Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Saken gjelder et erstatningskrav etter aksjeloven §15-1 fra en bilkjøper mot daglig leder i et selskap som drev bruktbilsalg. Kravet er begrunnet med at daglig leder var ansvarlig for at det ble gitt uriktige og mangelfulle opplysninger om bilens kilometerstand. Gunnar Maurseth stiftet i februar 1993 selskapet Car & Driver AS. Selskapets formål var kjøp og salg av bruktbiler. Virksomheten omfattet særlig salg av eksklusive bruktbiler importert fra Tyskland. Maurseth var daglig leder, styreformann og eneaksjonær i selskapet. Han stod selv for innkjøpet av bilene i Tyskland, og det var han som tok beslutningene i forbindelse med salgene, herunder om salgspris og andre kontraktsbetingelser. Kundebehandlingen ved salgene overlot han i stor utstrekning til en innleid salgskonsulent. I februar 1994 kjøpte Car & Driver AS en Mercedes Benz 500 SE 1991-modell i Hamburg av Automobilhandelsgesellschaft AST mbH, heretter omtalt som AST. Av kjøpekontrakten fremgår det at bilen ifølge opplysninger gitt av tidligere eier hadde gått 37.800 km. Da Maurseth besiktiget bilen, var kilometertelleren fjernet. Det ble opplyst at den var i ustand og skulle erstattes. Ved brev av 29 april 1994 til Car & Driver AS bekreftet AST at kilometertelleren på grunn av tekniske problemer var byttet ut med en annen kilometerteller som viste 0 kilometer. Ved monteringen av den nye kilometertelleren i Tyskland ble denne innstilt på 28.000 km. Ved kjøpekontrakt 22 juni 1994 kjøpte Magnus Granrud bilen av Car & Driver AS. Ifølge kontrakten var bilen kjørt 28.000 km. Kjøpesummen var kr 780.000, hvorav kr 560.000 ble betalt kontant og kr 220.000 ved innbytte av Granruds gamle bil, som var en Mercedes 420 SE 1986-modell. En kollega av Granrud som hadde leaset en bil av Car & Driver AS, tok en tid senere kontakt med Bertel O Steen Autostern AS, som er merkeforhandler for Mercedes-Benz, for å få hjelp til dokumentasjon av kilometerstanden. Slik dokumentasjon ble skaffet fra Mercedesfabrikkens database, og den viste at bilen hadde kjørt lenger enn det speedometeret viste. Granrud ønsket en tilsvarende undersøkelse for sin bil, og den resulterte i at han fikk opplyst at bilen ved en reklamasjonsservice 20 april 1993 hadde gått 74 228 km. Magnus Granrud hevet på dette grunnlag kjøpet ved brev 28 november 1994. Da hevningsbrevet ikke førte til noen reaksjon fra Car & Driver AS, anla Granrud 23 desember 1994 søksmål mot selskapet med krav om hevning av kjøpet og erstatning. Den 6 januar 1995 anla Granrud også søksmål mot Gunnar Maurseth med påstand om at han med grunnlag i aksjeloven §15-1 var solidarisk ansvarlig for selskapets forpliktelser overfor Granrud. Oslo byrett avsa 14 november 1995 dom med slik domsslutning: "1. Car & Driver AS og Gunnar Maurseth tilpliktes in solidum å betale kr 780.000,- -syvhundreogåttitusen- til Magnus Granrud med tillegg av 12 -tolv- % rente p.a. fra 22 juni 1994 til betaling skjer mot at Magnus Granrud tilbakeleverer Mercedes Benz 500 SC reg. nr. DH 35222. 2. Car & Driver AS og Gunnar Maurseth tilpliktes in solidum å betale erstatning til Magnus Granrud med kr 100.000,- - etthundretusen-. 3. Car & Driver AS og Gunnar Maurseth tilpliktes in solidum å erstatte Magnus Granrud sakens omkostninger med kr 42.700,- - førtitotusensyvhundre-. Oppfyllelsesfrist er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse." Både Car & Driver AS og Gunnar Maurseth påanket byrettens dom til Borgarting lagmannsrett. Car & Driver AS hadde nå endret navn til Oslo By-Bil AS. I det følgende benytter jeg likevel det gamle navnet. Borgarting lagmannsrett avsa 21 april 1997 dom med slik domsslutning: "1. Car & Driver AS (nå Oslo Bybil AS) dømmes til å betale til Magnus Granrud kr 580.000,- -femhundreogåttitusen- kroner med tillegg av 12% årlig rente av kr 780.000 fra 22 06 94 til denne doms avsigelse, og deretter av kr 580.000 til betaling skjer; mot å få den omtvistede Mercedes Benz 500 SE reg. nr. DH 35222 tilbake. 2. Car & Driver AS (nå Oslo Bybil AS) og Gunnar Maurseth dømmes - én for begge og begge for én - til å betale erstatning til Magnus Granrud med kr 100.000,- - etthundretusen- kroner. 3. Hver av partene bærer sine saksomkostninger såvel for byrett som for lagmannsrett. 4. Oppfyllelsesfrist er 2 - to - uker fra denne doms forkynnelse." Lagmannsretten la til grunn at bilen på leveringstidspunktet hadde gått ca 110.000 km, og mente - i likhet med byretten - at det forelå et vesentlig mislighold som ga hevningsrett etter kjøpsloven §39. I motsetning til byretten kom imidlertid lagmannsretten til at Granrud i hevningsoppgjøret burde belastes med et vederlag på kr 200.000 fordi han hadde hatt vesentlig nytte av bilen, jf kjøpsloven §65 (1). Granrud ble dessuten tilkjent erstatning med kr 100.000 for det tap han ble påført som følge av mangelen - den positive oppfyllelsesinteressen, jf kjøpsloven §40 (1). Lagmannsretten fant - i likhet med byretten - at Maurseth var erstatningsansvarlig etter aksjeloven §15-1. I motsetning til byretten kom imidlertid lagmannsretten til at erstatningsansvaret for ham var begrenset til den positive oppfyllelsesinteressen på kr 100.000. Det nærmere saksforhold og partenes anførsler for de tidligere instanser fremgår av dommene. Magnus Granrud påanket lagmannsrettens dom i forhold til både Car & Driver AS og Gunnar Maurseth. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Han gjorde gjeldende at lagmannsretten feilaktig hadde gjort fradrag i erstatningen med kr 200.000 for den nytte han hadde hatt av bilen. I forhold til Gunnar Maurseth ble det anført at lagmannsretten uriktig hadde begrenset hans erstatningsansvar etter aksjeloven §15-1 til å gjelde oppfyllelsesinteressen. Både Car & Driver AS og Gunnar Maurseth innga motanke. Car & Driver AS bestred at det var grunnlag for hevning, og nedla påstand om at selskapet skulle frifinnes mot å betale erstatning for den verdidifferansen som skyldes forskjellen mellom den oppgitte kjørelengde på 28.000 km og den kjørelengde på 37.800 km som Maurseth hadde fått oppgitt av AST. Gunnar Maurseth bestred at vilkårene for erstatningsansvar etter aksjeloven §15-1 forelå. Motanken fra Car & Driver AS ble av Høyesteretts kjæremålsutvalg besluttet nektet fremmet for spørsmålet om mangelen ga grunnlag for hevning. For øvrig ble anken og motankene henvist til Høyesterett. Car & Driver AS, nå Oslo By-Bil AS, ble 10 september 1997 tatt under behandling som konkursbo. Bobestyreren har erklært at boet ikke ønsker å være part i saken. Ved felles prosesskrift 30 januar 1998 begjærte Magnus Granrud og Car & Driver AS saken mellom dem hevet som forlikt, og denne saken ble hevet ved Høyesteretts kjennelse av 5 februar 1998. Til bruk for Høyesterett er det innhentet utenrettslige forklaringer fra partene og to vitner. Samtlige har forklart seg for de tidligere instanser. Det er også fremlagt enkelte nye dokumenter i saken. Saken for Høyesterett er nå begrenset til Magnus Granruds erstatningskrav mot Gunnar Maurseth. Mellom disse parter er både påstander og anførsler en del endret i forhold til de tidligere instanser. Jeg viser til gjengivelsen av anførslene. Den ankende part, Magnus Granrud, har for Høyesterett sammenfatningsvis anført: Maurseth er erstatningsansvarlig overfor Granrud på deliktsgrunnlag etter aksjeloven §15-1. Ansvaret etter denne bestemmelsen er en lovfesting av det alminnelige skyldansvaret. Det bestrides at tillitsmannsansvaret etter aksjeloven §15-1 er subsidiært i forhold til selskapets ansvar. Det er ikke et vilkår for å gjøre gjeldende dette ansvaret at selskapet ikke kan oppfylle sine forpliktelser. Granrud ble ved avtalen med Car & Driver AS påført et tap fordi han fikk uriktig og mangelfull informasjon om bilens kilometerstand. Dette skyldes at