Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Saken gjelder spørsmålet om gjenopptakelse av straffesak i medhold av straffeloven §391 nr. 3 og §392 annet ledd. Lensmann A ble 3. november 1994 satt under tiltale siktet for underslag av midler han hadde hatt i sin besittelse i kraft av et tillitsforhold mellom ham selv og en eldre dame. Kongsberg byrett avsa 6. mars 1995 dom i straffesak med slik slutning: «1. A, født *.*.1943, dømmes for overtredelse av straffeloven §256, jf. §255, jf. §62 til fengsel i 6 - seks - måneder. 2. A fradømmes stillingen som lensmann i X, jf. straffeloven §29 nr. 2. 3. A dømmes til innen 2 - to - uker å betale erstatning til C og Bs dødsbo v/D med kr 222.969,- - tohundreogtjuetotusennihundreogsekstini - med tillegg av 12 - tolv - prosent rente regnet fra 01.01.1990 til betaling skjer.» Dommen var enstemmig. A begjærte fornyet behandling ved lagmannsretten. Høyesteretts kjæremålsutvalg ga 27. april 1995 tillatelse til lagmannsrettsbehandling. Borgarting lagmannsretts avsa dom 28. desember 1995 med slik slutning: «1. A, født *.*.1943 dømmes for overtredelse av strl §256, jf §255, jf §62 til en straff av fengsel i 6 - seks - måneder. Fullbyrdelse av straffen utsettes etter reglene i strl §52, §53, §54 med en prøvetid på 2 - to - år. 2. A fradømmes stillingen som lensmann i X, jf strl §29 nr 1. 3. A dømmes til innen 2 - to - uker å betale erstatning til C og Bs dødsbo v/D med 222.969 - tohundreogtjuetotusennihundreogsekstini - kroner med tillegg av 12 - tolv - prosent rente pro anno regnet fra 1 januar 1990 til betaling skjer. 4. A betaler saksomkostninger til det offentlige med 50.000 - femtitusen - kroner.» Skyldspørsmålet ble avgjort under dissens 3-2. To av meddommerne stemte for frifinnelse. Den 26. februar 1999 fremsatte A begjæring om gjenopptakelse under henvisning til straffeprosessloven §391 nr. 3 og §392 annet ledd. Etter en omfattende saksforberedelse avsa Borgarting lagmannsrett 25. august 2000 kjennelse med slik slutning: «Begjæringen om gjenopptakelse tas ikke til følge.» A har i rett tid påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg i det han anfører at lagmannsretten har bygget på uriktig bevisbedømmelse og rettsanvendelse når den har kommet til at vilkårene i straffeprosessloven §391 nr. 3 eller §392 annet ledd ikke er oppfylt. I kjæremålet og to senere prosesskriv har han i det vesentlige anført følgende: Domfellelsen i 1995 var basert på en eliminasjon av mulige forklaringer på hvor Bs penger kunne ha tatt veien. I forhold til gjenopptakelse etter straffeprosessloven §391 nr. 3 er det da tilstrekkelig å sannsynliggjøre at nye bevis eller omstendigheter tilsier at pengene kan ha tatt andre veier enn til As lomme. Det er særlig fire forhold som har betydning i denne sammenheng, og som viser at en rekke av rettens forutsetninger i 1995 er uriktige. As egen etterforskning har avdekket at E trolig stjal kr 18.000,- i kontanter fra Bs hus høsten 1992 - muligens relativt kort etter at A hadde overlevert B de 22.000 kronene han er dømt for underslag av i henhold til tiltalepost d). Lagmannsrettens forutsetning i 1995 om at B aldri oppbevarte mye kontanter, viser seg dermed å være bygget på et sviktende grunnlag. E innrømmet pengetyveriet overfor Thune Security AS - den gang Thune & Olsen AS - i april 1997 og til SEFO 21. september 1998. I SEFOs avhør 22. september 1998 og i rettslig avhør ved Kongsberg byrett 30. april 1999 har riktignok E gått tilbake på sin forklaring, men dette