men etter alminnelige prosessrettslige og avtalerettslige regler. Muligheten for dette står fortsatt åpen, slik at ankemotpartene ikke vil lide noe rettstap om de ankende parter gis medhold i den foreliggende sak. Det foreligger ingen disposisjoner fra arbeidsgiverens side som kan anses som erklæringer om avskjedigelse av de tre. Arbeidsgiveren hadde foretatt visse undersøkelser av ølsvinnet og hadde overveiet å gi dem avskjed, men han hadde ikke fattet beslutning om dette og iallfall ikke avgitt noen erklæring som oppfylte de alminnelige krav til et påbud. Enn mindre var de formkrav som arbeidsmiljøloven oppstiller for avskjedigelseserklæringer oppfylt. Det foreligger heller ikke noe forhold fra arbeidsgiverens side som kan likestilles med avskjedigelser eller som kan gi grunnlag for å likestille arbeidstakernes oppsigelser med avskjedigelser fra arbeidsgiverens side. Ankemotpartene hadde et reelt valg mellom å si opp og eventuelt å bli avskjediget, og de valgte det første. Det er ikke i lovforarbeider, rettspraksis eller reelle hensyn grunnlag for å utvide avskjedigelsesbegrepet i forhold til det formelle begrep som arbeidsmiljøloven kjenner. Reelle hensyn taler mot en slik utvidelse. Generelt sett er ansatte i tilsvarende situasjon som ankemotpartene ofte tjent med at det ikke kommer til avskjedigelse, men at de slutter på dagen etter egen oppsigelse. Arbeidslivet er også tjent med at arbeidstakere sier opp når avskjedigelse er aktuelt, idet man da sparer arbeid og omkostninger med fortsatte undersøkelser mv. Reglene om avskjedigelse og reglene om egen oppsigelse er ulike og bør være det, blant annet når det gjelder rett til oppreisning. Arbeidslivet har behov for alternative løsninger. Lagmannsretten har således behandlet saken i uriktige prosessformer, og det må legges til grunn at det er sannsynlig at feilen kan ha hatt betydning for dommens innhold, jf tvistemålsloven §384 første ledd. For det tilfelle at Høyesterett skulle gi ankemotpartene medhold, bestrider de ankende parter påstanden om at saken skal hjemvises til ny behandling i lagmannsretten. Tvistemålsloven §388 kan ikke anvendes her. Saken må i tilfelle hjemvises til førsteinstansen. De ankende part har nedlagt slik påstand: "1. Agder lagmannsretts dom av 22. november 1993 oppheves og saken avvises fra behandling etter arbeidsmiljøloven prosessregler. 2. Den ankende part tilkjennes sakens fulle omkostninger såvel for byrett som for lagmannsrett og Høyesterett." Ankemotpartene, Bent Sandvand, Helga Johnsen og Tina Nilsen, har i hovedsak gjort gjeldende: Lagmannsretten har foretatt en korrekt bevisbedømmelse når den har lagt til grunn at det i realiteten forelå avskjedigelser fra arbeidsgivers side. Lagmannsretten har i denne forbindelse anvendt de aktuelle rettsregler korrekt. Lagmannsrettens dom er således ikke beheftet med saksbehandlingsfeil når tvisten er behandlet etter arbeidsmiljøloven prosessregler. Det er ikke grunnlag for å fravike den bevisbedømmelse de underordnede instanser har foretatt etter umiddelbar bevisførsel. Spesielt er det ikke grunn til å bygge på den endrede forklaring som selskapets eier og styreformann har gitt i bevisopptaket for Høyesterett. Ved bevisbedømmelsen må det legges vekt på at det var arbeidsgiveren som tok initiativet til at arbeidsforholdene skulle bringes til opphør, at det var arbeidsgiveren som hadde interesse i og ville tjene på et opphør og at arbeidstakerne på sin side ikke hadde noen interesse i eller vilje til å avslutte arbeidsforholdene. Det må også ha betydning ved bevisbedømmelsen at saksforholdet fremsto som uavklart. Når det likevel ikke ble foretatt nærmere undersøkelser eller søkt råd, indikerer det at arbeidsgiveren hadde truffet sin beslutning om å avskjedige de tre arbeidstakerne. Arbeidsgiveren tilkjennega sitt standpunkt i møtet. Arbeidstakernes oppsigelser var i realiteten en formalisering av arbeidsgiverens avskjedigelse. Oppsigelsene må derfor likestilles med avskjedigelser. Arbeidstakerne hadde ikke et reelt valg. Situasjonen ga dem ikke tid til å skaffe seg oversikt over hvilke konsekvenser oppsigelser fra deres side kunne ha, eller til å innhente råd og overveie saken. Arbeidstakerne ble videre satt under en form for press ved at de ble foreholdt risikoen for politianmeldelse, negativ omtale i media m v. For det tilfelle at anken gis medhold, gjøres det gjeldende at opphevelsen må begrenses slik at lagmannsretten i medhold av tvistemålsloven §388 vil kunne fortsette behandlingen av saken etter alminnelige prosessrettslige og avtalerettslige regler, på basis av de prosesskrifter og den saksbehandling som foreligger. Ankemotpartene har nedlagt slik påstand: "I. Prinsipalt: 1. Anken forkastes. 2. Ankemotpartene tilkjennes sakens omkostninger for Høyesterett. II. Subsidiært: 1. Lagmannsrettens dom oppheves og saken hjemvises til fortsatt behandling i lagmannsretten. 2. Ankemotpartene tilkjennes sakens omkostninger for byretten, lagmannsretten og Høyesterett." Jeg er kommet til at det ikke hefter feil ved lagmannsrettens saksbehandling. Hovedspørsmålet i saken er om de prosessuelle regler i arbeidsmiljøloven §61 flg, som etter sin ordlyd gjelder for arbeidsgiveres oppsigelser og avskjedigelser, etter omstendighetene kommer til anvendelse også på oppsigelser fra arbeidstakere. Et tilsvarende spørsmål kan reises for de materielle reglene, men jeg lar det stå hen hvilket anvendelsesområde disse kan ha, jf Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse i [[Rt-1990-1328]] på side 1330. Arbeidsmiljøloven §61 flg er endret med virkning fra 1 februar 1995, slik at det nå er klart at de prosessuelle regler i loven vil komme til anvendelse også på arbeidstakeres oppsigelser. Spørsmålet om hvorledes man skal trekke grensen mellom arbeidsgivers oppsigelse eller avskjedigelse på den ene siden og arbeidstakers oppsigelse på den andre, med de materiellrettslige følger dette medfører, står derimot i samme stilling etter lovendringen som tidligere. Det er enighet mellom partene om at ankemotpartene selv sa opp sine stillinger den 16 desember 1991, med øyeblikkelig virkning. Spørsmålet om arbeidstakeres oppsigelser kan falle inn under bestemmelsene i arbeidsmiljøloven §61 flg er ikke uttrykkelig løst i lovteksten. Det er heller ikke behandlet i lovforarbeidene. Høyesteretts kjæremålsutvalg har imidlertid i flere kjennelser i videre kjæremål, hvor bare lovtolkningen - ikke den konkrete rettsanvendelse - kan prøves, lagt til grunn at spørsmålet etter omstendighetene må besvares bekreftende, jf [[Rt-1989-1266]], [[Rt-1991-1203]], [[Rt-1993-231]] og [[Rt-1993-766]]. Etter min oppfatning taler reelle hensyn for å bygge på den rettsoppfatning som er kommet til uttrykk i kjennelsene. Selv om jeg kan se at både rettstekniske og andre grunner nok kan tale for å anse det formelle - hvem som har avgitt erklæringen - for avgjørende, gir det best sammenheng i regelverket å legge realiteten til grunn, noe vår sak er et eksempel på. Det har betydning at arbeidsmiljøloven etter sin formålsbestemmelse tar sikte på "å sikre trygge tilsettingsforhold", jf arbeidsmiljølovens §1 nr 2. Det har også betydning at bestemmelsene i arbeidsmiljøloven §61 flg ikke kan fravikes ved avtale, jf arbeidsmiljølovens §5. Oppsigelsene i vår sak ble, som nevnt, skrevet i et møte 16 desember 1991 hvor selskapets styreformann - som også hadde en vesentlig eierinteresse i selskapet - administrerende direktør og produktsjef deltok sammen med en tillitsvalgt og de tre arbeidstakerne. Møtet begynte ca kl 1730 og varte til ca kl 2200. Arbeidstakerne var innkalt til møtet uten å ha fått opplyst hva møtet gjaldt, og de var ikke informert om ølsvinnet. Innkallingen fremstår derfor som en overrumpling. Saken var på dette tidspunkt heller ikke tilstrekkelig opplyst fra ledelsens side, idet flere mulige forklaringer på det svinn som var avdekket, ikke var undersøkt. Ledelsen forsøkte å legge bevisbyrden for at det ikke forelå uregelmessig atferd fra arbeidstakernes side på disse. De fikk heller ikke reelle muligheter for å søke faglige råd, og de ble ikke gitt tid til nødvendige overveielser og gjennomtenkning av konsekvensene av egen oppsigelse. Ledelsen presset på for å komme frem til en avgjørelse i møtet. Styreformannen opplyste at saken ville bli politianmeldt, og han foreholdt arbeidstakerne risikoen for negativ omtale i media mv dersom de ikke selv sa opp stillingene. Ledelsens standpunkt, at arbeidsforholdene under enhver omstendighet skulle bringes til opphør der og da, ble etter min mening tilstrekkelig klart tilkjennegitt overfor arbeidstakerne. I den situasjon som forelå må dette være avgjørende, slik de tidligere retter har lagt til grunn. At ledelsen overlot til arbeidstakerne å formalisere opphøret av arbeidsforholdene, kan ikke være avgjørende. Arbeidstakerne hadde ikke noe valg når det gjaldt realiteten, selv om de hadde et valg når det gjaldt formen. Arbeidsmiljøloven prosessregler må etter min mening få anvendelse i slike tilfelle. Etter mitt syn på hovedspørsmålet er det ikke grunn til å gå inn på de prosessuelle spørsmål som subsidiært har vært reist for Høyesterett. Jeg finner etter dette at anken må bli å forkaste, jf tvistemålsloven §390 første ledd. Siden Hotel Maritim AS, dets konkursbo, er trukket inn i saken, vil lagmannsrettens dom være bindende også for konkursboet. Jeg finner videre at ankemotpartene må tilkjennes saksomkostninger også for Høyesterett. De har inngitt omkostningsoppgaver som legges til grunn. Oppgavene viser for Bent Sandvand kr 35.600 - hvorav kr 5.600 er utlegg - for Helga Johnsen kr 30.000, og for Tina Nilsen, som har fri sakførsel, kr 15.750. Jeg stemmer for denne kjennelse: 1. Anken forkastes. 2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Hotel Maritim AS og Hotel Maritim AS, dets konkursbo, en for begge og begge for en, 35.600 - trettifemtusensekshundre - kroner til Bent Sandvand, 30.000 - trettitusen - kroner til Helga Johnsen og 15.750 - femtentusenssyvhundreogfemti - kroner til det offentlige innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse. [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
