Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Dommer <b>Skoghøy</b>: Saken gjelder spørsmål om det ved retting av en dom som er avsagt av forliksrådet, løper ny ankefrist fra forkynnelsen av den rettede dom, og - for det tilfellet at ankefristen er oversittet - om oppreisning er begjært innenfor en-måneds fristen i domstolsloven §154 første ledd. Mellom Rita Østby og Paul Ivar Briskelund som byggherrer og Horten Hus Industrier AS (heretter kalt Horten Hus) som leverandør ble det 5. desember 1994 inngått kontrakt om levering av enebolig. Etter at Rita Østby og Paul Ivar Briskelund annullerte kontrakten, krevde Horten Hus erstatning. Da det ikke ble oppnådd enighet, brakte Horten Hus saken inn for Gran forliksråd. Ved dom av forliksrådet 3. mars 1998 ble Rita Østby og Paul Ivar Briskelund dømt til å betale til Horten Hus en erstatning på kr 39 833 med tillegg av renter og saksomkostninger. Av forkynnelsespåtegning fremgikk at dommen skulle regnes som forkynt 19. mars 1998. I brev av 17. mars 1998 til forliksrådet anførte Rita Østby og Paul Ivar Briskelunds prosessfullmektig at det under forliksrådets behandling var lagt ned påstand om at saken måtte avvises i forhold til Rita Østby, da det bare var Paul Ivar Briskelund som hadde undertegnet kontrakten. Det fremgikk ikke av dommen at forliksrådet hadde tatt stilling til avvisningsbegjæringen, og det ble derfor bedt om en «nærmere redegjørelse» for dette. Etter denne henvendelsen gjorde forliksrådets formann følgende tilføyelse til dommen: <span id="rp-innrykk">«RETTING AV DOMMEN:</span> <span id="rp-innrykk">Etter begjæring fra pros.flm. advokat Håkon Ø. Schiong er det foretatt følgende retting i h.h. til tvistemålsloven pgr. 156:</span> <span id="rp-innrykk">«Under forliksrådmøtet, domsforhandlingene, la innklagede v/adv. Schiong ned påstand om avvisning av klagen hva angår Rita Østby da hun ikke har undertegnet kontrakten.</span> <span id="rp-innrykk">Forliksrådet fant ikke å ta denne påstand til følge. Forliksrådet er av den oppfatning at Østby og Briskelund er likestilte i h.h. til kontrakten, jf. bl.a bilag 2 og 5.»</span> I forkynnelsespåtegning på den rettede dommen ble det angitt at «[d]ommen regnes som forkynt den 30/03/98». Ved stevning 26. mai 1998 påanket Rita Østby og Paul Ivar Briskelund dommen til Hadeland og Land herredsrett. Horten Hus gjorde i tilsvar av 24. juni 1998 prinsipalt gjeldende at det ved retting etter tvistemålsloven §156 ikke løper ny ankefrist, og at anken derfor var tatt ut for sent. På dette grunnlag påstod Horten Hus saken avvist. Subsidiært ble det gjort gjeldende at forliksrådets dom var riktig. I prosesskrift av 16. juli 1998 anførte Paul Ivar Briskelund og Rita Østby Briskelund at forliksrådet i realiteten hadde avsagt «en tilleggsdom etter reglene i §157 og §158, jf. tvistemålsloven §160», og at ankefristen derfor løp fra forkynnelsen av den rettede dommen. Subsidiært ble det begjært oppreisning for oversittelse av ankefristen. Herredsretten traff 22. juli 1998 beslutning om å fremme saken. Dette ble begrunnet med at den retting forliksrådet hadde foretatt, falt utenfor det tvistemålsloven §156 gir hjemmel for, og at retting derfor enten måtte anses å ha skjedd med hjemmel i §157 eller ved tilleggsdom etter §160. Ankefristen måtte derfor etter herredsrettens oppfatning regnes fra forkynnelsen av den rettede dommen. Horten Hus påkjærte herredsrettens kjennelse til Eidsivating lagmannsrett. Lagmannsretten kom ved kjennelse 5. november 1998 til samme resultat som herredsretten og stadfestet herredsrettens beslutning. Lagmannsrettens kjennelse ble av Horten Hus påkjært til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Ved kjennelse 12. februar 1999 ( [[Rt-1999-290]]) kom kjæremålsutvalget til at det som måtte være avgjørende for om det skulle løpe ny ankefrist, var hvilken bestemmelse forliksrådet hadde angitt som hjemmel for rettingen. Forliksrådet hadde som hjemmel for rettingen angitt tvistemålsloven §156. Ved retting etter denne bestemmelsen løper det ikke ny ankefrist, og etter kjæremålsutvalgets oppfatning måtte ankefristen da regnes fra forkynnelsen av den opprinnelige dommen. På dette grunnlag ble herredsrettens beslutning og lagmannsrettens kjennelse opphevd og saken hjemvist til herredsretten til avgjørelse av om det skulle gis oppreisning for oversittelse av ankefristen. Etter dette behandlet Hadeland og Land herredsrett begjæringen om oppreisning for oversittelse av ankefristen. Ved kjennelse 19. april 1999 kom herredsretten til at vilkårene for oppreisning etter domstolsloven §153 ikke var til stede. Herredsrettens kjennelse har slik slutning: <span id="rp-innrykk">«1. Saken avvises.</span> <span id="rp-innrykk">2. Paul Ivar Briskelund og Rita Østby Briskelund pålegges solidarisk å erstatte Horten Hus Industrier AS sakens omkostninger med 3 000 - tretusen - kroner.»</span> Paul Ivar Briskelund og Rita Østby Briskelund påkjærte herredsrettens kjennelse til Eidsivating lagmannsrett. Lagmannsretten kom i kjennelse 3. september 1999 til at begjæringen om oppreisning ikke var fremsatt innen en-måneds fristen i domstolsloven §154 første ledd. Lagmannsrettens kjennelse har slik slutning: <span id="rp-innrykk">«1. Herredsrettens avgjørelse stadfestes.</span> <span id="rp-innrykk">2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Paul Ivar Briskelund og Rita Østby Briskelund en for begge og begge for en til Horten Hus Industrier AS 1.500 - ettusenfemhundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.»</span> Det øvrige saksforhold og partenes anførsler for de lavere instanser fremgår av herredsrettens og lagmannsrettens kjennelser. Paul Ivar Briskelund og Rita Østby Briskelund har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet retter seg mot lagmannsrettens lovtolking og saksbehandling (mangelfulle kjennelsesgrunner). Høyesteretts kjæremålsutvalg besluttet 23. november 1999 at kjæremålssaken skal avgjøres av Høyesterett etter reglene i høyesterettsloven §6 annet ledd, jf. tvistemålsloven §403 fjerde ledd. Samme dag bestemte justitiarius at partsforhandling skal finne sted etter de regler som gjelder for behandling av ankesaker. Både de kjærende parter og kjæremålsmotparten har fått oppnevnt prosessfullmektig for Høyesterett i medhold av høyesterettsloven §6 tredje ledd, jf. §4 fjerde ledd. Under prosedyren for Høyesterett ble det fra begge sider forutsatt at spørsmålet om stevning var uttatt innenfor ankefristen, var endelig avgjort ved kjæremålsutvalgets kjennelse 12. februar 1999. Etter at rådslagning var avholdt, skrev Høyesterett 18. februar 2000 brev til partenes prosessfullmektiger og gjorde oppmerksom på at Høyesterett vurderte å fravike den rettsoppfatning som kjæremålsutvalget hadde gitt uttrykk for i kjennelsen av 12. februar 1999 og gav partene anledning til å uttale seg om dette. Det er fra begge sider avgitt skriftlige uttalelser om dette. De kjærende parter - <b>Paul Ivar Briskelund og Rita Østby Briskelund</b> - har i korte trekk anført: Den retting av forliksrådets dom som forliksrådets formann har foretatt, ligger utenfor det som kan rettes etter tvistemålsloven §156, og må reelt falle innenfor §157. Ved retting etter §157 løper det ny ankefrist