Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Saken gjelder avslag på utbetaling av brannforsikring, begrunnet med at forsikrede selv må antas å ha anstiftet brannen, jfr. forsikringsavtaleloven av 16. juni 1989 §4-9. En hytte med ca 45 m2 grunnflate på et småbruk i Gjøvdal i Åmli, tilhørende ankemotparten A, ble totalskadet ved brann natt til søndag 4. oktober 1992. A arvet hytta etter sin far, som ble eier av den i 1986. A og hans samboer B befant seg på hytta da brannen brøt ut. Brannårsaken er ikke klarlagt. Vesta Forsikring, hvor hytta var fullverdiforsikret for kr 336.000,-, har nektet å utbetale forsikring fordi selskapet mener det er overveiende sannsynlig at A og/eller B selv har fremkalt forsikringstilfellet. Nedenes herredsrett avsa 28. april 1994 dom med slik domsslutning: "1. Vesta Forsikring AS dømmes til å betale A forsikringsoppgjør etter brann 3. oktober 92 på eiendommen gnr. 23, bnr. 24 i Åmli kommune i henhold til inngåtte forsikringsavtale mellom A og Vesta Forsikring AS. 2. Vesta Forsikring AS dømmes til innen 2 - to - uker å betale saksomkostninger til A med kr 16800,- -sekstentusenåttehundre-." Om enkelthetene i saksforholdet, partenes anførsler og påstander for herredsretten og dennes vurdering av de omtvistede spørsmål, vises til herredsrettens domsgrunner. Vesta Forsikring AS - i det følgende kalt Vesta - v/advokat Arne Meidell har påanket herredsrettens dom til Agder lagmannsrett. Under ankeforberedelsen har advokat Trond Werner Lunde trådt inn som prosessfullmektig for Vesta. A v/advokat Odd Holck-Steen har imøtegått anken og påstått herredsrettens dom stadfestet. Ankeforhandling i saken ble holdt i Moland Rådhus 23. og 24. mars 1995. For Vesta møtte utredningskonsulent Svein Jacobsen og sivilingeniør Trygve Conradi. Begge disse forklarte seg som vitner - Conradi som nytt vitne for lagmannsretten. A møtte og forklarte seg, og det samme gjorde B. Begge disse forklarte seg også for herredsretten. I tillegg ble det ført to andre vitner som begge var nye for lagmannsretten. Etter begjæring fra Vesta ble lagmannsretten satt med to fagkyndige meddommere - oppnevnt ved kjennelse av 23. februar 1995 i medhold av domstolloven §88. Vesta v/advokat Lunde har i hovedsak anført: Anken gjelder herredsrettens bevisbedømmelse. Herredsrettens bevisvurdering er riktig forsåvidt som retten har utelukket feil eller mangler ved det elektriske anlegget eller ved ovnen som en mulig brannårsak, og videre også utelukket at brannen kan være påsatt av utenforstående personer. Man står da tilbake med at brannen må skyldes åpen ild. I ettertid synes det rimelig klart at brannen har startet i stua, noe også herredsretten har lagt til grunn. A og B har selv forklart at de oppholdt seg i stua og delvis i kjøkkenet på den tiden brannen må ha startet. Samboerparet hadde også en hund med seg i hytta. Det er påfallende at de da ikke skal ha klart å finne ut hvor det brant etter at de oppdaget røyk inne i stua, og isteden bare forlot hytta før de i det hele tatt hadde sett noen flammer, slik de selv har forklart. Etter Vestas mening styrker det mistanken at A som oljearbeider i Nordsjøen hadde spesiell innsikt i hvorledes branner oppstår og hvorledes man skal forholde seg i en brannsituasjon. Det er tilstrekkelig for frifinnelse av forsikringsselskapet at det ikke gis noen annen rimelig forklaring enn at brannen må være anstiftet av A selv og/eller B. Det kan ikke være avgjørende for bevisvurderingen at det ikke er funnet spor av brennbar væske eller lignende. Mangelen på en akseptabel alternativ brannårsak er et tilstrekkelig avgjørelsesgrunnlag. Alminnelige fysiske lover utelukker at brannen kan skyldes glo fra en sigarett eller gnister fra ovnen i kombinasjon med parafin fra lampe i taket. As og Bs forklaringer angir et brannforløp så unormalt at det i praksis må kunne utelukkes at det har foregått slik. A og B har også gitt delvis motstridende forklaringer med hensyn til fakta i saken. Etter Vestas mening bør dette tillegges sterkere bevismessig vekt enn herredsretten har gjort. Politiforklaringer opptatt kort tid etter brannen må antas å være mer pålitelige enn forklaringer avgitt senere. Det erkjennes at Vesta har bevisbyrden med hensyn til at forsikringstilfellet er forsettlig fremkalt av forsikrede selv og/eller av B. Grov uaktsomhet, jfr. forsikringsavtaleloven §4-9, påberopes ikke i denne saken. Den hytta som brant var umoderne og lite tidsmessig. Motivet for brannstiftelsen har formodentlig vært å få penger til å føre opp en ny hytte av høyere standard. A hadde nylig arvet hytta, og verken han selv eller faren hadde noen sterk eller langvarig personlig tilknytning til stedet. Vesta har nedlagt slik påstand: "1. Vesta Forsikring AS frifinnes. 2. Vesta Forsikring AS tilkennes sakens omkostninger både for herredsrett og lagmannsretten." A v/advokat Holck-Steen har henholdt seg til herredsrettens dom og bevisvurdering, og har for øvrig sammenfatningsvis anført: Som for herredsretten er det bare ansvarsgrunnlaget som er tvistegjenstand - det er ingen uenighet om beløpet som skal betales hvis Vesta er ansvarlig. Det kan ikke utelukkes at brannårsaken var feil ved det elektriske anlegget eller gnister fra ovnen i stua. Det er ikke engang sikkert at røyken i stua hadde noe med brannen å gjøre - røyken som ble oppdaget kan tenkes å skyldes nedslag gjennom pipa på grunn av sterk vind. At A og B har gitt forklaringer som avviker noe med hensyn til detaljer i hendelsesforløpet, kan forklares med at de var noe beruset brannkvelden, at brannen skaket dem opp og at erindringsevnen svekkes etter som tiden går. Forklaringene er likevel i hovedtrekkene samsvarende. Det taler mot forsettlig brannstiftelse at blant annet en del familiefotografier gikk tapt ved brannen, og at det i det hele tatt ikke ble fjernet verdigjenstander fra hytta før den brant. Det samme gjelder det forhold at det nylig var foretatt arbeider på hytta - den ble således malt kort tid før brannen. B har opplevd en tidligere brann - i samboerparets bolig i Arendal i 1989, og hadde sterk frykt for å bli utsatt for en lignende påkjenning en gang til. Det er helt usannsynlig at hun har hatt noen befatning med brannen eller kjent til på forhånd at hytta ville brenne. Det er av samme grunn usannsynlig at A alene skal ha anstiftet brannen mens B var i hytta. De 3 høyesterettsdommene fra 1985, 1987 og 1990 som Vesta har henvist til, atskiller seg fra nærværende sak ved at det i alle 3 sakene var gjort tekniske funn som pekte klart i retning av påsatte branner. Noen slike funn finnes ikke i denne saken; brannårsaken er helt ukjent. Hva økonomisk motiv angår, er det vist til at utbetaling av fullverdiforsikring er betinget av gjenoppføring. Hvis en brent bygning ikke gjenoppføres, erstattes bare vanlig salgsverdi. Subsidiært er anført at det ikke er grunnlag for å ilegge A saksomkostninger selv om anken fra Vesta skulle bli tatt til følge. Det er i så fall nye bevis i ankesaken som har vært utslagsgivende. A har nedlagt slik påstand: "1. Herredsrettens dom stadfestes. 2. Vesta Forsikring AS dømmes til å betale saksomkostninger for lagmannsretten." Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten. Etter lagmannsrettens mening må kravet til sannsynlighetsovervekt for påsatt brann anses oppfylt i denne saken - dels fordi det ikke er noen annen rimelig sannsynlig årsak til brannen, og dels fordi det er forhold ved As og Bs forklaringer som ikke gir tilfredsstillende svar på en del spørsmål. Hvis brannen først anses å være påsatt, er det intet som tyder på at noen utenforstående kan ha vært på ferde. I 3 høyesterettsdommer - [[Rt-1985-211]], [[Rt-1987-657]] og [[Rt-1990-1082]] - er det lagt til grunn at det må kreves mer enn vanlig sannsynlighetsovervekt for å nekte skadelidte forsikringsoppgjør med den begrunnelse at vedkommende selv har fremkalt forsikringstilfellet. Det virker da også umiddelbart nærmest selvsagt at slik må det være. Hvor sterk overvekt som da kreves, kan neppe angis noe mer eksakt enn at grensen befinner seg i området mellom vanlig sannsynlighetsovervekt og det som kreves for domfellelse i en straffesak - formodentlig noe nærmere det sistnevnte ytterpunktet enn det førstnevnte. A har rett i at problemstillingen i nærværende sak er en noe annen enn i de 3 høyesterettssakene fra 1985, 1987 og 1990. I sakene fra 1987 og 1990 var det enighet mellom partene om at de brannene det var spørsmål om var påsatte. I saken fra 1985 var det gjort tekniske funn som pekte sterkt i retning av bruk av brennbar væske (white spirit), og det ble dessuten lagt til grunn at eieren ved flere anledninger hadde fortalt til andre at brannen var påsatt av ham selv. I nærværende sak er det ikke enighet om at brannen var påsatt, og det foreligger ingen tekniske funn som kan si noe om brannårsaken. Det kan heller ikke sies at samboerparet hadde noe sterkt økonomisk motiv for å anstifte brannen, og det kan virke noe usannsylig at A i tilfelle valgte å la hytta brenne mens også B var tilstede der. Lagmannsretten ser bort fra at B alene kan ha anstiftet brannen - hvis den er påsatt, må det enten være av A alene eller av begge samboerne sammen. På dette punkt er det atskillig likhet mellom nærværende sak og saken omhandlet i [[Rt-1987-657]], hvor det også var enkelte uløste spørsmål - blant annet "hvorfor ektefellene A og B skulle velge akkurat denne måten for å tenne på sitt hus" (Rt. 664), uten at det ble ansett avgjørende av Høyesterett. Avgjørende var at det "overhodet ikke (er) noen annen rimelig forklaring på den påsatte brannen enn at den ble voldt av ekteparet A og B." Dette må også bli konklusjonen på bevisvurderingen i den foreliggende sak. Ingen av de alternative måter det har vært antydet at brannen kan ha startet på, har etter lagmannsrettens mening noen slik grad av troverdighet for seg at det kan regnes som tilstrekkelig i forhold til kravet om kvalifisert sannsynlighetsovervekt for påsatt brann. A selv har ingen mening om hva som kan ha forårsaket brannen, og det har heller ikke B. Lagmannsretten har ellers festet seg ved et punkt i As og Bs forklaringer som må sies å ha sannsynligheten mot seg. De har begge forklart at da A kom tilbake til hytta etter å ha gått en luftetur med hunden, kjente de røyklukt inne i hytta. A gikk da en tur rundt hytta for å undersøke om det var noe uvanlig å se. Ifølge B sa han da han kom tilbake at det så ut som om det kom noe røyk fra kjelleren. A har også i politiforklaring 5. oktober 1992 sagt at han mener brannen må ha startet i kjelleren. I ettertid er det klarlagt at dette ikke er tilfelle - det har sannsynligvis ikke vært noen brann i det hele tatt i kjelleren. Men A mente altså brannatten at røyken kom derfra, og han mente etter brannen at arnestedet var i kjelleren. Da står det for lagmannsretten som nokså uforklarlig at