kan ikke være avgjørende. A påpeker en rekke forhold i saken som etter hans mening tyder på at det er sannsynlig at det er Es forklaring til Thune Security som er riktig, blant annet: «- Beskrivelsene av funnstedet for kontantene er helt like - Omstendighetene da kontantene ble funnet er helt like - Beløpets størrelse på kr 18.775,- er helt likt - Lik beskrivelse av hvordan sedlene var gjemt under noen mynter - Lik beskrivelse av at boksen ble tømt utover bordet i stua etter at E var kommet hjem - Lik beskrivelse av at han først oppdaget sedlene etter at han kom hjem» Det er for det andre fremkommet opplysninger om at det eksisterer/har eksistert kvitteringer som ikke var kjent i 1995 - kvitteringer som kan underbygge at det er sannsynlig at pengebeløp A er dømt for å ha underslått, har tatt andre veier enn til hans lomme. A har selv funnet fire kvitteringer som viser innbetaling av anonyme gaver foretatt samme dag som uttaket etter tiltalepost b). Disse viser at han uriktig er dømt for underslag av et tilsvarende beløp, men viser også at hans forklaring i 1995 om at det eksisterte en rekke kvitteringer er troverdig. As troverdighet hva gjelder eksistensen av kvitteringer må videre ses i lys av at en rekke kvitteringer sannsynligvis er blitt fjernet fra Bs bopel av E eller andre. Det er ikke omtvistet at E har begått innbrudd hos B og stjålet en rekke papirer - deriblant kvitteringer. Noen av disse er funnet i grunnmuren under huset hans, men han har også opplyst at han brant eller kastet andre papirer fra innbruddet. E har videre innrømmet å ha stjålet Bs veske, og denne kan ha inneholdt både kvitteringer og kontanter fra tiden etter at hun flyttet til bygdeheimen. E har riktignok gått tilbake på denne innrømmelsen, men omstendighetene i saken tyder på at det er forklaringen om at han stjal vesken som er riktig. A viser videre til at E vet hvem som har stjålet en ringperm med kvitteringer. I den sammenheng påpekes at det i lagmannsrettens kjennelse i gjenopptakelsessaken legges til grunn at det aldri har eksisteret noen ringperm med kvitteringer - noe som etter vitneførselen i 1995 ikke kan være riktig. Videre anføres det at politiet hadde relevante kvitteringer i sin besittelse i 1995 uten at dette ble opplyst, samt at en rull med kvitteringer skal ha kommet bort i postgangen mellom SEFO og statsadvokaten. Det er også et poeng at Bs arvinger var i besittelse av en rekke kvitteringer fra hennes død frem til mai 1994, da de ble overlevert SEFO. Det kan ikke utelukkes at relevante kvitteringer kan ha kommet på avveie under denne oppbevaringen. Manglende kvitteringer ble brukt som et vesentlig moment for domfellelse i 1995. As funn av kvitteringer samt opplysninger om at ytterligere kvitteringer kan være ødelagt/på avveie, setter As troverdighet med hensyn til kvitteringer i et helt annet lys enn det retten fikk inntrykk av under hovedforhandlingen i 1995 - noe som synes egnet til å endre den opprinnelige domfellelsen. Det er videre kommet frem at B leide bankboks i Sparebanken NOR på de tidspunkter A tok ut penger for henne. Det er dokumentert at hun leide bankboks fra februar 1986 til februar 1988, men det er ikke holdepunkter for at hun ikke hadde bankboks også etter dette. Det har formodningen for seg at bankboksen ble brukt til å oppbevare kontanter, og det er sannsynlig at i alle fall pengene A tok ut 6. februar 1987 (jf. tiltalepost a) - dagen etter at bankboksleie ble betalt - ble plassert der. Nye opplysninger tyder på at B kan ha gitt betydelige anonyme gaver som det i 1995 ble lagt til grunn at det var «helt usannsynlig» at hun hadde besørget på egen hånd. Det vises til sogneprestens samtale med Thune Security 30. mai 1996 samt lagmannsrettens kjennelse 25. august 2000 hvor retten fremhever at B kan være «en av flere mulige givere» av en betydelig anonym pengegave til kirkestuen. At hun kan være giver, viser at lagmannsretten i 1995 la til grunn en uriktig forutsetning for domfellelsen. For øvrig tilbakevises påtalemyndighetens anførsel om at B ville opplyst omverden om eventuelle anonyme gaver. De nevnte nye opplysninger og bevis må etter As mening enkeltvis og i alle fall samlet innebære at vilkårene for gjenopptakelse etter straffeprosessloven §391 nr. 3 er oppfylt. A anfører videre at lagmannsretten har lagt til grunn uriktig faktum og uriktig rettsanvendelse når den er kommet til at vilkårene i straffeprosessloven §392 annet ledd ikke er oppfylt. Det foreligger etter hans mening «særlige forhold» som gjør det tvilsomt om dommen fra 1995 er riktig, og «tungtveiende hensyn» tilsier at straffesaken prøves på nytt. Det er for det første uklart om lagmannens rettsbelæring i 1995 var riktig og om man gikk riktig frem ved lagmannsrettens rådslagning og stemmegivning. Under henvisning til [[Rt-1996-1018]] fremheves videre at det at domfellelsen skjedde under dissens 3-2 kan være et «særlig forhold» i relasjon til gjenopptakelse. Det er ingen holdepunkter for at mindretallet i 1995 - slik lagmannsretten synes å legge til grunn i gjenopptakelsessaken - bygget på en uriktig forståelse av reglene for bevisbedømmelse. Når det var dissens i skyldspørsmålet, uklarheter omkring rettsbelæring, rådslagning og stemmegivning, og det i ettertid har fremkommet nye omstendigheter og bevis som undergraver forutsetningene for domfellelsen, må dette i alle fall samlet sett gjøre at det fremstår som tvilsomt om domfellelsen i 1995 var riktig. Det er nedlagt slik påstand: «Begjæringen om gjenopptakelse tas til følge.» Påtalemyndigheten (statsadvokaten og SEFO) har tatt til motmæle. Når det gjelder et mulig tyveri av kr 18.000,- fra Bs bopel, er påtalemyndigheten enig i at dette - hvis det er riktig - er en ny opplysning. Men det tilbakevises at det er skjedd et slikt tyveri. E tilsto pengetyveriet etter påtrykk fra Thune Security, men har i avhør hos SEFO og i bevisopptak i forbindelse med gjenopptakelsessaken trukket tilståelsen tilbake. Andre bevis i saken tyder på at B ikke ville ha oppbevart en så stor pengesum på sin bopel. Dessuten hadde E i sin tid ulike forklaringer på når han skal ha stjålet pengene, noe som tyder på at forklaringen om pengetyveriet er uriktig. De fire kvitteringene A skal ha funnet i 1996/97 er for så vidt nye, men gjelder små-beløp på til sammen kr 3.500,-, og kan ikke ha betydning for gjenopptakelsessaken. At Bs håndveske - eventuelt inneholdende kvitteringer og/eller kontanter - kunne være stjålet, var fremme under hovedforhandlingen i 1995, og er altså ikke en ny omstendighet/et nytt bevis. Es egen forklaring til SEFO og Kongsberg byrett tyder på at han ikke stjal vesken, noe som støttes av andre omstendigheter i saken. Det er for øvrig usannsynlig at vesken inneholdt noe av betydning for As sak. De kvitteringene E i sin tid stjal og puttet i grunnmuren på huset sitt er i Thunes besittelse, og det har formodningen mot seg at noen av disse er relevante for gjenopptakelsessaken. I motsatt fall ville de vært fremlagt. Når det gjelder en angivelig ringperm