Rediger Høyesterett: HR-2001-580 - Rt-2001-1408

Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:

Handlingen du prøvde å utføre kan kun utføres av brukere i gruppa Brukere.
Du må bekrefte e-postadressen din før du kan redigere sider. Vennligst oppgi og bekreft e-postadressen din via innstillingene dine.

For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):

Hva blir 10 + 5

Instans:
Dato:
Publisert:
Stikkord:
Sammendrag:	Saken gjaldt straffutmåling for innførsel av 201 kg hasj. Den 29. august 1999 ankom fergen Stena Saga Oslo fra Fredrikshavn. A og to andre utlendinger kjørte i land i en semitrailer og en Mercedes som ledd i et felles opplegg om innførsel av 201 kg hasj. Sammen med en nordmann som var med på opplegget ble alle dømt i Oslo byrett 15. november 2000. A og hans nærmeste medsammensvorne - B - ble begge dømt for forbrytelse mot Straffeloven (1902) § 162 tredje, jf. første ledd til 7 års fengsel. Sammen med nordmannen innga disse fullstendig anke til lagmannsretten. Under ankeforhandlingen valgte B å trekke sin anke, og saken ble hevet for hans vedkommende. I lagmannsretten ble A dømt til en straff av fengsel i 8 år og 6 måneder. Han anket straffutmålingen til Høyesterett, og anførte i første rekke at lagmannsrettens straffutmåling brøt med et likhetsprinsipp som med styrke gjør seg gjeldende internt i et sakskompleks, der begge av byretten var ansett som like gode. Høyesterett forkastet anken under henvisning til at lagmannsretten korrekt behandlet anken på selvstendig grunnlag. Enn mer må Høyesterett fritt kunne utmåle den straff som anses riktig. Det ble i den forbindelse vist til Høyesteretts rolle som prinsippdomstol i straffesaker, som ved toinstansreformen fikk sitt lovmessige uttrykk i Straffeprosessloven (1981) § 323.
Saksgang:
Parter:
Forfatter:
Lovhenvisninger:

Fritekst:

