Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Saken gjelder krav om erstatning for uberettiget straffeforfølgning, jf. straffeprosessloven §446 jf. §444 og §445. A ble 2. desember 1999 satt under tiltale for overtredelse av straffeloven §195 første ledd 1. straffalternativ, §195 første ledd 1. straffalternativ jf. annet ledd og §207 første straffalternativ. Fornærmede var hans to døtre, C og B. Ved Bergen byretts dom av 28. mars 2000 ble han enstemmig frifunnet for de tiltaleposter som gjaldt C, mens han under dissens ble dømt for overtredelse av straffeloven §212 annet ledd 2. og 3. punktum i forhold til B og dømt til å betale kr 30.000 i oppreisning til hver av døtrene. A anket til lagmannsretten, som i dom 8. desember 2000 frifant ham også i forhold til B. Han ble også frifunnet for døtrenes krav om oppreisning. A fremsatte deretter krav om erstatning for uberettiget straffeforfølgning etter straffeprosessloven §444 og §446. Kravet gjaldt både erstatning for økonomisk tap og oppreisning, men ble under saksforberedelsen for Gulating lagmannsrett begrenset til krav om oppreisning. Etter at A på forespørsel meddelte at han ikke krevde muntlige forhandlinger, og at han begrenset sitt krav til å gjelde oppreisning, fremmet lagmannsretten erstatningssaken til skriftlig behandling, idet retten ikke fant muntlige forhandlinger nødvendig. Rett ble satt med samme dommere som hadde behandlet straffesaken. I kjennelse 24. september 2001 frifant lagmannsretten staten v/Justisdepartementet for erstatningskravet. Lagmannsretten fant at det var et åpent spørsmål om A hadde begått de overgrep mot døtrene som han hadde vært siktet for. Dermed var ikke vilkårene for erstatning etter straffeprosessloven §444 til stede. Retten fant videre at A ikke var påført særlig eller uforholdsmessig skade som gjorde det rimelig å anvende straffeprosessloven §445. A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet gjelder lagmannsrettens bevisbedømmelse, lovanvendelse og saksbehandling. A anfører at det er stilt for strenge krav til bevis når lagmannsretten har kommet til at kravet til sannsynliggjøring i straffeprosessloven §444 ikke er oppfylt. Det er uriktig når lagmannsretten bygger sin bevisvurdering vedrørende overgrepene mot C utelukkende på den vurdering byretten foretok av hennes erstatningskrav. Byretten stilte for små krav til bevis ved vurderingen av dette erstatningskravet. Det er videre bare på det akademiske plan man kan tenke seg at det ikke er slik sannsynlighetsovervekt for at overgrep skal ha funnet sted at fornærmede har krav på erstatning, samtidig som det ikke er sannsynlighetsovervekt for at de samme overgrep ikke har funnet sted. En slik finsikting av bevisvurderingen er ikke mulig, særlig ikke når tiltalen var så upresis som i denne saken. De beviskrav straffeprosessloven §444 stiller, må holdes opp mot bevistemaet i tiltalen. Det er ingen bevis ut over fornærmedes forklaring som tilsier at overgrep har funnet sted. I straffesaken og ved vurderingen av fornærmedes erstatningskrav underkjente domstolen påtalemyndighetens bevis på grunnlag av måten bevisene var kommet frem på. Det fremstår da som et paradoks at nettopp de samme bevisene er holdbare når man i neste omgang vurderer tiltaltes krav på oppreisning. Det vises til [[Rt-1994-1190]] med hensyn til hvilke beviskrav Høyesterett tidligere har stilt. Det er også i strid med uskyldspresumpsjonen i EMK når lagmannsretten uttaler at det ikke er sannsynlighetsovervekt for at han ikke har gjort det han har vært tiltalt for. Lagmannsretten har lagt feil lovforståelse til grunn når retten synes å forutsette at det er et vilkår etter §445 at påtalemyndigheten har begått feil. Subsidiært er premissene i kjennelsen på dette punkt så uklare at det i seg selv må lede til opphevelse. Det fremheves også at etterforskningslederen fra første dag behandlet tiltalte som skyldig, og at han medvirket til at stemningen ble hausset opp. De kjennelser lagmannsretten har vist til ved drøftelsen av §446, er ikke relevante for nærværende sak. Når det gjelder straffeprosessloven §446, anføres det at «særlige grunner» skal forstås på en mildere måte enn «særlig ... skade» i §445. Det må tas hensyn til at tiltalen gjaldt svært alvorlige straffbare forhold, og det kan ikke stilles for strenge beviskrav. Tiltalte bor i et lite miljø i utkanten av Bergen, og han vil hevde at den situasjonen Kjæremålsutvalget beskriver i [[Rt-1990-348]] på side 350, er dekkende for ham. A har lagt ned slik påstand: «1. Staten, v/Justisdepartementet, betaler innen 14 dager oppreisningserstatning til A utmålt etter rettens skjønn med tillegg av 12 % rente fra forfall til betaling skjer. 2. A, eventuelt det offentlige, tilkjennes saksomkostninger.» Påtalemyndigheten viser til sin uttalelse til lagmannsretten. Det bestrides at A har sannsynliggjort at han ikke har foretatt de handlinger som tiltalen bygget på. Dersom spørsmålet står åpent, har A ikke oppfylt sin bevisbyrde, jf. [[Rt-1994-721]]. Av denne avgjørelsen fremgår at det etter straffeprosessloven §445 kreves kvalifiserte rimelighetsgrunner, og ikke vanlige og naturlige følger av en strafforfølgning som i denne saken. Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at det i dette tilfelle ikke er tale om et videre kjæremål, og at kjæremålsutvalget har full kompetanse. Det følger av straffeprosessloven §446 at det bare kan tilkjennes oppreisning såfremt vilkårene for erstatning etter §444 eller §445 er oppfylt. Den omstendighet at A ikke er blitt påført noe økonomisk tap som kan kreves erstattet, fratar ham ikke adgangen til å kreve oppreisning. As krav om oppreisning bygget for lagmannsretten på at vilkårene etter straffeprosessloven §444 var oppfylt. Lagmannsretten fant i den kjennelse som nå er påkjært, at det ikke kunne legges til grunn som det mest sannsynlige, at det ikke hadde funnet sted overgrep mot den eldste datteren, C. I forhold til den yngste datteren, B, uttalte lagmannsretten i kjennelsen at det «står åpent» om A foretok overgrepshandlinger mot henne. Kravet til sannsynliggjøring i §444 var dermed heller ikke oppfylt for denne del av tiltalen. I likhet med lagmannsretten finner kjæremålsutvalget at det hefter stor usikkerhet ved den bevisvurdering som retten må foreta i forhold til det krav om sannsynliggjøring som oppstilles i §444. Dette har vært situasjonen også under den forutgående behandlingen av straffesaken. Som nevnt ble A i byretten under dissens funnet skyldig i å ha foretatt utuktige handlinger mot den yngste datteren, mens han enstemmig helt ble frifunnet for å ha begått overgrep mot den eldste. Den usikkerhet som knyttet seg til hans forhold til den eldste datteren, resulterte i at et flertall i byretten til tross for frifinnelsen, ga uttrykk for at det var en «klar sannsynlighetsovervekt» for at det var begått overgrep av den karakter som var beskrevet i tiltalen, og tilkjente denne datteren oppreisning med kr 30.000. Mindretallet i byretten - rettens formann - fant på sin side at det ikke var noen slik klar sannsynlighetsovervekt for at det hadde funnet sted overgrep, og stemte for at A skulle frifinnes for begge døtrenes oppreisningskrav. I lagmannsretten ble de fornærmedes oppreisningskrav behandlet av rettens juridiske dommere. Det fremgår av premissene i dommen at C i retten bare forklarte seg om utvendig berøring uten karakter av masturbasjon, og dermed bare om overgrep som var straffbare etter straffeloven §212. De straffbare forhold skulle i følge tiltalen være begått i 1991. På dette tidspunkt ga overtredelse av denne straffebestemmelsen ikke grunnlag for krav om oppreisning. Det var ikke sikre holdepunkter for at C i sin forklaring hadde tidfestet overgrepene til et for tidlig tidspunkt, og oppreisningskravet ble av den grunn ikke tatt til følge. I forhold til den yngste datteren fant flertallet av de juridiske dommere at «det ikke er tilveiebragt noen slik grad av sannsynlighet for overgrep mot henne at det kan gi grunnlag for erstatningsansvar». Mindretallet fant at det var klar sannsynlighetsovervekt for at A en rekke ganger hadde krenket datteren ved å beføle henne på brystene og på hennes ytre kjønnsorganer. Den kjennelse som nå er påkjært, er avsagt av de juridiske dommere som gjorde tjeneste under straffesaken, hvor det i stor grad fant sted en umiddelbar bevisførsel. Kjæremålsutvalgets bevisbedømmelse i forhold til kravet i §444 om at siktede skal sannsynliggjøre at han ikke har begått de overgrep han var siktet for, vil alene måtte skje ut fra en gjennomgang av saksdokumentene. Slik denne saken ligger an, har utvalget funnet det unødvendig å ta stilling til om A har oppfylt det krav til sannsynliggjøring som §444 oppstiller. Lagmannsretten drøftet også spørsmålet om A ved straffeforfølgningen ble påført særlig eller uforholdsmessig skade, jf. straffeprosessloven §445, og konkluderte med at heller ikke denne bestemmelsen kom til anvendelse. Kjæremålsutvalget finner det hensiktsmessig å basere den videre drøftelse på de særlige krav som etter §446 må være oppfylt for at en siktet skal kunne kreve oppreisning: Det må - i tillegg til at vilkårene for erstatning i §444 eller §445 er oppfylt - kreves at særlige grunner taler for det. Dersom siktede er påført slik særlig eller uforholdsmessig skade som er nevnt i §445, vil dette være en omstendighet som med styrke kan tale for at det gis oppreisning etter §446. Rettens bedømmelse av om særlige grunner taler for at det bør gis oppreisning, må naturlig skje ut fra en samlet vurdering av omstendighetene i det enkelte tilfelle. I den foreliggende sak har A fremhevet ulike forhold som etter hans oppfatning tilsier at han tilkjennes oppreisning. Sentralt står her den belastning som etterforskningen og den påfølgende rettergang har vært for ham. Siktelsen og tiltalen for byretten gjaldt gjentatte tilfeller av utuktig omgang ved at han skulle ha masturbert datteren C sommeren 1991 og senere datteren B i en periode som var antydet til tidsrommet fra 1993 til 1996. Selv om dette var en siktelse som gjaldt alvorlige og sterkt infamerende straffbare handlinger, innebærer ikke denne omstendighet alene noen særlig grunn til å tilkjenne oppreisning, jf. [[Rt-1995-411]]. I dette tilfelle startet etterforskningen i desember 1998, A ble kjent med siktelsen i januar 1999, tiltale ble tatt ut i desember s.å. og saken ble pådømt i byretten etter ytterligere ca 4 måneder. Lagmannsrettens endelige dom ble avsagt i desember 2000, og dermed altså etter et samlet tidsforløp på ca to år. Som allerede nevnt ble A i byretten frifunnet for å ha begått overgrep i form av utuktig omgang. Etter at byrettens dom på dette punkt var blitt rettskraftig, gjaldt saken således kun spørsmålet om straffeskyld for å ha begått utuktige handlinger overfor den yngste datteren og begge døtres krav om oppreisning. A ble pågrepet ved middagstider den 14. januar 1999 og løslatt den påfølgende dag. Han har ut over dette ikke vært varetektsfengslet. En slik beskjeden frihetsberøvelse kan ikke tillegges særlig stor vekt ved vurderingen av spørsmålet om oppreisning etter §446. Utvalget nevner i den forbindelse at straffesaken mot A i tillegg til de seksuelle overgrep omfattet tre tilfeller av bedrageri overfor det offentlige samt falsk forklaring som førte til uriktig utbetaling av arbeidsledighetstrygd. I forbindelse med frifinnelsen for de seksuelle overgrep utmålte lagmannsretten straffen for disse forhold til betinget fengsel i 25 dager, og med to dagers varetektsfradrag i tilfelle soning. Det synes på det rene at etterforskningen og tiden frem til det forelå endelig frifinnende dom ble en stor personlig belastning for A. Det er grunn til å gå ut fra at den depresjon som utviklet seg hos ham, og som i stor grad preget hans tilværelse i disse to årene, i det minste ble forsterket og forlenget av siktelsen og straffesaken. Lagmannsretten uttaler i den forbindelse at denne særlige og uforholdsmessige følge ikke skyldtes spesielle handlinger fra påtalemyndighetens eller politiets side. Utvalget finner grunn til å bemerke at det i forhold til §445 og §446 kan legges vekt på den belastning som etterforskningen og straffesakene har vært for den enkelte siktede også i de tilfeller hvor disse myndigheter ikke kan kritiseres. A har også fremhevet andre forhold ved etterforskningen som han har opplevet som særlig belastende. Kjæremålsutvalget går ikke nærmere inn på dette. Samlet sett kan utvalget ikke se at disse forhold sammen med de omstendigheter som er nevnt foran, utgjør særlige grunner som taler for at det tilkjennes oppreisning etter §446. Som allerede nevnt, fremgår det av lagmannsrettens dom i straffesaken at man ved vurderingen av den eldste datterens krav på oppreisning i det minste fant det sannsynliggjort at A hadde begått straffbare handlinger i form av utvendig berøring av hennes kjønnsorgan, uten at det var tale om slik utuktig omgang som han hadde vært siktet for. Kjæremålsutvalget finner ikke grunn til å fravike lagmannsrettens enstemmige bevisvurdering på dette punkt. Når det under straffesaken sannsynliggjøres at siktede har begått seksuelle overgrep av mindre alvorlig karakter enn den type overgrep som han har vært siktet for, vil dette ved den helhetsvurdering som skal finne sted etter §446, være en omstendighet som taler i mot at det tilkjennes oppreisning. Kjæremålsutvalget er etter dette kommet til at det i denne saken ikke er særlige grunner som tilsier at A bør tilkjennes oppreisning, og kjæremålet må forkastes. I tilknytning til påstanden om å bli tilkjent saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg, bemerker utvalget at A har forsvarer oppnevnt på det offentliges bekostning. Kjennelsen er enstemmig. Slutning: Kjæremålet forkastes. [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
