Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
I sak mellom på den ene side Mimmi Mostad, Hildur Andersen, Tormod Baann, Laila Baann, Undis Baann Thorsen, Dagfinn Kullvik, Ferdinand Kullvik, Aslaug Kristoffersen og Lisa Mona Kullvik Danielsen og på den annen side Ingeborg Bjelkvik avsa Kragerø skifterett den 8. juli 1994 dom med slik domsslutning: "1. Eiendommen Bjelkvik, gnr. 18 bnr. 7 i Kragerø, utlegges til Ingeborg Bjelkvik til skiftetakst på skifte etter Ragnar Bjelkvik. 2. Mimmi Mostad, Hildur Andersen, Tormod Bånn, Laila Bånn, Undis Bånn Thorsen, Dagfinn Kullvik, Ferdinand Kullvik, Aslaug Kristoffersen og Lisa Mona Kullvik Danielsen, dømmes in solidum til innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen å betale saksomkostninger til Ingeborg Bjelkvik v/adv. Inger Mo, med kr 20152,- - kronertyvetusenetthundreogfemtito -." Sakens bakgrunn og partenes anførsler for skifteretten fremgår av skifterettens domsgrunner. Mimmi Mostad ved advokat Jon I. Lunde har påanket dommen til Agder lagmannsrett. Ingeborg Bjelkvik ved advokat Inger Mo har imøtegått anken, og har påstått skifterettens dom stadfestet. Som ny anførsel for lagmannsretten har den ankende part gjort gjeldende at hun har krav på å få eiendommen utlagt til seg i medhold av skifteloven §62, idet hun hevder å ha odelsrett til eiendommen. Ankemotparten har godtatt at dette spørsmålet tas opp for ankeinstansen. Ankeforhandling i saken ble holdt i Kragerø den 13. og 14. september 1995. Begge parter møtte og forklarte seg. Det ble avhørt 11 vitner, hvorav 4 var nye for lagmannsretten. Videre ble det foretatt befaring av eiendommen gnr. 18 bnr. 7 i Kragerø. Det ble dokumentert skriftlige bevis, som vil bli nevnt i det følgende i den utstrekning de har betydning for saken. Mimmi Mostad ved advokat Lunde har i hovedsak anført: Saken gjelder hvem som skal få utlagt eiendommen Bjelkvik, gnr. 18 bnr. 7 i Kragerø, på skifte etter siste eier, Ragnar Bjelkvik. Såvel gjenlevende ektefelle, Ingeborg Bjelkvik, som den ankende part, Ragnar Bjelkviks søster Mimmi Mostad, har gjort krav på eiendommen. Den ankende part vil prinsipalt påberope seg at hun kan kreve eiendommen utlagt til seg i medhold av skifteloven §62. Tvistespørsmålet er om eiendommen i dag er odelsjord, jfr. odelsloven §1 og §2. Det er ingen tvil om at Mimmi Mostad har odelsrett dersom det er odel på eiendommen i dag. Det er flere som har odelsrett til eiendommen, men Ragnar Bjelkviks gjenlevende søsken og etterkommerne etter hans avdøde søsken, som alle er arvinger i boet, er enige om at Mimmi Mostad skal overta eiendommen, med sikte på at hennes datter Åshild skal overta den etter henne. Eiendommen Bjelkvik har vært brukt som et vanlig gårdsbruk, med dyr, litt beite, fòrdyrking og dyrking av poteter og grønnsaker. I tillegg har det vært drevet fiske. Eiendommen har egen strandlinje. Det anføres at eiendommen har mer enn 5 dekar jordbruksareal, som er lovens minimum. En del av arealet har vært gjengrodd ganske lenge, særlig de områder som ligger nærmest tunet/hagen. Det er 20-30 år siden disse områder var dyrket. Lenger opp fra husene var mesteparten av jorda i hvert fall dyrket i 1967. Store deler ble drevet frem til 1982-84. Ragnar Bjelkviks helse ble forverret fra dette tidspunkt. Det forhold at et område er ute av drift, bør ikke føre til at man ser bort fra det som jordbruksområde. Det ville være for enkelt om odelsretten ble satt ut av spill på denne måten. Det vises til NOU 1972: 22 side 43. Jorden kan enkelt ryddes for det kratt som nå har vokst opp ved hjelp av en maskin som kutter opp krattet til flis, som kan selges, slik at det neppe blir noen omkostninger ved ryddingen. Dersom man må bruke glyfosat for å få røttene til å råtne, vil jorden i mellomtiden kunne brukes til beite, inntil den kan tilplantes. I tillegg til et jordbruksareal på over 5 dekar, hører det så mye annet areal med videre til eiendommen at den produksjonsmessige verdi tilsvarer minst 10 dekar jordbruksareal, jfr. odelsloven §2 første ledd. De sakkyndige vitner Tveitereid og Rønningen har anslått skogarealet til 48 dekar, og det sakkyndige vitnet Dalene har anslått skogarealet til 44,5 dekar. Dalene har for retten forklart at 37-38 dekar er skog av god bonitet. Han vurderer det slik at skogen i dag har en produksjonsevne på ca 20 m3/år og den bør kunne økes til ca 30 m3/år. Agder lagmannsrett har i en dom avsagt 4. juli 1995 ansett at en produksjon på 48 m3/år tilsvarer 10 dekar jordbruksjord. Ut fra dette vil en produksjon på 30 m3/år tilsvare 6,25 dekar jordbruksareal. Det er etter dette klart at eiendommen har tilstrekkelig med skog til at denne sammen med et jordbruksareal på over 5 dekar tilfredsstiller arealkravene i odelsloven §2. I tillegg til skogen har eiendommen også strandlinje og mulighet for fiske. Det bestrides at eiendommen etter sin art og beliggenhet ikke vil bli brukt til landbruk. Det er ikke slik at det i dag er uinteressant med jordbruk på eiendommen. Det vises til Agder lagmannsretts dom av 12. juli 1995. Den sak som der ble behandlet, har likheter med den foreliggende sak når det gjelder forholdet til odelsloven §1. Det vises også til [[Rt-1980-585]] samt til Kragerø herredsretts dom inntatt i RG-1984-1. I den sistnevnte saken ble eiendommen godtatt som jordbruksjord selv om det var tale om en eng som hadde vært ute av bruk i 27 år. Den ankende part vil dernest påberope seg den avtale som ble inngått mellom arvingene etter Anders Bjelkvik, far til Ragnar Bjelkvik. Denne avtalen er et selvstendig grunnlag for at den ankende part kan kreve eiendommen utlagt til seg. Eventuelt kan erklæringen ses i sammenheng med skifteloven §61 annet ledd. Avtalen, som er kalt erklæring, ble først håndskrevet da arvingene etter Anders Bjelkvik var samlet etter hans død i 1970. Ragnar Bjelkvik fikk erklæringen maskinskrevet på Fossing Tresliperi hvor han arbeidet. Det anføres at det er tilstrekkelige beviser i saken til at man kan legge til grunn at det virkelig var en avtale mellom arvingene, selv om den erklæring man i dag har ikke er undertegnet. Arvingene var enige om at Ragnar Bjelkvik skulle få overta eiendommen med alt innbo og løsøre for en rimelig pris. Erklæringen ble fulgt opp både for så vidt som innbo og løsøre ble stående i huset og ikke delt mellom arvingene, samt at prisen er den som ble angitt i erklæringen. Ragnar skulle betale kr 20000,-, samt at han hadde kr 12000,- til gode, jfr. erklæringens punkt 5. Den samlede salgssum var således kr 32000,-. Indeksregulert blir dette kr 162000,- på det tidspunkt da skiftetaksten ble holdt, og dette beløpet er under halvparten av takstsummen. Til gjengjeld for dette gikk Ragnar med på at eiendommen skulle bli i familien i rett nedstigende linje, samtidig som hans hustru Ingeborg ble sikret borett for sin levetid. En slik avtale var også naturlig. Eiendommen hadde vært i slekten i nesten 100 år, og Ragnars søsken var alle oppvokst på eiendommen og hadde hjulpet faren med driften av den, etter at han tidlig ble enkemann. Ragnar og Ingeborg Bjelkvik hadde ingen felles barn. Ingeborg Bjelkvik har forklart at Ragnar fortalte henne om erklæringen etter at arvingene hadde satt den opp. Det gikk ganske lang tid før Mimmi Mostad ville skrive under, men hun skrev under til slutt. Ingeborg Bjelkvik har gitt uttrykk for at hun syntes innholdet av erklæringen var greit. Ragnar Bjelkvik kontaktet advokat Røegh i Kragerø for at han skulle ordne med eiendomsoverdragelsen. Man vet at advokat Røegh sendte skjøte og kontrakt til Ragnar den 2. oktober 1970 for at han skulle sørge for undertegning av dokumentene. Kontrakten i undertegnet stand har man imidlertid ikke funnet. Det anføres at Ragnar Bjelkvik må bære risikoen for at den er blitt borte. Spørsmålet er dernest hvilken virkning en slik avtale om løsningsrett har. Det vises her til Austenå: Løsningsrett (1976) side 249 og 289, og særlig side 293-295. Klausulen om løsningsrett for etterkommerne etter Anders Bjelkvik var tenkt å ha virkning ved Ragnars død, i og med at man regulerte denne situasjonen ved å bestemme at Ingeborg skulle ha rett til å bo på eiendommen. Ragnar Bjelkvik aksepterte denne løsningsretten da han overtok eiendommen. Atter subsidiært vil den ankende part hevde at hun kan kreve eiendommen utlagt med hjemmel direkte i skifteloven. Gjenlevende ektefelles rett er regulert av skifteloven §63 annet ledd annet punktum, som gjelder felles boligeiendom som har vært brukt også til ervervsvirksomhet eller andre formål. Det erkjennes at eiendommens hovedsaklige formål har vært å tjene som ektefellenes felles bolig, men det anføres at de øvrige loddeiere har rimelig grunn til å motsette seg gjenlevendes utleggsrett. Det vises her til den tidligere nevnte erklæring, samt at eiendommen har vært i slekten i henimot 100 år. Videre vises tl at Ingeborg Bjelkvik har flyttet fra eiendommen for to år siden. Det må anses lite realistisk at hun vil flytte tilbake. Hun har forklart at hun ikke vil bo der alene og har tenkt å få noen til å bo sammen med seg. Dette kunne hun imidlertid like gjerne ha gjort i de to årene som er gått. Videre vises til skifteloven §63 tredje ledd, hvor det fremgår at §63 annet ledd også gjelder eiendommer som er underlagt odelsrett. Selv om retten skulle komme til at det ikke er odel på eiendommen, kan den ankende part kreve eiendommen utlagt etter §61 annet ledd. Det er gode grunner som taler for at hun får eiendommen utlagt til seg, og ankemotparten har ikke rimelig grunn til å motsette seg dette. Det vises her også til at hun er sikret borett så lenge hun lever. Den ankende part har nedlagt slik påstand: "1. Eiendommen Bjelkvik gnr. 18 bnr. 7 i Kragerø utlegges Mimmi Mostad til skiftetakst/odelstakst etter Ragnar Bjelkvik, med borett for Ingeborg Bjelkvik så lenge hun ønsker det frem til sin død. 2. Den ankende part tilkjennes saksomkostninger for herreds- og lagmannsrett." Ingeborg Bjelkvik ved advokat Mo har i hovedtrekk anført: Utgangspunktet i saken er skifteloven §63, som gir en klar rett for gjenlevende ektefelle til å få utlagt felles boligeiendom. Dette nektes bare dersom det er åpenbart urimelig, og det skal mye til. For skifteretten var det ikke spørsmål om odelsrett til eiendommen. Ankemotparten har godtatt at dette tas med i saken for lagmannsretten. Det vises til skifteloven §63 tredje ledd. Gjenlevende ektefelle står like sterkt selv om det er tale om odelseiendom. Ankemotparten vil bestride at eiendommen Bjelkvik i dag er odelseiendom. Den tilfredsstiller ikke arealkravene i odelsloven §2, da det ikke er 5 dekar jordbruksareal. Det vises Ot.prp. nr. 59 (1972-73) og Rygg og Skarpnes' kommentar til odelsloven side 20. Det fremgår her at jord som må dreneres eller ryddes før den kan tas i bruk til landbruksproduksjon, ikke regnes som jordbruksareal. Tidligere har det vært spredte teiger som har vært dyrket, men de er nå så gjengrodd at fullstendig rydding er nødvendig for å ta dem i bruk som jordbruksareal. Det vises til Agder lagmannsretts dom av 19. oktober 1994, Agder lagmannsretts dom av 26.5.1994, Frostating lagmannsretts dom av 15. desember 1994 og [[Rt-1990-325]], særlig side 329 og 330. Subsidiært, dersom retten kommer til at eiendommen har mellom 5 og 10 dekar jordbruksareal, bestrides det at eiendommen har tilstrekkelig annet areal og retter til at den produksjonsmessige verdi tilsvarer minst 10 dekar jordbruksareal, jfr. odelsloven §2. Det må her tas i betraktning at dersom man vurderer de tilgrodde teigene som jordbruksareal, forutsetter dette hugging av skogen, slik at skogarealet blir mindre. Noe annet areal har eiendommen ikke, og heller ikke særlige rettigheter. Det bestrides at fiske er aktuelt annet enn som rent hobbyfiske. For øvrig er sjøfiske en allemannsrett som hvem som helst kan bedrive. Turisme måtte eventuelt ses i tilknytning til jordbruksvirksomheten, men reguleringsplanen og kystsoneplan for Oslofjorden viser at dette ikke er aktuelt i dette området. Eiendommen er i virkeligheten en boligeiendom med en stor kjøkkenhage. Videre anføres at landbruksdrift ikke lenger er en aktuell utnyttelse av eiendommen, jfr. odelsloven §1. Det vises her til at jordbruksdrift vil kreve betydelig investeringer. Eiendommen har dårlig adkomst, og de teiger som eventuelt kan brukes til landbruksdrift, har en uhensiktsmessig plassering, samt en topografi som gjør dyrking lite hensiktsmessig. Når det gjelder Kragerø herredsretts dom inntatt i RG-1984-1, vises til at dette var en vesentlig større eiendom med større muligheter, og den ble likevel ansett å være et tvilstilfelle. For øvrig vises til RG-1986-502, hvor man så bort fra eiendommens strandlinje og mulighet for småbåthavn, da dette ikke hadde noe mer jordbruksdrift å gjøre. Konklusjonen blir at Bjelkvik i dag ikke er odelseiendom. Skifteloven §63 annet ledd fastsetter den klare hovedregel om naturalutlegg til gjenlevende ektefelle av felles bolig. Det anføres at Bjelkvik utelukkende var en boligeiendom, og at den ikke tjente noen andre formål. Dette gjelder selv om retten skulle anse Bjelkvik som odelseiendom, fordi det avgjørende må være den bruk man har gjort av eiendommen. Når det gjelder skifteloven §63 annet ledd, vises til Lødrup: Materiell skifterett side 165. For øvrig finnes det lite rettspraksis. Det vises til [[Rt-1985-1291]] og [[Rt-1982-149]]. Det vil ikke være åpenbart urimelig at eiendommen blir utlagt til Ingeborg Bjelkvik. Det har vært hennes hjem i 35 år. Det bør ikke tas hensyn til at hun i dag er en eldre dame på 78 år, og at motparten har innrømmet henne borett for resten av levetiden. Det er noe annet å eie eiendommen enn å ha borett. Hun må eie eiendommen for å kunne foreta nødvendig oppussing, og for å kunne velge hvem hun vil bo sammen med der. Den ankende part har påberopt seg skifteloven §61 annet ledd. Loddeiers rett etter denne bestemmelse må imidlertid stå tilbake for gjenlevende ektefelles rett. Det vises til Lødrup: Materiell skifterett side 197 og side 198. Bestemmelsen i §61 annet ledd er en unntaksregel som må brukes med forsiktighet. Selv om Mimmi Mostad kan ha gode grunner for å kreve eiendommen utlagt til seg, blir det et spørsmål om Ingeborg Bjelkvik har grunn til å motsette seg dette, og det har hun. Det er ikke avgjørende at eiendommen er forholdsvis stor. Mimmi Mostad har ikke bodd på eiendommen etter 1951, og har ikke så stor tilknytning til den etter den tid. Hennes datter, som det er meningen eventuelt skal overta eiendommen etter Mostad, har heller ikke særlig tilknytning til den. Etter §61 annet ledd må det godtgjøres mer enn interesseovervekt for at en loddeier skal kunne kreve en eiendom utlagt til seg. Det vises til [[Rt-1978-1513]], særlig side 1517. Når det gjelder erklæringen, vises til at det ikke foreligger noen underskrevet erklæring. Heller ikke er den tinglyst. Ingeborg Bjelkvik har forklart at hun aldri har sett den håndskrevne erklæring som skal ha blitt satt opp. Den maskinskrevne erklæringen er ikke underskrevet. Risikoen for at avtalen eksisterer, må påhvile den som vil ha eiendommen utlagt med hjemmel i erklæringen. Videre vises til at eiendommen i 1970 ble ansett som odelseiendom, og at Ragnar Bjelkvik som den best odelsberettigede hadde rett til å overta den. Ellers anføres at Ragnar Bjelkvik ikke har gitt uttrykk for at det var klart hva som skulle skje med eiendommen etter hans død. Subsidiært, dersom retten skulle komme til at det ble inngått en avtale mellom Ragnar og hans søsken i forbindelse med at Ragnar overtok eiendommen, anføres at dette i forhold til Ragnar Bjekvik var en dødsdisposisjon som krevde testamentsform. For øvrig kan retten etter §63 ikke fratas en ektefelle ved testament. Det vises til Lødrup: Materiell skifterett side 168. En ektefelle må også samtykke til disposisjoner over felles bolig. Selv om Ingeborg kjente til erklæringen, og syntes den var grei, ble hun aldri spurt om hun aksepterte den. Man kan ikke si at eiendommen er påheftet en løsningsrett. Dertil er det for stor uklarhet om erklæringen. Ankemotparten har nedlagt slik påstand: "1. Kragerø skifteretts dom av 8. juli 1994 stadfestes. 2. Mimmi Mostad dømmes til å betale sakens omkostninger for lagmannsretten." Lagmannsretten skal bemerke: Mimmi Mostad har prinsipalt krevd eiendommen Bjelkvik utlagt til seg på skifte i medhold av skifteloven §62, idet hun hevder at Bjelkvik er odelseiendom. Lagmannsretten finner det ikke nødvendig for å avgjøre tvisten mellom partene å ta stilling til hvorvidt Bjelkvik er odelseiendom. Ettersom begge parter har lagt saken opp slik at de har brukt mye tid på å prosedere spørsmålet om odelsrett, og har gitt uttrykk for at de ønsker at retten tar stilling til dette, har lagmannsretten behandlet spørsmålet. Lagmannsretten er kommet til at eiendommen i dag ikke er odlingsjord. En eiendom der jordbruksarealet er under 5 dekar, er ifølge odelsloven §2 annet ledd aldri odlingsjord. Jordbruksareal er i forarbeidene til loven definert som "fulldyrka og overflatedyrka jord, samt anna jord som utan vidare kultivering er skikka til slåtteng eller kulturbeite". Jord som må dreneres eller ryddes før den kan i bruk til landbruksproduksjon, regnes derimot ikke som jordbruksareal. Det vises til Rygg og Skarpnes: Odelsloven med kommentarer side 20. Retten legger til grunn at det på Bjelkvik tidligere har vært et jordbruksareal på et sted mellom 5 og 10 dekar. Størstedelen av arealet er nå tilgrodd med kratt og til dels høye trær. Etter det opplyste ble noe av det tilgrodde areal dyrket frem mot midten av 80-tallet, mens en del av det ikke har vært dyrket de siste 20 til 30 år. Dersom arealet igjen skulle tas i bruk som jordbruksareal, ville det nærmest få karakter av nydyrking. Etter rettens syn er en