Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Dommer <b>Bruzelius</b>: Saken gjelder videre kjæremål i sak om utlevering Side:1994 til USA av en amerikansk statsborger etter lov 13 juni 1975 nr 39 om utlevering av lovbrytere m v, jf avtale 9 juni 1977 mellom Norge og Amerikas Forente Stater om utlevering. A som er amerikansk statsborger, er ved beslutning av en føderal storjury i delstaten Vermont, USA, 18 juli 1996 satt under tiltale etter flere straffebestemmelser for medvirkning til smugling og distribusjon av betydelige mengder hasj og marihuana fra slutten av 1970-åra frem til og med 23 juli 1991. Storjuryen har lagt til grunn at det dreier seg om medvirkning til sammenhengende straffbare handlinger (conspiracy/sammensvergelse). Det er på det rene at A ikke selv deltok i det siste smuglingsforsøket som tiltalen omfatter, i juli 1991. Den føderale førsteinstansdomstolen i Vermont utstedte 18 juli 1996 - da storjuryens tiltalebeslutning forelå - arrestordre på A. Han flyktet fra USA og ble etterlyst gjennom Interpol. Etter anmodning fra herværende amerikanske ambassade ble A pågrepet i Norge 26 november 1997. Han ble vartektsfengslet 27 november 1997 av Jæren forhørsrett og har siden sittet i varetekt. Justisdepartementet mottok 6 januar 1998 begjæring fra amerikanske myndigheter om utlevering av A til USA. Etter anmodning fra Riksadvokaten bragte Rogaland statsadvokatembeter saken inn for Jæren forhørsrett som ved kjennelse 13 mars 1998 fant at vilkårene for å utlevere A til USA var til stede. Etter kjæremål opphevet Gulating lagmannsrett 25 mars 1998 forhørsrettens kjennelse på grunn av saksbehandlingsfeil. Ifølge lagmannsretten skulle forhørsretten - ut fra de opplysninger om As psykiske tilstand som forelå - ha besørget en judisiell observasjon av ham før den avgjorde utleveringsbegjæringen. Etter en slik observasjon ble saken på ny bragt inn for Jæren forhørsrett, som 11 juni 1998 avsa kjennelse med slik slutning: <span id="rp-innrykk">"Vilkårene for å utlevere A, født xx.xx.1950, er til stede."</span> A påkjærte kjennelsen til Gulating lagmannsrett som 1 juli 1998 avsa kjennelse med slik slutning: <span id="rp-innrykk">"Kjæremålet forkastes."</span> A har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det er anført at forhørsrettens og lagmansrettens kjennelser er beheftet med feil ved lovanvendelsen og saksbehandlingen, jf straffeprosessloven §388 nr 2 og 3. Kjæremålsutvalget besluttet 31 juli 1998 at saken i sin helhet skal avgjøres av Høyesterett etter reglene i lov 25 juni 1926 nr 2 §6 annet ledd, jf straffeprosessloven §387 tredje ledd, og justitiarius vedtok 4 august 1998 at partsforhandling skal finne sted etter de regler som gjelder for ankesaker. <b>A</b> har i det vesentligste anført: Det er et vilkår for utlevering fra Norge at det forhold man utleveres for, er straffbart både etter norsk og den anmodende stats rett. Det forhold som utlevering tillates for, må ikke være foreldet. Videre forutsetter utlevering fra Norge at domstolene her har funnet at det er skjellig grunn til mistanke om at den som begjæres utlevert, er skyldig i de straffbare handlinger han utleveres for. De forhold A er siktet for, omfattes Side:1995 ikke av straffeloven §12 nr 4 a. For at handlingene skal være straffbare i Norge må de fanges opp av §12 nr 4 b. Lagmannsretten har ikke prøvet dette spørsmål. Lagmannsrettens lovtolking er uriktig når den ikke har vurdert nærmere om A etter henholdsvis norsk og amerikansk føderal lovgivning med skjellig grunn kan mistenkes for noe straffbart forhold i juli 1991. Han hadde allerede i april 1991 varslet den ene av lederne av sammmensvergelsen om at han ikke ville delta i den smuglingsoperasjonen som da var under planlegging og som fant sted i juli 1991. Det er en saksbehandlingsfeil at lagmannsretten ikke har sørget for at saken ble tilstrekkelig opplyst. I de foreliggende dokumenter er det intet som underbygger at det er skjellig grunn til mistanke mot A for forholdet i 1991. Lagmannsretten burde ha besørget innhentet ytterligere straffesaksdokumenter fra USA, dersom slike foreligger, eller fått gjennomført bevisopptak i USA for å belyse As medvirkning i 1991. Det må videre anses som en saksbehandlingsfeil at lagmannsretten ikke har sørget for å få undersøkt tidspunktet for den straffbare handling i juli 1991 nærmere. Lagmannsretten har dessuten ikke sørget for at saken ble tilfredsstillende opplyst med hensyn til om utlevering til USA vil være inhumant overfor A, se utleveringsloven §7 jf utleveringsavtalen artikkel 7 nr 2 bokstav b. Lagmannsrettens drøftelser på dette punkt er mangelfulle. A har nedlagt slik påstand: <span id="rp-innrykk">"Prinsipalt:</span> <span id="rp-innrykk">Vilkårene for utlevering av A til USA er ikke tilstede.</span> <span id="rp-innrykk">Subsidiært:</span> <span id="rp-innrykk">Lagmannsrettens avgjørelse oppheves."</span> <b>Påtalemyndigheten</b> har i det vesentligste anført: Dersom A blir utlevert til USA og der funnet skyldig, taler mye for at han vil sone straffen i et alminnelig føderalt fengsel, og ikke i et sikkerhetsfengsel. De opplysninger om tilstandene i amerikanske fengsler som er lagt frem i saken gjelder i det alt vesentlige delstatsfengsler, og kan ikke tas til inntekt for tilstandene i de føderale fengsler. Norske domstoler kan ikke med hjemmel i bestemmelsene om humanitære forhold i utleveringsloven §7, jf utleveringsavtalen artikkel 7 nr 2 bokstav b, i realiteten sette utleveringsavtalen med USA ut av kraft ved å nekte utlevering dit under henvisning til tilstandene i fengslene der generelt. Straffeprosessloven stiller ikke samme krav til grunngiving av en kjennelse som til domsgrunnene i en dom, se §52 sammenholdt med §40. Det er derfor ikke saksbehandlingsfeil at lagmannsretten i kjennelsen ikke har gitt noen detaljert redegjørelse for sin lovtolking. Høyesterett kan i et videre kjæremål ikke prøve lagmannsrettens bevisvurdering. De dokumenter som hele tiden har fulgt utleveringsbegjæringen gir tilstrekkelige opplysninger om sakens faktiske sider og om de straffbare forhold A vil bli straffeført for i USA. Det kan heller ikke anses som saksbehandlingsfeil at lagmannsretten ikke har besørget innhentet nærmere opplysninger om tidspunktet for handlingen i 1991. Storjuryen har lagt til grunn at de straffbare forhold for As vedkommende fortsatte Side:1996 frem til og med 23 juli 1991. I en utleveringssak må norske domstoler godta at tiltalebeslutningen og da også gjerningsbeskrivelsen er utformet i samsvar med lovgivningen i den anmodende stat. Lagmannsretten har ikke gitt uttrykk for noen uriktig lovtolking når den ikke har vurdert om norske domstoler ville ha jurisdiksjon til å pådømme handlingene i Norge. Verken utleveringsloven eller utleveringsavtalen med USA stiller krav om strafferettslig jurisdiksjon i den anmodede stat for de handlinger det søkes utlevering for. Det loven og avtalen krever er at en tilsvarende handling begått i Norge kan medføre fengsel i mer enn 1 år. Dette har lagmannsretten prøvd. Den føderale storjuryen har funnet at det er skjellig grunn til mistanke om at A er skyldig i deltakelse i en sammensvergelse som strekker seg fra slutten av 1970-åra og frem til og med 23 juli 1991. Etter påtalemyndighetens syn må man kunne bygge på dette slik at kravet i utleveringsloven §10 nr 2 om skjellig grunn til mistanke om at vedkommende er skyldig, er oppfylt. Det må overlates til amerikanske domstoler å vurdere om A - slik han hevder - allerede i april 1991 hadde trukket seg tilbake fra sammensvergelsen på en slik måte at det etter amerikansk føderal rett foreligger en gyldig tilbaketrekking. Jæren forhørsrett har i sin kjennelse av 13 mars 1998 prøvd om det foreligger en tilbaketrekking etter amerikansk føderal rett, og har forkastet anførselen. Dette sluttet lagmannsretten seg til. Denne bevisvurdering kan Høyesterett ikke prøve. Etter påtalemyndighetens syn gjelder det også i norsk rett et krav om aktiv tilbaketreden dersom man tidligere har medvirket til straffbare handlinger som i dette tilfellet, se Høyesteretts kjennelse 6 november 1998, lnr 48/1998. Etter påtalemyndighetens vurdering har lagmannsretten i sine kjennelsesgrunner gitt uttrykk for riktig lovtolking med hensyn til kravet om dobbel straffbarhet. Tilsvarende gjelder spørsmålet om det foreligger foreldelse både etter norsk og etter amerikansk føderal rett. Påtalemyndigheten er enig i at det ikke er grunnlag for utlevering dersom 1991-forholdet ikke er straffbart etter norsk rett. Påtalemyndigheten har lagt ned slik påstand: <span id="rp-innrykk">"Kjæremålet forkastes."