Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Saken gjelder krav om tilbakebetaling av kr 145.517.532,28 som Christiania Bank og Kreditkasse (CBK) utbetalte til de ankende parter på forfallsdag for et sertifikatlån opptatt av Fearnley & Eger AS. Fearnley & Egers hovedaktiviteter var rederivirksomhet og investeringer i finansaktiver. Ved stevning til Oslo byrett av 10. januar 1992 reiste CBK sak med krav om tilbakebetaling mot Oslobanken AS, Norske Liv, Elcon Finans AS, Orkla AS og Karstein Gjersvik. Ved kjennelse av 26. juni 1992 ble saken hevet for Norske Livs vedkommende i henhold til felles begjæring fra partene. Ved prosesskrift til Oslo byrett av 30. desember 1992 utvidet CBK saken, idet også Forenede Liv Livs- og Pensjonsforsikring AS, Forenede Skadeforsikring AS, Sparebanken Rogaland, Totens Sparebank, Skadeforsikringsselskapet Vesta AS og Lærdal Finans AS ble saksøkt. Etterat byrettens dom ble avsagt, har flere av de saksøkte endret navn, jf nedenfor. Oslo byrett avsa 21. mars 1994 dom med slik domsslutning: 1. Oslobanken AS dømmes til å betale til Christiania Bank og Kreditkasse kr 33.209.178,08 med tillegg av 18% rente fra 10. februar 1992 til 31. desember 1993 og 12% rente fra 1. januar 1994 til betaling skjer. 2. Elcon Finans AS dømmes til å betale til Christiania Bank og Kreditkasse kr 11.069.726,02 med tillegg av 18% rente fra 10. februar 1992 til 31. desember 1993 og 12% rente fra 1. januar 1994 til betaling skjer. 3. Nora Industrier AS dømmes til å betale til Christiania Bank og Kreditkasse kr 11.069.726,02 med tillegg av 18% rente fra 10. februar 1992 til 31. desember 1993 og 12% rente fra 1. januar 1994 til betaling skjer. 4. Karstein Gjersvik dømmes til å betale til Christiania Bank og Kreditkasse kr 11.069.726,02 med tillegg av 18% rente fra 10. februar 1992 til 31. desember 1993 og 12% rente fra 1. januar 1994 til betaling skjer. 5. Forenede Liv Livs- og Pensjonsforsikring AS dømmes til å betale til Christiania Bank og Kreditkasse kr 11.069.726,02 med tillegg av 18% rente fra 10. februar 1992 til 31. desember 1993 og 12% rente fra 1. januar 1994 til betaling skjer. 6. Forenede Skadeforsikring AS dømmes til å betale til Christiania Bank og Kreditkasse kr 5.534.863,01 med tillegg av 18% rente fra 10. februar 1992 til 31. desember 1993 og 12% rente fra 1. januar 1994 til betaling skjer. 7. Sparebanken Rogaland dømmes til å betale til Christiania Bank og Kreditkasse kr 22.139.452,05 med tillegg av 18% rente fra 10. februar 1992 til 31. desember 1993 og 12% rente fra 1. januar 1994 til betaling skjer. 8. Totens Sparebank dømmes til å betale til Christiania Bank og Kreditkasse kr 11.069.726,02 med tillegg av 18% rente fra 10. februar 1992 til 31. desember 1993 og 12% rente fra 1. januar 1994 til betaling skjer. 9. Skadeforsikringsselskapet Vesta AS dømmes til å betale til Christiania Bank og Kreditkasse kr 22.139.452,05 med tillegg av 18% rente fra 10. februar 1992 til 31. desember 1993 og 12% rente fra 1. januar 1994 til betaling skjer. 10. Lærdal Finans AS dømmes til å betale til Christiania Bank og Kreditkasse kr 11.069.726,02 med tillegg av 18% rente fra 10. februar 1992 til 31. desember 1993 og 12% rente fra 1. januar 1994 til betaling skjer. 11. Oslobanken AS, Elcon Finans AS, Nora Industrier AS, Karstein Gjersvik, Forenede Livs- og Pensjonsforsikring AS, Forenede Skadeforsikring AS, Sparebanken Rogaland, Totens Sparebank, Skadeforsikringsselskapet Vesta AS og Lærdal Finans AS dømmes in solidum til å erstatte Christiania Bank og Kreditkasse kr 267.632,- tohundreogsekstisjutusensekshundreogtrettitokroner- i saksomkostninger. 12. Oppfyllelsesfristen for de forannevnte poster er 14 -fjorten- dager etter forkynnelsen av denne dom. Samtlige saksøkte for byretten (unntatt Norske Liv) har i rett tid påanket byrettens dom. Av de ankende parter har Karstein Gjersvik anket separat. CBK har tatt til motmæle. Lagmannsretten har forenet ankesakene til felles behandling. Forut for ankeforhandlingen har følgende ankende parter skiftet navn: Gjensidige Bank Finans AS (tidl. Elcon Finans AS) Orkla ASA (tidl. Orkla AS) Gjensidige Livsforsikring (tidl. Forenede Liv Livs- og Pensjonsforsikring AS) Forenede-Gruppen AS (tidl. Forenede Skadeforsikring AS) Vesta Forsikring AS (tidl. Skadeforsikringsselskapet Vesta AS) Ankeforhandling ble holdt i Oslo tinghus i dagene 16. til 22. april 1996. Karstein Gjersvik møtte og avga forklaring. Det ble avhørt 11 vitner. Hva som ble dokumentert, fremgår av rettsboken. De ankende parter har for lagmannsretten nedlagt slik påstand: I sak 94-01442 A: De ankende parter frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett. I sak 94-01443 A: 1. Karstein Gjersvik frifinnes. 2. Karstein Gjersvik tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett. Ankemotparten har for lagmannsretten nedlagt slik påstand: I. Tilbakesøkningskrav 1. Oslobanken AS dømmes til å betale til Christiania Bank og Kreditkasse kr 32.159.409,07 med tillegg av 18% rente fra 10. februar 1992 til 31. desember 1993 og 12% rente fra 1. januar 1994 til 29. august 1994 av kr 33.209.178,08 og 12% rente fra 30. august 1994 til betaling skjer av kr 32.159.409,07. 2. Gjensidige Bank Finans AS dømmes til å betale til Christiania Bank og Kreditkasse kr 10.719.803,02 med tillegg av 18% rente fra 10. februar 1992 til 31. desember 1993 og 12% rente fra 1. januar 1994 til 29. august 1994 av kr 11.069.726,02 og 12% rente fra 30. august 1994 til betaling skjer av kr 10.719.803,02. 3. Orkla ASA dømmes til å betale til Christiania Bank og Kreditkasse kr 10.719.803,02 med tillegg av 18% rente fra 10. februar 1992 til 31. desember 1993 og 12% rente fra 1. januar 1994 til 29. august 1994 av kr 11.069.726,02 og 12% rente fra 30. august 1994 til betaling skjer av kr 10.719.803,02. 4. Gjensidige Livsforsikring dømmes til å betale til Christiania Bank og Kreditkasse kr 10.719.803,02 med tillegg av 18% rente fra 10. februar 1992 til 31. desember 1993 og 12% rente fra 1. januar 1994 til 29. august 1994 av kr 11.069.726,02 og 12% rente fra 30. august 1994 til betaling skjer av kr 10.719.803,02. 5. Forenede-Gruppen AS dømmes til å betale til Christiania Bank og Kreditkasse kr 5.359.901,51 med tillegg av 18% rente fra 10. februar 1992 til 31. desember 1993 og 12% rente fra 1. januar 1994 til 29. august 1994 av kr 5.534.863,01 og 12% rente fra 30. august 1994 til betaling skjer av kr 5.359.901,51. 6. Sparebanken Rogaland dømmes til å betale til Christiania Bank og Kreditkasse kr 21.439.606,04 med tillegg av 18% rente fra 10. februar 1992 til 31. desember 1993 og 12% rente fra 1. januar 1994 til 29. august 1994 av kr 22.139.452,05 og 12% rente fra 30. august 1994 til betaling skjer av kr 21.439.606,04. 7. Totens Sparebank dømmes til å betale til Christiania Bank og Kreditkasse kr 10.719.803,02 med tillegg av 18% rente fra 10. februar 1992 til 31. desember 1993 og 12% rente fra 1. januar 1994 til 29. august 1994 av kr 11.069.726,02 og 12% rente fra 30. august 1994 til betaling skjer av kr 10.719.803,02. 8. Lærdal Finans AS dømmes til å betale til Christiania Bank og Kreditkasse kr 10.719.803,02 med tillegg av 18% rente fra 10. februar 1992 til 31. desember 1993 og 12% rente fra 1. januar 1994 til 29. august 1994 av kr 11.069.726,02 og 12% rente fra 30. august 1994 til betaling skjer av kr 10.719.803,02. 9. Vesta Forsikring AS dømmes til å betale til Christiania Bank og Kreditkasse kr 21.439.606,04 med tillegg av 18% rente fra 10. februar 1992 til 31. desember 1993 og 12% rente fra 1. januar 1994 til 29. august 1994 av kr 22.139.452,05 og 12% rente fra 30. august 1994 til betaling skjer av kr 21.439.606,04. 10. Karstein Gjersvik dømmes til å betale til Christiania Bank og Kreditkasse kr 10.719.803,02 med tillegg av 18% rente fra 10. februar 1992 til 31. desember 1993 og 12% rente fra 1. januar 1994 til 29. august 1994 av kr 11.069.726,02 og 12% rente fra 30. august 1994 til betaling skjer av kr 10.719.803,02. II. Saksomkostninger De ankende parter dømmes til in solidum å betale Christiania Bank og Kreditkasse saksomkostninger for byrett og lagmannsrett. De ankende parter har gjort gjeldende i det vesentlige de samme anførsler som for byretten og har for lagmannsretten fremhevet: Gjelden ble innfridd på forfallstidspunktet, og betalingen ble generert av CBK som debetbank gjennom Verdipapirsentralen (VPS) og Bankenes Betalingssentral (BBS). CBKs såkalte oppgjørskonto var ved etablering av sertifikatlånet innmeldt til VPS for belastning ved tilbakebetaling av lånet. Utbetalingen skjedde med hensikt fra CBKs side, idet det ikke ble gitt noen stoppordre innen kl. 12.00 den 7. februar 1991 og heller ikke foretatt noen oppfølging etter samme tidspunkt. Utbetalingen var forårsaket av en feil som banken hadde risiko og ansvar for. Det var uaktsomt av bankens saksbehandler ikke å foreta grundige undersøkelser om hvorvidt dekning forelå før han tok avgjørelsen om å la utbetalingsprosessen gå sin gang. Det bestrides at finansdirektør Gunnar Henriksen hos Fearnley & Eger sa til CBKs saksbehandler i telefonsamtale 7. februar 1991 at dekning for utbetalingen ville bli ordnet via Sundal Collier Montagu AS, som var tilrettelegger og betalingsagent for lånet. Han sa kun at han skulle ringe tilbake, hvilket han imidlertid ikke gjorde. Telefonsamtalen med Henriksen ga således ikke CBKs saksbehandler noe grunnlag for å la utbetalingsprosessen gå sin gang. Det var intet å bebreide betalingsmottagerne i forbindelse med at pengebeløpene ble overført. Betaling er foretatt når mottagerens bank aksepterer den, i praksis senest når beløpet posteres på mottagerens konto. Når en bank har utbetalt et beløp til dem som reelt har et krav på å få beløpet utbetalt, kan den således ikke etterpå ta pengene tilbake ved å belaste mottagernes konto i egen bank eller i andre banker. Oppgjørshensynet - hensynet til at en mottager skal kunne stole på at et mottatt oppgjør er korrekt - tilsier at banker ikke har noen "angrefrist" for å rette opp utbetalingsfeil som blir begått. Tilliten til betalingssystemer, spesielt interbanksystemet som bankene har utviklet for overføringer seg imellom, ville bli alvorlig svekket