med kvitteringer, var også dette fremme under hovedforhandlingen i 1995. Det er åpenbart at de anførte nye vitnene - E og F - ikke kan bidra til å oppklare forhold omkring ringpermen. Anførslene om ringpermen innebærer da ikke noe nytt i saken. Det er videre ikke riktig at påtalemyndigheten har hatt kvitteringer som A og hans forsvarer ikke har visst om. De aktuelle kvitteringer er omtalt i straffesakens dokument V/8, som har ligget i sakens dokumenter hele tiden, uten at As forsvarer i 1995 ytret ønske om å få se kvitteringene. Kvitteringene er for øvrig uten betydning for As sak. SEFO avviser for øvrig at en rull med kvitteringer skal ha forsvunnet i postgangen mellom SEFO og statsadvokaten. At B leide bankboks i 1985, var kjent for lagmannsretten i 1995. I ettertid har det fremkommet at hun også leide bankboks frem til 5. februar 1988, men ut fra vitneforklaringer er det utenkelig at B selv skal ha vært i banken for å legge kontanter i bankboksen eller fått andre til å legge kontanter der. Det fremstår for øvrig som rene spekulasjoner når det fra As side hevdes at hun kan ha leiet bankboks etter februar 1988. Påtalemyndigheten er ikke enig i at muligheten for at B ga en gave til kirkestuen i X, er en ny opplysning i saken. Dette var fremme under hovedforhandlingen i 1995, hvoretter lagmannsretten konkluderte med at det var «helt usannsynlig» at hun hadde besørget gaver på egenhånd. Når lagmannsretten i gjenopptakelsessaken har sagt at hun «bare er en av flere mulige givere», er dette bare en ubetydelig gradsforskjell. Det har formodningen for seg at hun - dersom hun hadde gitt en slik gave - ville fortalt om det til andre. Det har hun ikke gjort. Påtalemyndigheten har nedlagt påstand om at kjæremålet forkastes. Høyesteretts kjæremålsutvalg, som har full kompetanse i saken, skal bemerke: 1. Generelt om bestemmelsene i straffeprosessloven §391 nr. 3 og §392 annet ledd som grunnlag for gjenopptakelse. Domfelte har gjort gjeldende at vilkårene for gjenopptakelse foreligger etter begge bestemmelsene. Etter straffeprosessloven §391 nr. 3 kan gjenopptakelse kreves når det «opplyses en ny omstendighet eller skaffes frem et nytt bevis som synes egnet til å føre til frifinnelse eller anvendelse av en mildere strafferegel eller en vesentlig mildere rettsfølge». Etter §392 annet ledd kan gjenopptakelse til gunst for domfelte besluttes når «særlige forhold gjør det tvilsomt om dommen er riktig, og tungtveiende hensyn tilsier at spørsmålet om siktedes skyld blir prøvd på ny». Når det gjelder den generelle forståelse av disse bestemmelsene, vises til kjennelse inntatt i [[Rt-2000-2142]]. Utvalget vil fremheve følgende: Kriteriet «synes egnet til» i §391 nr. 3 er i rettspraksis forstått dithen at det må foreligge en rimelig mulighet for at det nye som påberopes, ville ha medført en annen avgjørelse om det hadde foreligget for den dømmende rett. Det kreves altså ikke sannsynlighetsovervekt for at dette ville ha blitt resultatet. Ved avgjørelsen må betydningen av nye omstendigheter og bevis vurderes i sammenheng med det øvrige bevismaterialet som foreligger i saken. Det er først når endring av dommen fremstår som en rimelig mulighet etter slik samlet bevisbedømmelse, at de nye forhold gir grunnlag for gjenopptakelse. Før lovendring i 1993 var kravet i §392 annet ledd at særlige forhold måtte gjøre det «meget tvilsomt» om dommen var riktig. Etter bestemmelsens ordlyd gjelder ingen begrensninger med hensyn til hvilke «særlige forhold» som kan være av betydning ved bedømmelsen av om det er tvilsomt om straffedommen er riktig. Også nye vurderinger av holdbarheten av de bevis som ble ført for den dømmende rett, kan således komme i betraktning. Både før og etter lovendringen i 1993 har bestemmelsen i §392 annet ledd vært ment som en ytterste sikkerhetsventil i de tilfeller der dommens riktighet fremstår som tvilsom, og «saken alt i alt stiller seg slik at det etter rettens oppfatning bør skje en ny prøvelse av saken for at man skal føle seg overbevist om at ingen urett er skjedd», jf. Straffeprosesslovkommisjonens innstilling side 344 og Ot.prp.nr.78 (1992-1993) side 63. Ved avgjørelsen av krav om gjenopptakelse etter §391 nr. 3 og §392 annet ledd er det av vesentlig betydning at når den dømmende rett har funnet at det ikke er rimelig tvil om tiltaltes skyld, vil det være skjedd på grunnlag av umiddelbar bevisførsel. Bevisførselen ved krav om gjenopptakelse er derimot middelbar - eventuelt supplert med muntlige forhandlinger av begrenset karakter i forhold til forhandlingene for den dømmende rett. Bevisumiddelbarhet - at den dømmende rett selv skal høre tiltalte og vitnene - er et bærende prinsipp i straffeprosessen. Ved de forklaringer som avgis, og de tilføyelser, endringer og avklaringer som skjer gjennom eksaminasjon i retten, får den dømmende rett normalt et langt bedre grunnlag for å vurdere troverdigheten og holdbarheten av forklaringene enn man kan få ved lesing av dokumenter der forklaringer er nedtegnet. 2. Bevissituasjonen ved straffesakens behandling i byretten og lagmannsretten. Bevisførselen var omfattende. I tillegg til tiltaltes forklaring, hørte byretten 35 og lagmannsretten 48 vitner. Det ble også fremlagt en del skriftlige bevis. Tiltalebeslutningen i saken er basert på at A på fire forskjellige tidspunkter, i mai og oktober 1987, i oktober 1991 og i oktober 1992 tok ut til sammen ca 220.000 kroner fra Bs bankkonti. A har hevdet at alle pengene ble hevet etter fullmakt fra B og siden overlevert til henne mot kvittering, og at han ikke vet hvor pengene er blitt av. Ved domfellelsene er det lagt til grunn at A selv fikk hånd om pengene og har disponert over dem, uten at man sikkert vet hvorledes det er skjedd. Lagmannsretten antok at A, som hadde Bs fortrolighet, hadde fullmakt fra henne for uttak av til sammen ca 180.000 kroner, og at han etter avtale med henne skulle oppbevare beløpene inntil videre. For uttak av ca 40.000 kroner hadde A ifølge lagmannsretten ingen fullmakt og leverte heller ikke pengene til henne. Det er to forhold som dominerer i byrettens og lagmannsrettens flertalls bevisbedømmelse. Det ene gjelder Bs forhold til penger: Det er funnet bevist at B var en nøysom kvinne, at hun ikke selv hadde forbruk av betydning og at hun ikke ville oppbevare større pengebeløp i sitt hjem; videre at hun ikke har gitt bort gaver av betydning ut over kroner 50.000 til Blindeforbundet og samme beløp til Buskerud sentralsykehus - begge gaver formidlet av A - og at hun i følge lagmannsretten ikke ønsket å tappe uskifteboet for midler ved å gi bort den vesentlige del av det. Det annet forhold som er tillagt vesentlig betydning i bevisvurderingen, er As egne forklaringer. Disse forklaringene, som er særlig inngående behandlet av byretten, ble funnet lite troverdige. 