A ikke på noe tidspunkt var i kjelleren - ikke da han gikk rundt hytta for å undersøke, og heller ikke senere. At han ikke var det, bekreftet han i sin partsforklaring under ankeforhandlingen. Det er særlig bemerkelsesverdig på bakgrunn av at A hadde hatt opplæring i måten å forholde seg på ved mistanke om at en brann var under utvikling. Av samme grunn fremstår det som nokså uforklarlig at det heller ikke etter at A kom inn igjen i hytta - uten å ha oppdaget noe utenfra, ble gjort mer for å forsøke å få lokalisert røykkilden, og eventuelt få slukket den ulmebrannen som var på gang, før A og B forlot hytta slik de selv har forklart. De fagkyndige meddommerne mener for sitt vedkommende å kunne fastslå at A og B må ha vært klar over at det brant i hytta på et tidligere tidspunkt enn hva de har forklart, fordi det nødvendigvis må ha vært åpen ild i minst 15-30 minutter før hytta ble overtent. Det er også enkelte andre detaljer i As og Bs forklaringer som etter de fagkyndige meddommernes erfaring ikke stemmer helt godt overens med det som ville vært en naturlig brannutvikling. Det er på det rene at både A og B drakk en del alkohol i tidsrommet fra de kom til hytta i 14-tiden og utover ettermiddagen og kvelden. Hvor mye de drakk og hvor beruset de var, foreligger det motstridende forklaringer om - også blant vitner som kom tilstede etter brannen. Lagmannsretten finner etter bevisførselen å måtte se bort fra muligheten for at brannen er utløst ved uaktsomme handlinger foretatt i overstadig beruset tilstand, noe som i tilfelle ville ha medført utbetaling av forsikringssummen. Hvis brannen skulle være oppstått på denne måten, innebærer det at A og B har gitt bevisst uriktige forklaringer både til politiet, herredsretten og lagmannsretten, og videre at minst ett vitne også må ha forklart seg usannferdig til politiet. Det avsies etter dette dom i samsvar med Vestas påstand forsåvidt realitetsspørsmålet angår. Når det legges til grunn for realitetsavgjørelsen at A selv har anstiftet brannen, må dette etter lagmannsrettens mening ha til følge at Vesta i utgangspunktet tilkjennes erstatning for saksomkostningene både for herredsretten og lagmannsretten. Det kan ikke få noen betydning i denne forbindelse om bevisgrunnlaget er endret fra herredsrettens behandling til ankesaken. Dette synspunkt ses også fulgt i alle de 3 høyesterettsdommene fra 1985, 1987 og 1990 som er omtalt foran. Advokat Lunde har fremlagt omkostningsoppgave i ankesaken pålydende kr 29.000,-, hvorav kr 19.000,- er advokatsalær. Oppgaven legges til grunn. Fagkyndige meddommere er begjært av Vesta Forsikring AS alene, og lagmannsretten er blitt stående ved at A ikke bør pålegges å erstatte disse omkostningene. For herredsretten fremla advokat Meidell omkostningsoppgave pålydende kr 43.000,-, hvorav kr 24.000, - var advokatsalær. Oppgaven ble bedt vurdert av advokat HolckSteen, idet salærkravet av ham ble ansett som noe høyt. Det fremgår av herredsrettens dom at hovedforhandlingen der varte i en rettsdag. Lagmannsretten fastsetter As omkostningsansvar for herredsretten til kr 35.000,-, hvorav kr 18.000,- er advokatsalær. Dommen er enstemmig. På grunn av reisefravær er domsavsigelsen blitt forsinket. Domskonferanse ble imidlertid holdt umiddelbart etter avsluttet ankeforhandling, og resultatet ble fastlagt da. Domsslutning : 1. Vesta Forsikring AS frifinnes. 2. A dømmes til å erstatte Vesta Forsikring AS saksomkostninger for herredsretten med kr 35.000 -trettifemtusen - og saksomkostninger for lagmannsretten med kr 29.000 - tjuenitusen - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