selskapet hadde sviktende kontrollordninger, noe Maurseth - som daglig leder i selskapet - må ha ansvaret for. Maurseth visste at riktig oppgitt kilometerstand er meget viktig for kjøpere av bruktbiler, og han var også kjent med at det på dette punkt foregår mye svindel. Han burde derfor ha sørget for at det ble etablert skikkelige kontrollordninger. Et mulig alternativ ville vært å innhente opplysninger fra den tyske produsenten. I dette tilfellet var uaktsomheten særlig grov fordi Maurseth da han besiktiget bilen i Tyskland så at kilometertelleren var fjernet. Han hadde også mottatt brevet fra AST om at den nye kilometertelleren var nullstilt. Det kan ikke være tvilsomt at Maurseth burde ha orientert Granrud om usikkerheten vedrørende kilometerstanden. Bilens kilometerstand var for øvrig et forhold som Granrud la meget stor vekt på da han kjøpte bilen. Det foreligger - etter Granruds mening - også andre omstendigheter ved Maurseths opptreden som gir et lite tillitvekkende inntrykk. På bakgrunn av disse forhold er det atskillig som taler for at Maurseth har opptrådt forsettlig; i alle fall har han utvist grov uaktsomhet. Granrud gjør, som ny anførsel for Høyesterett, gjeldende at Car & Driver AS var insolvent på kontraktstidspunktet, og at dette skjerpet kravene til Maurseths aktsomhet i forhold til et mulig mangelsansvar for selskapet. Maurseth burde ha forstått at det var en overhengende risiko for at selskapet ikke ville kunne gjøre opp for seg dersom kjøperne senere gjorde misligholdsbeføyelser gjeldende. Det tapet som Granrud er påført, er en påregnelig følge av Maurseths forhold, og det er også rimelig at tapet dekkes av ham. Det pekes i den forbindelse på at Maurseth hadde fullstendig kontroll over selskapet. Maurseths erstatningsansvar omfatter under enhver omstendighet det tapet Granrud ble påført ved å inngå kontrakten. Dette utgjør forskjellen mellom kjøpesummen som var kr 780.000, og bilens faktiske verdi på leveringstidspunktet som hevdes å ha vært kr 600.000. Lagmannsrettens dom er åpenbart uriktig når Granrud ikke er tilkjent erstatning for dette tapet. Granrud har også krav på å få erstattet reduksjonen i bilens verdi fra leveringen og frem til dag. Det er enighet om at bilens verdi i dag er kr 450.000. Verdireduksjonen skyldes ikke bare bruken av bilen, men også tidsforløpet og endringene i markedsforholdene og avgiftsreglene. Dette tapet ville ha vært unngått dersom Maurseth som daglig leder av Car & Driver AS, hadde godkjent hevningskravet. Det bestrides at det er grunnlag for å gjøre fradrag i erstatningen etter kjøpsloven §65 (1). Granrud har ikke hatt vesentlig mer nytte av å kunne bruke den nye bilen enn han ville hatt dersom han hadde fortsatt å bruke innbyttebilen. Han har benyttet bilen i beskjeden utstrekning, og han har hatt atskillig bryderi på grunn av misligholdet. Under enhver omstendighet har lagmannsretten fastsatt et for høyt fradrag. Videre gjør Granrud gjeldende at han også skal ha erstattet den fortjeneste han ville oppnådd dersom han hadde fått kontraktsmessig oppfyllelse. Som begrunnelse for at ansvaret også omfatter fortjenestetapet, vises det blant annet til den grove skyld Maurseth har utvist og til det kontraktslignende preg ansvaret har. Lagmannsrettens fastsettelse av dette tapet til kr 100.000 er ikke angrepet i motanken. Tapet er iallfall ikke mindre enn dette. Granrud har krav på morarente av erstatningsbeløpet. Prinsipalt anføres at Maurseth skal betale rente av kr 880.000, og at renten skal løpe fra den dag kjøpesummen ble betalt, jf kjøpsloven §65 (2). Subsidiært anføres det at renten skal regnes av den erstatningen som blir tilkjent av Høyesterett, og at den skal løpe fra 6 februar 1995. Magnus Granrud har nedlagt slik påstand: "1. Gunnar Maurseth dømmes til å betale erstatning til Magnus Granrud etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr 500000,-, med tillegg av 12% årlig rente av kr 880.000 fra 22.06.1994 til betaling skjer. 2. Gunnar Maurseth idømmes sakens omkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett." Ankemotparten, Gunnar Maurseth, har for Høyesterett sammenfatningsvis anført: Et eventuelt erstatningsansvar for Maurseth hviler på et annet rettslig grunnlag enn ansvaret for Car & Driver AS, som bygger på mislighold av kontrakt. Selv om det hadde vært grunnlag for erstatningsansvar for selskapet - noe Maurseth bestrider, er ikke vilkårene for erstatningsansvar til stede for hans vedkommende. For at Maurseth skal kunne bli erstatningsansvarlig, må selskapets økonomi på kontraktstidspunktet ha vært slik at Maurseth - som selskapets daglige leder - måtte ha forstått at selskapet ikke kunne oppfylle sine forpliktelser dersom kjøpet skulle bli hevet. Ansvaret etter aksjeloven §15-1 er i denne sammenheng subsidiært i forhold til selskapets ansvar, jf blant annet uttalelser i dommen i [[Rt-1993-20]]. For at ansvar etter aksjeloven §15-1 skal bli aktuelt, er det et vilkår at selskapet på kontraktstidspunktet var insolvent. Car & Driver AS som på dette tidspunktet var i en oppstartingsfase, hadde ved årsskiftet 1993-94 i behold en mindre del av egenkapitalen og disponerte også et ansvarlig lån på kr 400.000. Avgjørende i denne sammenheng er imidlertid at Maurseth hadde tro på selskapet og at han var villig til å satse ytterlige kapital, noe han også senere gjorde. Car & Driver AS ble først tatt under konkursbehandling i 1997, og det fremgår av bobestyrerens innberetning at insolvensen først oppsto lenge etter det aktuelle bilsalget. Ved salget av bilen til Granrud utviste derfor Maurseth ikke uaktsomhet når det gjaldt selskapets betalingsevne. Maurseth har heller ikke utvist uaktsomhet i forhold til bilens kilometerstand. Det var ikke han, men derimot en innleid salgskonsulent, som foresto salget til Granrud. Maurseth mener at det ikke var noe konkret som tydet på at bilen hadde kjørt vesentlig lenger enn det kilometerstanden viste. Maurseth erkjenner at dersom forholdet omkring den nye kilometertelleren hadde blitt undersøkt, ville man ha oppdaget at kilometerstanden var 28.000 km og ikke 37.800 km slik som angitt i kontrakten med AST. En eventuell uaktsomhet på dette punkt kan imidlertid ikke medføre at Maurseths erstatningsansvar rekker lenger enn til denne differansen. Det bestrides at det ville vært mulig for Maurseth å innhente opplysninger om kilometerstanden fra den tyske produsenten. En eventuell erstatning skal dekke det tapet Granrud er blitt påført ved å inngå kjøpsavtalen. En slik erstatning omfatter ikke den positive kontraktsinteressen. Granrud bestrider dessuten at Maurseth er påført et fortjenestetap, under enhver omstendighet er dette tapet mindre enn det lagmannsretten har utmålt. Utmålingen av dette tapet omfattes av motanken. For øvrig gjelder erstatningskravet forskjellen mellom kjøpesummen på kr 780.000 og bilens verdi i dag, som er kr 450.000. Ved erstatningsberegningen må det imidlertid tas hensyn til at alternativet for Granrud ville vært å kjøpe en annen bil av tilsvarende type, og at også denne bilen ville fått en betydelig verdireduksjon fra leveringen og frem til i dag. Maurseths erstatningsansvar kan heller ikke - anføres det - utgjøre et større beløp enn det ansvar som Car & Driver AS ville hatt. Fradraget for "vesentlig nytte" etter kjøpsloven §65 (1) må derfor tas i betraktning også her. - Maurseth tilføyer at etter hans mening var bilens verdi ved leveringen betydelig høyere enn kr 600.000. Subsidiært anføres at Maurseths erstatningsansvar bør lempes etter aksjeloven §15-3 fordi Granrud etter byrettens dom unnlot å sikre sitt krav mot Car & Driver ved utlegg. Også ansvaret for morarenter bør lempes etter denne bestemmelsen. Gunnar Maurseth har nedlagt slik påstand: "1. Gunnar Maurseth frifinnes. 2. Gunnar Maurseth tilkjennes saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett." Jeg er - i likhet med de tidligere instanser - kommet til at Gunnar Maurseth er erstatningsanvarlig overfor Magnus Granrud. Erstatningen bør etter mitt syn fastsettes til et noe høyere beløp enn det lagmannsretten har gjort, og med en noe annen begrunnelse. Lagmannsretten fant det sannsynliggjort at bilen hadde gått ca 110 000 km da den ble solgt til Granrud. For Høyesterett er partene enige om at dette kan legges til grunn. Lagmannsretten fant at forskjellen mellom bilens faktiske kilometerstand og den kilometerstand som Granrud fikk opplyst og som ble inntatt i kontrakten, ga grunnlag for hevning av kjøpet overfor Car & Driver AS. Høyesteretts kjæremålsutvalg nektet på dette punkt anken fremmet, og det er dermed rettskraftig avgjort at vilkårene for hevning forelå. Etter at selskapet ble tatt under konkursbehandling, er ankesaken mellom Granrud og Maurseth hevet for de gjenstående tvistepunkter. Erstatningskravet mot Maurseth bygger - i motsetning til kravet mot Car & Driver AS - ikke på kontraktsrettslig grunnlag. Granrud anfører at Maurseth, som selskapets daglige leder, opptrådte uaktsomt overfor ham i forbindelse med salget av bilen, og at Maurseth derfor er erstatningsansvarlig etter aksjeloven §15-1. Etter denne bestemmelsen plikter stifter, styremedlem eller administrerende direktør å erstatte skader som han under utøvelse av sin oppgave forsettlig eller uaktsomt volder selskapet, aksjeeier eller andre. Det er ikke tvilsomt at uttrykket "andre" omfatter selskapets medkontrahenter. Jeg behandler først Maurseths anførsel om at erstatningsansvaret etter aksjeloven §15-1 er av subsidiær karakter. Han gjør gjeldende at ansvar etter denne bestemmelsen bare er aktuelt dersom selskapet ikke kan oppfylle sine forpliktelser. For at Maurseth skal bli erstatningsansvarlig, er det etter hans syn et grunnvilkår at det var uaktsomt av ham å medvirke til at kontrakten ble inngått fordi han måtte forstå at det var stor risiko for at selskapet ikke ville oppfylle sine forpliktelser i tilfelle mislighold. En slik begrensning av bestemmelsens rekkevidde har, slik jeg ser det, ikke støtte i lovteksten eller lovforarbeidene. Jeg viser her til at bestemmelsen ved en konflikt som dette er en lovfesting av skyldansvaret. Det kan også være grunn til å peke på at arbeidstakeres erstatningsansvar overfor tredjemann ikke er av en slik subsidiær karakter. En annen sak er at arbeidstakeres ansvar kan lempes, jf erstatningsloven §2-3 nr 2, noe som også gjelder for ansvaret etter aksjeloven §15-1, jf loven §15-3. Maurseth har særlig vist til bemerkninger i dommen i [[Rt-1993-20]], hvor det uttales: "Spørsmål om krav fra en kreditor kan først oppstå dersom selskapet ikke reiser krav etter §15-1 og under forutsetning av at selskapet er insolvent. Er selskapet ikke insolvent, kan dekning søkes i selskapets midler, og noe tap for kreditorene er ikke oppstått". I den saken hadde imidlertid medkontrahentene direkte begrunnet sitt krav mot styreformannen med "at han forsettlig eller uaktsomt har redusert selskapets aktiva slik at selskapet er blitt insolvent og dermed ute av stand til å dekke sine kreditorer...". Det fremheves uttrykkelig i dommen at saken ikke gjaldt "særkrav som enkeltkreditorer gjør gjeldende fordi styreformannens erstatningsbetingende handlinger har vært rettet direkte mot dem." Herværende sak gjelder nettopp et slikt særkrav. Erstatningsansvaret for tillitsmenn og daglig leder vil særlig ha praktisk betydning når selskapet ikke oppfyller sine forpliktelser. Men jeg kan ikke se at erstatningsansvaret etter aksjeloven §15-1 er subsidiært i forhold til selskapets ansvar. I den utstrekning tillitsmannen/daglig leder og selskapet er erstatningsansvarlige for de samme tapsposter, vil det derfor foreligge et solidarisk ansvar. Jeg understreker at en annen sak er spørsmålet om hvor langt uaktsomhetsansvaret etter aksjeloven §15-1 i forskjellige sammenhenger rekker. Her vil det utvilsomt kunne oppstå vanskelige spørsmål, som jeg ikke går inn på i større utstrekning enn det er nødvendig for saken. Ved vurderingen av om Maurseth har opptrådt erstatningsbetingende uaktsomt overfor Granrud, tar jeg utgangspunkt i hans helt dominerende stilling i Car & Driver AS. Han var på det aktuelle tidspunkt både eneaksjonær, styreformann og daglig leder. Det var han som foresto kjøpet av bilene i Tyskland, og i selskapet var det han som hadde mottatt den relevante informasjon om bilen fra den tyske leverandør. Det var også han som fastsatte prisen og de øvrige salgsvilkårene. Da Maurseth besiktiget bilen i Hamburg, var speedometeret med kilometertelleren fjernet. Han visste derfor at det skulle settes inn en ny teller, og han mottok også et brev om dette fra AST. Brevet kan forstås slik at den nye kilometertelleren ville være innstilt på 0 km ved leveringen. Maurseth har forklart at han forstod det slik at den nye telleren skulle justeres til 37.800 km. Etter mitt syn er imidlertid dette ikke av særlig betydning i denne sammenheng. Maurseth burde ha sørget for at bilens kilometerstand ble kontrollert ved levering i Oslo. Det kan etter mitt syn ikke legges til grunn at Maurseth har anmodet bilselgeren om å gjøre dette. Jeg nøyer meg her med å vise til at det i kontrakten med Granrud - uten noe forbehold - ble oppgitt at bilen hadde kjørt 28.000 km, mens kilometerstanden i kontrakten med AST er oppgitt til 37.800. Maurseth har anført at en eventuell uaktsomhet fra hans side bare berører denne differansen, og at han derfor ikke er erstatningsansvarlig for hele det tapet som Granrud er påført fordi bilen ved leveringen er antatt å ha kjørt 110.000 km. Jeg kan ikke se at et slikt synspunkt kan føre frem. Maurseth burde foranlediget at kjøperen ble gjort kjent med omstendighetene omkring skiftet av kilometerteller. Maurseth var kjent med at kilometerstanden er meget viktig for kjøpere av bruktbiler, og han burde også ha forstått at skiftet av kilomerteller medførte en særlig usikkerhet. Jeg tilføyer at det i kontrakten med AST var opplyst at kilometerstanden bygde på opplysninger fra den tidligere eier. Et tilsvarende forbehold var ikke inntatt i kontrakten med Granrud. Den uaktsomhet Maurseth utviste ved at han ikke opplyste Granrud om skiftet av kilometerteller og om det forbehold den tyske leverandør hadde tatt, forsterkes når han ikke sørget for en teknisk undersøkelse av bilen for å klarlegge om den hadde kjørt vesentlig lenger enn oppgitt. Det fremgår av bevisførselen at Granrud la stor vekt på at den oppgitte kilometerstanden var riktig, og det må kunne legges til grunn at han ikke ville ha kjøpt bilen dersom han hadde fått opplyst at kilometertelleren var skiftet. Under enhver omstendighet ville han - før han i tilfelle hadde kjøpt bilen - ha sørget for å få avholdt en teknisk undersøkelse av bilen. I så fall ville det ha blitt avdekket at bilen hadde kjørt betydelig lenger enn det som var oppgitt i kontakten med AST. De forhold som Maurseth kan bebreides som uaktsomme, må anses å falle innenfor hans oppgaver som daglig leder i Car & Driver AS. Ikke minst gjelder dette de mangelfulle kontrollrutiner som førte til at bilens kilometerstand ikke ble kontrollert ved bilens ankomst til Norge. Vilkårene for erstatningsansvar etter aksjeloven §15-1 er dermed til stede. Siden erstatningsbestemmelsen i aksjeloven som nevnt er en lovfesting av skyldansvaret, har for øvrig denne hjemmelshenvisningen neppe særlig betydning i et tilfelle som det foreliggende. Etter det standpunkt jeg har til forståelsen av aksjeloven §15-1, er det ikke nødvendig for meg å gå nærmere inn på selskapets økonomiske situasjon da bilen ble solgt til Granrud. Jeg vil imidlertid peke på at selskapets stilling på dette tidspunkt var vanskelig og at selskapets videre drift