Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Saken gjelder besøksforbud i medhold av straffeprosessloven §222a. Med hjemmel i straffeprosessloven §222a traff Hamar politidistrikt 14. desember 2000 beslutning om at A, født *.*.1971, forbys å oppsøke, å forfølge og på noe vis å ta kontakt med B og deres felles datter C. Forbudet skulle gjelde frem til 14. mai 2001. Toten forhørsrett avsa 22. januar 2001 kjennelse med slik slutning: «Hamar politidistrikts begjæring om opprettholdelse av besøksforbud mv. av 14. desember 2000 mot A, født xx.xx.1971, tas ikke til følge.» B påkjærte 1. februar 2001 forhørsrettens kjennelse til Eidsivating lagmannsrett, som 8. mars avsa kjennelse med slik slutning: «1. I medhold av straffeprosessloven §222a forbys A, født xx.xx.1971, å oppsøke, å forfølge og på noe vis å ta kontakt med B. Forbudet gjelder til 14. mai 2001. 2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.» A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg på grunn av feil ved lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking. A gjør gjeldende at spørsmålet om lovens vilkår for å nedlegge besøksforbud er tilstede, må avgjøres ut fra situasjonen på tidspunktet for avsigelse av lagmannsrettens kjennelse, dvs. 8. mars 2001. Dette følger av kravet til «risiko», som etter rettspraksis innebærer at det må foreligge en konkret og nærliggende risiko for at vedkommende vil krenke den annens adferd. Når det ikke fremgår av lagmannsrettens begrunnelse at retten har vurdert A opptreden i perioden fra forhørsretten opphevet besøksforbudet frem til avsigelsen av lagmannsrettens kjennelse, utgjør dette en saksbehandlingsfeil. Siden lagmannsrettens kjennelsesgrunner på denne måten er mangelfulle, hevdes det at kjennelsens premisser etterlater tvil om lagmannsretten har tolket kravet om konkret og nærliggende risiko på riktig måte, og feilen kan dermed antas å ha innvirket på resultatet. A har nedlagt slik påstand: «Eidsivating lagmannsretts kjennelse av 8. mars 2001 i sak 01-00075 oppheves.» B har 19. april 2001 inngitt tilsvar. Hun gjør gjeldende at lagmannsrettens kjennelse - som følge av A generelt mangelfulle evne til alminnelig respekt for andre menneskers private forhold - er korrekt «som et mulig hensiktsmessig korrektiv overfor fremtidig opptreden fra den kjærende parts side.» Hun anfører videre at det ikke foreligger noen feil ved lagmannsrettens lovtolkning, og krever seg tilkjent saksomkostninger. B har nedlagt slik påstand: «Kjæremålet forkastes.» Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke: Kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål, og utvalgets kompetanse er begrenset etter straffeprosessloven §388. Kjæremålsutvalget har kommet til at kjæremålet ikke kan føre frem. Utvalget kan ikke se at kjennelsesgrunnene må forstås slik at lagmannsretten har vurdert risikoen for nye krenkelser fra A side utelukkende på grunnlag av hans atferd før forhørsrettens kjennelse, og ikke tatt hensyn til at han i de etterfølgende nær 6 uker uten besøksforbud ikke har tatt kontakt med B. Fra lagmannsrettens kjennelse hitsettes: «Lagmannsretten finner det sannsynlig at A opptreden i større eller mindre grad er situasjonsbestemt. Foruten at spørsmålet om samvær med datteren er kilde til konflikt, har retten inntrykk av at A ikke har lagt bak seg den akutte konfliktsituasjonen som forelå da partene brøt med hverandre, og bl.a reagerer med sjalusi overfor Bs nye venn, D. Lagmannsretten ser ikke bort fra at det også er sider ved Bs opptreden etter samlivsbruddet som har bidratt til å forstørre konflikten. Det er bl.a dokumentert at A har møtt frem til 3 meglingsmøter, mens B har uteblitt fra alle. Lagmannsretten finner uansett at det, ut fra det som foreligger om A opptreden og reaksjonsmønster, er en så betydelig risiko for at han vil krenke Bs fred at det er grunn til å nedlegge besøksforbud.» Utvalget forstår lagmannsrettens kjennelse slik at de momenter som her avveies mot hverandre, underbygger at det - når kjennelsen avsies - fortsatt er konflikt mellom partene i en slik grad at det er «betydelig risiko» for nye fredskrenkelser fra A side. Utvalget viser her også til at to av de meglingsmøter det vises til har funnet sted etter forhørsrettens kjennelse. Utvalget kan således ikke se at det her foreligger noen feil ved lagmannsrettens lovtolking. Kjennelsesgrunnene finnes også tilstrekkelige. Det legges til grunn at lagmannsretten var klar over at A ikke hadde tatt kontakt med B etter forhørsrettens kjennelse. Kjæremålet har ikke ført frem. Kjæremålsmotparten har krevet saksomkostninger for kjæremålsutvalget med 1.500 kroner. Det er lagt til grunn i rettspraksis at ved kjæremål over avgjørelser om besøksforbud, vitneplikt m.v. kan tilkjennes saksomkostninger etter prinsippet i tvistemålsloven kap. 13, se for eksempel [[Rt-1998-1891]]. Kravet om saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg tas etter dette til følge. B krevde også saksomkostninger for lagmannsretten. Lagmannsretten tilkjente ikke omkostninger fordi det ikke var hjemmel for dette. Denne omkostningsavgjørelsen er ikke angrepet. Kjæremålsutvalget er da avskåret fra å omgjøre denne. Kjennelsen er enstemmig. Slutning: 1. Kjæremålet forkastes. 2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler A til B 1.500 - femtenhundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse. [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