3. Kravet om gjenopptakelse etter straffeprosessloven §391 nr. 3. Til støtte for gjenopptakelsesbegjæringen anføres som nytt bevis at E har innrømmet å ha stjålet 18.000 kroner fra boligen til B høsten 1992 da hun befant seg på X alders- og sykeheim. Pengene fant han i en boks med skillemynt i bunnen av et skap. Hans senere forklaringer veksler mellom å bekrefte innrømmelsen og gå fra den. Det må i hvert fall legges til grunn at dreier seg om et mulig tyveri. Det mulige tyveriet hevdes å ha betydning i to relasjoner: Når B kan ha oppbevart en slik sum i sitt hjem, innebærer dette for det første at en vesentlig forutsetning for domfellelsen ikke er holdbar. For det andre kan tyveriet ha skjedd etter at A - som han har forklart - i oktober 1992 hadde levert B de 22.000 kronene som omfattes av tiltalens post d), og det følgelig kan være disse pengene E fant. Det er på det rene at B var innom hjemmet i november 1992, i forbindelse med en reise til Hokksund. For det første finner utvalget det klart at hvis beløpet er stjålet, må pengene ha vært der før B reiste til aldershjemmet. Det må kunne utelukkes at hun har mottatt de 22.000 kronene av A og senere gjemt 18.000 kroner av dem i sitt hjem der ingen bodde, og som hun hadde forlatt i august samme år. I tillegg til det generelt usannsynlige i en slik handlemåte, viser utvalget til det lagmannsrettens flertall sier i dommen, ikke bare om hennes holdning til penger, men også om hennes bekymring for hvorledes hun skulle få gjort opp for seg for avlastningsoppholdet i Hokksund. As forklaring vedrørende dette punkt i tiltalebeslutningen er også lite troverdig. Utvalget viser i sær til bevisvurderingen i byrettens dom. Utvalget kan således ikke se at det er anført noe nytt som rokker ved domfellelsen for så vidt gjelder punkt d) i tiltalen. Utvalget peker videre på at dette tiltalepunkt var et vesentlig element i den samlede bevisvurdering som er lagt til grunn av lagmannsrettens flertall. Til anførselen om et mulig tyveri av 18.000 kroner, skal utvalget for øvrig bemerke: E tok i juni 1996 anonymt kontakt med det private etterforskningsfirma Thune & Olsen AS - selskapet har siden skiftet navn til Ola Thune AS og Thune Security AS og kalles i det følgende TS - der telefonens skjerm viste hans telefonnummer. Han opplyste da å ha stjålet diverse gjenstander fra Bs hjem, men sa ikke noe om tyveri av penger. Det gjorde han heller ikke et par dager senere i samtale med en representant for TS, da han forklarte seg i større detalj. I samtalen sier han at han i juli 1992, mens han hadde i oppdrag fra kommunen å male huset til B, stjal en rokk, flere treskrin, to etui med gamle teskjeer og noe mat fra fryseren. Skrinene inneholdt diverse papirer, kontoutdrag, et skjøte, sertifikat m.v. Noe av innholdet i skrinene brente han. Resten puttet han inn gjennom en ventil i grunnmuren på huset sitt. Ved en senere anledning, etter at B var død, stjal han radio og en dameveske som lå i en bag på kjøkkenbordet og som inneholdt diverse papirer, en hundrekronerseddel og hjertemedisin. Forklaringen om tyveri av pengene kommer først i samtale med Ola Thune i TS den 27. april 1997. Han forklarte da at han i juli 1992 fant en hvit plastboks halvfull med skillemynt i bunnen av et framskap på soverommet. Da han kom hjem viste det seg at det lå 18 tusenkronesedler under skillemynten som han telte opp til 775 kroner. De «gangbare» pengene brukte han siden opp på bøker, bilder, klær m.v. og til å betale vanlige regninger. Kobbermynter ga han bort. I forklaringen sier han videre at det var en mengde kvitteringer i alle skap i huset og at det var kvitteringer i de skrinene han hadde stjålet senere på sommeren. I forklaring til Det