Rediger Høyesterett: HR-2001-568

Fritekst:

Saken gjelder varetektsfengsling. B, født *.*.1972, og A, født *.*.1980, er siktet for to tilfeller av grovt tyveri. Ved Alstahaug forhørsretts kjennelse av 29. mars 2001 ble de varetektsfengslet frem til 15. mai 2001 i medhold av straffeprosessloven §184, jf. §171 første ledd nr. 3. Kjennelsen ble påkjært til Hålogaland lagmannsrett, som ved kjennelse av 4. april 2001 forkastet kjæremålene. De siktede har i rett tid påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg. De har anført at spørsmålet om varetektstidens lengde ikke er korrekt avgjort. Lagmannsretten har ikke vurdert straffeprosessloven §185 korrekt, og har besluttet å fengsle de siktede i seks uker og fem dager uten å fremheve at det foreligger slike særlige omstendigheter som tilsier at fornyet prøving etter fire uker ikke er nødvendig. Det er i lagmannsrettens kjennelse ikke fremhevet noen avgjørende grunn for en så lang fengslingsfrist utover det moment at det fortsatt vil foreligge gjentakelsesfare også etter fire uker. Å gå ut over fire ukers varetekt av praktiske grunner kan ikke godtas, og kan bare skje i særlige tilfeller, noe som ikke er tilfelle i denne saken. De siktede har nedlagt slik påstand: «B og A unngis varetektsfengsling av en kortere varighet.» Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet og har anført at det i denne saken foreligger særlige omstendigheter som tilsier at fornyet prøving etter fire uker vil være uten betydning. Hovedforhandling er berammet til 14. og 15. mai 2001. Årsaken til at hovedforhandling ikke er berammet før, er at forsvareren og domstolen ikke har funnet noe felles ledig tidspunkt tidligere. Faren for gjentakelse vil være den samme etter fire uker, og fornyet prøving av fengslingsspørsmålet vil da være uten betydning. Påtalemyndigheten har nedlagt slik påstand: «Kjæremålet forkastes.» Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålene gjelder lagmannsrettens avgjørelse av kjæremål, og at utvalget bare kan prøve lagmannsrettens saksbehandling og generelle lovtolkning, jf. straffeprosessloven §388 første ledd. Kjæremålene må oppfattes som i hvert fall til dels å rette seg mot lagmannsrettens lovtolkning - tolkningen av unntaksregelen i straffeprosessloven §185 første ledd 4. punktum. Det heter her at retten kan fravike hovedregelen i 2. punktum om at tidsfristen for fengsling ikke skal overstige fire uker, hvis «... etterforskningens art eller andre særlige omstendigheter tilsier at fornyet prøving etter fire uker vil være uten betydning». Det fremgår av lovforarbeidene at denne unntaksregelen tar sikte på tilfeller der det synes klart at fengslingsspørsmålet ikke vil komme i en annen stilling i løpet av fristen, og det er sagt at adgangen til å fravike hovedregelen skal være meget snever, se blant annet [[Rt-1991-838]]. Lagmannsretten gir følgende begrunnelse for at fengslingsfristen her er satt lengre enn fire uker - til seks uker og fem dager: «Særlige omstendigheter tilsier at fornyet prøving etter fire uker vil være uten betydning i dette tilfelle. Gjentakelsesfaren antas å ville være den samme om fire uker. De siktede bør holdes i fengslig forvaring inntil hovedforhandling kan avholdes. Årsaken til at hovedforhandling ikke har kunnet berammes tidligere enn til 14 og 15 mai i år, opplyses å være at retten og forsvarer ikke har funnet noe felles ledig tidspunkt tidligere». Det er her ikke presisert at §185 første ledd 4. punktum er en snever unntaksregel. Etter utvalgets syn fremgår det imidlertid tilstrekkelig tydelig at lagmannsretten har vært klar over dette, og utvalget kan heller ikke se at retten på andre punkter har bygd på en uriktig tolkning av unntaksregelen. Lagmannsrettens konkrete vurdering av om regelen skulle anvendes, kan utvalget ikke prøve. Kjæremålene må etter dette forkastes. Kjennelsen er enstemmig Slutning: Kjæremålene forkastes. [[Kategori:Høyesterett]]

Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt