Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Kjæremålssaken gjelder spørsmålet om en forelder som har del i foreldreansvaret, men ikke daglig omsorg for barnet, har adgang til å kreve rettslig overprøving av et vedtak av fylkesnemnda om å oppheve et tidligere vedtak om omsorgsovertakelse. Den 12 februar 1998 traff fylkesnemnda for sosiale saker i Hordaland/Sogn og Fjordane vedtak i medhold av barnevernloven §4-21 første ledd 1. punktum om å oppheve tidligere vedtak om overtakelse av omsorgen for C, født xx.xx.1991. Fylkesnemndas vedtak ble senere gjennomført ved at den daglige omsorgen ble tilbakeført til barnets mor, A. Barnets far, B, har ikke daglig omsorg for datteren, men har del i foreldreansvaret og har samværsrett. Ved stevning av 24 mars 1998 til Bergen byrett krevde B rettslig overprøving av fylkes nemndas vedtak. I stevningen ble det lagt ned påstand om at omsorgsovertakelsen ikke skulle oppheves, og at foreldrene skulle tilkjennes samværsrett etter rettens skjønn. I stevningen var X kommune oppgitt som saksøkt. I tilsvar av 8 mai 1998 sluttet X kommune seg til saksøkers anførsler om fylkesnemndas vedtak. Kommunen anførte at fylkesnemndas vedtak var uriktig, og at vedtaket måtte oppheves. Ved prosesskriv av 12 mai 1998 trådte A inn i saken som saksøkt, og hun nedla påstand om stadfestelse av fylkesnemndas vedtak. I brev av 11 mai 1998 fra Bergen byrett ble partene gitt frist til 25 mai 1998 for å uttale seg til spørsmålet om søksmålet skulle avvises. Det ble ikke holdt saksforberedende rettsmøte i byretten. Side:548 Bergen byrett - forberedende dommer - avsa 11 juni 1998 beslutning med slik slutning: <span id="rp-innrykk">"Saken fremmes."</span> Byrettens beslutning ble av A påkjært til Gulating lagmannsrett, som 13 oktober 1998 avsa kjennelse med slik slutning: <span id="rp-innrykk">"Byrettens beslutning av 11.06.98 stadfestes."</span> A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Høyesteretts kjæremålsutvalg har ved beslutning 12 januar 1999 bestemt at saken i sin helhet skal avgjøres av Høyesterett, jf tvistemålsloven §403 fjerde ledd jf høyesterettsloven §6 annet ledd. Saken har for øvrig vært behandlet etter de alminnelige regler for kjæremål, jf tvistemålsloven §403 første ledd jf §401. Den kjærende part - <b>A</b> - har i hovedsak anført: Kommunen kan - i alle fall som det store utgangspunkt - ikke kreve rettslig overprøving av et vedtak i fylkesnemnda, jf [[Rt-1993-1443]]. Det offentlige må eventuelt reise ny sak for fylkesnemnda. Også farens søksmål må, etter sin art, avvises fra domstolene. Sterke reelle hensyn taler imot at faren har søksmålsadgang. Hensynet til barnets beste tilsier at man ikke utsetter barnet for en risiko for tilbakeføring til offentlig omsorg, når det på ingen måte er avklart hvordan omsorgssituasjonen vil bli under barnevernet. Det bør utvises varsomhet med å utsette barnet for unødvendige belastninger og flyttinger. Dersom farens søksmål skulle føre frem, er det uklart om barnet kan tilbakeføres til de tidligere fosterforeldrene. Fosterforeldrene er ikke part ved domstolsbehandlingen. Den konkrete plasseringskompetansen er delegert til barneverntjenesten. Dagens situasjon skal være utgangspunktet for vurderingen i saker som går etter tvistemålsloven kapittel 33. Fylkesnemndas vedtak i medhold av barnevernloven §4-21 var derimot basert på en prognosevurdering av morens omsorgsevne. Hvorvidt barnet nå får forsvarlig omsorg av moren, er et helt annet spørsmål, som må vurderes i relasjon til inngrepskriteriene i barnevernloven §4-12. Fordi fylkesnemndas vedtak er gjennomført, har saksforholdet skiftet identitet. Rettslig overprøving er ikke påkrevet for å ivareta barnets interesser i forbindelse med et vedtak etter barnevernloven §4-21. Dersom omsorgen ikke blir utøvet på forsvarlig vis, kan den lokale barneverntjenesten reise ny sak for fylkesnemnda etter barnevernloven §4-12. Når det gjelder lagmannsrettens vurdering av farens interesse i søksmålet, har retten tatt et for snevert utgangspunkt. Retten har ikke trukket inn barnets og morens situasjon på tidspunktet for den rettslige overprøvingen. At faren har del i foreldreansvaret, vil ikke i seg selv være nok til å tilfredsstille kravet om rettslig interesse. Faren har ikke fremsatt noe krav etter barneloven om å få den daglige omsorgen for datteren. Farens interesse er knyttet til å sikre barnet en omsorgssituasjon i regi av det offentlige. Reelle hensyn tilsier da at han må identifiseres med Side:549 barnevernet. Barnevernet har ikke selv adgang til å kreve rettslig overprøving. Når lagmannsretten har tatt et uriktig utgangspunkt for lovanvendelsen ved vurderingen av kravet til aktuell rettslig interesse, må lagmannsrettens kjennelse oppheves. Det gjøres dessuten gjeldende at B ikke har noen aktuell rettslig interesse i søksmålet siden fylkesnemndas vedtak allerede er gjennomført. A har lagt ned slik påstand: <span id="rp-innrykk">"Prinsipalt: Bergen byretts beslutning av 11.06.98, i sak 98-01072 A/01, og Gulating lagmannsretts kjennelse av 13.10.98, i kjæremålssak 98-01295 K, oppheves, og sak 98-01072 A/01 for Bergen byrett, avvises fra domstolene.</span> <span id="rp-innrykk">Subsidiært: Gulating lagmannsretts beslutning i sak 98-01295 K, oppheves, og kjæremålssaken hjemvises til fornyet behandling ved lagmannsretten."</span> <b>X kommune</b> gjør gjeldende at lagmannsrettens kjennelse er riktig. Det vises til at sosialtjenesteloven §9-10 ikke oppstiller noen begrensninger med hensyn til domstolsprøving av fylkesnemndas vedtak. En eventuell begrensning må derfor innfortolkes i lovbestemmelsen. Spørsmålet er om en privat part med foreldreansvar skal ha adgang til få overprøvet et vedtak som den private parten mener er i strid med barnets beste. Av [[Rt-1993-1588]] synes å fremgå at det avgjørende i slike tilfeller er om den private parten, etter en konkret vurdering, kan sies å ha rettslig interesse, jf tvistemålsloven §54. Avgjørelsen i [[Rt-1993-1588]] taler for at et vedtak etter barnevernloven §4-21 etter sin art kan være gjenstand for rettslig overprøving. Fylkesnemndas vedtak om tilbakeføring av daglig omsorg til moren griper inn i et etablert rettsforhold. Sosialtjenesteloven §9-10 første ledd bør i et slikt tilfelle ikke tolkes innskrenkende til ugunst for den private part som ønsker adgang til domstolsprøving. Det er ingen god ordning at kommunen ikke kan bringe fylkesnemndas vedtak inn for domstolene. Dersom også en privat part med foreldreansvar avskjæres fra å reise søksmål, vil dette innebære en ytterligere uheldig rettstilstand. X kommune har lagt ned slik påstand: <span id="rp-innrykk">"Lagmannsrettens kjennelse stadfestes."</span> Også <b>B</b> gjør gjeldende at lagmannsrettens kjennelse er riktig, og anfører: Et vedtak etter barnevernloven §4-21 kan gjøres til gjenstand for rettslig overprøving etter reglene i tvistemålsloven kapittel 33. At et slikt vedtak ikke faller innenfor rammen av de tradisjonelle tvangsinngrep, kan ikke være avgjørende. For barnet vil oppheving av et omsorgsvedtak kunne få like dramatiske følger som et overtakelsesvedtak. Også vedtaket om oppheving vil kunne representere et tvangsinngrep. Det vises videre til kjennelse inntatt i [[Rt-1993-1588]], der Side:550 kjæremålsutvalget ikke avviste saken med den begrunnelse at vedtaket etter sin art var unntatt fra rettslig overprøving. At vedtaket om tilbakeføring er gjennomført, medfører ikke at han ikke har rettslig interesse i søksmålet. Sosialtjenesteloven §9-10 tredje ledd oppstiller en frist på to måneder for å fremme krav om rettslig overprøving. Skal denne bestemmelsen ha noen mening, må domstolene ha adgang til overprøving uavhengig av om vedtaket faktisk er gjennomført. Når det gjelder spørsmålet om han er tilstrekkelig berørt av vedtaket til å ha rettslig interesse, viser B til avgjørelsene i [[Rt-1991-663]], [[Rt-1993-1558]] og [[Rt-1994-1654]]. Av premissene i disse avgjørelsene fremgår det at rettslig interesse ville ha foreligget dersom saksøker hadde hatt del i foreldreansvaret for barnet. Kjæremålet retter seg for øvrig på flere punkter mot lagmannsrettens konkrete bevisvurdering, som utvalget ikke har kompetanse til å prøve. B har lagt ned slik påstand: <span id="rp-innrykk">"Lagmannsrettens kjennelse stadfestes."</span> Partene ble 20 januar 1999 meddelt kjæremålsutvalgets beslutning om at saken skal avgjøres av Høyesterett, og at den vil bli behandlet skriftlig i avdeling, jf høyesterettsloven §6 annet ledd 2. punktum og tvistemålsloven §403 fjerde ledd. De ble samtidig orientert om rettens sammensetning, og gitt frist til 15 februar 1999 for supplerende prosesskriv og eventuelle merknader til dommernes habilitet. Den kjærende part har i prosesskriv 11 februar 1999 gjort rede for den senere utviklingen i saken. Det fremgår at barnet for tiden bor hos de tidligere fosterforeldrene. Bakgrunnen skal være at barneverntjenesten i Y har besluttet å fremme ny sak om omsorgsovertakelse for fylkesnemnda. I påvente av fylkesnemndas behandling har den kjærende part samtykket i at datteren bor i det tidligere fosterhjemmet, jf barnevernloven §4-4 femte ledd. Den kjærende part anfører at denne endringen i saksforholdet er uten betydning for kjæremålssaken. Kjæremotpartene har ikke inngitt supplerende prosesskriv. <span id="premiss"><b>Høyesterett skal bemerke:</b></span> Saken gjelder et kjæremål over lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål. Høyesteretts kjæremålsutvalgs kompetanse er da begrenset etter reglene i tvistemålsloven §404 første ledd, og den samme begrensningen gjelder når saken er henvist til avgjørelse av Høyesterett. Kjæremålet gjelder lagmannsrettens generelle lovtolkning - forståelsen av barnevernloven §7-1 bokstav i jf sosialtjenesteloven §9-10 og tvistemålsloven §54 - som Høyesterett kan prøve. Det generelle rettspørsmål saken gjelder er om en forelder som har del i foreldreansvaret, men ikke daglig omsorg for barnet, har adgang til å kreve rettslig overprøving av fylkesnemndas vedtak om å oppheve en omsorgsovertakelse. Høyesteretts flertall - dommerne Schei, Lund, Tjomsland og Oftedal Broch - er kommet til et annet resultat enn lagmannsretten. Etter flertallets syn har private parter ikke adgang til å kreve rettslig overprøving av et vedtak etter barnevernloven §4-21 om å oppheve et omsorgsvedtak. Ifølge barnevernloven §7-1 bokstav i gjelder sosialtjenesteloven Side:551 §9-10 for overprøving av fylkesnemndas vedtak. Første og femte ledd i sosialtjenesteloven §9-10 lyder i dag slik: <span id="rp-innrykk">"Nemndas vedtak kan bringes inn for herreds- eller byretten. Kommunen er part i saken. Om adgangen for et barn til å reise søksmål gjelder §8-3 annet ledd. ... For øvrig gjelder tvistemålsloven kapittel 33 tilsvarende ved overprøving av disse sakene."</span> Paragraf 9-10 første ledd er - etter sin ordlyd - ikke begrenset til såkalte "positive tvangsvedtak", det vil si vedtak om inngrep. Den rettslige overprøvingen skal imidlertid skje etter tvistemålsloven kapittel 33, som gjelder saker om "overprøving av administrative vedtak om frihetstap og andre tvangsinngrep". Kapittel 33 synes å bygge på en forutsetning om at det er "tvangsvedtak" som prøves, jf §474 og §476 første ledd. Det er etter flertallets syn lite naturlig å betrakte et vedtak om å oppheve et tidligere vedtak om omsorgsovertakelse som et tvangsvedtak. I barnevernloven av 1953 var det i §53 positivt angitt hvilke vedtak private parter kunne bringe inn for rettslig prøving etter tvistemålsloven kapittel 33. Et vedtak om opphevelse av en omsorgsovertakelse kunne ikke prøves etter disse reglene. Det er ingen holdepunkter i forarbeidene til barnevernloven av 1992 for at det var meningen å foreta noen endring på dette punkt. Høyesterett har ikke tidligere behandlet den foreliggende problemstilling, og heller ikke kjæremålsutvalget har tatt stilling til spørsmålet. Kjæremålsutvalgets kjennelse i [[Rt-1993-1588]] gjaldt også en privat parts adgang til å reise søksmål for å få prøvet et vedtak om opphevelse av omsorgen. Saksøkeren var en far som hadde samværsrett, men - i motsetning til i vår