fra forkynnelsen av den rettede dom, og stevning til herredsretten er da tatt ut innenfor ankefristen. Selv om det er rettskraftig avgjort at ankefristen skal løpe som om retting var foretatt etter §156, må Høyesterett kunne endre denne rettsoppfatningen med det resultat at stevningen anses fremsatt i tide. Subsidiært har de kjærende parter gjort gjeldende at begjæringen om oppreisning må anses fremsatt innen en måned etter at det «blev anledning til det», jf. domstolsloven §154 første ledd. Lagmannsretten har lagt til grunn at en-måneds fristen begynner å løpe fra det tidspunkt parten eller prosessfullmektigen «burde ha innsett» at ankefristen «kunne være oversittet». Spørsmålet om det er utvist uaktsomhet, er etter de kjærende parters oppfatning bare relevant ved vurderingen etter §153 av om oppreisning skal gis, men ikke i forhold til en-måneds fristen i §154 første ledd. For at en-måneds fristen skal begynne å løpe, må parten eller prosessfullmektigen ha fått kunnskap om at fristen er oversittet. Verken ordlyden, forarbeidene, rettspraksis eller teori gir holdepunkter for at det i forhold til fristregelen i §154 første ledd gjelder noe aktsomhetskrav. Dette støttes også av reelle hensyn. Det kan vanskelig sees at en part skal ha grunnlag for å handle før han har fått kunnskap om at det foreligger en fristoversittelse. Under enhver omstendighet må det ved vurderingen av når de kjærende parter fikk anledning til å begjære oppreisning, legges vekt på den usikkerhet som foreligger om det i dette tilfellet løp ny ankefrist eller ikke. Atter subsidiært har de kjærende parter anført at lagmannsrettens kjennelsesgrunner er uklare og ikke tilstrekkelige til å prøve om lagmannsretten har bygd på en riktig lovtolking. Paul Ivar Briskelund og Rita Østby Briskelund har nedlagt slik påstand: <span id="rp-innrykk">«1. Eidsivating lagmannsretts kjennelse av 3. september 1999 oppheves og hjemvises til ny behandling.</span> <span id="rp-innrykk">2. Horten Hus Industrier AS dømmes til å betale sakens omkostninger for Høyesterett til det offentlige.»</span> Kjæremålsmotparten - <b>Horten Hus Industrier AS</b> - har i korte trekk anført: Avgjørende for om det ved retting skal løpe ny ankefrist, må - som Høyesteretts kjæremålsutvalg har lagt til grunn i kjennelsen av 12. februar 1999 - være hvilken bestemmelse retten har angitt som hjemmel for rettingen. Forliksrådet har her oppgitt tvistemålsloven §156 som hjemmel for retting, og etter kjæremålsmotpartens oppfatning må dette være riktig hjemmel. Under enhver omstendighet må spørsmålet om ankefristen er oversittet, anses rettskraftig avgjort ved kjæremålsutvalgets kjennelse av 12. februar 1999. Det som det da blir spørsmål om, er om oppreisning er begjært innenfor en-måneds fristen i domstolsloven §154 første ledd. Den en-måneds frist som er fastsatt i denne bestemmelsen, må etter kjæremålsmotpartens oppfatning normalt begynne å løpe fra den dag parten eller prosessfullmektigen ble oppmerksom på at det foreligger en fristoversittelse. Men dette er bare et utgangspunkt som kan fravikes i begge retninger. Avgjørende må være når parten eller prosessfullmektigen hadde oppfordring og mulighet til å begjære oppreisning. Det er derfor ikke bare tale om hva parten eller prosessfullmektigen vet, men også hva de burde vite. Slik kjæremålsmotparten ser det, kommer dette ikke i konflikt med §153. Vurderingstemaet etter disse bestemmelsene er forskjellig. Etter §153 er det spørsmål om fristforsømmelsen kan legges parten til last. Ved fastleggelsen av utgangspunktet for en-måneds fristen i §154 første ledd er det tale om å