Dommer Rieber-Mohn: Saken gjelder straffutmåling for innførsel av narkotika, nærmere bestemt 201 kg hasj. Oslo byrett avsa 15. november 2000 dom med slik domsslutning: «1. Tiltalte nr. 1, B, født *.*.1973, dømmes for overtredelse av straffeloven §162 tredje ledd, jf. første ledd, jf. femte ledd - straffeloven §127 første ledd, 1. straffalternativ - straffeloven §352a og våpenloven §33, jf. §31, jf. våpenforskriften del I litra a) nr. 1, første ledd, alt sammenholdt med straffeloven §62 første ledd og §63 annet ledd, til en straff av fengsel i 5 - fem - år. Ved fullbyrdelsen av straffen skal gå i fradrag 101 - etthundreogen - dager for utholdt varetekt. 2. Tiltalte nr. 2, A, født *.*.1969, dømmes for overtredelse av straffeloven §162 tredje ledd, jf. første ledd, til en straff av fengsel i 7 - sju - år. Ved fullbyrdelsen av straffen skal gå i fradrag 444 - firehundreogførtifire - dager for utholdt varetekt. 3. Tiltalte nr. 3, C, født *.*.1965, dømmes for overtredelse av straffeloven §162 tredje ledd, jf. første ledd, til en straff av fengsel i 7 - sju - år. Ved fullbyrdelsen av straffen skal gå i fradrag 444 - firehundreogførtifire - dager for utholdt varetekt. 4. Tiltalte nr. 4, D, født *.*.1966, dømmes for overtredelse av straffeloven §162 fjerde ledd, til en straff av fengsel i 2 - to - år. Ved fullbyrdelsen av straffen skal gå i fradrag 444 - firehundreogførtifire - dager for utholdt varetekt.» A, C og B innga fullstendig anke til Borgarting lagmannsrett. For lagmannsretten ble saken delt, slik at anken fra B er behandlet separat. B ble ved lagmannsrettens dom av 8. mars 2001 dømt til fire års fengsel. For A og C ble ankeforhandling innledet 27. februar 2001. Under ankeforhandlingen valgte C å trekke tilbake anken. Riksadvokaten ga sitt samtykke til dette etter straffeprosesslovens §341, og ankesaken ble hevet for hans vedkommende. Den 5. mars 2001 avsa lagmannsretten dom i saken mot A med slik domsslutning: «1. A, født *.*.1969, dømmes for overtredelse av straffeloven §162, første og tredje ledd, jf femte ledd til en straff av fengsel i 8 - åtte - år og 6 - seks - måneder. Til fradrag kommer 554 - femhundreogfemtifire - dager for utholdt varetektsarrest. 2. Saksomkostninger idømmes ikke.» Side:1409 A har anket dommen til Høyesterett. Anken gjelder straffutmålingen. Forsvareren har for Høyesterett i første rekke anført at lagmannsrettens straffutmåling innebærer brudd på et likhetsprinsipp, som må gjøre seg gjeldende med styrke internt i samme sakskompleks. Når byretten har fastslått at C og A strafferettslig bør bedømmes likt, og den rettskraftige dommen for C går ut på syv års fengsel, bør dette bli resultatet også for A. Dette så meget mer som lagmannsrettens straffutmåling innebærer at A har fått en ekstra straff fordi han har anket dommen, hvilket er prinsipielt betenkelig. For øvrig er lagmannsrettens straffutmåling for streng også i forhold til det generelle nivået som kan utledes av de få relevante høyesterettsavgjørelser på området. Aktor har henholdt seg til lagmannsrettens dom når det gjelder premissene for straffutmålingen, men likevel funnet grunn til å fastholde påstanden fra de tidligere retter på ti års fengsel. Jeg er kommet til at domfeltes anke må forkastes. Om det nærmere saksforhold viser jeg til den til dels detaljerte beskrivelsen i de tidligere instansers dommer. Følgende avsnitt i lagmannsrettens dom beskriver selve innførselshandlingen: «Fergen M/S Stena Saga ankom Oslo fra Fredrikshavn i Danmark søndag 29. august 1999. Ombord var blant annet A, C og D. A og C kjørte i land i en tyskregistrert Mercedes Benz personbil med C som fører og A som passasjer. D kjørte i land i Norge i en slovakisk registrert trekkvogn med henger (semitrailer). Den slovakisk registrerte semitraileren (heretter kalt traileren) kjørte etter det opplyste i land uten at den ble stanset for kontroll. Mercedes Benz personbilen ble stoppet i tollkontrollen. A og C opplyste at de kom til Norge som turister. Bilen ble nærmere undersøkt. I bagasjerommet ble det blant annet funnet mye verktøy. Tollinspektørene fattet mistanke og kontaktet politiet. Det ble besluttet at bilen skulle få kjøre videre og at den skulle spanes på.» Den spaning politiet deretter foretok, viste at Mercedesen og semitraileren møttes på en industritomt i Oslo. Da var B kommet til, og alle domfelte befant seg der. De ble pågrepet mens de var i ferd med å laste metallbokser fra traileren og inn i en annen bil. I lagmannsrettens dom heter det videre: «Det viste seg å være til sammen tre metallbokser som var 220 cm lange, 48 cm brede og 8 cm høye. I enden av boksene var det et håndtak. Åpningene i boksene var dekket til med metallplater festet med tape. Metallboksene viste seg å inneholde til sammen 201 kg hasjisj, pakket i pakninger på henholdsvis en kilo og en halv kilo. Boksene hadde vært skjult under gulvet i tilhengeren på traileren. Etter at en list i tilhengerens lengde var fjernet, ble det avdekket tre hulrom med innmonterte skinner som passet til de tre metallboksene.» Etterpå ble det avdekket at traileren kom fra Slovakia og var lastet med trebriketter. Turen nordover fulgte en noe komplisert reiserute via Tsjekkia, Tyskland, Nederland, tilbake til Tyskland (Rostock) og derfra Side:1410 med ferge til Danmark, hvor trebrikettene ble losset. Dagen etter kjørte Mercedesen og traileren om bord i Stena Saga med kurs for Norge der innførselen skjedde som beskrevet. Det er på det rene at A var med traileren fra den kjørte fra Slovakia. D og C sluttet seg til mens traileren var i Tyskland første gang. Som lagmannsretten legger jeg til grunn at hasjpartiet på til sammen 201 kg var gjemt i traileren da den kjørte inn på fergen i Fredrikshavn, og at det for straffutmålingen ikke er nødvendig å ta standpunkt til når og hvor narkotikaen ble plassert i tilhengeren. Om det videre grunnlaget for straffutmålingen uttaler lagmannsretten: «A er funnet skyldig i å ha medvirket til innførsel av et meget betydelig kvantum narkotika til Norge - 201 kg hasjisj. Spredningsrisikoen var betydelig. Opplegget fremstår som profesjonelt. Konstruksjonene med metallboksene og hulrommene med de innmonterte skinner under tilhengerens gulv, viser at det dreier seg om grundig planlegging. Narkotikapartiet var gjemt på en måte som gjorde det svært vanskelig å avdekke. Hertil kommer selve transportopplegget med en transportbil og en følgebil som var registrert i forskjellige land. Det var således ingen ytre forhold som ga foranledning til å assosiere de to kjøretøyene med hverandre. Lagmannsretten legger ved straffutmålingen til grunn at A har hatt en aktiv rolle i forbindelse med innførselen av narkotikapartiet til Norge, men det er ikke holdepunkter i saken for at han har hatt noen sentral rolle som såkalt bakmann. Allmennpreventive grunner tilsier at det må reageres strengt mot en slik narkotikaforbrytelse som tiltalte er funnet skyldig i. Narkotikapartiet har en meget betydelig omsetningsverdi på det illegale marked, både ved salg i større kvanta og ved salg i mindre enheter på gatenivå. Lagmannsretten kan ikke se at det foreligger formildende omstendigheter i saken, men bemerker at tiltalte ikke tidligere er straffedømt. Han har også sittet lenge i varetekt og som utlending vil han ha noe tyngre soningsforhold enn andre, idet han ikke kan regne med å få permisjoner.» Jeg er enig i de straffutmålingsbetraktninger lagmannsretten her gir uttrykk for, og jeg kan heller ikke se at straffen på fengsel i åtte år og seks måneder er i utakt med det nivået som kan utledes av en noe sparsom rettspraksis når det gjelder befatning med betydelige mengder hasj. Fra forsvareren er det med styrke fremholdt at lagmannsretten - ved å utmåle en strengere straff for A enn for C - bryter med et grunnleggende likhetsprinsipp. Jeg er ikke enig i at en slik betraktning skulle binde lagmannsretten til å utmåle en straff for A som ikke avviker fra Cs straff i byrettens dom. Jeg er tvertom enig med lagmannsretten i at den skulle behandle straffespørsmålet på selvstendig grunnlag for A, etter at C hadde trukket sin anke. Enn mer må Høyesterett stå fritt til å utmåle den straff som anses riktig i den sak som er til behandling. Jeg peker i den forbindelse på at ved toinstansreformen, som trådte i kraft 1. august 1995, ble Høyesteretts rolle som prinsippdomstol i straffesaker understreket, og den fikk sitt lovmessige uttrykk særlig i straffeprosesslovens §323. Side:1411 Jeg stemmer for denne kjennelse: Anken forkastes. Dommer Gjølstad: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Rieber-Mohn. Dommer Aarbakke: Likeså. Dommer Skoghøy: Likeså. Dommer Dolva: Likeså. Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne <center>K J E N N E L S E :</center> Anken forkastes. [[Kategori:Høyesterett]]

Redigeringsforklaring:

Dette er en mindre endring

Overvåk denne siden

Avbryt