slik utvikling lite tenkelig ut fra eiendommens beliggenhet og arronderingen av de dyrkbare arealer. Retten slutter seg for så vidt til det syn de sakkyndige vitner Tveitereid og Rønningen ga uttrykk for som vitner i lagmannsretten. Etter dette kommer odelsloven §62 ikke til anvendelse. Lagmannsretten er imidlertid kommet til at Mimmi Mostad på annet grunnlag kan kreve å overta eiendommen. Retten finner det således godtgjort at da Anders Bjelkvik døde i 1970, ble hans arvinger enige om å overdra eiendommen til Ragnar Bjelkvik på de vilkår som fremgår av den maskinskrevne erklæring som er fremlagt i saken. Både sakens parter og de vitner som har forklart seg om spørsmålet, er enige om at arvingene etter Anders Bjelkvik satt sammen og diskuterte overdragelse av eiendommen til Ragnar. De ble enige om at han skulle overta ikke bare selve eiendommen, men også alt innbo og løsøre, det var diskusjon om prisen, og de var enige om at eiendommen etter Ragnar Bjelkviks død skulle holdes i familien, likevel slik at Ragnar Bjelkviks ektefelle Ingeborg ble sikret borett så lenge hun levde. Mimmi Mostad har forklart at det var en viss uenighet om den pris som skulle betales ved overtagelse etter Ragnars død - de andre arvingene ville ha rett til å kjøpe eiendommen tilbake for den samme sum som Ragnar hadde betalt for den, men Ragnar ønsket ikke dette, og den erklæring som er fremlagt inneholder heller ikke noe om dette. Ingeborg Bjelkvik var ikke til stede da arvingene diskuterte og ble enige om betingelsene for overdragelse til Ragnar, men hun har forklart at han orienterte henne om innholdet. Hun har også forklart at hun syntes innholdet av erklæringen var greit for hennes del. Det er ikke funnet noe undertegnet eksemplar av erklæringen. Ragnar Bjelkvik kontaktet advokat Røegh i Kragerø for at han skulle ordne med overdragelsen, og den fremlagte korrespondanse mellom Ragnar Bjelkvik og Røegh synes å tyde på at Røegh satte opp så vel skjøte som kjøpekontrakt, hvor det må antas at de nærmere vilkår for overdragelsen var tatt inn. Hvorvidt arvingene undertegnet erklæringen eller en tilsvarende kontrakt, som senere er kommet bort, eller bare undertegnet skjøtet, kan man ikke vite noe sikkert om. Alle som har forklart seg for lagmannsretten om spørsmålet, synes imidlertid å være av den oppfatning at det som står i erklæringen, var det som arvingene etter Anders Bjelkvik ble enige om. Dette gjelder også Ingeborg Bjelkvik. Hun har forklart at Ragnar orienterte henne om erklæringens innhold, og han sa aldri noe om at avtalen mellom arvingene likevel ikke ble noe av. Hun må åpenbart ha gått ut fra at erklæringen skulle legges til grunn, og retten ser det slik at erklæringen gir uttrykk for det arvingene avtalte om overdragelsen av eiendommen til Ragnar Bjelkvik. Retten finner den avtale som ble inngått meget naturlig ut fra forholdene. Fra ankemotpartens side har det vært anført at Bjelkvik i 1970 måtte anses som en odelseiendom, og at Ragnar som den best odelsberettigede derfor hadde krav på å få overta eiendommen. Det var derfor ingen grunn for ham til å gå med på spesielle vilkår for overdragelsen. Retten vil imidlertid bemerke at Ragnar for det første ikke hadde krav på å få overta alt innbo og løsøre i tillegg til eiendommen. Dertil kommer at den pris som ble fastsatt var meget rimelig. Til gjengjeld for at Ragnar fikk eiendommen på spesielt gunstige vilkår økonomisk, ønsket de øvrige arvinger å betinge seg at eiendommen skulle bli i familien. Dette synes også naturlig. I 1970 var det klart at Ragnar og Ingeborg Bjelkvik ikke ville få noen felles barn. Hun ble sikret borett på eiendommen for sin levetid, men arvingene etter Anders ønsket å sikre seg mot at eiendommen etter hennes død skulle gå til hennes livsarvinger. Lagmannsretten ser det dermed slik at Ragnar Bjelkvik overtok eiendommen med en løsningsrett for arvingene etter Anders Bjelkvik, som ville bli utløst ved Ragnar Bjelkviks død. Dette er ikke tinglyst som noen heftelse på eiendommen, men det er uten betydning i forhold til Ingeborg Bjelkvik, som var fullt informert om innholdet av erklæringen. Ankemotparten har anført at Ragnar Bjelkvik ikke kunne inngå en slik avtale som erklæringen gir uttrykk for uten uttrykkelig samtykke fra hustruen, da dette innebar at han disponerte over den felles bolig. Forholdet er imidlertid at han ved den avtale som ble inngått, ikke disponerte over noe han eide. Erklæringens innhold må derimot ses som vilkår for hans erverv av eiendommen. Av samme grunn finner retten det heller ikke nødvendig at erklæringen tilfredsstiller formkravene for dødsdisposisjoner. Da Ragnar ble eier av Bjelkvik, var det på de vilkår erklæringen fastsetter. Etter rettens syn er det klart at den løsningsrett for Anders Bjelkviks arvinger som ble fastsatt ved overdragelsen av Bjelkvik til Ragnar, også kan gjøres gjeldende overfor hans gjenlevende ektefelle på skifte. Det vises her til at erklæringen regulerer nettopp dette tilfelle ved å fastsette at hustruen skulle ha borett så lenge hun levde, dersom hun overlevde sin mann. Hennes uttaksrett etter skifteloven §63 må stå tilbake for løsningsretten. Ragnar Bjelkvik brakte eiendommen inn i boet med den begrensning klausulen innebærer, og dette må respekteres av gjenlevende. Det vises til Austenå: Løsningsrettigheter side 295. Erklæringen regulerer ikke forholdet mellom Anders Bjelkviks arvinger med hensyn til hvem som skal ha førsteretten til å overta eiendommen. Det er imidlertid opplyst at de berettigede alle er enige om at Mimmi Mostad får eiendommen. Den ankende part har nedlagt påstand om at eiendommen utlegges til Mimmi Mostad til skiftetaskt/odelstakst. Som det fremgår ovenfor, er retten kommet til at Bjelkvik ikke lenger er odelseiendom. Retten finner det ikke riktig i domsslutningen å ta noe bestemt standpunkt til den pris som skal betales for eiendommen. Erklæringen sier ikke noe om dette. Etter rettens syn må den mest naturlig forstås slik at den som vil benytte seg av løsningsretten, må betale en pris som svarer til eiendommens omsetningsverdi. En skiftetakst skal bygge på omsetningsverdi, og partene synes å være enige om at den skiftetakst som er holdt gir uttrykk for eiendommens reelle verdi. Retten finner det likevel ikke riktig å ta dette med i domsslutningen ettersom Mimmi Mostad får eiendommen utlagt i medhold av den løsningsrett som ble avtalt ved overdragelsen til Ragnar, og ikke i medhold av skifteloven regler. Anken har ført frem, og saksomkostningsspørsmålet blir å avgjøre etter reglene i tvistemålsloven §180 annet ledd, jfr. §172. Retten finner at unntaksregelen i tvistemålsloven §172 annet ledd bør komme til anvendelse, da saken har budt på tvil, særlig fordi det ikke foreligger noe undertegnet eksemplar av erklæringen. Dommen er enstemmig. Domsslutning: 1. Eiendommen Bjelkvik gnr. 18 bnr. 7 i Kragerø utlegges til Mimmi Mostad, med borett for Ingeborg Bjelkvik så lenge hun ønsker det frem til sin død. 2. Saksomkostninger tilkjennes verken for skifteretten eller lagmannsretten. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