</span> <span id="premiss"><b>Mitt syn på saken:</b></span> Innledningsvis understreker jeg at etter utleveringsloven §13, jf utleveringsavtalen med USA artikkel 11, skal begjæring om utlevering fremmes på diplomatisk veg. Begjæringen skal blant annet inneholde opplysninger om arten av og tiden og stedet for den straffbare handling som utlevering kreves for. Under behandlingen av saken i Høyesterett var utleveringsbegjæringen ikke fremlagt. Høyesterett har av denne grunn vurdert å utsette saken i påvente av at utleveringsbegjæringen ble fremlagt. A har imidlertid sittet i varetekt siden 27 november 1997 og det er nå svært ønskelig med en rask avgjørelse av om utleveringsvilkårene er tilstede. De vedlegg som etter loven og avtalen skal følge begjæringen har dessuten vært til stede. Da jeg er kommet til at lagmannsrettens kjennelse må oppheves, bør det videre kjæremålet avgjøres. Kopi av utleveringsbegjæringen må imidlertid foreligge ved lagmannsrettens fornyete behandling av saken. Side:1997 Kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse i kjæremålssak. Høyesteretts kompetanse er da begrenset etter straffeprosessloven §388. Høyesterett kan bare prøve lagmannsrettens saksbehandling og tolking av en lovforskrift. Når det gjelder de generelle lovbestemte krav for å kunne ta til følge en begjæring om utlevering, bemerker jeg at så vel etter utleveringsloven som etter avtalen med USA er det et vilkår for utlevering at den handling som utlevering tillates for, i tillegg til å være straffbar etter den anmodende stats rett, også må være det etter den anmodete stats rett om handlingen var begått der, se §3 nr 1 jf avtalen artikkel 2 nr 1 bokstav a og b. Det gjelder således et krav om dobbel straffbarhet. Videre kreves at det skal foreligge dokumentasjon for at det er skjellig grunn til mistanke mot vedkommende for den straffbare handling, se §10 nr 2 jf avtalen artikkel 5 nr 1. Dessuten krever utleveringsloven at adgangen til strafforfølging ikke må være foreldet etter norsk lov, se §9 jf avtalen artikkel nr 7 nr 1 bokstav b som forutsetter at handlingen verken er foreldet etter lovgivningen i den anmodete eller i den anmodende stat. Disse lovbestemmelser innebærer at den norske domstol som skal vurdere om utleveringsvilkårene er til stede, må undersøke om det forhold som det kreves utlevering for er straffbart etter norsk rett. Kravet om dobbelt straffbarhet fører til at domstolen må foreta en parallell vurdering av handlingens objektive straffbarhet. Den som blir utlevert vil som hovedregel bare kunne stilles for retten i den anmodende stat for en handling som også i Norge kan medføre fengsel i mer enn ett år og som ikke er foreldet. Selv om retten således må prøve om forholdet er straffbart ikke bare etter norsk rett, men også etter vedkommende utlands lovgivning, mener jeg at retten når det gjelder prøvingen etter den utenlandske retten må utvise forsiktighet ved overprøving av den utenlandske myndighetens forståelse av egen lovgivning. Forholdet er altså at de handlinger A er krevet utlevert for, må være straffbare etter så vel norsk som amerikansk føderal rett. Jeg ser først på lagmannsrettens lovtolking for så vidt gjelder norsk rett. Her bemerker jeg innledningsvis at mye taler for at de handlinger som er spesifisert som grunnlag for utleveringskravet etter norsk rett, må ses som selvstendige forbrytelser og ikke som fortsatt forbrytelse. Lagmannsretten uttaler: <span id="rp-innrykk">"Når det gjelder de objektive straffbarhetsvilkårene, så finner lagmannsretten at også disse er oppfylt i denne sak. Lagmannsretten kan her slutte seg til de vurderinger som er gjort i Jæren forhørsretts kjennelser av henholdsvis 13. mars 1998 og 11. juni 1998. Lagmannsretten finner ikke at eventuell manglende straffbarhet i Norge for den del av forholdet som foregikk i 1991, får den følge at hele tiltalen må bedømmes som foreldet etter amerikansk rett. Det er åpenbart skjellig grunn til mistanke mot A etter norske regler for alvorlige overtredelser av straffeloven §162 tredje ledd. Disse forholdene er ikke foreldet etter norsk rett selv om man legger til grunn man ikke kan se forholdene tidlig på 1980-tallet og forholdene i 1989-90 som noe sammenhengende straffbart forhold. Lagmannsretten finner for øvrig ikke behov for å ta stilling til sistnevnte i nærværende sak."</span> Forhørsretten, som lagmannsretten generelt slutter seg til, uttaler om det samme: Side:1998 <span id="rp-innrykk">"På bakgrunn av siktedes forklaring er det åpenbart skjellig grunn til mistanke om at han har opptrådt slik som beskrevet i tiltalen slik at de objektive straffbarhetsvilkår er oppfylt. Retten har lagt til grunn statsadvokat Kirbys redegjørelse for straffbarhetsvilkårene i forhold til medvirkning, og funnet at det er skjellig grunn til mistanke om hans kontakt med denne smuglergruppen etter amerikansk rett innebærer sammenhengende overtredelser fra 1977 til 1991, selv om han selv ikke deltok aktivt i operasjonen i 1991. Retten kan mao. ikke se at det er sannsynliggjort at siktede trakk seg tilbake på en slik måte som kreves etter amerikansk rett for at forholdet skal anses opphørt. De opphold siktede har hatt synes snarere å ha sin årsak i hensiktsmessighetsvurderinger.</span> <span id="rp-innrykk">De handlinger siktede med skjellig grunn kan mistenkes for rammes også av den objektive gjerningsbeskrivelse i den norske straffeloven §162 tredje ledd. Dog vil det trolig etter norsk rett måtte bedømmes som flere forskjellige forhold når det har gått flere år mellom kontakten med organisasjonen. Dette får likevel ingen betydning for utleveringsspørsmålet da forholdene hver for seg vil rammes av straffeloven §162 tredje ledd."</span> Etter dette må det slås fast at lagmannsretten ikke har tatt stilling til om forholdet i 1991 er straffbart etter norsk rett. For 1991forholdet har retten derfor ikke tatt stilling til om det kan gi grunnlag for utlevering og derved strafforfølging i USA etter en eventuell gjennomført utlevering. Mangelen ved lagmannsrettens kjennelse på dette punkt må lede til opphevelse. Uten at jeg kan ta stilling til dette i et videre kjæremål, taler imidlertid mye for at A ikke kan straffes etter norsk rett for medvirkning til 1991-forholdet. Hvis dette skulle være lagmannsrettens konklusjon etter ny behandling, har det som påpekt den virkning at 1991forholdet heller ikke kan være gjenstand for strafforfølgning i USA. Dette vil imidlertid ha den virkning at han i USA heller ikke kan straffes for de øvrige forhold etter tiltalen. Etter det opplyste foreldes disse forholdene etter amerikansk føderal rett etter fem år, og de vil i tilfelle være foreldet. I så fall vil det altså ikke være grunnlag for utlevering for noe forhold, fordi 1991-forholdet ikke er straffbart etter norsk rett og de øvrige forhold da ikke kan straffes etter føderal rett, jf her avtalen artikkel 7 nr 1 bokstav b som jeg tidligere har omtalt. Foranlediget av forsvarerens anførsler legger jeg til at bestemmelsene om norsk strafferettsjurisdiksjon, jf straffeloven §12, §12a og §13 ikke får anvendelse i en sak som gjelder prøving av om vilkårene for utlevering er til stede. Lagmannsrettens manglende vurdering av om forholdet i 1991 kan være straffbart etter norsk rett, må som påpekt føre til at lagmannsrettens kjennelse oppheves. Jeg tilføyer at lagmannsrettens vurderinger også er mangelfulle forsåvidt gjelder forholdet til utleveringsloven §7 jf avtalen artikkel 7 nr 2 bokstav b, om humanitære hensyn. Etter det som er opplyst i saken om soningsforholdene i en del fengsler i USA, må det foretas en konkret vurdering av hvilke soningsforhold en eventuell fellende dom her kan føre til. I tvilstilfeller kan det være grunn til å stille særlige vilkår for utleveringen, se utleveringsloven §12 nr 2. Lagmannsrettens kjennelse blir etter dette å oppheve. Jeg stemmer for denne Side:1999 kjennelse: Lagmannsrettens kjennelse oppheves. Dommer <b>Schei</b>: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Dommer <b>Oftedal Broch</b>: Likeså. Kst dommer <b>Pedersen</b>: Likeså. Dommer <b>Holmøy</b>: Likeså. Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne <span id="slutning"><center><b>K J E N N E L S E :</b></center></span> Lagmannsrettens kjennelse oppheves. [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