særskilte etterforskningsorganet i Oslo (SEFO) den 21. september 1998 bekreftet E å ha stjålet plastboksen og funnet de 18.775 kronene, men sa da at tyveriet fant sted i desember 1992. Pengene hadde han blant annet brukt til å betale regninger han hadde fått inkasso på, men han ønsket ikke å opplyse hvilke. Denne forklaringen fragikk han i et nytt avhør foretatt av SEFO dagen etter. Da sa han at han aldri hadde funnet penger i huset og at det han hadde forklart til TS og til SEFO dagen før, var et «innfall» han fikk med bakgrunn i at Ola Thune stadig hadde «mast» om han ikke hadde funnet penger hjemme hos B; han ønsket dessuten å hjelpe A. I samtale med Ola Thune og en av hans medarbeidere i begynnelsen av desember 1998 sa E at hans forklaring til TS 27. april 1997 og til SEFO 21. september 1998 er korrekt og at han prøvde å fastholde dette i avhøret dagen etter, men ble presset av SEFO til å forklare noe annet. I rettslig avhør 30. april 1999 bekreftet E at det han forklarte til SEFO 22. september 1998 er riktig. Partene har etterforsket og fremhevet en rekke detaljer i Es forskjellige forklaringer med sikte på å påvise eller trekke slutninger om hva som er riktig vedrørende tyveriet av pengene; at E har stjålet gjenstander fra huset er på det rene. Utvalget finner ikke grunn til å gå inn på dette. Det samlede inntrykk er først og fremst at E er en uvederheftig person. Hans forskjellige forklaringer er ikke i nevneverdig grad egnet til å svekke byrettens og lagmannsrettens bevisvurdering når det gjelder Bs forhold til penger. Som grunnlag for kravet om gjenopptakelse anføres også at det er avdekket at B oppbevarte en rekke kvitteringer i sitt hjem. E fikk med seg en del av disse i skrinene og vesken han stjal. Kvitteringene puttet han dels inn bak grunnmuren i huset sitt, dels brant han dem opp. Videre anføres at det har vist seg at det eksisterer en ringperm fra Bs hjem som er i en ukjent manns besittelse, men E anføres å vite hvem personen er. Det kan ikke utelukkes at disse kvitteringene viser at B har mottatt og gitt bort pengene slik A hevder. Utvalget bemerker til dette at det av lagmannsrettens dom fremgår at B skal ha hatt en ringperm med kvitteringer som var blitt borte. Dette forholdet er således vurdert av den dømmende rett. De ytterst vage opplysninger som nå foreligger om en ringperm på grunnlag av uttalelser fra E og et annet omtrent like lite troverdig vitne, er etter utvalgets oppfatning uten betydning for bevisspørsmålet i saken. Det samme gjelder opplysningene om at E kan ha fått med seg kvitteringer av betydning som han kan ha brent opp. Anførslene om at påtalemyndigheten skal ha sittet på kvitteringer som var ukjent for A og hans forsvarer og at en rull med kvitteringer er forsvunnet i postgangen, kan heller ikke ses å være av betydning. Utvalget viser her til det påtalemyndigheten har anført. Videre er anført som nytt bevis at A i ettertid har funnet fire kvitteringer for gaver på til sammen kroner 3.500, og at dette bekrefter hans opplysning om å ha gitt gaver på vegne av B. Det viser også at det ikke var grunnlag for å anse hans senere forklaringer under saken som påfallende på grunn av de forhold han opprinnelig glemte å gjøre rede for - han glemte også forhold som var til gunst for ham. Utvalget bemerker at kvitteringene er nye bevis som refererer seg til post b) i tiltalen. I seg selv kan imidlertid ikke opplysningene om dette begrensede beløpet føre til gjenopptakelse. Spørsmålet er om det kaster nytt lys