hvis noe slikt som en angrefrist skulle kunne gjøres gjeldende. CBKs krav på tilbakebetaling må derfor være avskåret. Den lange tid som gikk fra CBKs utbetaling med forbehold om korreksjon til kravene om tilbakeføring ble gjort gjeldende ved søksmål, er også en selvstendig grunn til at CBKs tilbakesøkningskrav må anses tapt. Det vil virke sterkt urimelig å måtte betale tilbake så store beløp etter så lang tids passivitet. De ankende parter bestrider at de utbetalte beløp kan kreves tilbake i medhold av condictio indebitireglene. Det er ikke noe indebitum som er betalt. Betalingsmottagerne hadde krav på tilbakebetaling av det lån de hadde ydet, på den dag tilbakebetaling fant sted. Det var ikke kjent at Fearnley & Eger hadde likviditetsproblemer, således at de ankende parter var i god tro med hensyn til CBKs plikt til å betale dem ved forfall. Det vil derfor også av denne grunn være sterkt urimelig om de må levere fra seg betalingen igjen. Betalingsmottagerne har ikke fått noen utilsiktet og uventet berikelse. De har kun fått det beløp de hadde krav på, den dag kravet forfalt. Videre bestrides at ugyldighetsreglene i avtaleloven §33 og §36, re integraprinsippet i avtaleloven §39 eller at læren om bristende forutsetninger kan føre frem. Ankemotparten har gjort gjeldende i det vesentlige de samme anførsler som for byretten og har for lagmannsretten fremhevet: Låneforholdet besto mellom de ankende parter som långivere og Fearnley & Eger som låntager. Sertifikateierne tegnet andeler i et lån hvor det ikke var stilt noen sikkerhet for riktig tilbakebetaling, og de måtte realistisk forutsette at det kunne gå galt med tap som følge. Kredittrisikoen oppsto da lånet ble stilt til Fearnley & Egers disposisjon av de ankende parter, ikke i forbindelse med innfrielsen av sertifikatlånet. CBK hadde ingen befatning med etableringen av sertifikatlånet. Bankens oppdrag begrenset seg til å være kontofører i VPS-systemet - et oppdrag som egentlig tillå Sundal Collier Montagu, men som Sundal Collier Montagu engasjerte CBKs avdeling Verdipapirservice til å gjøre for seg. Fearnley & Eger hadde gjennom lengre tid anstrengt likviditet. Rederiets økonomiske problemer ble forsterket gjennom det generelle verdifall høsten 1990. Fra årsskiftet 1990/1991 var likviditetssituasjonen kritisk, og Sundal Collier Montagu var fra da av klar over at det knyttet seg betydelig usikkerhet til innfrielsen av sertifikatlånet. CBK var gjennom sin Shippingavdeling betydelig långiver til Fearnley & Eger og hadde gjennom lengre tid forsøkt å trappe ned bankens engasjement i rederiet. På et møte 5. februar 1991 avslo CBK å bidra ytterligere ved blant annet ikke å stille midler til disposisjon for innløsning av sertifikatlånet. Sundal Collier Montagu hadde en betydelig økonomisk og renommémessig egeninteresse knyttet til innfrielsen av sertifikatlånet. Til tross for Fearnley & Egers og Sundal Collier Montagus kunnskap fikk saksbehandleren i CBKs avdeling Verdipapirservice ingen indikasjon på at inndekningen var usikker. CBKs Shippingavdeling, som håndterte CBKs utlån til Fearnley & Eger, var på sin side ikke kjent med at banken var kontofører for Fearnley & Egers sertifikatlån.Unnlatelsen av å stanse tilbakebetaling av lånet ble besluttet av en underordnet saksbehandler i Verdipapirservice på egen hånd ut fra den feilaktige forutsetning at inndekning av sertifikatlånet ville finne sted på forfallsdag. Saksbehandleren var ikke kjent med at Fearnley & Eger var lånekunde i banken. Det var i tråd med korrekt bankpraksis at sensitiv kundeinformasjon ikke ble spredt til avdelinger som ikke hadde behov for slik kunnskap. Verdipapirservice hadde ikke noen kredittgivende funksjon. Overføringen av penger var ikke basert på noen kredittvurdering, og saksbehandleren hadde ingen fullmakt til å gi kreditt. Eierne av lånesertifikatene ble varslet, og den feilaktige overføring ble korrigert umiddelbart og før utløpet av forfallsfristen, som var ved slutten av kontortiden den dag varsling og tilbakeføring fant sted. Den etterfølgende rekreditering - tilbakeføring til långiverne - var foranlediget av disses pågang mot banken. Ved tilbakeføringen tok CBK forbehold om tilbakesøkning etter nærmere undersøkelser. Den feilaktige utbetaling kan søkes tilbake etter de ulovfestede regler om condictio indebiti. CBK har betalt ut noe som banken ikke var forpliktet til å utbetale, til mottagere som ikke var i god tro med hensyn til sin rett til å motta beløpene. Etter den avveining som rettspraksis og teori gir anvisning på, vil det virke sterkt urimelig om sertifikateierne skulle bli sittende med en tilfeldig berikelse på CBKs bekostning. CBK hadde plikt til å overføre i egenskap av betalingsformidler, men ikke i egenskap av skyldner. Forutsetningen var at nødvendig inndekning ville bli foretatt på forfallsdag. Det er ikke grunnlag i gjeldende rett for å avgrense læren om condictio indebiti mot denne situasjon. CBK traff ingen beslutning om å yte kreditt i forbindelse med innfrielsen. Unnlatelsen av å gi ordre om å stanse utbetalingen var en faktisk handling som ikke kan tolkes som et løfte om å yte kreditt enn si å ta en oppgjørsrisiko. Sundal Collier Montagu var også tillitsmann for sertifikateierne og hadde vidtgående fullmakter. Sertifikateierne kan ikke distansere seg fra låneavtalen i rettslig henseende, men må identifiseres med Sundal Collier Montagu uansett individuell kunnskap. Det samme gjelder med hensyn til de kritikkverdige forhold knyttet til Sundal Collier Montagus manglende varsling og unnlatelsen av å besvare saksbehandlerens henvendelser. Det bestrides at CBK har utvist slik passivitet i forhold til långiverne at tilbakesøkningskravet av den grunn skulle være gått tapt. Banken trengte den tiden som gikk til å avklare forholdet til Sundal Collier Montagu og til Fearnley & Eger, særlig fordi Fearnley & Eger kort etter åpnet gjeldsforhandlinger som gikk over i konkurs. Ugyldighetsreglene i avtaleloven §33 og §36 og læren om bristende forutsetninger utgjør alternative grunnlag for CBKs tilbakesøkningskrav. Det vil være i strid med redelighet og god tro om sertifikateierne får beholde pengene, og det vil virke klart urimelig om utbetalingen av pengebeløpene skulle være bindende for banken. Re integraprinsippet i avtaleloven §39 2. punktum anføres også som støtte for CBKs tilbakesøkningskrav. Lagmannsretten er kommet til det samme resultat som byretten og skal bemerke: Betegnelsen sertifikatlån brukes for lån opptatt av én debitor fra flere långivere samtidig, på samme lånevilkår og med løpetid på inntil ett år. De enkelte långivere kan yte lånebeløp av forskjellig størrelse. Tilsvarende lån med lengre løpetid kalles obligasjonslån. I praksis har det ofte vært slik at et forfalt sertifikatlån er blitt erstattet av et nytt sertifikatlån, slik at det ikke har funnet sted noen utbetaling til kreditorene på forfallsdag - såkalte rullerende lån. Långiverne betegnes ofte som sertifikateiere eller sertifikatinnehavere. Ved utstedelse blir et sertifikatlån registrert i VPS, som også registrerer de enkelte långivere og blant annet kreditorskifter i forbindelse med omsetning av lånesertifikater. Det utferdiges ikke noe lånedokument for lån som registreres i VPS. Ved forfall er det VPS som fremskaffer datagrunnlaget for automatisk overføring av hovedstol og renter til de enkelte sertifikateiere. Inngivelse av melding til VPS om nye lån og om overdragelse av sertifikater m.v. besørges av en kontofører (VPS-kontofører), som ifølge verdipapirsentralloven §3-1 må være en bank, et fondsmeglerforetak eller visse andre nærmere spesifiserte foretak. Fearnley & Eger opptok i mai 1990 et sertifikatlån med lånebeløp kr 150 mill. med løpetid til 8. februar 1991. Lånet avløste et tidligere sertifikatlån. De ankende parter var alle innehavere av sertifikater i det sist opptatte lån med forskjellige lånebeløp. Lånet var tilrettelagt og ble markedsført av Sundal Collier Montagu, som i låneprospektet også var angitt som betalingsagent. Som vedlegg til låneprospektet fulgte utskrift av Fearnley & Egers årsregnskap for 1988 og 1989. Sundal Collier Montagu distribuerte prospektet til faste kunder, som tegnet andeler muntlig, hvoretter Sundal Collier Montagu sendte tegnerne en skriftlig bekreftelse. Sundal Collier Montagu anmodet ved brev av 8. mai 1990 CBK ved bankens avdeling Verdipapirservice om å påta seg oppdraget som kontofører i VPS. CBK hadde også vært kontofører ved Fearnley & Egers foregående sertifikatlån. Det er opplyst for lagmannsretten at Sundal Collier Montagu selv ikke hadde den nødvendige ekspertise til å kunne ivareta kontoføreroppgaven, selv om Sundal Collier Montagu etter loven hadde adgang til også å inneha denne funksjon. CBK Verdipapirservice aksepterte anmodningen. Den dag sertifikattegnerne i henhold til prospektet skulle innbetale beløpene de hadde tegnet seg for, 10. mai 1990, ble det signert en låneavtale mellom Fearnley & Eger og Sundal Collier Montagu hvor Sundal Collier Montagu var betegnet både som "tilrettelegger" (for låntageren) og "tillitsmann" (for sertifikateierne). Denne lånekontrakt ble ikke distribuert til sertifikattegnerne. Lånekontrakten gjenga noen av de betingelser/forbehold som var inntatt i låneprospektet. Som tillitsmann skulle Sundal Collier Montagu i henhold til lånekontrakten blant annet kunne forhåndssamtykke i ombytte av verdipapirer i Fearnley & Egers beholdning av børsnoterte aksjer, ta imot informasjon fra Fearnley & Eger om enhver forandring i Fearnley & Egers finansielle situasjon som ville kunne forringe långivernes muligheter til å få tilbakebetalt sine lån, ta imot informasjon fra Fearnley & Eger om vesentlige endringer av sammensetningen av Fearnley & Egers portefølje av omløpsmidler, samt ta imot informasjon om begivenheter som representerte vesentlig mislighold av avtalen. Tillitsmannen kunne erklære lånet forfalt til tilbakebetaling hvis det ble misligholdt, og det var angitt at blant annet følgende forhold skulle regnes som mislighold: unnlatelse av å betale tilbake ved forfall, åpning av konkurs m.v. hos Fearnley & Eger, reduksjon av den samlede verdi av Fearnley & Egers omløpsmidler til mindre enn kr 259 mill., ytterligere sikkerhetsstillelse for eksisterende gjeld uten tillitsmannens samtykke, eller reduksjon av den verdijusterte egenkapital til mindre enn kr 700 mill. uten at det ble stilt ytterligere sikkerhet. Videre het det at tillitsmannen hadde fullmakt fra långiverne til å erklære lånet misligholdt etter eget skjønn. Långiverne kunne enkeltvis eller samlet bare påberope mislighold overfor Fearnley & Eger via tillitsmannen. Foruten det sertifikatlån saken gjelder, hadde Fearnley & Eger andre betydelige låneforpliktelser, blant annet overfor CBK. CBKs engasjement vedrørende Fearnley & Egers finansieringsbehov ble håndtert av bankens Shippingavdeling. Fearnley & Egers virksomhet var preget av sterk ekspansjon i 1989 - 1990 med økende finansieringsbehov til følge. Som følge av Gulfkrisen høsten 1990 sviktet flere av Fearnley & Egers forretningsområder, og selskapet fikk økende likviditetsproblemer. Rederiet forsøkte forskjellige løsninger for å skaffe kapital til veie. Sundal Collier Montagu var finansiell rådgiver for Fearnley & Eger, og også CBKs Shippingavdeling var sterkt engasjert i arbeidet. Det ble holdt en rekke møter om situasjonen i tiden straks etter årsskiftet 1990/1991. På et møte 5. februar 1991 mellom Fearnley & Eger, Sundal Collier Montagu og CBK avslo CBK å yte ytterligere lån til Fearnley & Eger, derunder å bistå Fearnley & Eger med innfrielsen av sertifikatlånet ved forfall den 8. februar 1991. Det ble avholdt ytterligere en rekke møter i dagene 5. - 7. februar 1991 med siktemål å få løst problemene i rederiet, spesielt med hensyn til innfrielsen av sertifikatlånet. Man fant imidlertid ingen løsning, og om kvelden 7. februar 1991 ble det konkludert med at Jan Petter Collier i Sundal Collier Montagu skulle ta telefonisk kontakt med sertifikateierne om morgenen på forfallsdagen fredag 8. februar 1991 og informere dem om at lånet ikke ville bli innfridd ved forfall. Saksbehandler Kåre Oppegård i CBKs avdeling Verdipapirservice visste intet om den virksomhet som hadde funnet sted for å løse Fearnley & Egers likviditetsproblemer forut for fredag 8. februar 1991. Hans oppgave var å sørge for gjennomføringen av tilbakebetalingen til sertifikateierne, og torsdag 7. februar 1991 begynte han å forberede det praktiske arbeide i denne forbindelse. Oppegård manglet opplysninger om hvilken konto som skulle belastes for de beløp som skulle utbetales til sertifikateierne, og han ringte derfor til Sundal Collier Montagu for å klarlegge dette. Der kom han i kontakt med finansanalytiker Bjørgulv Moe som henviste ham videre til finansdirektør Gunnar Henriksen hos Fearnley & Eger. Oppegård fikk så kontakt med Henriksen, og lagmannsretten legger etter bevisførselen til grunn at Henriksen svarte kort at han skulle ta forholdet opp med Sundal Collier Montagu som skulle ordne saken. Hverken Moe eller Henriksen sa eller antydet noe om at Fearnley & Eger hadde slike økonomiske problemer at det var lite sannsynlig at lånet ville bli innfridd ved forfall. Oppegård kjente som nevnt ikke til CBKs låneengasjement hos Fearnley & Eger og heller ikke til likviditetsproblemene i rederiet. Han hadde videre observert at Fearnley & Egers forrige sertifikatlån var blitt innfridd prikkfritt, og at Fearnley & Eger hadde opptatt et senere sertifikatlån som var blitt fulltegnet. Han tok det derfor for gitt at banken kunne foreta en normal inndekning hos rederiet på forfallsdag. Oppegård fant derfor heller ingen grunn til å gi VPS beskjed om å stanse innfrielsen av lånet - en beskjed som eventuelt måtte ha vært gitt til VPS om formiddagen 7. februar 1991. I løpet av ettermiddagen 7. februar 1991 og natten til 8. februar 1991 ble så lånebeløpene med tillegg av renter overført til sertifikateiernes bankkonti via BBS. Utbetalingene ble av VPS i henhold til generell avtale mellom VPS og CBK belastet CBKs oppgjørskonto i VPS. Om morgenen fredag 8. februar 1991 tok Oppegård påny kontakt med Moe hos Sundal Collier Montagu angående inndekning av den foretatte utbetaling. Oppegård fikk da informasjon om at det ikke fantes dekning for utbetalingen. Omtrent samtidig begynte Jan Petter Collier arbeidet med å informere sertifikateierne, som imidlertid kunne opplyse at tilbakebetalingen av lånet allerede var kommet inn på deres bankkonti. Noe senere samme dag mottok sertifikateierne telefax fra CBK som meddelte at beløpene var tilbakeført til banken. Tilbakeføring fant sted samtidig ved at de respektive sertifikateieres bankkonti ble belastet. Dette skjedde både for dem som hadde konto i CBK og for dem som hadde konto i andre banker. Kort etter protesterte flere av sertifikateierne pr. telefon og telefax til CBK mot tilbakeføringen. Også Sundal Collier Montagu protesterte mot tilbakeføringen i egenskap av tillitsmann for sertifikatinnehaverne. Mandag 11. februar 1991 besluttet CBK å godskrive sertifikateierne de samme beløp med valuta pr. 8. februar 1991. Samtidig sendte CBK sertifikateierne telefax hvor det blant annet het: Detaljene i saken vil imidlertid bli ytterligere gransket og det tas forbehold om å fremsette et tilbakesøkningskrav mot en eller flere av sertifikatinnehaverne dersom en nærmere vurdering av de fakta som fremkommer skulle tilsi det. Deretter krevet CBK ved brev av 14. februar 1991 Fearnley & Eger for det utbetalte beløp. Beløpet ble ikke betalt, og det ble åpnet gjeldsforhandlinger i Fearnley & Eger. Fearnley & Egers bo ble etter mislykkede gjeldsforhandlinger tatt under konkursbehandling, og CBK meldte kravet i boet. Ved avslutningen av bobehandlingen mottok CBK dividende av kravet. Påstandsbeløpene i ankesaken er justert i henhold til dividendeutbetalingen. Utover i 1991 ble det ført resultatløse forhandlinger mellom Sundal Collier Montagu, CBK og Fearnley & Egers bostyre, og CBK reiste tilbakesøkningssak mot de ankende parter den 10. januar og 30. desember 1992. Tilbakesøkningskravene fra CBK er i utgangspunktet basert på de alminnelige ulovfestede regler om condictio indebiti. Til dette har sertifikateierne prinsipalt gjort gjeldende at tilbakesøkning i medhold av condictio indebitireglene er avskåret på grunn av (i) oppgjørshensynet og (ii) etterfølgende passivitet fra CBKs side. Når det gjelder oppgjørshensynet, er det vist til at mottagere av penger som overføres via bank, har - især i forretningsforhold - et klart behov for å kunne stole på at mottatt betaling er endelig oppgjør. Et pålitelig betalingssystem forutsetter at betalingsformidlerens interne kontroll er tilstrekkelig effektiv til å hindre utbetaling når det ikke er dekning på debitors konto. Partene er uenige om hvilken vekt oppgjørshensynet skal ha. Hvis de ankende parters vektlegging av oppgjørshensynet skulle slå igjennom, vil det etter lagmannsrettens oppfatning innebære at den som mottar et oppgjør via bankoverføring, vil ha et vesentlig sterkere vern mot tilbakesøkningskrav enn den som mottar betaling på annen måte, f.eks. ved kontanter eller sjekk. Lagmannsretten kan ikke se at oppgjørshensynet kan føre så langt, og oppgjørshensynet kan derfor ikke ses å avskjære tilbakesøkningskravet mot de ankende parter. Dette hensyn kommer allikevel inn som ett av flere momenter ved den avveining som skal foretas etter reglene om condictio indebiti. Når det gjelder anførselen om passivitet, det vil si tidsforløpet fra bankens rekreditering av sertifikateiernes konti til stevning ble uttatt, viser lagmannsretten til at banken ved utbetalingen tok et klart forbehold om å komme tilbake til spørsmålet om tilbakesøkning. De ankende parter hadde rett nok et behov for rask avklaring, men CBK trengte noe tid for å avklare forholdet til Fearnley & Eger, og til Sundal Collier Montagu, samt til å vurdere holdbarheten av sitt tilbakesøkningskrav. Lagmannsretten finner at et tidsforbruk av disse grunner på ca 11 måneder ikke kan føre til at CBKs krav må anses avskåret eller tapt ved passivitet forsåvidt angår de ankende parter som var omfattet av den første stevningen. Denne gjaldt de parter som har verneting i Oslo. Etter kontakter mellom CBK og de øvrige sertifikateiere vedtok disse Oslo byrett som verneting, og ny stevning ble tatt ut 30. desember 1992. Heller ikke dette tidsforbruk kan føre til noe tap av tilbakesøkningskravene. Det vises i denne forbindelse til [[Rt-1985-290]] (294). Konklusjonen er at heller ikke de ankende parters anførsel om etterfølgende passivitet som frifinnelsesgrunn kan føre frem. Lagmannsretten behandler så spørsmålet om vilkårene for tilbakesøkning er oppfylt etter de alminnelige regler om condictio indebiti. Reglene om condictio indebiti går i hovedsak ut på at den som i villfarelse har ydet en ytelse, f.eks. betalt et pengebeløp, uten å være forpliktet til det, kan kreve beløpet tilbake fra mottageren selv om mottageren var i god tro med hensyn til sin rett til å motta beløpet, dersom det etter en konkret helhetsvurdering finnes rimelig å gi betaleren krav på tilbakebetaling. Det vises til [[Rt-1985-290]] (294) og [[Rt-1995-1641]] (1650), samt til Arnholm: Streiftog i obligasjonsretten, 1939 173 flg. Det som er på det rene, er at Fearnley & Eger ikke har betalt sin gjeld til sertifikateierne. Det oppgjør disse har fått, er kommet fra CBK, som har lagt ut av egne midler. CBK forutsatte ved utbetalingen at dekning ville innkomme fra Fearnley & Eger. Spørsmålet er først om CBK var forpliktet til å utbetale lånebeløp og renter til lånekreditorene. Da CBK påtok seg oppdraget som kontofører for Sundal Collier Montagu overfor VPS, var det underforstått at CBK også påtok seg å formidle den tilbakebetaling som var fastsatt i låneavtalen. Men dette innebar ikke noe løfte om kredittgivning fra bankens side overfor debitor ved innfrielse av lånet. CBKs plikt til å sørge for oppgjør forutsatte utvilsomt at det var dekning hos Fearnley & Eger for utbetalingen. Det vil med andre ord si at hvis det ikke var dekning, var CBK heller ikke forpliktet til å foreta noen utbetaling. Det som CBK gjorde, var altså å utbetale beløp som banken ikke var forpliktet til å utbetale. Man utbetalte det som i teorien betegnes som et indebitum. Da CBKs funksjonær Kåre Oppegård i avdelingen for Verdipapirservice gjorde sine undersøkelser den 7. februar 1991 og lot utbetalingsprosessen gå sin gang, tok han for gitt at det forelå dekning for de beløp som skulle utbetales. Han trodde således banken var forpliktet til å gjennomføre betalingsoppdraget. Noen forpliktelse forelå ikke, og på dette punkt var Oppegård derfor i villfarelse. Oppegårds, og dermed CBKs stilling i denne forbindelse må vurderes uavhengig av den kunnskap som Shippingavdelingen hos CBK hadde om likviditetsproblemene hos Fearnley & Eger. Sertifikateierne ble varslet om feilen og om at tilbakeføring ville bli foretatt bare få timer etterat beløpene var gått inn på deres konti. Enkelte sertifikateiere hadde ikke engang rukket å undersøke om beløpene var gått inn på konto. I den utstrekning sertifikateierne var i god tro med hensyn til de mottatte beløp, var den gode tro meget kortvarig - inntil noen få timer - og kan ikke tillegges vekt. Lagmannsretten legger i denne sammenheng til grunn at mottagerne ikke hadde rukket å innrette seg etter betalingen. At de som profesjonelle aktører med oppmerksomhet rettet mot sin likviditetsstyring kan ha lagt planer eller truffet avtaler om disponering av den forventede likviditetstilførsel, kan ikke ha noen avgjørende betydning. Etter dette foreligger det ingen omstendigheter som på avgjørende måte taler mot CBKs tilbakesøkningskrav. Oppgjørshensynet, og i den forbindelse bankens manglende påpasselighet, taler ut fra en rimelighetsvurdering riktignok mot å tillate tilbakesøkning, selv om Oppegård isolert sett neppe var noe å bebreide. Men sertifikateierne er allikevel nærmere til å bære tapet enn CBK, idet sertifikateierne ved tegningen av lånet hadde påtatt seg risikoen for Fearnley & Egers betalingsevne forsåvidt gjelder det beløp saken gjelder. Endelig taler også beløpets størrelse for at tilbakesøkning bør tillates. Lagmannsretten legger ingen vekt på at CBK i ettertid behandlet sitt krav mot Fearnley & Eger som følge av den feilaktige utbetaling som en del av CBKs totale engasjement i Fearnley & Eger. Det synes klart at når utbetalingen til sertifikateierne først hadde skjedd, måtte beløpet søkes refundert av Fearnley & Eger og behandles som en fordring til inndrivelse. Det var naturlig å se denne fordring i sammenheng med CBKs øvrige krav mot Fearnley & Eger. Når det gjelder Karstein Gjersvik, kan det ikke ses at han står i noen annen stilling enn de øvrige sertifikateierne. Selvom han er den eneste privatperson som tegnet seg for lån, må han betraktes som en profesjonell investor på linje med de øvrige. Etter dette er lagmannsretten etter en samlet vurdering kommet til at CBK har krav på tilbakebetaling av de utbetalte beløp med fradrag av den dividende CBK har mottatt fra Fearnley & Egers konkursbo. I tillegg bemerkes at det taler for det samme resultat at Sundal Collier Montagu var långivernes tillitsmann og hadde fått inngående kjennskap til Fearnley & Egers meget vanskelige økonomiske situasjon gjennom sitt engasjement som finansiell rådgiver. Som tillitsmann var Sundal Collier Montagu derfor på ingen måte i god tro med hensyn til Fearnley & Egers evne til å tilbakebetale sertifikatlånet. Lagmannsretten finner at långiverne bør identifiseres med Sundal Collier Montagu med hensyn til mangel på god tro. Etter det resultat lagmannsretten er kommet til, er det ikke nødvendig å drøfte om også avtaleloven ugyldighetsregler eller læren om bristende forutsetninger ville ha kunnet føre til det samme resultat. Det samme gjelder CBKs anførsler om anvendelse av re integraprinsippet i avtaleloven §39. Byrettens dom blir etter dette forsåvidt å stadfeste, men som følge av utbetalingen av dividende i Fearnley & Egers konkursbo må det utformes ny domsslutning. Anken har vært forgjeves. I overensstemmelse med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd bør de ankende parter erstatte CBKs saksomkostninger for lagmannsretten, idet det ikke kan ses å foreligge særlige omstendigheter som bør føre til fritagelse for erstatningsplikten. I henhold til omkostningsoppgave fra CBKs prosessfullmektig utgjør omkostningene kr 354.628,-, hvorav kr 350.000,- er salær og kr 4.628,- utlegg. Lagmannsretten legger oppgaven til grunn. Saksomkostningskravet for byretten blir å avgjøre etter tvistemålsloven §172 første ledd. I henhold til omkostningsoppgave fra CBKs prosessfullmektig utgjorde omkostningene for byretten kr 267.632,-, hvorav kr 260.000,- var salær og kr 7.632,- utlegg. Lagmannsretten legger oppgaven til grunn. De ankende parter er ikke solidarisk ansvarlige for tvistegjenstanden, og lagmannsretten finner ikke tilstrekkelig grunnlag for å idømme solidarisk ansvar for saksomkostningene, jf tvistemålsloven §178 annet ledd 2. punktum. Etter omstendighetene finner lagmannsretten at saksomkostningene såvel for byretten som for lagmannsretten bør fordeles i henhold til den økonomiske interesse hver enkelt av de ankende parter har hatt i saken. Fordelingen skjer da i forhold til hvor store andeler av sertifikatlånet hver enkelt saksøkt/ankende part tegnet seg for, tilsammen kr 135 mill., og dette gir følgende fordeling: Oslobanken AS 30/135 Gjensidige Bank Finans AS 10/135 Orkla ASA 10/135 Gjensidige Livsforsikring 10/135 Forenede-Gruppen AS 5/135 Sparebanken Rogaland 20/135 Totens Sparebank 10/135 Lærdal Finans AS 10/135 Vesta Forsikring AS 20/135 Karstein Gjersvik 10/135. Forsåvidt angår de saksomkostninger CBK ble tilkjent ved byrettens dom, er det nedlagt påstand om renter etter forsinkelsesrenteloven fra forfallstid, to uker etter forkynnelsen av dommen. Lagmannsretten tar kravet til følge. Dommen er enstemmig. Sak nr. 94-01442 A: Domsslutning: I. Tilbakesøkningskrav 1. Oslobanken AS betaler til Christiania Bank og Kreditkasse kr 32.159.409,07 med tillegg av 18% rente fra 10. februar 1992 til 31. desember 1993 og 12% rente fra 1. januar 1994 til 29. august 1994 av kr 33.209.178,08 og 12% rente fra 30. august 1994 til betaling skjer av kr 32.159.409,07. 2. Gjensidige Bank Finans AS betaler til Christiania Bank og Kreditkasse kr 10.719.803,02 med tillegg av 18% rente fra 10. februar 1992 til 31. desember 1993 og 12% rente fra 1. januar 1994 til 29. august 1994 av kr 11.069.726,02 og 12% rente fra 30. august 1994 til betaling skjer av kr 10.719.803,02. 3. Orkla ASA betaler til Christiania Bank og Kreditkasse kr 10.719.803,02 med tillegg av 18% rente fra 10. februar 1992 til 31. desember 1993 og 12% rente fra 1. januar 1994 til 29. august 1994 av kr 11.069.726,02 og 12% rente fra 30. august 1994 til betaling skjer av kr 10.719.803,02. 4. Gjensidige Livsforsikring betaler til Christiania Bank og Kreditkasse kr 10.719.803,02 med tillegg av 18% rente fra 10. februar 1992 til 31. desember 1993 og 12% rente fra 1. januar 1994 til 29. august 1994 av kr 11.069.726,02 og 12% rente fra 30. august 1994 til betaling skjer av kr 10.719.803,02. 5. Forenede-Gruppen AS betaler til Christiania Bank og Kreditkasse kr 5.359.901,51 med tillegg av 18% rente fra 10. februar 1992 til 31. desember 1993 og 12% rente fra 1. januar 1994 til 29. august 1994 av kr 5.534.863,01 og 12% rente fra 30. august 1994 til betaling skjer av kr 5.359.901,51. 6. Sparebanken Rogaland betaler til Christiania Bank og Kreditkasse kr 21.439.606,04 med tillegg av 18% rente fra 10. februar 1992 til 31. desember 1993 og 12% rente fra 1. januar 1994 til 29. august 1994 av kr 22.139.452,05 og 12% rente fra 30. august 1994 til betaling skjer av kr 21.439.606,04. 7. Totens Sparebank betaler til Christiania Bank og Kreditkasse kr 10.719.803,02 med tillegg av 18% rente fra 10. februar 1992 til 31. desember 1993 og 12% rente fra 1. januar 1994 til 29. august 1994 av kr 11.069.726,02 og 12% rente fra 30. august 1994 til betaling skjer av kr 10.719.803,02. 8. Lærdal Finans AS betaler til Christiania Bank og Kreditkasse kr 10.719.803,02 med tillegg av 18% rente fra 10. februar 1992 til 31. desember 1993 og 12% rente fra 1. januar 1994 til 29. august 1994 av kr 11.069.726,02 og 12% rente fra 30. august 1994 til betaling skjer av kr 10.719.803,02. 9. Vesta Forsikring AS betaler til Christiania Bank og Kreditkasse kr 21.439.606,04 med tillegg av 18% rente fra 10. februar 1992 til 31. desember 1993 og 12% rente fra 1. januar 1994 til 29. august 1994 av kr 22.139.452,05 og 12% rente fra 30. august 1994 til betaling skjer av kr 21.439.606,04. II. Saksomkostninger 1. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Oslobanken AS kr 78.806,22, Gjensidige Bank Finans AS kr 26.268,74, Orkla ASA kr 26.268,74, Gjensidige Livsforsikring kr 26.268,74, Forenede-Gruppen AS kr 13.134,37, Sparebanken Rogaland kr 52.537,48, Totens Sparebank kr 26.268,74, Lærdal Finans AS kr 26.268,74 og Vesta Forsikring AS kr 52.537,48, til Christiania Bank og Kreditkasse. 2. I saksomkostninger for byretten betaler Oslobanken AS kr 59.473,78, Gjensidige Bank Finans AS kr 19.824,59, Orkla ASA kr 19.824,59, Gjensidige Livsforsikring kr 19.824,59, Forenede-Gruppen AS kr 9.912,30, Sparebanken Rogaland kr 39.649,19, Totens Sparebank kr 19.824,59, Lærdal Finans AS kr 19.824,59 og Vesta Forsikring AS kr 39.649,18 til Christiania Bank og Kreditkasse - alle beløp under pkt. 2 med tillegg av 12 -tolv-% årlig rente fra 6. april 1994 til betaling skjer. III. Forfallstid Forfallstiden for de beløp som er angitt i avsnittene I og II ovenfor, er 2 - to- uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom. Sak nr. 94-01443 A: Domsslutning: 1. Karstein Gjersvik betaler til Christiania Bank og Kreditkasse kr 10.719.803,02 med tillegg av 18% rente fra 10. februar 1992 til 31. desember 1993 og 12% rente fra 1. januar 1994 til 29. august 1994 av kr 11.069.726,02 og 12% rente fra 30. august 1994 til betaling skjer av kr 10.719.803,02. 2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Karstein Gjersvik til Christiania Bank og Kreditkasse kr 26.268,74. 3. I saksomkostninger for byretten betaler Karstein Gjersvik til Christiania Bank og Kreditkasse kr 19.824,59 med tillegg av 12 -tolv-% årlig rente fra 6. april 1994 til betaling skjer. 4. Forfallstiden for de beløp som er angitt i punktene 1. - 3. ovenfor, er 2 -to- uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