i stor grad var avhengig av hvilke kapitaltilskudd Maurseth som eneaksjonær ville gjøre. Det er ikke tvilsomt at dette innebar en betydelig økonomisk risiko for bilkjøperne i tilfelle mislighold. Jeg går så over til erstatningsberegningen. Erstatningen skal dekke det tapet som Granrud er påført ved Maurseths erstatningsbetingende forhold. Jeg legger til grunn at Granrud ikke ville ha kjøpt bilen dersom han hadde kjent til den usikkerhet som fulgte av at kilometertelleren var skiftet, og heller ikke dersom han hadde kjent til at bilen på dette tidspunkt hadde gått ca 110.000 km. På bakgrunn av Granruds forklaring må det videre kunne legges til grunn at han, dersom han ikke hadde kjøpt den aktuelle bilen av Car & Driver AS, med stor sannsynlighet ville ha kjøpt en noenlunde tilsvarende bil. Ved erstatningsberegningen bygger jeg på disse forutsetninger. Granrud har anført at Maurseths erstatningsansvar også omfatter oppfyllelsesinteressen. Denne utgjør den merverdi utover kjøpesummen som bilen ville hatt dersom den oppgitte kilometerstand hadde vært riktig. Etter mitt syn kan Granrud ikke få medhold i dette kravet. Erstatningskravet mot Maurseth bygger nettopp på den forutsetning at Granrud ikke ville ha kjøpt bilen dersom Maurseth ikke hadde utvist ansvarsbetingende uaktsomhet. Det foreligger da ikke årsakssammenheng mellom fortjenestetapet og Maurseths uaktsomhet. Heller ikke rettspraksis gir støtte for at tapt fortjeneste skal erstattes når et selskaps tillitsmenn/daglig leder er erstatningsansvarlig på deliktsgrunnlag, jf dommen i [[Rt-1929-705]] og fremstillingen hos Normann Aarum: Styremedlemmers erstatnings ansvar i aksjeselskaper, Oslo 1994 564 flg. Granrud har gjort gjeldende at spesielle forhold tilsier at Maurseths ansvar også omfatter fortjenestetapet. Han har i den forbindelse særlig fremhevet at Maurseth har utvist grov uaktsomhet, og at hans erstatningsansvar er av kontraktslignende karakter. Jeg går ikke nærmere inn på disse anførsler, idet jeg ikke finner at de forhold som her er påberopt, medfører at saken kommer i en annen stilling. Jeg understreker i denne forbindelse at Granrud ikke har gjort gjeldende at Maurseth reelt sett må anses for å være part i kjøpsavtalen. Etter det standpunkt jeg er kommet til, er det ikke nødvendig for meg å gå nærmere inn på Maurseths øvrige innvendinger - av materiell og prosessuell karakter - mot dette kravet. Jeg finner grunn til å knytte et par bemerkninger til drøftelsen i lagmannsrettens dom. Lagmannsretten har med rette lagt til grunn at erstatningen for Maurseth, som er ansvarlig på deliktsgrunnlag etter aksjeloven §15-1, skal utmåles etter andre prinsipper enn erstatningen for Car & Driver AS, som bygger på mislighold av kontrakt. Etter mitt syn er det imidlertid ikke riktig når lagmannsretten uttaler at det økonomiske tapet for Granrud "her begrenses til den tapte oppfyllelsesinteresse på kr 100.000." For det første er jeg, som det vil ha fremgått av det jeg allerede har sagt, ikke enig i at Granrud har krav på å få oppfyllelsesinteressen erstattet av Maurseth. Men dernest har lagmannsretten oversett at Granrud har krav på å få erstattet det økonomiske tapet som er en følge av at han inngikk kjøpsavtalen. Utgangspunktet er at tapet for Granrud utgjør forskjellen mellom kjøpesummen som var kr 780.000, og hva Granrud kunne oppnådd ved salg av bilen på dette tidspunkt. Partene er uenige om hvilken verdi bilen da hadde, men dette spørsmålet er ikke i særlig grad belyst under prosedyren. Til bruk for de tidligere instanser ble det innhentet verdianslag for biler av tilsvarende merke og modell fra to merkeforhandlere. Representanter for de to forhandlerne anslo der verdien av en slik bil med en kilometerstand på 120.000 til kr 870.000 og kr 810 - 820.00. Dette innebærer at verdianslagene er høyere enn kjøpesummen. Jeg antar at dette dels skyldes at Car & Driver AS solgte bilen forholdsvis billig, og dels at salgsprisen hos merkeforhandlerne er høyere enn hos andre forhandlere. I en erklæring som er innhentet til bruk for Høyesterett, opplyser bruktbilsjefen hos en av merkeforhandlerne at han i vitneforklaringen for byretten "antydet" at markedsprisen for den solgte bilen på leveringstidspunktet var kr 600.000. At forskjellen er så stor - i forhold til det tidligere verdianslaget - skyldes i følge forklaringen at selve usikkerheten om kilometerstanden reduserer bilens verdi betraktelig. Det er vanskelig å ta stilling til hvilken verdi man skal bygge på ved erstatningsberegningen. Dette må nødvendigvis bero på en nokså skjønnsmessig vurdering. Jeg er blitt stående ved at bilens verdi på leveringstidspunktet bør settes til kr 650.000, og at Maurseth dermed ble påført et tap på kr 130.000 som følge av at han inngikk kjøpsavtalen. Noen utlegg i forbindelse med kontraktsinngåelsen er ikke krevet dekket. Granrud har i tillegg krevet erstattet reduksjonen i bilens verdi fra leveringstidspunktet og frem til i dag. Det er enighet mellom partene om at bilens verdi i dag er kr 450.000. Granrud har i denne forbindelse anført at Maurseth som daglig leder i Car & Driver AS, urettmessig har bestridt hevningskravet og dermed også hindret gjennomføringen av hevningsoppgjøret. Jeg tar ikke stilling til om det foreligger ansvarsgrunnlag for Maurseth for denne delen av kravet. Dette spørsmålet er heller ikke særlig belyst under ankeforhandlingen. Det avgjørende må etter mitt syn være at det ikke er sannsynliggjort at Granrud her er påført noe økonomiske tap. For ham ville alternativet ha vært å kjøpe en annen noenlunde tilsvarende bil. Det bør kunne legges til grunn at den bilen han i så fall hadde kjøpt, ville ha hatt en verdireduksjon som i absolutte tall er minst like stor som verdireduksjonen på den solgte bilen som på leveringstidspunktet hadde en verdi på kr 650.000. Det har utvilsomt vært en ulempe for Granrud i så lang tid å ha en bil som han har fremsatt krav om hevning for. At han er påført noe vesentlig økonomisk tap i den forbindelse, er imidlertid ikke sannsynliggjort. Erstatningen settes etter dette til kr 130.000. Etter mitt syn er det ikke grunnlag for å lempe erstatningsansvaret. Det påløper morarente av erstatningsbeløpet fra en måned etter stevningen. Heller ikke på dette punkt er det etter mitt syn grunnlag for å lempe ansvaret. Granrud har fått medhold i at Maurseth er erstatningsansvarlig, men den tilkjente erstatning - som er noe høyere enn den lagmannsretten har fastsatt - omfatter ikke alle de poster som han har krevet dekket. Jeg finner at Granrud må anses for å ha fått medhold i sakens hovedspørsmål, og at han bør tilkjennes en halvdel av saksomkostningene for samtlige instanser, jf tvistemålsloven §174 annet ledd og §180 annet ledd. Partene er uenige om hvor stor andel av de samlede omkostninger for de tidligere instanser som bør henføres til herværende sak. Maurseth har vist til at saken mot ham utgjør en meget liten del av de tidligere instansers domsgrunner. De faktiske og rettslige spørsmål har imidlertid i stor utstrekning vært felles for begge de saksøkte parter. På denne bakgrunn antar jeg at en halvdel av omkostningene for de tidligere instanser bør henføres til saken mot Maurseth. Jeg finner at det omkostningsbeløp som Granrud etter dette tilkjennes for alle instanser - etter en avrunding - bør settes til kr 90.000. Jeg stemmer for denne dom: 1. Gunnar Maurseth dømmes til å betale til Magnus Granrud 130.000 - etthundreog trettitusen - kroner med 12 - tolv - prosent årlig rente fra 6 februar 1995 til betaling skjer. 2. I delvise saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett betaler Gunnar Maurseth til Magnus Granrud 90.000 - nittitusen - kroner. 3. Oppfyllelsesfristen er to - 2 - uker fra forkynnelsen av denne dom. [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