over spørsmålet om As troverdighet. Utvalget kan ikke se at disse fire kvitteringene bringer spørsmålet om As troverdighet i en nevneverdig annen stilling. Byrettens og lagmannsrettens vurdering av As troverdighet er basert på en samlet bedømmelse av det han har forklart i saken, jf. blant annet ovenfor om hans troverdighet vedrørende post d) i tiltalen. Når det spesielt gjelder gaver på vegne av B, var han i flere politiavhør før han forklarte at han formidlet gaver for henne fra 2-300 til 10.000 kroner. I og for seg er det ikke noe påfallende ved at A, som hadde Bs fortrolighet, i sin tid formidlet noen mindre gaver på vegne av henne, slik kvitteringene viser. Dette kan man også lettere forstå at han har glemt. Men i forhold til As forklaringer under saken, er det fremdeles påfallende at han ikke husket å ha formidlet gaver på inntil kroner 10.000 på vegne av B, og at han ikke har flere kvitteringer. Utvalget finner ikke at opplysningen om at B betalte for leie av en bankboks frem til 1988 er av betydning for bevisbedømmelsen i saken. Når det gjelder en mulig anonym gave til kirkestuen i X, er det ikke anført nye omstendigheter eller nye bevis. Utvalget er etter dette kommet til at vilkårene for gjenopptakelse etter straffeprosessloven §391 nr. 3 ikke er oppfylt: Det foreligger ikke nye omstendigheter eller nye bevis som enkeltvis eller samlet er egnet til å lede til en endring av lagmannsrettens dom. 4. Kravet om gjenopptakelse etter straffeprosessloven §392 annet ledd. I tillegg til det som er trukket frem som begrunnelse for gjenopptakelse etter §391 nr. 3, er det anført to særlige forhold som gjør det tvilsomt om dommen mot A er riktig, samtidig som tungtveiende hensyn tilsier at saken gjenopptas. Det er for det første anført at det hefter mangler ved saksbehandlingen i lagmannsretten. På grunnlag av uttalelser fra de to dissenterende meddommerne i lagmannsretten, hevdes lagmannens rettsbelæring å bygge på en uriktig angivelse av sakens bevistema, i hvert fall er dette uklart. Videre hevdes det å være feil at det ble utarbeidet domsutkast i saken som ble oversendt de øvrige dommerne, før det var avklart om det var flertall for domfellelse. Utvalget ser ikke at det hefter feil ved saksbehandlingen og viser til det som sies om dette i lagmannsrettens kjennelse. Utvalget tilføyer at det ikke kan anses som noen saksbehandlingsfeil om det utarbeides domsutkast, utkast til dissens m.v., selv om det ikke er definitivt avklart hvorledes samtlige dommere kommer til å stemme. Dommernes endelige standpunkt inntas først når dommen underskrives. Som grunnlag for kravet om gjenopptakelse har A også påberopt at dommen mot ham ble avsagt under dissens 3-2. I dag kreves kvalifisert flertall ved domfellelse i lagmannsretten, jf. straffeprosessloven §35, jf. også §372 om behandlingen ved lagrette. Utvalget er enig med A i at det ikke, som lagmannsretten gjør i kjennelsen, kan legges til grunn at mindretallet har misforstått reglene om bevisbedømmelse. At dommen er avsagt under dissens, er imidlertid ikke i seg selv et særlig forhold som gjør det tvilsomt om dommen er riktig. Utvalget kan heller ikke se at dette forhold, i kombinasjon med de omstendigheter og bevis som ellers er påberopt som grunnlag for gjenopptakelse i saken, gjør dommen tvilsom og at tungtveiende hensyn tilsier at saken gjenopptas. Kjæremålet blir etter dette å forkaste. Kjennelsen er enstemmig. Slutning: Kjæremålet forkastes. [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
