Rediger Lagmannsretter: LB-1995-2443

Fritekst:

Det ble avsagt slik kjennelse: Etter rettsforlik mellom A og B, inngått 16 april 1993 under hovedforhandling for Drammen byrett, skulle mor ha samvær med partenes fellesbarn, C født mars 1990, hver lørdag fra kl 1100 til kl 1700 på nærmere avtalte vilkår. Ved stevning av 6 august 1993 til Drammen byrett reiste hun sak for å bli tilkjent daglig omsorg for sønnen. Byretten avsa dom 13 januar 1994 med slik domsslutning: 1. B gis den daglige omsorg for fellesbarnet C, f. xx.xx.1990. 2. B gis alene foreldreansvaret for fellesbarnet C, f. xx.xx.1990. 3. A gis vanlig samværsrett til C, f. xx.xx.1990 i samsvar med barneloven §44. 4. Saksomkostninger tilkjennes ikke. Etter anke fra A avsa Eidsivating lagmannsrett dom 26 august 1994 med slik domsslutning: 1. A skal alene ha foreldreansvaret for fellesbarnet C. 2. A skal ha den daglige omsorg for fellesbarnet C. 3. B skal ha vanlig samværsrett i henhold til barneloven §44 fjerde ledd med fellesbarnet C. 4. Saksomkostninger tilkjennes ikke, verken for byrett eller lagmannsrett. I begjæring av 4 juli 1995 til Drammen namsrett krevet B at A skulle ilegges tvangsbot for at han skulle medvirke til at samværsretten lot seg gjennomføre. Etter muntlig forhandling 28 august 1995 avsa Drammen namsrett kjennelse 31 august 1995 med slik slutning: 1. I 1 -ett- år fra forkynnelsen av denne kjennelsen betaler A en tvangsbot på kr 500 -femhundre- pr dag som samværsretten ikke blir respektert. 2. Innen 14 -fjorten- dager fra forkynnelsen av denne kjennelsen betaler A saksomkostninger til det offentlige med kr 7087 -syvtusenogåttisyv-. A har i rett tid påkjært avgjørelsen til Borgarting lagmannsrett og har nedlagt slik påstand: 1. A frifinnes. 2. A, eventuelt det offentlige, tilkjennes sakens omkostninger, subsidiært A innvilges fri sakførsel. B har tatt til gjenmæle og har nedlagt slik påstand: 1. Kjæremålet forkastes. 2. B og det offentlige tilkjennes saksomkostninger.Den kjærende part har vist til anførslene for namsretten og har fremholdt at det ikke er mulig å gjennomføre samvær uten at gutten tvinges til dette, noe som vil medføre store skadevirkninger. Gutten blir nærmest hysterisk når samvær kommer på tale, og særlig etter at mors søster D har motsatt seg å medvirke under slike samvær. Mors forhold medfører at det vil være uforsvarlig å fortsette samværene. Det vises til at namsretten har lagt til grunn at hun har vært ruset under 2 - 3 av i alt 10 samvær som har funnet sted, og at hun - i ruset tilstand - under ett av samværene trakk kniv mot sin samboer mens gutten var til stede. Kjæremotparten har anført at namsrettens kjennelse er riktig både når det gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Det bestrides at hennes medikamentbruk er til hinder for samvær med sønnen. Hun har ikke vært beruset i sønnens nærvær siden straks før jul 1994. Faren har, hevdes det, bearbeidet sønnen til å motsette seg samvær med henne. De hadde likevel et meget godt samvær i en uke påsken 1995 og i siste helgen i april. Far er oppfordret til å reise sak om samværsretten, men har isteden fortsatt å nekte samvær, noe som er klanderverdig. Han har også motsatt seg bruk av barnevernet eller annen barnefaglig bistand til gjennomføring av samværene. Far brukte kjeft mot mor og hennes søster da de kom for å hente gutten til avtalt samvær 15 september 1995, og han hindret dermed at gutten ble med sin mor. Påkjenningen var så betydelig at hun måtte søke hjelp på legevakten og sykehuset. Lagmannsretten er kommet til samme resultat som namsretten og kan i det vesentlige tiltre namsrettens begrunnelse. Det er et grunnvilkår for fastsettelse av tvangsmulkt at den av foreldrene som har barnet hos seg, i ord eller handling har vist at hun eller han ikke vil medvirke lojalt til å gjennomføre samværsretten til tross for at en gjennomføring ellers ville vært mulig, jf [[Rt-1984-403]] (404). Selv om mor erkjenner at hun har misbrukt medikamenter, er dette etter lagmannsrettens syn ikke tilstrekkelig til at man kan si at det er umulig å gjennomføre samvær. Lagmannsretten legger i den forbindelse vekt på at det ikke er sannsynliggjort slike forhold etter julen 1994. Namsretten har lagt til grunn at mor og sønn har gjennomført gode samvær i 1995, og at det ikke er grunn til å frykte for psykiske skadevirkninger hos gutten dersom samværsretten oppfylles. Lagmannsretten legger i forbindelse med denne vurdering vekt på at namsretten har hatt anledning til umiddelbar bevisføring med partsforklaringer og vitneforklaring av mors søster. Det bemerkes at lagmannsretten ikke finner grunn til å la fars nabo avhøres ved bevisopptak om episoden 15 september 1995. Det er for øvrig ikke fremkommet noe under behandlingen av kjæremålet som setter saken i noen annen stilling. Namsrettens kjennelse blir etter dette å stadfeste, idet lagmannsretten også er enig i saksomkostningsavgjørelsen. Da kjæremålet har vært forgjeves, blir kjærende part i medhold av tvistemålsloven §180 første ledd å pålegge å erstatte det offentlige sakens omkostninger, idet kjæremotparten er innvilget fri sakførsel. Kjæremotpartens prosessfullmektig har inngitt omkostningsoppgave med salær kr 2100. Lagmannsretten legger oppgaven til grunn for fastsettelsen. Kjennelsen er enstemmig. Slutning: 1. Namsrettens kjennelse stadfestes. 2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A 2100 - totusenetthundre - kroner til det offentlige innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse. [[Kategori:Lagmannsretter]]

Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt