Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Saken gjelder tvist mellom de tidligere ektefeller A og B om foreldreansvar, daglig omsorg og samværsrett til partenes felles barn C, født xx.xx.1991. Partene inngikk slikt rettsforlik den 16 mars 1993: 1. B har den daglige omsorgen for fellesbarnet C. 2. A gis samværsrett med barnet hver onsdag fra kl. 1500-1800 og annenhver søndag fra kl. 1300-1800. Helgesamværet utvides til også å omfatte annenhver lørdag (samme helg) fra kl. 1300-1800 fra det tidspunkt A flytter til - - -. 3. Fra 1.9.93 utvides helgesamværet til overnatting og annenhver helg fra lørdag kl. 1300 - søndag kl. 1800. Det forutsettes at også D overnatter. 4. Fra 1.3.94 forutsettes vanlig samværsrett, jf barneloven §44. 5. B forestår henting/bringing på As bolig. 6. Partene har delt foreldreansvar. 7. Barnet føres inn i mors pass. Barnet skal ikke ha eget pass. 8. Partene begjærte saken hevet som forlikt. Prosessfullmektigene ba om samtykke til ikke å legge ned påstand om saksomkostninger. B reiste sak for Oslo byrett ved stevning av 2 november 1993 med krav om endring av det inngåtte forlik, jf barneloven §39. Oslo byrett avsa dom i saken den 4 oktober 1995 med slik domsslutning: 1. B skal ha den daglige omsorgen og foreldreansvaret for C, født xx.xx.91. 2. A skal ha samvær med C en søndag pr. måned fra kl. 1100 - 1800. B bringer og henter gutten ved Oslo politikammer, Sentrum politistasjon. Første samvær skal finne sted 22. oktober 1995. 3. A erstatter Bs saksomkostninger med kr. 40.000, -førtitusen- innen 2 -to- uker etter dommens forkynnelse. A har ved sin daværende prosessfullmektig advokat Per Flatabø i rett tid påanket dommen. Under hovedforhandlingen har A vært representert ved advokat Mørch som har nedlagt slik endelig påstand: I hovedsøksmålet: 1. A frifinnes. 2. B dømmes til å betale til A sakens omkostninger for byrett og lagmannsrett. I motsøksmålet: Prinsipalt: 1. A skal ha daglig omsorg for C. 2. B tilkjennes en samværsrett med C, fastsatt av retten og etter dennes skjønn. Subsidiært: 1. B skal ha daglig omsorg for C. 2. A tilkjennes en samværsrett med C, fastsatt av retten og etter dennes skjønn. Uansett: 1. Partene skal ha felles foreldreansvar for C. I motsatt fall skal A ha foreldreansvaret for C alene. 2. B dømmes til å betale til A sakens omkostninger for byrett og lagmannsrett. I begjæringen om foreløpig avgjørelse: Prinsipalt: 1. A skal ha daglig omsorg for C. 2. B tilkjennes en samværsrett med C, fastsatt av retten og etter dennes skjønn. Subsidiært: 1. B skal ha daglig omsorg for C. 2. A tilkjennes en samværsrett med C, fastsatt av retten og etter dennes skjønn. Uansett: 1. Partene skal ha felles foreldreansvar for C. I motsatt fall skal A ha foreldreansvaret for C alene. 2. Ovennevnte kjennelse skal gjelde inntil saken er rettskraftig avgjort eller frem til det tidspunkt retten fastsetter. 3. Spørsmålet om sakens omkostninger utstår inntil avgjørelse faller i hovedsøksmålet, alternativt dømmes B til å betale til A sakens omkostninger. B har ved sin prosessfullmektig advokat Gunhild Lærum tatt til gjenmæle og nedlagt slik påstand: 1. Oslo byretts dom av 04.10.95, sak nr. 938886 A/35 stadfestes. 2. B tilkjennes sakens omkostninger for byrett og lagmannsrett. I motsøksmålet: 1. B frifinnes. 2. B tilkjennes sakens omkostninger. Ankeforhandling ble avholdt 30 09 96 til 02 10 96. Begge parter møtte og forklarte seg. Det ble avhørt 7 vitner hvorav 3 sakkyndige vitner. En av disse var rettsoppnevnt sakkyndig for byretten. De to øvrige er nye for lagmannsretten. Rettsboken viser hva som ble dokumentert. Sakens nærmere sammenheng fremgår av byrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor. Den ankende part A, har i det vesentlige gjort gjeldende: Avgjørelsen skal treffes etter hva som er best for barnet, jf barneloven §44. Dette er understreket i en lang rekke rettsavgjørelser. C bør ha kontakt med begge sine foreldre. En sønn trenger en farsfigur. Det er derfor viktig at C får en best mulig kontakt med sin far. I dag bestrides ikke at A i sin tid har opptrådt uheldig eller dumt mot sin tidligere ektefelle. Han levde da under et sterkt press. Han er i dag en annen person. Han har gått til behandling hos psykiater fra 1993 og gjør det fremdeles. Samlet pr i dag har A hatt ca 110 behandlingstimer á 45 minutter. Behandlingen har medført en betydelig endring av A. Han har nå en ganske annen selvinnsikt og skylder ikke lenger på andre når han under press har reagert som han har gjort og begått de uheldige ting han har gjort. Han angrer sterkt på disse og vet med seg selv at noe slikt ikke vil gjenta seg. Dette er også til fulle bekreftet av de tre sakkyndige som har forklart seg for retten. Behandlende psykiater har forklart at en vesentlig forandring inntrådte i begynnelsen av 1995. A har også underkastet seg en personlighetstest. Denne viser at han ikke har noen psykotiske trekk, ingen karakteravvik eller personlighetsforstyrrelser. Han er sosial og utadvendt. Han er ikke voldelig og er en omsorgsfull person med genuin interesse for sin sønn. Han er bedre egnet enn de fleste norske menn til å ta seg av sitt barn. Partene bør ha delt foreldreansvar. Slik retten har forstått A er det først og fremst hvis man ikke får etablert en god samværsordning og praksis at han krever å få daglig omsorg for C. A er fullt skikket til å ha den daglige omsorg. Han har gode boforhold og bor slik at C kan fortsette å gå i samme barnehage som nå. For tiden går A på attføring etter en whiplash-skade. Etter avsluttet attføring vil han enten komme ut i arbeid eller bli uføretrygdet. Uansett vil han ha tilstrekkelig økonomi til å ta seg av sin sønn. Han har de personlige egenskaper som trenges for å ta seg av sønnen sin. Hvis han får den daglige omsorg, vil gutten være sikret best mulig samlet foreldrekontakt. Det er nedlagt påstand om samvær etter rettens skjønn. Den ankende part har imidlertid utarbeidet forslag til samvær slik han mener det bør være. Det er utarbeidet under forutsetning av at han får den daglige omsorg, men gjør han ikke det, bør hans samvær bli det samme, nemlig slik: 1. Ukedag og helgesamvær: B skal ha samvær med C annenhver uke fra torsdag kl. 1600 til fredag kl. 09.00, samt annenhver helg fra torsdag kl. 16.00 til mandag kl. 09.00. 2. Feriesamvær: B skal ha følgende feriesamvær med C: Annenhver juleferie fra 23. desember kl. 16.00 til 28. desember kl. 16.00, første gang juleferien 1996. Annenhver juleferie/nyttårshelg fra 28. desember kl. 16.00 til 2. januar kl. 16.00, første gang juleferien/nyttårshelgen 1997/98. Annenhver vinterferie, første gang vinterferien 1997. Annenhver påskeferie, fra fredag før Palmesøndag kl. 16.00 til 2. påskedag kl. 16.00, første gang påskeferien 1998. Annenhver 17. mai, første gang 17.05.97. Annenhver pinseferie, første gang pinseferien 1997. Hver sommerferie i 21 sammenhengende dager, alternativt og om ønskelig oppdelt i 14 dager pluss 7 dager. Tilsvarende gjelder A. Tidsrommet/ene avtales mellom partene senest 1. mai hvert år. Annenhvert år med fortrinnsrett for den ene part til å velge tidsrom, første gang B for sommerferien 1997. Ved overtredelse av denne fristen går denne retten automatisk over på den annen part. Annenhver høstferie, første gang høstferien 1998. Feriesamvær skal utøves i skoleferiene, til i god tid på forhånd avtalte tidspunkter. All henting og levering skal skje i barnehage/skole, med mindre disse er stengt. I så fall skal henting og levering skje hjemme hos A. Den ankende part har også utarbeidet forslag til overgangsordning idet han aksepterer og fullt ut forstår at man kan ikke etablere et omfattende samvær uten overgangsordning. Den ankende part foreslår slik overgangsordning: Nedennevnte samvær må angis med konkrete datoer: 1. Samvær nr. 1 - Torsdag kl. 16.00 til fredag kl. 09.00 Pause på 3 uker 2. Samvær nr. 2 - Fredag kl. 16.00 til mandag kl. 09.00 Pause i 3 uker 3. Samvær nr. 3 - Fredag kl. 16.00 til mandag kl. 09.00 Pause i 2 uker 4. Samvær nr. 4 - Fredag kl. 16.00 til mandag kl. 09.00 Pause i 2 uker 5. Samvær nr. 5 - Fredag kl. 16.00 til mandag kl. 09.00 Pause i 2 uker Deretter utvidet samværsrett i henhold til forslag til advokat Erik Mørch/alternativt daglig omsorg. All henting og levering skal skje i barnehage, med mindre disse er stengt. I så fall skal henting og levering skje hjemme hos A. Rettspraksis viser at det skal svært meget til før en far ikke skal ha samvær med sitt barn. Samværer bør i alle fall omfatte det loven forstår med vanlig samvær. Det er vist til RG-1996-164, [[Rt-1982-116]], [[Rt-1991-414]] og [[Rt-1995-946]] og særlig til [[Rt-1996-888]]. Særlig den siste dom viser hvor meget som skal til før en far nektes samvær med sin sønn eller om man vil en sønn nektes samvær med sin far. Dommen viser hvor vesentlig det er at et barn ikke unndras samvær med sin far. Ankemotparten, B, har i det vesentlige henholdt seg til byrettens dom som menes riktig i begrunnelse av resultat. Det er særlig fremholdt: B er redd A. Det skyldes hennes opplevelser i ekteskapet. Som reaksjon på nærmest ingenting, eller på noen bagateller, kunne han opparbeide et skremmende raseri hvor han hylte og skrek og truet henne på det voldsomste. Han har ikke slått henne, men har spyttet henne i ansiktet. Han plaget hennes venner. Han har innsendt meningsløse anmeldelser til politiet, som er hennes arbeidsgiver. Han har ikke kontroll over sine raserianfall. Illustrerende er således et tilfelle da han, B og barnet kjørte i Oslotunnellen. Av en eller annen grunn ble A rasende, slapp rattet med begge hender, hylte og skrek. De holdt da på å kollidere med en trailer. B, som satt i passasjersetet foran, måtte ta rattet inntil A hadde roet seg. Noen rimelig foranledning til raserianfallet var det ikke. Det er ikke riktig at dette er situasjonsbetingede reaksjoner og at A nå har endret seg, selv om han har fått sakkyndige til å tro det. B har hemmelig adresse for å unngå kontakt med A. Forutsetningen er at han ikke skal finne ut hvor hun bor. Det har han imidlertid gjort via barnet. Den samværsordning som har vært praktisert, har medført at det har vært praktisk talt ingen kontakt mellom B og A. Følgelig har det heller ikke kommet til konfrontasjoner mellom dem. Men en episode i november 1995 viser at A fremdeles har den samme aggressive holdning til B som tidligere. Hun kom kjørende opp Bogstadveien og måtte stoppe for rødt lys. Tilfeldigvis var A akkurat i nærheten. Han gikk bort til bilen og «viste henne fingeren» gjennom fremre bilrute. A benekter denne hendelse, og det er han jo nødt til for at det skal være noen mulighet for å tro at han har endret seg. B har forsøkt å praktisere samværsordninger mellom gutten og A. Disse har ikke fungert. Hun innser at sønnen bør ha en viss kontakt med faren, men er likevel redd for denne kontakt. A er meget dominerende. Han møter barnet ikke på barnets premisser men på sine egne. Han «invaderer» barnet mentalt. Det er ingen god utvikling for C. Den samværsordning som har vært praktisert, har fungert og bør fortsette inntil gutten er blitt større og mer kan ta ansvar for seg selv. Bs opplevelser med A er de samme som hans tidligere samboer har hatt. De har også et barn sammen, en pike som nå er 13 år. A har, etter barnets ønske, bare samvær med henne én gang hver 4de uke og under tilsyn. As første kone hadde også tilsvarende opplevelser som hans samboer og hans ektefelle nr. to. Lagmannsretten skal bemerke: Partene synes å være enige om at barneloven §39 ikke får nevneverdig betydning i saken. Forholdene har utviklet seg annerledes enn forliket forutsetter. For retten blir derfor spørsmålet først og fremst hva som i dag er det beste for barnet jf barneloven §44. Etter de opplysninger som foreligger, har C utviklet seg aldersadekvat og uten å ha noen problemer av betydning for saken. Partene synes å være enige om det. Etter omstendighetene vil det være grunn til en viss forsiktighet med vesentlige endringer i den bestående situasjon. Problemet i saken knytter seg til en nærmere bedømmelse av A. A har to ekteskap og et mellomliggende samboerforhold bak seg. Retten har sparsomme opplysninger om As første ekteskap, men de opplysningene som man har, korresponderer med hva hans senere samboer, E, har forklart og hva B har forklart. A og E innledet samboerforhold i 1981. Hun flyttet fra ham i april 1983. De fikk et barn sammen, D, som nå er 13 år gammel. Ifølge E var samboerforholdet vanskelig. A åpnet hennes post, og når hun presenterte ham for det, benektet han det. Han koblet ut telefonen slik at den bare kunne brukes når han var hjemme, og når hun presenterte ham for det, så benektet han det. A er mentalt meget sterk og klarte til slutt å få henne til å tvile og spekulere på den nærmere sammenheng. Han hadde et ustyrlig temperament, kunne fare opp i raseri hvor han hylte og skrek uten rimelig foranledning. Vitnet har referert en lang rekke tilfeller. Som eksempel nevner retten at A en gang etter samlivsbruddet ubedt og på eget initiativ oppsøkte Ds barnehage i forbindelse med en tilstelning. E, som var redd for A, tok sin datter med seg og dro hjem i håp om at det ikke ble bemerket. A ble rasende og trengte seg inn i leiligheten, hylte og skrek, kastet en kjøkkenmaskin i gulvet og rev ned potteplanter som ble strødd utover gulvet. Dette så datteren på, ble livredd og sprang gråtende ut. En annen gang som han ville inn i Es leilighet, klinte han hendene sine til med ketchup for å få det til å se ut som om han blødde. Han løp ut utenfor vinduene og hylte og skrek. Hele opptrinnet var meget skremmende. Han har videre spyttet henne i ansiktet, bokset henne i magen og truet henne med en stor kjøkkenkniv som resulterte i at hun fikk skåret opp hånden og måtte sy såret igjen med 13 sting. Han har sjikanert henne overfor hennes venner, han har ringt hennes arbeidsgiver og anført at hun hadde syfilis, han har meldt henne til barnevernet, og bakvasket henne overfor foreldrene til datterens venner slik at det nå ikke kommer barn hjem til dem. B har forklart seg om likeartede opplevelser i sitt ekteskap, hvorom det vises til hennes anførsler oppsummert ovenfor. Retten finner forklaringene fra E og B troverdige. Forklaringene støttes også av skriftlig materiale. På bakgrunn av opplevelsene i ekteskapet finner retten det naturlig at B er redd A. Forklaringene viser også at A ikke styrte sine raseriutbrudd selv om hans barn var til stede. Han synes tvert imot å ha involvert barna i vanskelighetene. A har en begrenset samværsordning med sin datter D og under tilsyn. Det foreligger en sakkyndig rapport av 15 05 95 til Indre Follo herredsrett i anledning en rettssak som verserte mellom A og E. Her er det bl.a. uttalt: Etter de første samværene ble D noe roligere i forhold til samværene, selvom hun også fortalte at faren presset henne noe i de få øyeblikkene de var alene. Det gikk spesielt på at faren fortalte hva hun skulle si om samværene. Senere synes hun dette er blitt vanskeligere igjen. Hun er redd for å si ting direkte til ham fordi han blir sur. Det er ubehagelig og dessuten innrømmer han ikke at han blir sur. D gir uttrykk for at det er vanskelig å få faren til å høre på henne. Hun forteller at han maser om å få komme på treningen hennes eller på skolen. Når hun sier nei, fortsetter han å mase. Hun opplever at hvis hun gir litt, blir han ikke fornøyd, men vil ha stadig mer. Hun synes f.eks. at han koser for mye med henne, hun synes selv at hun er for stor til å kose noe særlig, men opplever ikke at han respekterer det. Vurdering Slik jeg vurderer det er det i dag ikke grunnlag for å etablere en vanlig samværsordning mellom far og D. Ds utsagn, hennes reaksjoner og beskrivelser er entydig i retning av at hun er redd for å være alene sammen med faren og at hun opplever selv med morfaren til stede at det oppstår situasjoner som er vanskelige for henne å håndtere. Fars og Ds forskjellige oppfatning av hva som skjer under samværene, blir av far oppfattet slik at han ikke kan stole på D. Han oppfatter det som hun sier noe til ham når de er alene som tyder på at hun vil ha mer vanlig samvær. D oppfatter det som umulig å si rett ut hva hun mener, hun svarer derfor faren slik hun tror han ønsker. Hun oppfatter det slik at når hun sier noe han ikke liker, hører han det ikke eller han korrigerer henne eller blir sint//sur. Far synes å ha problemer med å sette seg inn i hvordan dette er for D, og synes å ha vanskeligheter med å akseptere at hun både har behov for en far å være glad i og stolt av og samtidig kan oppleve det konfliktfylt og vanskelig å ha kontakt med ham. Det er ut fra dette forståelig at han blir skuffet og sint over Ds holdning, mens det også er slike reaksjoner fra hans side som er med på å gjøre samværene vanskelige for D. B har gitt uttrykk for engstelse for at C skal få nettopp de vanskeligheter som D har. D er på en helt annen måte beskyttet mot dette enn det C vil være, både fordi hun er eldre og fordi samværet skjer under tilsyn. Retten finner denne engstelse vel begrunnet. Som det fremgår ovenfor, er partene uenige om hvorvidt A har endret seg og slik at det ikke lenger er noen grunn for å ha noen engstelse overfor ham. De sakkyndige vitnene, As behandlende psykiater Steinar Ersland og psykolog Christian Lilleskog har sterkt støttet As forklaring på dette punkt. Psykiater Ersland har tidfestet endringen til begynnelsen av 1995. Som eksempel på As økte selvkontroll, er nevnt en episode i forbindelse med en behandlingsavtale. Denne måtte brytes, og det aksepterte A uten reaksjoner av noen art. Retten finner godtgjort at forholdet til B og C involverer A langt mer følelsesmessig til at det påberopte eksempel kan kaste noe lys over spørsmålet. B har forklart seg om en hendelse i Bogstadveien i november 1995. Retten legger til grunn at hennes fremstilling er riktig. As forklaring at det hele var et klønete forsøk på å vinke, virket ikke troverdig. Det er naturlig å se det slik at denne hendelsen sterkt peker i retning av at spenningsforholdet er som det var, og at A fortsatt har vanskelig for å kontrollere sitt temperament. Det faktum som psykiater Ersland og psykolog Lilleskog har bygget på, er angitt av A uten komparentopplysninger. Retten har et bredere grunnlag for sin bedømmelse og legger til grunn et annet faktum. Idet det vises til den bevisbedømmelse som det er redegjort for ovenfor, finner retten det klart at B bør ha den daglige omsorg for C. Hun bør også ha foreldreansvaret alene. Retten har vært i tvil om hvilken samværsordning som bør etableres, og er kommet til at den nåværende ordning bør opprettholdes. Retten frykter at utvidet samvær vil øke konfliktmulighetene og på sikt ikke være til barnets beste. Den nåværende ordning minsker risikoen for den «invadering» av C som B frykter og som er beskrevet i den sakkyndiges rapport vedrørende D. Det vises også til at samværet med henne har vært mer omfattende tidligere, men at hennes opplevelse av samværet førte til at det nå er blitt begrenset til n gang hver fjerde uke. Det nåværende samvær med C har den fordel at det har vist seg å kunne fungere i praksis. Med det resultat lagmannsretten har kommet til blir det ikke aktuelt å gi dommen foregrepet tvangskraft eller treffe midlertidig avgjørelse. Lagmannsretten er enig i byrettens omkostningsavgjørelse. Anken har vært forgjeves, og i overensstemmelse med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd bør A erstatte B sakens omkostninger for lagmannsretten. Disse settes til kr. 36.695 i samsvar med inngitt omkostningsoppgave. Dommen er enstemmig. Domsslutning: 1. Byrettens dom stadfestes. 2. A erstatter Bs saksomkostninger for lagmannsretten med kr. 36.695 -trettisekstusensekshundreognittifem- innen 2 -to- uker fra dommens forkynnelse. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