sak - ikke del i foreldreansvaret. Kjæremålsutvalget kom til at faren ikke hadde rettslig interesse, jf tvistemålsloven §54. Utvalget drøftet ikke om overprøving av denne type vedtak var generelt avskåret. I kjennelsen i [[Rt-1995-2000]] viste utvalget til kjennelsen i [[Rt-1993-1588]] når det gjaldt et søksmål fra en mor som hadde overført foreldreansvaret til barnets far. Den foreliggende problemstilling er behandlet i Frode Innjords artikkel "Saksbehandlingen ved domstolene", i Steinar Tjomsland (red) Barnevern og omsorgsovertakelse, 1997, side 133-134 og av Tore Schei: Tvistemålsloven med kommentarer, 1998, side 1196-1197. Flertallet mener at ordningen også etter barnevernloven av 1992 er at private parter ikke kan kreve rettslig prøving av et vedtak om tilbakeføring av omsorgen. Flertallet viser til situasjonen når den av foreldrene som ikke har den daglige omsorgen for barnet, mener at det er grunnlag for omsorgsovertakelse. Vedkommende kan da ta dette opp med barneverntjenesten. Dersom barneverntjenesten ikke legger saken frem for fylkesnemnda, kan imidlertid ikke vedkommende forelder gjøre det. Flertallet kan ikke se at den prinsipielle problemstilling kommer i en annen stilling etter at saken har vært behandlet i fylkesnemnda. Når det gjelder adgangen til å bringe et vedtak av fylkesnemnda inn for domstolene, må et vedtak om ikke å overta omsorgen stå i samme stilling Side:552 som et vedtak om å tilbakeføre omsorgen. En eventuell adgang for den andre av foreldrene til å reise en slik sak, vil for øvrig måtte gjelde i alle slike saker og vil ikke kunne bero på en konkret vurdering av grunnlaget for søksmålet. Hensynet til den av foreldrene som ikke har den daglige omsorgen for barnet, kan etter flertallets mening ikke medføre en annen fortolkning. Det har vært anført at hensynet til barnets rettssikkerhet taler for at også vedtak om ikke å overta omsorgen og vedtak om tilbakeføring av omsorgen skal kunne prøves rettslig. Flertallet kan imidlertid ikke se at dette hensynet tilsier at den av foreldrene som har del i foreldreansvaret, men ikke i den daglige omsorgen, skal kunne få prøvet et slikt vedtak. I den utstrekning man skulle mene at hensynet til barnets rettssikkerhet her taler for en adgang til overprøving av fylkesnemndas vedtak, kan det hevdes at dette i så fall bør være ordningen i alle tilbakeføringssaker og ikke bare i de saker hvor foreldrene har motstridende interesser. Dette vil kunne oppnås dersom kommunen gis adgang til å reise sak om fylkesnemndas vedtak. Det er etter gjeldende lov lagt til grunn at kommunene ikke kan reise sak til overprøving av fylkesnemndas vedtak om å oppheve omsorgen, jf kjæremålsutvalgets kjennelse i [[Rt-1993-1443]]. Stortinget har imidlertid for tiden til behandling et forslag om endring av sosialtjensteloven §9-10 første ledd, slik at 1. punktum skal lyde: <span id="rp-innrykk">"Nemndas vedtak kan bringes inn for herreds- eller byretten av den private part eller kommunen."</span> Samtidig er det foreslått en tilføyelse i nåværende §9-10 femte ledd, som skal bli sjette ledd, slik at leddet skal lyde: <span id="rp-innrykk">"For øvrig gjelder tvistemålsloven kapittel 33 tilsvarende ved overprøving av disse sakene så langt det passer."</span> Forslagene er fremsatt i Ot.prp.nr.61 (1997-98), og har fått tilslutning fra flertallet i familie-, kultur- og administrasjonskomiteen, se Innst.O.nr.49 (1998-99). Høyesteretts <i>flertall</i> vil bemerke at lovendringen ikke kan innebære at spørsmålet om de private parter kan kreve et vedtak om tilbakeføring av omsorgen rettslig overprøvet, vil komme i en annen stilling. Når man - slik flertallet har gjort - er kommet til at den andre av foreldrene ikke har søksmålsadgang i en sak som den foreliggende, må dette også være ordningen etter at lovendringen er gjennomført. Det er etter flertallets syn ikke holdepunkter for at kommunens søksmålsadgang skal få betydning for søksmålsadgangen for de private parter. Kjæremålet har etter flertallets syn ført frem. Byrettens beslutning og lagmannsrettens kjennelse blir etter dette å oppheve og søksmålet må avvises fra byretten. <span id="dissens">Høyesteretts mindretall - <b>dommer Coward</b> - mener at kjæremålet må forkastes, og bemerker:</span> Etter mindretallets oppfatning er det ikke uriktig av lagmannsretten å legge til grunn at adgangen til rettslig overprøving av fylkesnemndas vedtak ikke er begrenset til de såkalte positive vedtak. Som det fremgår Side:553 av bemerkningene fra Høyesteretts flertall, angir ikke ordlyden i sosialtjenesteloven §9-10 en slik begrensning. Riktignok skal rettslig overprøving skje etter reglene i tvistemålsloven kapittel 33, som etter overskriften gjelder overprøving av "tvangsvedtak". Men det nå snart avsluttede arbeidet med lovendring for å gi kommunen søksmålsrett viser at det ikke blir ansett å stride mot prinsipper i loven om det er adgang til rettslig prøving også av vedtak om ikke å overta omsorgen eller om å oppheve tidligere omsorgsovertakelsesvedtak. Vår sak skal avgjøres etter loven slik den er før denne lovendringen eventuelt blir vedtatt og satt i kraft, og det er da lagt til grunn - etter kjæremålsutvalgets kjennelse i [[Rt-1993-1443]] - at kommunen ikke har søksmålsadgang. Skal søksmål kunne reises om fylkesnemndas vedtak om å oppheve omsorgen, må det dermed være av en berørt privatperson. Som det fremgår av flertallets bemerkninger, gjaldt kjæremålsutvalgets kjennelser i [[Rt-1993-1588]] og [[Rt-1995-2000]] spørsmålet om adgangen til søksmål fra private. Den private var her en far eller mor som ikke hadde del i foreldreansvaret, og utvalget avgjorde bare at vedkommende da ikke hadde rettslig interesse. Kjennelsene kan dermed gi inntrykk av at utvalget ikke så det som prinsipielt utelukket at en privat part kan reise søksmål til prøving av et vedtak om å oppheve omsorgen. Arbeidet med lovendring for å gi kommunen søksmålsrett viser at det det blir ansett for å være et reelt behov for en adgang til rettslig overprøving også av vedtak om ikke å overta omsorgen, eller om å oppheve en vedtatt omsorgsovertakelse. Vedtakene kan ha store konsekvenser for barnet, slik at ønsket om rettssikkerhet må veie tungt, jf begrunnelsen i Ot.prp.nr.61 (1997-98) side 28, der det blant annet heter: <span id="rp-innrykk">"Fylkesnemndas vedtak får store konsekvenser for dem det gjelder. ... Barne- og familiedepartementet ... har blant annet på bakgrunn av høringen kommet til at hensynet til den enkeltes rettssikkerhet tilsier at komunen bør ha adgang til å kreve rettslig overprøving av fylkesnemndas vedtak. Dette hensynet må gå foran hensynet til den belastning det kan innebære for den private part og dennes pårørende ved at den enkelte sak trekker noe ut i tid på grunn av overprøvingen."</span> Mindretallet mener at lovens ordlyd og de reelle behov må innebære at lagmannsretten ikke har bygget på en uriktig forståelse av gjeldende lov når den ikke har ansett rettslig overprøving av vedtak om å oppheve omsorgen som generelt utelukket. Et neste spørsmål blir da om en forelder med del i foreldreansvaret, men ikke i den daglige omsorgen, har rettslig interesse i et slikt søksmål. Lagmannsrettens utgangspunkt er her at spørsmålet må "... bero på en konkret vurdering", der det må "... legges vekt på om saksøkeren har slik tilknytning til vedtaket at han har en rimelig grunn og naturlig foranledning for å bringe saken inn for retten", jf tvistemålsloven §54. Ut fra forutsetningene fra kjæremålsutvalgets kjennelse i [[Rt-1993-1588]] antar lagmannsretten at en saksøker med del i foreldreansvaret har tilstrekkelig rettslig interesse. Mindretallet kan ikke se at dette gir uttrykk for noen uriktig lovtolkning. Lagmannsrettens konkrete rettsanvendelse kan ikke prøves av Høyesterett. Side:554 Kjennelsen er avsagt under slik dissens som fremgår av bemerkningene ovenfor. <span id="slutning"><center><b>S L U T N I N G :</b></center></span> Byrettens beslutning og lagmannsrettens kjennelse oppheves, og søksmålet avvises fra byretten. [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