vurdere etterfølgende forhold. I vår sak har lagmannsretten lagt til grunn at en-måneds fristen i §154 første ledd løper fra det tidspunkt parten eller prosessfullmektigen «burde ha innsett» at ankefristen var oversittet. Dette bygger etter kjæremålsmotpartens mening på en riktig tolking av domstolsloven §154 første ledd. Hvorvidt de kjærende parter eller deres prosessfullmektig i den konkrete sak burde ha innsett muligheten for at det forelå en fristoversittelse, kan Høyesterett ikke prøve, jf. tvistemålsloven §404 første ledd nr. 3. Etter kjæremålsmotpartens syn kan heller ikke angrepet på lagmannsrettens kjennelsesgrunner føre frem. Disse er tilstrekkelige til å konstatere hva lagmannsretten har ment. Horten Hus Industrier AS har nedlagt slik påstand: <span id="rp-innrykk">«1. Kjæremålet forkastes.</span> <span id="rp-innrykk">2. Paul Ivar Briskelund og Rita Østby Briskelund dømmes en for begge og begge for en til å betale saksomkostninger til det offentlige.»</span> <span id="premiss"><b>Mitt syn på saken:</b></span> Kjæremålet er et videre kjæremål. Den kompetansebegrensning som følger av tvistemålsloven §404 første ledd, gjelder også hvor kjæremålet - som her - er overført til behandling i Høyesterett. Jeg er kommet til at kjæremålet må tas til følge. I vår sak la lagmannsretten ved første gangs behandling av saken til grunn at ankefristen løp fra 30. mars 1998, da forliksrådets rettede dom ble forkynt. Ved andre gangs behandling har lagmannsretten - på grunnlag av den rettsoppfatning som Høyesteretts kjæremålsutvalg gav uttrykk for i kjennelsen av 12. februar 1999 - lagt til grunn at ankefristen løp fra 19. mars 1998, da den opprinnelige dommen ble forkynt. Denne rettsoppfatningen ble av kjæremålsutvalget begrunnet med at det som er avgjørende for om det skal løpe ny ankefrist, ikke er rettingens reelle innhold, men om det som hjemmel for rettingen er angitt tvistemålsloven §156 eller §157. I dette tilfellet hadde forliksrådet angitt §156 som hjemmel for rettingen, og etter kjæremålsutvalgets syn skulle det da ikke løpe noen ny ankefrist. Ved andre gangs behandling har lagmannsretten lagt dette til grunn. Siden kjæremålsutvalget i kjennelsen av 12. februar 1999 ikke traff noen avgjørelse om å avvise saken, men bare opphevde lagmannsrettens kjennelse, kan spørsmålet om hvorvidt ankefristen er oversittet, ikke anses rettskraftig avgjort. Ved behandlingen av det kjæremål som nå foreligger for Høyesterett, er Høyesterett derfor ikke bundet av det standpunkt som kjæremålsutvalget inntok. Etter min oppfatning bør den rettsoppfatning som kjæremålsutvalget gav uttrykk for i kjennelsen av 12. februar 1999, fravikes. Som kjæremålsutvalget påpeker i denne kjennelsen, er hovedregelen i sivilprosessen at det er avgjørelsens innhold, og ikke formen, som er avgjørende for valg av rettsmiddel og fastleggelsen av rettsmiddelfrister. Men i motsetning til det kjæremålsutvalget kom til, må dette etter min oppfatning også gjelde ved avgjørelsen av om det ved retting etter tvistemålsloven §156 eller §157 skal løpe ny ankefrist. Det som kan rettes etter §156, er «skrivefeil eller regnefeil eller andre åpenbare uriktigheter eller utelatelser» i domsslutningen eller i domsgrunnene, se nærmere Schei: Tvistemålsloven, Bind I, 2. utg. (1998), side 502 ff. og Skoghøy: Tvistemål (1998), side 735 ff. Retting etter §156 skal retten foreta av eget tiltak, og for retting etter denne bestemmelse gjelder ingen tidsfrist, se kjennelse av Høyesteretts kjæremålsutvalg i [[Rt-1953-506]]. Det må derfor være en forutsetning for retting etter §156 at feilen har karakter av en