Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Saken gjelder krav om erstatning for økonomisk tap etter erverv av aksjer i Bugge Eiendoms AS. Bugge Eiendoms AS ble stiftet i 1961. Fra 1984 var selskapets formål å eie og forvalte verdipapirer, herunder gjøre seg interessert i andre selskaper av enhver art, og videre kjøpe, selge, eie og drive fast eiendom og skipsparter. Advokat Niels A. B. Bugge var hovedaksjonær. I 1985 sendte selskapet ut prospekt med innbydelse til tegning av aksjer for forhøyelse av aksjekapitalen fra kr. 19 mill. til kr. 29 mill. Tegningsperioden var 12. til 23. desember 1985. Aksjeemisjonen var omfattet med stor interesse, og i Aftenposten den 19. desember opplyste selskapet at aksjetegningen var overtegnet «sannsynligvis flere ganger». Ved aksjeemisjonen fikk den ene av de ankende parter, Jørn-Petter Herland, tildelt i alt 4.000 aksjer pålydende kr. 100, og for dette betalte han kr. 4 mill. Herland har anført at emisjonen i realiteten verken var fulltegnet eller overtegnet, noe Bugge bestrider. Av prospektet for aksjeemisjonen fremgikk at det var inngått avtale med advokat Bugge der han påtok seg ansvaret for drift og administrasjon av selskapet mot en nærmere bestemt godtgjørelse. Til dette hørte også forvaltning av selskapets eiendommer og aksjeportefølje. Meningen var også at Bugge skulle tilføre selskapet nye forretninger. Selskapets årsoppgjør for 1986 viste et overskudd på kr. 4,8 mill. Herland og den andre av de ankende parter Einar Heffermehl har anført at overskuddet er misvisende og skyldes en fiktiv gevinst ved omsetning av egne aksjer. Dette bestrides av Bugge. Av årsrapporten for 1986 fremgår det for øvrig at Bugge primo mai 1987 eide 59 prosent av aksjene i selskapet. Selskapets styremedlemmer og ansatte ved Bugges kontor eide ytterligere ca 18 prosent av aksjene. I august 1987 hadde selskapet investert for ca kr. 300 mill. i det britiske selskapet Land Securities. Herland og Heffermehl har anført at denne investering var uforenlig med en forsvarlig forvaltning av selskapet, særlig når det ses hen hvordan finansieringen var ordnet. Også denne anførsel bestrides av Bugge. Bugge Eiendoms AS ble etter det opplyste notert på Oslo børs i løpet av august 1987. Noe senere søkte selskapet igjen å gjennomføre kapitalforhøyelse, nå med ca kr. 7,8 mill. Også denne gang ble aksjene lagt ut til overkurs, til sammen ca kr. 156 mill. Tegningstiden var 21. september til 5. oktober 1987. Den 20. oktober 1987 inntraff et større kursfall på Oslo børs, og en av konsekvensene var at mange som hadde tegnet seg for aksjer i Bugge Eiendoms AS, unnlot å betale for aksjene de hadde tegnet. Selskapet ble suspendert fra børsnotering den 5. november 1987. Selskapets aksjer ble senere overtatt av et britisk selskap, og de tidligere aksjeeiere ble innløst med et tilnærmet symbolsk beløp. Herland deltok som tidligere nevnt, ved emisjonen i 1985 med kr. 4 mill. Han kjøpte senere aksjer helt frem til 3. september 1987, og hans samlede eksponering i Bugge Eiendoms AS kom opp i kr. 7 718 401. Heffermehl kjøpte aksjer i 1986 og helt frem til den 2. november 1987. Hans samlede eksponering kom opp i kr. 2 176 714. Etter forgjeves forliksmegling reiste Herland og Heffermehl sak den 12. september 1992 for Oslo byrett med krav om at blant annet Bugge og de øvrige som satt i styret i Bugge Eiendoms AS, skulle betale erstatning for beløpet saksøkerne hadde tapt ved å kjøpe aksjer i selskapet. Byretten avsa dom den 16. september 1994 med slik domsslutning: 1. De saksøkte frifinnes. 2. Hver av partene bærer sine omkostninger. Sakens øvrige omstendigheter fremgår av byrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor. Jørn-Petter Herland og Einar Heffermehl har i rett tid anket dommen til lagmannsretten. Saken er senere forlikt for alle med unntak for Bugge. Ankeforhandling ble holdt i Oslo tinghus i dagene 30. august til 3. september 1999 der partene møtte og ga forklaring. Det ble avhørt 9 vitner. Det som ble dokumentert, fremgår av rettsboken. Herland og Heffermehl har i hovedsak anført: Hovedgrunnlaget i saken er at de begge ville ha avstått fra å kjøpe aksjer i Bugge Eiendoms AS hvis de hadde visst hvordan Bugge manipulerte aksjeemisjonen i 1985, og hvis de hadde hatt kjennskap til at overskuddet i regnskapet for 1986 var fiktivt på grunnlag av aksjehandelen med Svacom AS. Dermed ville de heller ikke senere ha tapt penger når aksjene i Bugge Eiendoms AS ble tilnærmet verdiløse. Bugges kjøp av aksjene i Land Securities var dessuten direkte uforsvarlig og skadegjørende for aksjeeierne. Ved disse handlinger har Bugge påført dem et tap som kreves erstattet. For de erstatningsgrunnlag som er påberopt, kan det ikke være tvilsomt at enkeltaksjonærer har søksmålskompetanse. Lovens §15-5 innebærer i dette tilfelle ingen begrensning, heller ikke i forhold til det siste av de påberopte erstatningsgrunnlagene kjøpet av aksjer i Land Securities. Når det gjelder det første erstatningsgrunnlaget, anføres at emisjonen ikke var fulltegnet. Bevisførselen har vist at Bugge manipulerte markedet ved å gi inntrykk av at det var tegnet flere aksjer enn det som faktisk var tilfelle. Dette gjorde han ved å doble antall tegnede aksjer for enkelte personer, noe som var mulig fordi han selv var hovedaksjonær og kunne bestemme hvem som skulle få tildelt aksjer og hvor mange. Ved minst ett tilfelle tegnet han dessuten aksjer uten fullmakt. Flere av vitnene i saken har bekreftet at de ikke tegnet det antall aksjer som Bugge førte opp på fullmakts- og tegningsblankettene. Videre tegnet Bugge aksjer i navnet av selskapet Vekst som var ikke-eksisterende, og som i realiteten bare var en konto i regnskapet til Bugge Eiendoms AS. Her tegnet han for kr. 14 mill. og sørget for en tildeling på kr. 7 mill. Heller ikke selskapet AS Market Making ble noen gang registrert, men Bugge sørget like fullt for en tildeling for kr. 2,3 mill. I begge tilfeller var aksjetegningen fiktiv. Reelt sett ble det bare tegnet aksjer for ca kr. 40 mill. i stedet for kr. 100 mill. Utad hevdet man at det var tegnet for ca kr. 200 mill. I etterhånd, etter emisjonen, viste det seg at det manglet en innbetaling på kr. 6,5 mill. Det er i seg selv en indikasjon på at emisjonen ikke var fulltegnet. Uansett innebærer brevet av 19. desember 1985 fra Oslo Invest AS at det må ha manglet kr. 2,5 mill. Det er også tvilsomt om det virkelig forelå en fulltegningsgaranti fra garantistene. Da emisjonen reelt sett ikke var fulltegnet, skulle innbetalte beløp ha vært tilbakebetalt, jfr. aksjeloven §4-7. Hvis tilbakebetaling hadde funnet sted, herunder kr. 4 mill. til Herland, ville aksjene ikke ha blitt utstedt, og det ville ikke ha vært aksjer å få kjøpt i annenhåndsmarkedet. Alt tap ville da ha vært unngått for de ankende parter. Uansett har emisjonen vært så manipulert av Bugge ved fiktive overtegninger som ga inntrykk av stor etterspørsel etter aksjen, at det påvirket de ankende parter slik at de ble motivert til å foreta sine investeringer. Meningen med Bugges manipulasjoner var nettopp å påvirke folk til å investere i aksjen. Det kan ikke være tvilsomt at forsettlig manipulering av markedet gjennom aksjekursene er erstatningsbetingende. Ved så grove handlinger som man her står overfor, svekkes kravet til årsakssammenheng. Det vises til en rekke dommer som i slike tilfeller legger til grunn en omvendt bevisbyrde, jfr. [[Rt-1993-20]] (Sjødal-dommen), [[Rt-1993-1399]] (Ytternes-dommen), [[Rt-1984-467]] (Kvige-dommen), [[Rt-1996-1718]] (Swift-dommen) og [[Rt-1998-186]]. Det er således Bugge som må godtgjøre at de ankende parter likevel ville ha kjøpt aksjer og likevel ville ha blitt påført tap. Det tredje grunnlag som anføres for erstatning, er den såkalte Svacom-transaksjonen. Forholdet var at Bugge Eiendoms AS gjennom 1986 hadde kjøpt opp et betydelig antall egne aksjer, som selskapet ikke kunne sitte med ved regnskapsavleggelsen årsskiftet 1986/87. Aksjeervervet må ha skjedd for å manipulere kursen på aksjene, og ervervet var dessuten i seg selv ulovlig. Bugge Eiendoms AS hadde også behov for å vise overskudd i regnskapet, fordi underskudd ville ha hindret planlagt børsnotering. For å løse disse problemer sørget Bugge for at Svacom overtok aksjene for ca kr. 28 mill. så lenge det var nødvendig og med rett for Svacom til å selge aksjene tilbake for samme pris. Derved fremkom det et overskudd i årsregnskapet for Bugge Eiendoms AS som var fiktivt. Transaksjonen er ikke omtalt i selskapets årsrapport og fremgår heller ikke av den grafiske fremstillingen over aksjeomsetning og -kurser som er gjengitt i årsrapporten. Hvis det hadde blitt kjent i markedet hvordan overskuddet var blitt til, og at årsoppgjøret for 1986 i realiteten viste underskudd, hadde de ankende parter ikke kjøpt flere aksjer i Bugge Eiendoms AS. For Herlands del gjelder dette aksjekjøp fra 1. juni 1987, og for Heffermehls del aksjekjøp fra 11. september 1987. Også her anføres at det gjelder en omvendt bevisbyrde. Det fjerde og siste erstatningsgrunnlag er kjøpet av aksjer i Land Securities. Bugge foresto her oppkjøp av én prosent av dette selskaps aksjer til en pris av ca kr. 300 mill. Oppkjøpet var for det første i strid med den strategi Bugge Eiendoms AS tidligere hadde opplyst at man ville følge. Denne strategi gikk i følge prospektet for emisjonen i 1985 (side 12) ut på at det ville bli foretatt investeringer som ikke var forbundet med spesiell risiko, og at det ville bli lagt vekt på at man tok del i den forretningsmessige forvaltning der man investerte. Én prosents eierandel var for lite til slik innflytelse i selskapet, men samtidig medførte investeringen en uforholdsmessig høy risiko for Bugge Eiendoms AS fordi den var så stor, og fordi den var fullt ut finansiert ved opplåning i utlandet. Investeringen var ellers karakterisert ved en uforsvarlig saksbehandling, idet Bugge handlet fullstendig på egen hånd uten forutgående styrebehandling, hvilket åpenbart var et krav etter loven, jfr. aksjeloven §8-7. Investeringen og finansieringen hadde preg av illojalitet i forhold til aksjeeierne, og påførte senere Bugge Eiendoms AS et tap på kr. 50 60 mill., noe som bidro til å velte selskapet. Herlands og Heffermehls aksjer ble til slutt ble innløst for henholdsvis kr. 15.000 og kr. 5.000, og det må derfor gjøres skjønnsmessig fradrag for disse beløp i de erstatningskrav det er nedlagt påstand om. Også erstatning fra revisor må det gjøres fradrag for. Det vises ellers til fremlagt oversikt over de aktuelle aksjekjøp som de ankende parter foretok, og de grunnlag som påberopes i forhold til de enkelte kjøp. For øvrig er motpartens omkostningsoppgave alt for høy. Ved omkostningsavgjørelsen må det dessuten tas hensyn til at motparten har reist en lang rekke prosessuelle tvister som ikke har ført frem. Herland og Heffermehl har lagt ned slik påstand: 1. Niels A. B. Bugge dømmes til å betale erstatning til Jørn-Petter Herland etter rettens skjønn begrenset oppad til kr. 7 718 401 med tillegg av 12 prosent rente p.a. fra de respektive aksjekjøpsdatoer (iht. vedlegg 1) til 1 måned fra forliksklagens forkynnelse 15.06.90, deretter 18 prosent rente p.a. til 31.12.1993, og fra 1.1.1994 12 prosent rente p.a. til betaling finner sted. 2. Niels A. B. Bugge dømmes til å betale erstatning til Einar Heffermehl etter rettens skjønn begrenset oppad til kr. 2 176 714 med tillegg av 12 prosent rente p.a. fra de respektive aksjekjøpsdatoer (iht. vedlegg 2) til 1 måned fra forliksklagens forkynnelse 15.06.1990, deretter 18 prosent rente p.a. til 31.12.1993, og fra 1.1.1994 12 prosent rente p.a. til betaling finner sted. 3. I erstatningsbeløp skal det gjøres fradrag for erstatning fra revisor kr. 250.000 i.h.t. forlik av den 21.08.97. Fradraget gjøres forholdsmessig mellom Herland og Heffermehl basert på kravenes størrelse. 4. Jørn-Petter Herland og Einar Heffemehl tilkjennes saksomkostninger for Oslo byrett og Borgarting lagmannsrett, med lovens rente fra 14 dager etter domsslutningen i byretten 16.09.1994. Niels A. B. Bugge har i hovedsak anført: De fire erstatningsgrunnlag som anføres, må vurderes ut fra datidens forhold med den optimisme som da rådet hos aktørene i aksje- og eiendomsmarkedet både i Norge og utenlands. Denne optimisme gjorde seg gjeldende ikke bare hos Bugge, men også hos de ankende parter. Enhver investor kunne likevel se at Bugge Eiendoms AS var risikoutsatt hvis verdien av selskapets eiendommer og aksjeposter falt. Da kunne aksjene i selskapet bli verdiløse. Tiden var ellers preget av hastighet i kontrahering fremfor sans for formaliteter. Man må spørre seg hva som egentlig var motiverende for aksjekjøpere. Ingen av de andre ca 750 aksjeeierne i Bugge Eiendoms AS mener seg ført bak lyset eller villedet av Bugge. Det er bare de ankende parter som har reist sak. Krakket i aksjemarkedet kom på det mest sårbare tidspunkt for Bugge Eiendoms AS da nye aksjer var tegnet, men ikke betalt. Bugge selv var den som var mest eksponert i selskapet, og han tegnet selv aksjer ved emisjonen. Det var også Bugge som måtte ta det største tapet. Han bidro likevel til å rydde opp i selskapet ved å overdra sine aksjer for et symbolsk beløp. Enhver skadelidt har plikt til å begrense sitt tap. Herland og Heffermehl burde derfor ha solgt sine aksjer umiddelbart etter krakket den 20. oktober 1987 mens det ennå kunne oppnås brukbare priser. I stedet ble de sittende med aksjene, og Heffermehl har endog kjøpt aksjer etter krakket. Når det konkret gjelder det som anføres fra de ankende parter, bestrides det at aksjeemisjonen i 1985 ikke var fulltegnet. Det vises til at både styret og revisor ved gjennomgang av listene over de som hadde tegnet seg, fant at det forelå fulltegning. Byretten har for øvrig godtatt revisors erklæring som riktig. Det må ellers sondres mellom tegning av aksjer og innbetaling av aksjekapital, jfr. aksjeloven §4-7. Frist for betalingen var 16. januar 1986. Innbetaling var således ikke avgjørende for om aksjeutvidelsen var fulltegnet. De manglende kr. 6,4 mill. ble for øvrig betalt senere, og det var tilstrekkelig at en halvpart av kapitalen var innbetalt. Bugge har aldri utgitt selskapet Vekst for å være en realitet, og det var Bugge selv som var ansvarlig for tegningen. Aksjetegningen var således reell nok. Også ved registreringen av hvem som hadde tegnet seg, ble Bugge angitt som identisk med selskapet. Det må legges til grunn at Vekst-aksjene var blant de aksjer som senere ble overdratt til Svacom og senere til Nerdrum, som hadde ønsket seg et forholdsvis stort antall aksjer. Vekst-aksjene ble innbetalt da Svaboe betalte. Det bestrides videre at aksjeemisjonen i 1985 ble manipulert ved uriktig informasjon om overtegning. Motparten har bare vist til noen få av det meget store antall tegningsblanketter som kom inn. For øvrig ble de ankende parter ikke rammet av det som hevdes å være feilinformasjon, og har derfor intet å beklage seg over. Når det forventes overtegning slik som tilfellet var for Bugge Eiendoms AS, er det vanlig å føre seg opp med mer enn det man egentlig vil ha for å få det antall aksjer man ønsker. Bugge gjorde således ikke annet enn å sørge for at de som hadde bedt ham tegne aksjer, fikk det som de ba om. Uoverensstemmelser på dette punkt kunne i høyden ble en sak mellom tegneren og den som fikk fullmakt, her Bugge. Ingen av dem som tegnet aksjer, har hevdet av de var ubundet til å overta de aksjer de fikk tildelt. Det er kun spørsmål om de ønsket å stå som tegnere av mer. Ingen har kritisert Bugges fremgangsmåte eller hevdet at deres fullmakt til Bugge eller tegning er ugyldig, bortsett fra de to ankende parter. Uansett Bugges fremgangsmåte må det etableres årsakssammenheng mellom overtegningen i 1985 og de ankende parters motivasjon for aksjekjøp i 1986 og 1987. Det må spørres om de virkelig hadde overtegningen i tankene da de foretok sine aksjekjøp. Spørsmålet er også om Herland og Heffermehl ville ha unnlatt å kjøpe aksjer i Bugge Eiendoms AS dersom de hadde visst at Bugge hadde fylt ut tegningsblankettene som han gjorde. Det må også avgjøres om en fullmektig ved tegningen kan føre opp det antall aksjer han mener er riktig, slik at fullmaktsgiver får det antall aksjer han vil ha. Når det gjelder den såkalte Svacom-transaksjonen, gjør Herland og Heffermehl seg skyldige i sammenblanding mellom påstått ulovlig parkering av aksjer og uriktig regnskap. Disse to forhold må holdes fra hverandre. Bugge bestrider at det foreligger avtale om det som betegnes som parkering av aksjer, det vil si avtale om salg og tilbakekjøp. Uansett bestrides det at transaksjonen var ulovlig. Regnskapsføringen av aksjesalget med inntektsføring av gevinst ble godtatt av selskapets revisor og senere også av Kredittilsynet. Selv om Herland og Heffermehl hadde kjent til overdragelsen til Svacom, er det overveiende sannsynlig at de likevel hadde kjøpt aksjer i Bugge Eiendoms AS. Aksjekursen var hele tiden stigende, og det var dette som var avgjørende for dem. Diagrammet i årsrapporten for 1986 viser for øvrig bare den omsetning som selskapets megler og market maker, Kjerulf & Co, sto for. Det er riktig at kjøp av aksjer i Land Securities ble undergitt en noe enkel styrebehandling, men det kan ikke ha påvirket kjøpere av Bugge Eiendoms-aksjer. Under enhver omstendighet var investeringen ikke uforsvarlig. Man hadde tidligere opplyst til aksjemarkedet at man var interessert i det britiske eiendomsmarkedet, og det er på det rene at dersom det ikke hadde vært for børskrakket, ville investeringen ha gitt god avkastning. Det vil alltid være delte meninger om forretningstransaksjoner om de er gode eller dårlige men det skal mye til før styret eller administrerende direktør kan ilegges ansvar på dette grunnlag. Niels A. B. Bugge har lagt ned slik påstand: 1. Byrettens dom stadfestes, dog slik at Niels A. B. Bugge tilkjennes saksomkostninger for byretten med lovens rente fra tidspunktet for byrettens dom. 2. Niels A. B. Bugge tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten. Lagmannsretten bemerker: Søksmålet gjelder krav om erstatning for påstått villedende informasjon og skadegjørende handlinger fra Bugges side overfor Herland og Heffermehl som aksjeeiere i Bugge Eiendoms AS. Fra Bugges side har det i denne forbindelse vært reist spørsmål om aksjelovens bestemmelser i kap. 15 kan være til hinder for realitetsbehandling av noen av grunnlagene de ankende parter har anført. Lagmannsretten finner det klart at noe slikt hinder ikke foreligger, idet denne sak er reist med utgangspunkt i aksjeeiernes eget tap og ikke selskapets tap. Det er likevel grunn til å knytte noen bemerkninger til ett av grunnlagene, det som vedrører Land Securities-investeringen, som tilsynelatende står i en noe annen stilling enn de øvrige grunnlag fordi det her dreier seg om et mer avledet tap for de ankende parter, eventuelt en mer indirekte årsakssammenheng. Ved avgjørelsen i [[Rt-1997-473]] kom Høyesteretts kjæremålsutvalg til at spørsmålet om enkeltaksjonærers adgang til å reise sak med krav om erstatning for indirekte eller avledet tap var av materiell art og ikke av prosessuell art. Enkeltaksjonærer hadde her krevet erstatning for sin andel av selskapets tap. Lagmannsretten antar at Herland og Heffermehl med desto større grunn må kunne reise sak med krav om erstatning for sitt eget tap, selv om grunnlaget i og for seg er det samme som i et søksmål etter aksjeloven §15-4 og §15-5, nemlig påstått uforsvarlig forretningsførsel. Lagmannsretten behandler så de fire grunnlag som er anført av de ankende parter, først anførselen om manglende fulltegning av aksjeemisjonen i Bugge Eiendoms AS i 1985. I forbindelse med aksjeemisjonen i 1985 ble det utarbeidet lister som viser hvem som hadde tegnet seg for aksjer, hvor mange aksjer som var tegnet og hvor mange aksjer som skulle tildeles den enkelte. Listene ble utarbeidet av selskapet selv eller på oppdrag fra selskapet. Tegningslistene, som omfatter mye over 500 enkeltpersoner, selskaper o.a., er ikke dokumentert for lagmannsretten; bare enkeltstående navn er trukket frem, ca 30 40, og bare for noen av dem også korresponderende fullmakter og tegningsblanketter. De enkeltstående fullmakter og tegningsblanketter som det særlig er vist til, kan ikke sannsynliggjøre manglende fulltegning ved emisjonen. Dersom listene var blitt dokumentert, ville de dessuten ha vist det motsatte at emisjonen ble fulltegnet men dette bevis må altså lagmannsretten se bort fra. I denne situasjon må lagmannsretten i stedet ta utgangspunkt i erklæringen av 20. mars 1986 som selskapets styre avga til Handelsregisteret, og som viser at ikke bare Bugge, men også de øvrige styremedlemmer mente at emisjonen var fulltegnet. Som bevis for manglende fulltegning ved emisjonen har de ankende parter spesielt pekt på Bugges aksjetegning i navnet av I/S Vekst eller A/S Vekst, som etter det Bugge har forklart, var et selskap som skulle stiftes, men der stiftelsen aldri ble noe av. Lagmannsretten ser det slik at så lenge selskapet ikke var endelig stiftet, foregikk aksjetegningen for Bugges egen regning og risiko. Verken formelt eller reelt kan det ses bort fra en slik aksjetegning. På tilsvarende vis kan det heller ikke ses bort fra aksjetegningen fra AS Market Making, som de ankende parter har pekt på. Også dette selskap var i følge Bugge under stiftelse, hvilket også fremgår av fremlagt tegningsliste, men stiftelsen av selskapet ble aldri noe av. Også her var det Bugge selv som nødvendigvis sto ansvarlig for aksjetegningen. De ankende parter har videre vist til at det skal ha manglet kr. 6,5 mill. i innbetalt kapital etter kapitalforhøyelsen, og at også dette viser at det ikke var tegnet nok aksjer. Dette synspunkt er lagmannsretten uenig i, da manglende innbetaling av kapital ikke er bevis for at det er tegnet for lite aksjer. Det kan nemlig meget vel tenkes at kapitalutvidelsen var fulltegnet, selv om det i etterhånd ikke ble foretatt full innbetaling av tegnet kapital. Heller ikke det som ellers er anført om manglende fulltegning, kan føre frem. Påstanden om at det bare ble tegnet for kr. 40 mill. fremstår for lagmannsretten som helt udokumentert. Lagmannsretten legger etter dette til grunn at aksjeemisjonen ble fulltegnet, slik også meldingen til Handelsregisteret gir uttrykk for. Det er da ikke grunnlag for påstanden om at det skulle ha skjedd en tilbakebetaling etter aksjeloven §4-7 første ledd, og at de ankende parter som følge av dette ikke ville ha kjøpt aksjer i Bugge Eiendoms AS. Spørsmålet er dernest om aksjeemisjonen ble overtegnet, og i tilfelle på hvilken måte overtegningen skjedde. Det som er sagt foran om det foreliggende bevistilbud tegningslistene og fullmakts- og tegningsblankettene gjelder også her. Tegningslistene i sin helhet er som nevnt ikke dokumentert for lagmannsretten, og om det skulle hefte feil ved noen av fullmakts- og tegningsblankettene som er blitt gjennomgått, kan man ikke generelt slutte at det ikke forelå noen overtegning. Hvis tegningslistene var blitt fullt ut dokumentert ville de også her ha vist det motsatte, nemlig overtegning. Det er for øvrig uklart på hvilket trinn i prosessen listene er utarbeidet, og om det skjedde aksjetegning etter at listene ble satt opp. Enkelte navn er i alle fall påført listene for hånd, sannsynligvis etter at listene ble maskinskrevet. Men heller ikke dette kan lagmannsretten uten videre bygge på. Lagmannsretten bygger i stedet på Aftenpostens avisoppslag den 19. desember 1985 der det fra selskapets side ble opplyst at emisjonen var overtegnet, hvilket viser selskapets oppfatning den gangen. Det kan for så vidt stemme med den svært optimistiske stemning som på den tiden rådet i aksje- og eiendomsmarkedet. Fullmakts- og tegningsblanketten for de ankende parters prosessfullmektig som viser at han ba om 3.000 aksjer ved emisjonen, sammenholdt med hans forklaring om at han bare fikk 2 000, bekrefter også bildet av at det ble tegnet flere aksjer enn det som ble tildelt. Også enkelte andre av de fullmakts- og tegningsblanketter som kom inn, men som ikke er påtegnet av Bugge, tyder på overtegning når antallet bestilte aksjer sammenholdes med tildelte aksjer på tegningslistene, dvs. de deler av listene som er dokumentert i retten, men noe sikkert kan ikke sies her. Bevisbildet tyder i alle fall ikke på noen mangel på interesse for aksjen. Lagmannsretten legger til grunn at det forelå en overtegning fordi det rent faktisk ble tegnet flere aksjer enn det som skulle tildeles. Når de gjelder de nærmere omstendigheter rundt overtegningen, viser lagmannsretten til de fullmakter og tegningsblanketter som er lagt frem, og det legges til grunn at Bugge ved en rekke anledninger fikk muntlig fullmakt fra andre til å tegne et bestemt antall aksjer ved emisjonen. Dette gjelder blant annet fra den ene av de ankende parter, Herland, som ønsket og fikk aksjer for kr. 4 mill. Bugge har forklart at han for å få dette til, ved flere anledninger fylte ut tegningsblanketten med adskillig flere aksjer enn det tegneren hadde gitt ham fullmakt til, i mange tilfeller det dobbelte antall aksjer, noe som også ble gjort for Herland. Bevisførselen har vist at Bugge ikke var alene om denne form for aksjetegning. Ved en emisjon der det ventes overtegning, vil mange bevisst tegne seg for flere aksjer enn de vil ha, nettopp for å få tildelt det antallet de ønsker. Slik sett vil det alltid kunne reises spørsmål om det reelt sett foreligger overtegning. Imidlertid er de beløp det tegnes for, i utgangspunktet bindende for den som tegner. Det er også på det rene at Bugge tegnet aksjer for «A/S Vekst» for kr. 14 mill., men tildelte aksjer for kr. 7 mill. For AS Market Making tegnet han for kr. 4,6 mill., mens tildelingen var for kr. 2,3 mill. Disse tegninger står etter lagmannsrettens vurdering i en spesiell stilling. Beløpenes størrelse og at tegningen skjedde på vegne av selskap som var under stiftelse i regi av Bugge der stiftelsen aldri ble gjennomført, kan tyde på at Bugge ønsket å skape en kunstig høy etterspørsel etter aksjene og dermed sikre en overtegning ved emisjonen. At Bugge kan ha ønsket å gi inntrykk av en høy etterspørsel og overtegning, bekreftes også ved aksjetegningen som ble registrert på Norwegian Investments AS på kr. 17,5 mill. der Bugge selv satt i styret sammen med den personkretsen han samarbeidet med, og der tildelingen ble kr. 7,5 mill. Det samme bekreftes ved aksjetegningen fra Herman Løvenskiold. Ut fra hans fullmakts- og tegningsblankett og hans vitneforklaring hersker det ikke tvil om at han ikke ønsket aksjer for mer enn kr. 8 mill. Bugge sørget likevel for at det ble tegnet for det dobbelte i Løvenskiolds navn. Lagmannsretten har også notert at Bugge har fylt ut en tegningsblankett for Birgitte Holm på kr. 0,5 mill, mens sistnevnte benekter i sin vitneforklaring at hun overhodet har bestilt noen aksjer ved emisjonen. I lys av de meget store beløp Bugge overtegnet med, slik som nevnt over, kan det reises spørsmål om Bugge fulgte samme strategi generelt når han tegnet aksjer etter fullmakt fra andre nemlig å skape høy etterspørsel og sikre overtegning. På den annen side kan det ikke utelukkes at Bugge ønsket å være vennlig og hjelpe dem som hadde gitt ham fullmakt til å tegne aksjer. Lagmannsretten har ikke funnet det nødvendig å ta endelig stilling til anførselen om at Bugge skal ha manipulert markedet ved aksjeemisjonen da denne anførsel uansett ikke kan gi grunnlag for erstatning i denne sak. Skal Herland og Heffermehl kunne få erstatning fra Bugge på dette grunnlag må det kunne sannsynliggjøres at de ankende parter ville unnlatt å kjøpe aksjer hvis de hadde kjent til Bugges handlinger ved aksjeemisjonen. Lagmannsretten har kommet til at noen slik årsakssammenheng ikke er sannsynliggjort. Det er her naturlig å ta utgangspunkt i Herlands deltakelse ved aksjeemisjonen. Herland ga Bugge i oppdrag å tegne aksjer for kr. 4 mill. Fullmakts- og tegningsblanketten er av Bugge datert den 12. desember 1985. Tidspunktet er ikke er bestridt under saken. Lagmannsretten vil peke på at Herland på dette tidspunkt umulig kunne vite noe sikkert om emisjonen ville bli overtegnet og på hvilken måte det i tilfelle ville skje. Hva Bugge foretok seg etter at Herland hadde gitt ham i oppdrag å tegne aksjer, kan derfor ikke ha vært motiverende for Herlands aksjekjøp. Av bilag til påstandsskriftet fremgår det da også at spørsmålet om Bugges handlinger under emisjonen ikke gjøres gjeldende som erstatningsgrunnlag for de første kr. 4 mill. Herland kjøpte aksjer for. Når det gjelder de etterfølgende aksjekjøp, legger lagmannsretten til grunn at Herland kjøpte for vel kr. 100.000 i mai 1985 og for vel kr. 14.000 et par uker senere. Oppgjørsdato var henholdsvis 22. mai og 4. juni 1986. Herland foretok senere et betydelig oppkjøp i august samme år og kjøpte også en del småposter ut over høsten. For Heffermehls vedkommende legger lagmannsretten til grunn at han kjøpte sine første aksjer i Bugge Eiendoms AS i mai 1986, samtidig med Herland. I løpet av mai kjøpte Heffermehl for til sammen ca kr. 475 000. Neste kjøp skjedde først i september 1987. Aksjekursen for Bugge Eiendoms AS steg stort sett jevnt fra aksjeemisjonen i desember 1985 til mai 1986 da Herland og Heffermehl foretok sine oppkjøp. Aksjekursen lå da på rundt kr. 350 etter aksjesplitt. Lagmannsretten bygger her på det kursdiagram som er gjengitt i selskapets årsrapport for 1986 og som er dokumentert av de ankende parter. Aksjekursen steg videre ut over sommeren og høsten 1986 og kom rett forut for årsskiftet 1986/87 opp i ca kr. 500. Lagmannsretten finner det ikke sannsynlig at kunnskap om Bugges handlemåte under emisjonen i desember 1985 ville ha spilt noen rolle for Herlands og Heffemehls kjøp av aksjer i mai 1986 og senere. Ved disse kjøp ville forventningene om fortsatt sterk kursstigning uansett ha vært avgjørende for dem begge. Dette må gjelde selv om man skulle legge til grunn at Bugge har bevisbyrden for at aksjekjøp likevel ville ha funnet sted på tross av hans handlinger under emisjonen. Av de to gjenværende erstatningsgrunnlag som Herland og Heffermehl har anført, behandler lagmannsretten så anførslene knyttet til investeringen i selskapet Land Securities. Lagmannsretten forstår prospektet fra desember 1985 slik at strategien som Bugge Eiendoms AS hadde til hensikt å følge, var at investeringene skulle være av langsiktig karakter med prosjekter der avkastningen var lav i forhold til de underliggende verdier, da slike investeringer ikke innebar noen spesiell risiko. For investeringer i utlandet ville selskapet gå inn i «1. klasses prosjekter» med vekt på å ta del i den forretningsmessige forvaltning. I pressemelding den 24. september 1987 opplyste selskapet at det i den senere tid hadde kjøpt ca én prosent av aksjekapitalen i Englands største børsnoterte eiendomsselskap, Land Securities PLC. Investeringen beløp seg til ca kr. 300 mill. Det ble også opplyst at ytterligere kjøp var aktuelt. Ifølge de ankende parter skal oppkjøpet i sin helhet ha vært lånefinansiert. Hvordan finansieringen ble ordnet er imidlertid ikke blitt belyst under saken, og lagmannsretten går ikke nærmere inn på dette. Isolert sett kan det virke som oppkjøp av en andel på én prosent i et så vidt stort utenlandsk selskap som Land Securities, ikke var helt i samsvar med den strategi Bugge Eiendoms AS arbeidet etter. Aksjeoppkjøpet må imidlertid ses i sammenheng med at Bugge Eiendoms AS hadde til hensikt å kjøpe mer og derved få større innflytelse i Land Securities. Investeringen må også ses i sammenheng med de øvrige investeringer Bugge Eiendoms AS hadde foretatt i Storbritannia, som bare i liten grad har vært berørt under ankeforhandlingen. Samlet sett finner lagmannsretten ikke å kunne fastslå at Bugge handlet i strid med investeringsstrategien i Bugge Eiendoms AS ved kjøpet av aksjene i Land Securities. De ankende parter har ikke anført noe om avkastningen og de underliggende verdier i Land Securities. Lagmannsretten forstår de ankende parter slik at de uansett investeringsstrategi mener at kjøpet av Land Securities-aksjene var uforsvarlig. Hvorvidt kjøpet var så uforsvarlig at Bugge personlig kan holdes ansvarlig, må vurderes ut fra datidens forhold. Sentralt ved bedømmelsen står blant annet kunnskap om markedsforhold og fremtidsutsikter. Om dette har det generelt vært liten eller ingen bevisførsel for lagmannsretten. At eiendoms- og aksjemarkedet skulle gå inn i en vedvarende nedgangsperiode fra slutten av oktober 1987, ble verken forutsett av Bugge eller de ankende parter, og manglende fremsynthet her kan selvsagt ikke lastes Bugge som uaktsomt. Etter det opplyste var investeringen i Land Securities lånefinansiert i utlandet og ville ha utgjort ca 25 prosent av selskapets balanse ved årsskiftet 1986/87, noe som nok medførte at forretningsrisikoen for Bugge Eiendoms AS øket, men investeringen kan ikke av den grunn anses som uforsvarlig. Heller ikke at oppkjøpet skjedde uten forutgående styrebehandling endrer dette forhold, selv om Bugge her kan kritiseres. Konklusjonen er etter dette at Land Securities-investeringen ikke gir grunnlag for noe erstatningskrav mot Bugge. Det siste av de anførte grunnlag for erstatning er den såkalte Svacom-transaksjonen. De ankende parters hovedanførsel er her at de ikke ville ha kjøpt flere aksjer i Bugge Eiendoms AS hvis de hadde kjent til transaksjonen og at den innebar at overskuddet i regnskapet for 1986 var fiktivt. Ved utgangen av 1986 satt Bugge Eiendoms AS med et stort antall egne aksjer som var bokført til ca kr. 22 mill., tilsvarende 61 103 aksjer. Hvordan disse aksjer var ervervet av selskapet er ikke fullt ut opplyst for lagmannsretten, men etter bevisførselen synes det klart at noen av aksjene stammet fra den såkalte Vekst-kontoen i selskapets regnskap, der aksjene som var blitt tegnet av Bugge for det påtenkte selskap Vekst ved emisjonen i 1985, var blitt stående for Bugge Eiendoms AS egen regning. Men over kontoen var det også bokført en rekke senere salg og kjøp av egne aksjer, i strid med aksjeloven §7-2 første ledd. Det er ikke dokumentert for lagmannsretten at noen av aksjene skal ha vært ervervet ved fusjon med andre selskaper, jfr. aksjeloven §7-2 annet ledd. Motivet for å erverve egne aksjer i dette omfang kan etter lagmannsrettens oppfatning ikke ha vært annet enn å sørge for etterspørsel etter aksjen slik at aksjekursen holdt seg oppe. Men erverv av egne aksjer innebar samtidig at selskapets egenkapital ble svekket, jfr. lovgrunnlaget for forbudet i aksjeloven §7-2 første ledd. For Bugge må det åpenbart ha fremstått som et problem i forhold til aksjemarkedet og kreditorene at Bugge Eiendoms AS satt med så vidt mange egne aksjer. Av årsrapporten for Bugge Eiendoms AS for 1986 fremgår det at man planla børsnotering av selskapet, og for Bugge må det ha vært ønskelig at selskapet viste overskudd i regnskapet pr. årsskiftet. Av de grunner som her er nevnt, ble selskapets egne aksjer overdratt til Svacom AS, et selskap kontrollert av Sjur Svaboe, som var styremedlem i Bugge Eiendoms AS. Ved overdragelsen betalte Svacom kr. 28 718 410, hvilket innebar at Bugge Eiendoms AS kunne bokføre en gevinst i regnskapet på vel kr. 6 mill. Den videre effekt av overdragelsen var at resultatregnskapet for 1986 viste en nettogevinst ved salg av aksjer på vel kr. 2,7 mill. og et overskudd på kr. 4,8 mill. før årsoppgjørsdisposisjoner. Fra Bugges side er den transaksjon som her er beskrevet, ikke bestridt, og heller ikke den virkning transaksjonen hadde for regnskapet. De ankende parter har som nevnt, gjort gjeldende at salgsgevinsten var fiktiv, og at overskuddet i regnskapet derfor er misvisende. De har særlig vist til styrenotat av 5. januar 1987 fra Bugge, behandlet på styremøte i Bugge Eiendoms AS den 9. februar 1987, og det faktum at overdragelsen til Svacom ble reversert i mai 1987. Av det nevnte styrenotat fremgår blant annet følgende: I regnskapet inngår også en betydelig aksjegevinst fra salg av aksjer Bugge Eiendoms AS via I/S Vekst. Aksjene ble plassert hos Svacom A/S for ca kr. 28 mill. for videreplassering pr. 30. april 1987. På dette tidspunkt får Bugge Eiendoms AS tilbakebetalt ca. kr. 12 mill. ved aksjekapitalnedskrivning i Svacom. I stedet for tilbakebetaling kan disse midler antakelig anvendes til kjøp av BE-aksjer. Aksjene skal plasseres til kr. 470.- med tillegg av finansieringsomkostninger. Av notatet synes det å fremgå at overdragelsen av aksjene til Svacom ikke var endelig, men betinget av at Svacom kunne plassere aksjene videre. I motsatt fall skulle aksjene tilbakeføres Bugge Eiendoms AS for samme kurs, kr. 470, med tillegg av Svacoms finansieringsomkostninger. Det viste seg etter hvert at Svacom ikke fant noen kjøper til aksjene, og i samsvar med notatet ble aksjene derfor tilbakeført Bugge Eiendoms AS i midten av mai 1987. Dette fremgår av sluttseddel datert 19. mai 1987 og avregning av samme dag fra Svacom til Bugge Eiendoms AS, der sistnevnte blir belastet renter og provisjon. Det sentrale spørsmål er om avtale om tilbakekjøp av aksjene forelå allerede ved overføringen av aksjene til Svacom. Etter lagmannsrettens oppfatning er det ut fra de faktiske forhold det er redegjort for over, vanskelig å anta noe annet. Bugge har i sin partsforklaring i utgangspunktet bestridt at det var inngått noen avtale som nevnt, men har på direkte spørsmål fra retten erkjent at de faktiske forhold kan tyde på at det forelå en slik avtale, og at han i dag ikke husker hva som ble avtalt med Svacom. Lagmannsretten legger etter dette til grunn at det ved overføringen av aksjene til Svacom var avtalt at aksjene skulle tilbakeføres til Bugge Eiendoms AS om ikke Svacom selv fant en kjøper til aksjene. Spørsmålet er så om Bugge Eiendoms AS behandlet overføringen av aksjene til Svacom på korrekt måte i regnskapet basert på det som da kunne regnes som god regnskapsskikk på området. Det kan her reises spørsmål om aksjene skulle ha vært behandlet som en eiendel, eller om transaksjonen skulle ha vært ført som en korreksjonspost til egenkapitalen. Denne problemstilling har Kredittilsynet behandlet i et notat fra 1991 som er dokumentert for lagmannsretten. Etter lagmannsrettens oppfatning er denne problemstilling likevel bare delvis treffende. Regnskapet skal blant annet tjene til informasjon for aksjeeiere og kreditorer og skal vise et realistisk bilde av selskapets økonomiske situasjon, jfr. regnskapsloven §2 og aksjeloven §11-5 første ledd, jfr. §11-12 første ledd. Det er da av betydelig interesse for aksjeeierne og kreditorene å kjenne til at de gevinster regnskapet baserer seg på, ikke er endelige, men betingede, og at tilbakeføring kan bli en aktuell mulighet. Etter rettens oppfatning skulle det i regnskapet derfor ha vært opplyst om selskapets betingede tilbakekjøpsforpliktelse, for eksempel i en note. Uten en slik opplysning er regnskapet direkte misvisende fordi det på et sentralt punkt gir et uriktig bilde av selskapets situasjon. Av naturlige grunner kunne selskapet ikke ta inn en slik note fordi det da ville ha blitt kjent at selskapet i strid med aksjeloven §7-2 første ledd hadde ervervet egne aksjer og hadde påtatt seg en betinget plikt til å kjøpe dem tilbake, samtidig som det ville blitt stilt spørsmål om holdbarheten av årsoverskuddet med de negative følger også det kunne ha fått for selskapets aksjekurs og muligheten for børsnotering. Lagmannsretten finner at Bugge som flertallsaksjonær og som var den som bestyrte selskapet, må holdes ansvarlig for selskapets oppkjøp av egne aksjer, Svacom-transaksjonen og for feilinformasjonen i regnskapet. De ankende parter har anført at det foreligger årsakssammenheng mellom selskapets misvisende regnskap og deres fortsatte aksjekjøp. Ytterligere aksjekjøp ville ikke blitt foretatt hevder de hvis regnskapet hadde gitt korrekt informasjon. Lagmannsretten har her kommet til at de ankende parter må gis medhold. Hvis Svacom-transaksjonen og bakgrunnen for denne var blitt kjent i aksjemarkedet, er det etter lagmannsrettens oppfatning nokså klart at aktørene i aksjemarkedet med rette ville ha reist spørsmål om aksjekursen var blitt manipulert av Bugge og selskapet, og om kjøpere av Bugge Eiendoms-aksjer hadde kjøpt aksjene for dyrt. Dette i seg selv ville trolig ha vært nok til at Bugge og selskapet hadde mistet nødvendig tillit fra de fleste aksjeinvestorer, og at de ville ha unnlatt å kjøpe aksjer i selskapet. Dertil kommer at mange aksjeinvestorer ville sett med skepsis på selskapets regnskap og fremtidige utviklingsmuligheter. Det ville dessuten ha blitt kjent nokså umiddelbart i mai 1997 at Svacom-transaksjonen var blitt reversert. Lagmannsretten legger etter dette til grunn at Herland og Heffermehl, med et mindre unntak, ikke ville ha kjøpt aksjer i Bugge Eiendoms AS hvis regnskapet hadde gitt korrekt informasjon om Svacom-transaksjonen. Herland og Heffermehl har anført at det er kjøp av aksjer etter mai 1987 de ikke ville ha foretatt med kunnskap om Svacom-transaksjonen, og som de derfor krever kompensert. For Herlands del gjelder dette kjøp av aksjer i månedsskiftet mai/juni 1987 og tre kjøp med oppgjør den 3. september 1987, i alt for kr. 1 873 461,20. Heffermehl har krevet erstatning for tre kjøp foretatt med oppgjør henholdsvis 11. september, 16. oktober og 2. november 1987. Lagmannsretten finner det sannsynlig at de to første kjøp, til sammen kr. 536 493,75, ikke ville ha vært foretatt, mens det siste kjøpet står i en annen stilling. Det legges til grunn at aksjemarkedet på tiden for det siste kjøpet var så labilt at det ikke var tilliten til Bugge og Bugge Eiendoms AS som var avgjørende for kjøpet. Bugge er skyld i at aksjene ble kjøpt på uriktig grunnlag, og han må følgelig også holdes økonomisk ansvarlig for de beløpene som de ankende parter har lagt ut og tapt i forbindelse med aksjekjøpet. At aksjene ikke lenger er i behold hos de ankende parter, er i denne forbindelse uten betydning, noe som heller ikke er påstått fra Bugges side. Bugge har imidlertid hevdet at det ved fastsettelse av erstatningen må tas hensyn til at Herland og Heffermehl selv har medvirket til skaden ved ikke å selge aksjene på det tidligere tidspunkt da det ble klart at aksjemarkedet stupte og aksjekursen i Bugge Eiendoms AS falt. Lagmannsretten finner her grunn til å understreke at oppkjøp av egne aksjer for å holde kursen oppe, den påfølgende Svacom-transaksjonen samt mangelfull informasjon i regnskapet er svært alvorlige forhold som etter omstendighetene kan være straffbare for den som står bak. Etter lagmannsrettens syn er det derfor liten grunn til ta Bugges innsigelse på dette punkt til følge. Etter rettens oppfatning synes de ankende parter heller ikke i noen særlig grad å kunne bebreides at de ikke forsto at de burde ha solgt aksjene på et tidligere tidspunkt. Ved erstatningsfastsettelsen gjøres det fradrag med kr. 15.000 for Herland og kr. 5.000 for Heffermehl. Rentedato for disse beløp fastsettes skjønnsmessig til 1. januar 1988, hvilket synes å kunne stemme med opplysningene i brev av 15. mars 1990 fra Scandinavian Investment AS til Kredittilsynet. Det gjøres videre fradrag for den erstatning på kr. 250.000 som er utbetalt etter forlik med revisor. Lagmannsretten oppfatter punkt 3 i de ankende parters påstand slik at beløpet fra revisor skal fordeles forholdsmessig mellom de ankende parter basert på erstatningskravenes fulle størrelse. For Herland gjøres således fradrag med kr. 195 005,33 og for Heffermehl med kr. 54 994,67. Størrelsen av de samlede fradragsbeløp er ikke bestridt av Bugge. I domsslutningen nedenfor er det gitt dom for hovedstolen i erstatningskravene fratrukket de beløp det er enighet om skal gå til fradrag. Heller ikke renteberegningen fra motparten er bestridt av Bugge. Lagmannsretten foretar ingen selvstendig renteberegning og gir dom for renter på de fulle beløp, men gir samtidig anvisning på hvordan rentene skal korrigeres med rentene av de beløp som skal gå til fradrag. Det skal benyttes de samme rentesatser innenfor de samme perioder. Etter dette er anken delvis gitt medhold. Saksomkostningene avgjøres da etter tvistemålsloven §180 annet ledd, jfr. §174. Lagmannsretten har vurdert om noen av partene bør tilkjennes delvise saksomkostninger, jfr. §174 annet ledd, men har kommet til at partene i samsvar med hovedregelen i bestemmelsens første ledd bør bære sine egne saksomkostninger både for byretten og lagmannsretten. Dommen er enstemmig. Domsslutning: 1. Niels A. B. Bugge dømmes til å betale til Jørn-Petter Herland kr. 1.663.455,87 -kronerenmillionsekshundreogsekstitretusenfirehundreogfemtifem- 87/100 med tillegg av 12 -tolv- prosent rente p.a. av kr. 287.732 fra 1. juni 1987 og av kr. 1.585.729,20 fra 3. september 1987 frem til 15. juli 1990 og deretter 18 -atten- prosent rente p.a. til 31. desember 1993 og fra 1. januar 1994 12 -tolv- prosent rente p.a. Ved renteberegningen gjøres fradrag med tilsvarende rentesatser av kr. 15.000 fra 1. januar 1988 og med tilsvarende rentesatser av kr. 195 005,33 fra 21. august 1997. 2. Niels A. B. Bugge dømmes til å betale til Einar Heffermehl kr. 476.499,08 -kronerfirehundreogsyttisekstusenfirehundreognittini- 8/100 med tillegg av 12 -tolv- prosent rente p.a. av kr. 272.025 fra 11. september 1987 og av kr. 264.468,75 fra 16. oktober 1987 frem til 15. juli 1990 og deretter 18 -atten- prosent rente p.a. til 31. desember 1993 og fra 1. januar 1994 12 -tolv- prosent rente p.a. Ved renteberegningen gjøres fradrag med tilsvarende rentesatser av kr. 5.000 fra 1. januar 1988 og med tilsvarende rentesatser av kr. 54.994,67 fra 21. august 1997. 3. Beløpene i punkt 1 og 2 forfaller til betaling 2 -to- uker etter forkynnelsen av lagmannsrettens dom. 4. Saksomkostninger tilkjennes ikke, verken for lagmannsrett eller byrett. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
