Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Saken gjelder gyldigheten av en avskjed, eventuelt som oppsigelse, av en administrerende direktør, og hans krav på økonomisk oppgjør i den forbindelse. A ble 1 april 1991 ansatt som administrerende direktør i X AS, som da var eid av Y Industrier AS, men fra 1 januar 1992 ble overtatt av det nederlandske konsernet Z nv. A fortsatte etter overtakelsen som administrerende direktør, og det var fra forsommeren 1992 forhandlinger mellom ham og Z om lønn og ansettelsesvilkår. Partene undertegnet i august 1992 en avtale der lønnen ble satt til 657 000 kroner pr år. Etter forslag fra As advokat var det i avtalens punkt 9 tatt inn en bestemmelse om avgangsvederlag - lønn med visse tilleggsytelser i 18 måneder "... if the company gives him a notice to quit". Da A ble ansatt i X, hadde han en gjeld på 3,4 millioner kroner. Av dette var én million kroner gjeld til en tidligere arbeidsgiver, Æ AS, som hadde måttet betale etter å ha kausjonert for A. As aktiva omfattet i det vesentlige en enebolig med verditakst 2 850 000 kroner. Verken i forbindelse med den opprinnelige ansettelsen eller ved forhandlingene med Z ga A noen opplysninger om sin samlede økonomiske situasjon, men han ble heller ikke bedt om det. - Med bakgrunn i en episode om valg av leasingbil presiserte Zs ledelse i et brev 15 juni 1992 overfor A at samarbeidet dem imellom måtte baseres på gjensidig tillit. A hadde - i særlig grad fra høsten 1992 - problemer med å betjene sin gjeld. I mai 1993 ble det holdt en utleggsforretning der X ble pålagt å trekke ham for 23 000 kroner pr måned i lønnen fra og med juni samme år. Namsmannen underrettet selskapet om dette i brev 25 mai 1993, med likelydende brev til A under hans privatadresse. Brevet til X ble lagt til A sammen med annen uåpnet post og lest av ham. A formidlet ikke brevet videre til den avdelingen som utbetalte lønn og foretok trekk. Han underrettet heller ikke styreformannen, som var en konserndirektør i Z. Da trekkpengene ikke kom inn, tok kreditors advokatkontor kontakt med X, noe som førte til at trekkpålegget ble kjent for to av As underordnede, personalsjefen og økonomisjefen. Personalsjefen tok kontakt med A, som sa at saken ville være løst i løpet av et par dager. Det kom senere en ny telefon fra kreditor, og personalsjefen var flere ganger i kontakt med A, som stadig ga uttrykk for at saken ville bli løst, og at han ville ta den opp med styreformannen. For å etterkomme kreditors pågang sørget personalsjefen 20 august for at X AS betalte påleggstrekket for juni og juli, som med renter var 50 000 kroner. Den 1 september ble det betalt ytterligere 23 000 kroner for august, alt uten at det ble gjort noe trekk i As lønn. Ved månedsskiftet august/september ble personalsjefen klar over at styreformannen ennå ikke var informert, og at det ikke var funnet noen løsning. Han ga A en kort frist til å informere styreformannen. Etter utløpet av fristen tok personalsjefen kontakt med ledelsen i Z, og det viste seg at A fortsatt ikke hadde informert styreformannen. Personalsjefen ga styreformannen en kort orientering om saksforholdet. I brev 9 september 1993 til A ba styreformannen om en full forklaring om saken. A ga en kort uttalelse i brev 11 september. Den 21 september ble han innkalt til møte med styreformannen. I dette møtet kom det også frem at A hadde beholdt deler av et rentefritt billån fra X etter at bilen var solgt fordi man var gått over til en ny bilordning, med leasing av biler. A fikk i møtet tilbud om å fratre, eventuelt si opp stillingen, med en kompensasjon som reelt svarte til lønn i fem måneder. Godtok han ikke det, måtte han regne med å få avskjed. A rådførte seg med advokat, og det ble ført forhandlinger i løpet av dagen. Forhandlingene førte ikke frem, og A ble samme dag overlevert et avskjedsbrev, der det var gitt følgende begrunnelse: "Bakgrunnen for avskjedigelsen er alvorlige brudd på ansettelseskontrakten, og på den tillit styret forventer av adm. direktør." Etter avtale fortsatte forhandlingene neste dag, men stadig uten at man kom til enighet. A tok 28 september 1993 ut stevning for Oslo byrett der han påstod avskjeden kjent ugyldig, også som oppsigelse, og krevde erstatning og oppreisning. Byretten kom i dom 31 oktober 1994 til at avskjeden ikke var gyldig, men at den måtte godtas som oppsigelse. Byretten mente videre at ansettelsesavtalens bestemmelse om avgangsvederlag gjaldt i denne situasjonen. Domsslutningen lyder slik: "1. Avskjeden av A kjennes ugyldig som avskjed, men gyldig som oppsigelse. 2. X AS dømmes til å betale kr 1206975, - - enmilliontohundreogsekstusennihundreogsøttifem - til A med tillegg av 18 % rente fra 22.09.93 til 31.12.93 og med 12 % rente fra 01.01.94 til betaling skjer. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker. 3. Saksomkostninger tilkjennes ikke." X AS anket til lagmannsretten, og A innga aksessorisk motanke. Borgarting lagmannsrett avsa 29 desember 1995 dom som i alt vesentlig innebar samme resultat som byrettens dom. Domsslutningen lyder slik: "1. Byrettens dom pkt. 1 og 3 stadfestes. 2. X AS dømmes til å betale til A 1306616 - enmilliontrehundreogsekstusensekshundreogseksten - kroner med tillegg av 18 % rente fra 28. september 1993 til 31. desember 1993 og 12 % rente fra 1. januar 1994 til betaling skjer. 3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler X AS til A i hovedanken 76.230 - syttisekstusentohundreogtredve - kroner. Saksomkostninger i motanken tilkjennes ikke. 4. Oppfyllelsesfristen for de under 2. og 3. nevnte beløp er 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom." Et mindretall i lagmannsretten - to juridiske dommere - mente at avskjeden var gyldig, og at A da ikke hadde økonomiske krav utover ca 100 000 kroner i opptjente feriepenger, et krav som ikke er bestridt. Det nærmere saksforhold og partenes anførsler for de tidligere instansene fremgår av dommene. X AS har anket til Høyesterett over lagmannsrettens dom, og A har inngitt aksessorisk motanke. Ankene er angitt å gjelde bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Når det gjelder det rent faktiske hendelsesforhold, er det imidlertid ingen vesentlig uenighet. Enkelte spørsmål som tidligere var omtvistet, er partene nå blitt enige om. Det er fremlagt noen nye bevis for Høyesterett. Ellers står saken stort sett i samme stilling for Høyesterett som for de tidligere retter. Det er opplyst at A etter avskjeden var uten arbeid i ca ni måneder. Fra juni 1994 har han vært i en direktørstilling med en årsinntekt på ca 520 000 kroner. Den ankende part, X AS, har i hovedsak anført: As handlinger innebærer et grovt plikt- og tillitsbrudd som gir grunnlag for avskjed etter arbeidsmiljøloven §66. Det er ikke bestridt at avtalen under denne forutsetning er hevet, slik at ansettelsesavtalens bestemmelse om avgangsvederlag ikke kan gjøres gjeldende. Det gjelder en alminnelig lojalitets- og troskapsplikt i arbeidsforhold, og det er særlig nødvendig med tillit mellom styret og den øverste leder. A var administrerende direktør for en relativt stor bedrift, og hans handlinger innebærer - slik det er sagt i avskjedsbrevet - "alvorlige brudd på ansettelseskontrakten, og på den tillit styret forventer av adm. direktør". A var i juni 1992 gjort skriftlig oppmerksom på den gjensidige tillit som Z forutsatte. As håndtering av trekkpålegget innebar et grovt pliktbrudd. Han hindret gjennomføringen av trekket ved å unnlate å informere andre ansatte og ledelsen. Også forholdet der han beholdt deler at et rentefritt billån etter at bilen var solgt og han var gått over til en leasingordning, var et alvorlig pliktbrudd som kan trekkes inn i vurderingen av avskjeden. Begge forholdene hadde bakgrunn i As økonomiske uføre, og han må også bebreides at han ikke opplyste selskapets ledelse om sine gjeldsforhold - verken ved ansettelsen i 1991 eller ved reforhandlingen av ansettelsesavtalen i 1992. De kritikkverdige handlingene skjedde under utøvelsen av As stilling. Han satte seg ut over kompetanseregler i aksjeloven og i selskapets egne bestemmelser. Ved forholdene med trekkpålegget og billånet skaffet han seg en uberettiget kreditt. Selskapet ble økonomisk skadelidende, og det har mindre betydning at beløpene ikke var store. Selskapet risikerte også tapt anseelse og kunne pådratt seg et offentligrettslig ansvar. Videre hadde handlingene alvorlige interne konsekvenser, fordi underordnede ble brakt i en meget vanskelig lojalitetskonflikt. As motiver kan ikke sees som noe formildende moment. Hans vanskelige økonomiske situasjon hadde vart fra 1989, og han hadde ikke reelt prøvd å finne løsninger, men heller løpt fra problemene. I helhetsvurderingen av avskjeden kommer det også inn at oppsigelse her ikke var noe reelt alternativ, og at As ansettelsestid bare var to og et halvt år. Selskapets saksbehandling kan ikke kritiseres, og det er heller ikke noe som helst grunnlag for at eventuelle feil ville hatt betydning for utfallet. Den ankende part aksepterer at A har krav på feriepenger for 1992 og 1993 med 99 641 kroner, men det er samtidig enighet om at det skal gjøres fradrag for 137 899 kroner, som A skylder selskapet. Subsidiært anføres at det foreligger en saklig oppsigelse. Det godtas at det da skal betales lønn m v i oppsigelsestiden på tre måneder. Derimot bestrides det at bestemmelsen i ansettelsesavtalen om avgangsvederlag gjelder i denne situasjonen. Dette følger for det første av tolking av bestemmelsen. For det andre må avtaleloven §36 føre til at bestemmelsen faller bort ved oppsigelse på grunn av As mislighold. Videre bestrides at det er grunnlag for oppreisning. Den ankende part har også innsigelser mot andre punkter i de erstatningskrav som A fremsetter ut fra forskjellige forutsetninger når det gjelder gyldigheten av avskjeden eller av oppsigelse. X AS har nedlagt slik påstand: "1. I hovedanken: Prinsipalt: X AS frifinnes. Subsidiært: Oslo byretts dom pkt. 1 stadfestes. Forøvrig frifinnes X AS mot betaling av kr 147422. 2. I motanken: X AS frifinnes. 3. I begge tilfeller: A dømmes til å betale X AS' saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett, med 14 dagers frist for oppfyllelse fra dommens forkynnelse og med den til enhver tid gjeldende forsinkelsesrente fra oppfyllelsestidspunktet og til betaling skjer." Ankemotparten, A, har i hovedsak anført: Det er klart ikke grunnlag for avskjed. A vedgår at han opptrådte klosset og kritikkverdig i forbindelse med trekkpålegget. Men selv om det kan stilles strengere krav til en leder enn til andre ansatte, er ikke enhver kritikkverdig handling avskjedsgrunnlag; det må være et spillerom for feil. Trekkpålegget gjaldt A privat, og han opptrådte ikke illojalt overfor selskapet. As motiv var ikke å oppnå fordeler, men å løse sine økonomiske problemer på egen hånd. Han var meget aktiv for å få til dette, og mente at han ville kunne klare det. Det var ikke han selv, men personalsjefen, som utbetalte utleggstrekket uten å trekke i As lønn, og dette skjedde ikke etter instruks fra A. Det er ikke treffende å betegne As forhold som noe brudd på bestemmelser i aksjeloven. Når det gjelder de to underordnede, kom de nok i en periode i en vanskelig situasjon, men det er ikke noe som tyder på at de ikke fortsatt kunne samarbeide med A. Det er ikke adgang til å trekke inn i vurderingen andre forhold enn det som ble brukt som begrunnelse på avskjedstidspunktet, det vil si forholdet med trekkpålegget. De andre forhold som er påberopt fra den ankende part, kan ikke i noe fall gi grunnlag for kritikk. Arbeidstakere har ikke noen generell plikt til å informere arbeidsgiveren om sine økonomiske forhold i forbindelse med ansettelsen. A hadde heller ikke ut fra den alminnelige lojalitetsplikten noen særlig grunn til å informere . Han mente både på ansettelsestidspunktet og da han forhandlet med Z, at han kunne dekke sine løpende forpliktelser. Han hadde tidligere alltid gjort en god jobb til tross for sin gjeldsbyrde. Forholdene omkring billånet var helt åpne. A gjorde ikke noe galt, og han fikk aldri noen indikasjon fra selskapet på at dette ble sett som irregulært. Skulle man være i tvil om rettmessigheten av avskjeden, må det foretas en helhetsvurdering. Her kommer det inn at oppsigelse kunne vært anvendt istedenfor avskjed. Årsaken til at det ikke ble gjort, var antakelig at selskapet ønsket å slippe unna vederlagsbestemmelsen. Videre må selskapets saksbehandling trekkes inn. Det ble ikke ført tilstrekkelige drøftelser før avskjeden ble gitt, og dette kan ha hatt betydning for avgjørelsen. As store innsats for selskapet, med arbeid døgnet rundt i to og et halvt år, må også tillegges vekt i en samlet vurdering. Ut fra det som er fremholdt i forbindelse med avskjeden, er det heller ikke saklig grunn for oppsigelse. For Høyesterett bestrides det ikke at bestemmelsen i ansettelseskontrakten om avgangsvederlag faller bort dersom avskjeden anses rettmessig. Derimot anføres det at bestemmelsen gjelder ved oppsigelse, uansett om oppsigelsen er begrunnet i As forhold. Bestemmelsen kan ikke settes til side etter avtaleloven §36. Avhengig av Høyesteretts resultat når det gjelder gyldigheten av avskjeden, eventuelt som oppsigelse, fremmer A forskjellige erstatningskrav. Kravene gjelder oppreisning, erstatning for lønn, verdi av firmabil, telefon og avis, og påført og fremtidig inntektstap. A har nedlagt slik påstand: "1. Prinsipalt: X AS' avskjed av A av 22.09.93 kjennes ugyldig både som avskjed og oppsigelse. Subsidiært: X AS' avskjed av A av 22.09.93 kjennes ugyldig som avskjed, men gyldig som oppsigelse. 2. I begge tilfelle dømmes X AS til å betale A avgangsvederlag, feriepenger, erstatning for tap og/eller oppreisning oppad begrenset etter rettens skjønn til kr 4724709, med tillegg av lovens morarente fra den enkelte erstatningsposts forfall til betaling skjer. 3. I begge tilfelle dømmes X AS til å betale A sakens omkostninger for alle retter." Mitt syn på saken: Jeg er kommet til samme resultat som mindretallet i lagmannsretten - avskjeden er rettmessig, slik at X AS må frifinnes. Vilkåret for å gi en arbeidstaker avskjed er etter arbeidsmiljøloven §66 nr 1 at arbeidstakeren "... har gjort seg skyldig i grovt pliktbrudd eller annet vesentlig mislighold av arbeidsavtalen". Selv om bestemmelsen ikke uttrykkelig sondrer etter arbeidstakerens stilling, er det på det rene at det må stilles særlige krav til en leder. Det samme forhold vil altså lettere kunne anses som "grovt pliktbrudd" eller "vesentlig mislighold" når arbeidstakeren har en ledende stilling enn når det gjelder en underordnet, jf blant annet [[Rt-1993-300]]. Dette har sammenheng både med det særlige behovet for tillit til en leder, og med den signaleffekt en leders handlemåte har overfor andre ansatte. Vår sak gjelder en administrerende direktør i et selskap med ca 170 ansatte. Det er ikke noen uenighet om at A gjorde en betydelig innsats for selskapet i de ca to og et halvt årene han var ansatt der. Det som lå bak avskjeden, gjelder hans håndtering i relasjon til selskapet av egne økonomiske problemer. Det klart vesentligste i vurderingen av om avskjeden er rettmessig, må etter min mening være hvordan han i perioden mai - september 1993 forholdt seg til namsmannens trekkpålegg. Det er flere sider ved As handlemåte her som er sterkt kritikkverdige. For det første søkte han å holde pålegget skjult for de ansatte i selskapet som skulle iverksette det. For det andre informerte han ikke styreformannen eller Zs ledelse til tross for den meget vanskelige situasjonen som var oppstått. Og endelig ga han i alle fall ufullstendige opplysninger til personalsjefen om sine økonomiske forhold og om hvordan han forholdt seg til ledelsen. Jeg ser det ikke som nødvendig å ta standpunkt til om handlingene kan innebære overtredelse av bestemmelser i aksjeloven. Det må i alle fall være på det rene at A var uberettiget til å treffe avgjørelser om en annen behandling av hans egne økonomiske forhold enn det som fulgte av trekkpålegget. At A arbeidet for og selv håpet å finne en løsning, kan ikke være avgjørende. Han skaffet seg en uberettiget kreditt, og handlemåten viste at han i en presset situasjon ikke hadde tilstrekkelig dømmekraft, og at han i denne situasjonen satte hensynet til egne økonomiske interesser foran selskapets interesser. Det er ikke tale om noen engangsepisode, men om et forhold som varte over flere måneder. Slik jeg ser det, kunne As handlemåte påført selskapet alvorlige problemer både utad og innad. Utad risikerte selskapet ansvar for påleggstrekket, jf tvangsfullbyrdelsesloven §7-22 tredje ledd, og det risikerte å tape anseelse. Når det gjelder indre problemer, legger jeg stor vekt på den lojalitetskonflikten som A skapte for to av sine nærmeste underordnede - personalsjefen og økonomisjefen. De var på den ene side klar over at lønnstrekket måtte foretas hvis selskapet skulle unngå problemer med offentlige myndigheter, men samtidig viste A - deres overordnede - gjennom sin handlemåte at han ikke ønsket trekk i sin lønn. As opptreden i denne situasjonen kunne også ha en meget uheldig signaleffekt overfor de ansatte generelt. Jeg nevner her at ledelsen i Z var opptatt av at man overholdt formelle krav og holdt en høy etisk standard når det gjaldt de ansattes økonomiske forhold. Dette var også A klar over, blant annet gjennom brevet 15 juni 1992, som presiserte behovet for tillit. Jeg ser As forhold til trekkpålegget som et så grovt brudd på hans plikter at det ga grunnlag for den tillitskrise som oppstod mellom selskapet og dets administrerende direktør. Jeg mener derfor at dette alene må være tilstrekkelig til å begrunne avskjeden. At A hadde gjort en betydelig innsats for selskapet i to og et halvt år, kan ikke føre til noe annet resultat. Jeg kan heller ikke se at det foreligger andre avgjørende momenter i motsatt retning. Oppsigelse istedenfor avskjed var ikke en aktuell løsning når selskapets styre hadde mistet tilliten til sin administrerende direktør. Det var etter min mening ikke svakheter av betydning ved selskapets fremgangsmåte ved avskjeden, og i alle fall ikke feil som kan ha hatt betydning for utfallet. Det er da ikke nødvendig for meg å ta stilling til de to øvrige forhold som er anført fra selskapet - forholdet med billånet, og det at A ikke informerte selskapet om sin økonomiske situasjon ved ansettelsen eller ved forhandlingene i 1992. Når avskjeden er gyldig, er arbeidsavtalen hevet, og det er ikke bestridt for Høyesterett at bestemmelsen i ansettelsesavtalen om avgangsvederlag da ikke gjelder. Om bestemmelsen ville gjelde ved oppsigelse begrunnet i As forhold, er det unødvendig for meg å ta stilling til. Det er enighet om at A har krav på feriepenger for 1992 og 1993 med i underkant av 100 000 kroner, samtidig som det også er enighet om fradrag på 137 899 kroner, som A skylder selskapet. X AS må etter dette frifinnes. Anken har ført frem. Etter hovedregelen i tvistemålsloven §172 første ledd jf §180 annet ledd skal A pålegges å erstatte motpartens saksomkostninger for alle instanser, og jeg kan ikke se tilstrekkelig grunnlag for å fravike dette. Omkostningene for alle instanser settes til 350 000 kroner, av dette utgjør utlegg kr 61 217,50. Jeg stemmer for denne dom: 1. X AS frifinnes. 2. I saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett betaler A til X AS 350 000 - trehundreogfemtitusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom. [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