åpenbar «glipp», og at rettingen ikke medfører noen endring av dommens innhold. Etter §157 kan retten etter begjæring fra en part rette «urigtigheter, uklarheter, motsigelser eller ufuldstændigheter» i domsgrunnene som ikke kan rettes etter §156. Etter §157 er det ikke noe vilkår for retting at feilen er åpenbar. Det som kan rettes etter §157, er feil, uklarheter og mangler som består i at domsgrunnene ikke gir et dekkende uttrykk for det som har vært rettens mening, se nærmere Schei, op. cit. side 506 ff. og Skoghøy, op. cit. side 737 ff. Selv om retting etter §157 bare kan foretas i domsgrunnene, kan retting etter denne bestemmelsen medføre at dommens reelle innhold blir endret. Retting etter §157 kan derfor bare foretas dersom dette blir begjært av en part innen to uker fra dommen ble forkynt. Det fremgår av tvistemålsloven §159 tredje ledd, jf. domstolsloven §147 at det ved retting etter tvistemålsloven §157 - i motsetning til ved retting etter §156 - løper ny ankefrist fra den dag den rettede dom ble forkynt. Begrunnelsen for dette er at retting etter §157 kan medføre at innholdet av avgjørelsen blir endret, jf. Skoghøy, op. cit. side 741. Siden begrunnelsen for at det ved retting etter §157 løper ny ankefrist, er at retting etter denne bestemmelsen kan medføre at dommens innhold blir endret, må det avgjørende for om det skal løpe ny ankefrist, etter min mening være om rettingen reelt faller innenfor §157. Da lagmannsrettens kjennelse bygger på at det avgjørende ikke er hvilken bestemmelse rettingen reelt faller inn under, men hvilken bestemmelse forliksrådet har angitt som hjemmel for rettingen, må lagmannsrettens kjennelse oppheves, og saken hjemvises til lagmannsretten til fortsatt behandling. Selv om det etter det resultat jeg har kommet til, ikke er nødvendig å gå inn på lagmannsrettens tolking av domstolsloven §154 første ledd, finner jeg grunn til å bemerke at lagmannsretten etter min oppfatning ved fastleggelsen av utgangspunktet for en-måneds fristen har lagt til grunn et for strengt aktsomhetskrav. Etter domstolsloven §154 første ledd må begjæring om oppreisning for fristoversittelse «fremsættes senest en maaned, efterat der blev anledning til det, eller hvis den oprindelige frist er kortere, inden en frist av samme længde som den». På grunnlag av den rettspraksis som foreligger, mener jeg at det må være et grunnvilkår for at en part skal anses å ha «anledning» til å fremsette begjæring om oppreisning for en fristoversittelse, at fristen er utløpt, og at parten er eller bør være kjent med dette. Men dette kan ikke være tilstrekkelig for at en-måneds fristen i §154 første ledd skal begynne å løpe. I tillegg må kreves at parten har mulighet og oppfordring til å begjære oppreisning, se for eksempel kjennelser av Høyesteretts kjæremålsutvalg i [[Rt-1949-732]], [[Rt-1958-634]], [[Rt-1960-443]], [[Rt-1990-906]], [[Rt-1992-1335]], [[Rt-1993-1310]] og av 11. juni 1998 (lnr. 322/1998 K, HR-1998-00322K ). Dersom fristoversittelsen ikke er forsettlig, kan en part som hovedregel ikke anses å ha tilstrekkelig oppfordring til å begjære oppreisning før parten eller prosessfullmektigen er blitt gjort oppmerksom på at det kan foreligge en fristoversittelse, se for eksempel kjennelser av kjæremålsutvalget i [[Rt-1958-634]], [[Rt-1998-535]], [[Rt-1999-1582]] og av 11. juni 1998 (lnr. 322/1998 K, HR-1998-00322K ) og 26. november 1998 (lnr. 692 K, HR-1998-00692K ). Det lagmannsretten har uttalt om utgangspunktet for en-måneds fristen, er følgende: <span id="rp-innrykk">«Uttrykket «anledning til» i §154 må som utgangspunkt forstås slik at fristen starter å løpe når parten har kjennskap til den underliggende fristoversittelsen, og det ikke er rimelig grunn til å vente med å begjære oppreisning. Etter lagmannsrettens mening følger det av [[Rt-1992-1063]] at det er tilstrekkelig med uaktsomhet for at en-månedsfristen i §154 skal begynne å løpe. Det samme synes å være lagt til grunn i Karnov I side 304 note 380 og av Jens Edvin A Skoghøy i «Tvistemål» side 523-524. Slik lagmannsretten ser det, vil da fristen etter §154 løpe fra det tidspunkt parten eller hans prosessfullmektig burde ha innsett at den underliggende fristen kunne være oversittet.</span> <span id="rp-innrykk">Lagmannsretten finner at de kjærende parters prosessfullmektig - da stevningen ble tatt ut - ikke utviste den nødvendige aktsomhet. Forliksrådet sa uttrykkelig at rettelsen skjedde i samsvar med tvistemålsloven §156. Dette skulle ha gitt prosessfullmektigen en oppfordring til å undersøke forholdet nærmere. Etter §156 løper ingen ny ankefrist, og prosessfullmektigen må forutsettes å kjenne regelverket, slik at henvisningen skulle gitt ham en mistanke om at ankefristen løp fra 19. mars, ikke fra forkynnelsen av den rettede dommen, 30. mars 1998. Selv om det på grunn av rettelsens art forelå «vanskelige og uavklarte» rettsspørsmål i denne saken, hadde han derfor ikke rimelig grunn til å vente med å begjære oppreisning for fristoversittelse da stevning ble tatt ut. Han burde på dette tidspunkt ha innsett at ankefristen kunne være oversittet.»</span> Som nevnt kan det etter min mening ikke være tilstrekkelig for at fristen for å begjære oppreisning for en fristoversittelse skal begynne å løpe, at fristen er oversittet, og at parten er eller bør være kjent med dette. Parten må i tillegg ha hatt mulighet og oppfordring til å begjære oppreisning. I dette tilfellet har forliksrådet ved forkynnelsen av den rettede dom opplyst at dommen regnes som forkynt 30. mars 1998. Det var først i tilsvaret av 24. juni 1998 at de kjærende parter ble gjort oppmerksom på at det kunne foreligge en fristoversittelse. På denne bakgrunn har lagmannsretten etter min oppfatning stilt et for strengt aktsomhetskrav når den har lagt til grunn at de kjærende parter - til tross for at det på grunn av rettingens art forelå «vanskelige og uavklarte» rettsspørsmål - ikke hadde rimelig grunn til å vente med å begjære oppreisning da stevningen ble uttatt. Dersom fristoversittelsen ikke er forsettlig, kan fristen for å begjære oppreisning som hovedregel ikke begynne å løpe før parten eller prosessfullmektigen er blitt gjort oppmerksom på at det kan foreligge en fristoversittelse. Kjæremålet har etter dette ført frem. Saken har reist vanskelige rettsspørsmål som det har vært behov for å få avklart. Jeg finner derfor at det ikke bør tilkjennes saksomkostninger for noen instans, se tvistemålsloven §180 annet ledd, jf. §172 annet ledd. Jeg stemmer for denne kjennelse: 1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves, og saken hjemvises til lagmannsretten til fortsatt behandling. 2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans. Dommer <b>Flock</b>: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Dommer <b>Gjølstad</b>: Likeså. Dommer <b>Oftedal Broch</b>: Likeså. Dommer <b>Holmøy</b>: Likeså. Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne <span id="slutning"><center><b>K J E N N E L S E :</b></center></span> 1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves, og saken hjemvises til lagmannsretten til fortsatt behandling. 2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans. [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
