Rediger Høyesterett: HR-1997-104-S

Fritekst:

A som er siktet for overtredelse av straffeloven §162 første ledd, jf femte ledd og legemiddelloven §24, første ledd, ble ved Tinn og Heddal forhørsretts kjennelse av 21 februar 1997 varetektsfengslet frem til den 21 mars 1997. Etter kjæremål fra A avsa Agder lagmannsrett den 24 februar 1997 kjennelse med slik slutning: "Kjæremålet forkastes." A har i rett tid påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet retter seg først mot lagmannsrettens lovtolkning, idet det anføres at det fremstår som usikkert om lagmannsretten har anvendt en tilstrekkelig streng tolkningsnorm etter straffeprosessloven §171, første ledd nr 3. Det vises til at etter den 10 oktober 1996 er det kun de to aktuelle bruddene på straffeloven §162 første ledd som kan danne grunnlag for varetektsfengsling. Dette grunnlaget samsvarer lite med de strenge vilkår lovgiver har satt for å anvende gjentakelsesfare som fengslingsgrunn. Det vises her til [[Rt-1993-905]] hvor Høyesterett har understreket at det må til en sterk grad av sannsynlighetsovervekt for gjentakelsesfare, for å begrunne varetektsfengsling. Det anføres at lagmannsretten kun har vist til forhørsrettens vurdering, og at det A nå er siktet for kun er lovbrudd som er en direkte følge av narkotikamisbruket. Dette er lovbrudd som for så vidt ikke påfører andre skade. A har gitt uttrykk for at han ønsker å komme ut av misbruket, og dette er bakgrunnen for at han har forklart seg om de forhold han nå er siktet for, uten at politiet på forhånd hadde grunnlag for å mistenke ham for noe av dette. For at en gjentakelsesfare skal være aktuell, må det kreves en viss konkretisering av hva slags lovbrudd man frykter A vil begå påny. Ut fra forhørsrettens formuleringer er det usikkert om det tenkes på nytt narkotikamisbruk eller nye vinningsforbrytelser. Det er ikke tilstrekkelig at A fra før har en rekke dommer. Det er ikke riktig at fordi han under tidligere rusmisbruk har begått vinningskriminalitet, må de enkeltstående sprekkene han nå har hatt med hensyn til stoffmisbruk, tilsi at det er påkrevet å fengsle ham. Det anføres videre at lagmannsretten ikke har begrunnet sin konklusjon utover å vise til forhørsrettens vurdering. I støtteskrivet til lagmannsretten var det påberopt en rekke forhold som tilsa at det A nå er siktet for, er enkeltstående hendelser. Det er således grunn til å stille spørsmål om lagmannsretten har foretatt en selvstendig vurdering. Førhørsretten begrunnet delvis sin avgjørelse med at A skal ha pådratt seg et forhold for kjøring i påvirket tilstand. Dette ble det bare opplyst muntlig om i fengslingsmøtet fra aktor, uten at noen dokumentasjon ble fremlagt. For å legge et slikt forhold til grunn må det imidlertid ligge innenfor de rammer siktelsen oppstiller, jf [[Rt-1990-1197]]. Det fremstår som uklart om lagmannsretten har lagt vekt på dette forholdet i sin vurdering. Siden de ovennevnte spørsmål er av betydning for den spesielle fengslingsgrunnen gjentakelsesfare, antas det at feil kan ha hatt betydning for slutningen. Det er nedlagt slik påstand: "1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves." Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet, men har ikke fremsatt merknader. Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at det foreligger et videre kjæremål, der utvalgets kompetanse er begrenset etter straffeprosessloven §388. Utvalget kan bare prøve lagmannsrettens lovtolking og saksbehandling. Den konkrete lovanvendelse kan ikke prøves. Det er anført at lagmannsretten skal ha tolket straffeprosessloven §171 første ledd nr 3 feil og at det foreligger saksbehandlingsfeil i form av ufullstendig begrunnelse, herunder at lagmannsretten ikke har tatt hensyn til forhold som den skulle tatt hensyn til ved sin avgjørelse. Når det gjelder anvendelsen av §171 første ledd nr 3 uttaler lagmannsretten at den er enig med forhørsretten og fullt ut tiltrer dens begrunnelse. Forhørsrettens begrunnelse lyder slik: "Retten finner at det er fare for gjentakelse av straffbare handlinger som kan medfører høyere straff enn fengsel i 6 måneder, og at det foreligger slik sterk grad av sannsynlighetsovervekt for gjentakelse at varetektsfengsling er påkrevet. Retten viser til at siktede er narkoman, og er domfelt 9 ganger tidligere, hvorav flere ganger for vinnings- og narkotikaovertredelser. Siktedes siste dom ble avsagt i Tinn og Heddal forhørsrett den 14. februar 1997, bare to dager før det første av de nye forhold. Dette til tross for at han for at han forklarte at han var innstilt på å gjøre noe med sitt narkotikaproblem, jf dommen side 4. Han ble i dommen idømt 9 måneders ubetinget fengsel for vinnings- og narkotikaovertredelser, blant annet fra 20.3.96, 21.3.96, 16.5.96, 23.5.96, 8.8.96 og 10.10.96, i en periode hvor han satt 64 dager i varetekt. Etter denne tid har siktede i tillegg til siktelsens forhold pådratt seg et forhold for kjøring under påvirkning av medikamenter i Larvik, som dog ikke er medtatt i siktelsen. Retten finner at siktede jevnt har begått straffbare handlinger det siste år, og legger til grunn at han særlig begår straffbare handlinger i perioder med narkotikabruk. Når siktede nå igjen har hatt en sprekk, finner retten at det er svært sannsynlig at han vil begå nye straffbare handlinger, dersom han løslates." Kjæremålsutvalget mener at dette er tilstrekkelig til å vise at §171 første ledd nr 3 ikke er feiltolket. Lagmannsretten har i sin kjennelse gjengitt støtteskrivet til kjæremålet, og uttaler at forsvarerens støtteskriv ikke bringer noen nye momenter som setter saken i en annen stilling. Dette må etter kjæremålsutvalgets oppfatning være tilstrekkelig i den foreliggende sak. Det forhold som siktede skal ha pådratt seg - i tillegg til siktelsen - for kjøring under påvirkning av medikamenter, er mindre opplyst. Utvalget kan imidlertid ikke se at det i forhørsrettens kjennelse har spilt noen sentral rolle ved bedømmelsen av gjentakelsesfaren. Kjæremålet blir etter dette å forkaste. Kjennelsen er enstemmig. Slutning: Kjæremålet forkastes. [[Kategori:Høyesterett]]

Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt