Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Saken gjelder Steinar Pedersens krav om omstøtelse av to eiendomsoverdragelser. Den ene eiendommen, Bergvangveien 16, gnr. 16 bnr. 14 i Asker kommune, ble overdratt fra Hjørdis Pedersen til Marianne Vik, nå Pedersen, ved kjøpekontrakt av 24. april 1996. Hjørdis Pedersen satt i uskiftet bo etter at ektemannen avgikk ved døden i desember 1986. Steinar Pedersen gjør gjeldende at overdragelsen fra hans mor til hans søster var et gavesalg i strid med arveloven §19. Den andre overdragelsen gjaldt en hytte på festet grunn i Vestby. Steinar Pedersen mener at også denne eiendommen tilhørte uskifteboet, og at overdragelsen til broren Arve Hjørund rammes av samme lovbestemmelse. Det gjøres dessuten gjeldende at begge overdragelsene er ugyldige på avtalerettslige grunnlag. Tvistene ble innbragt for Asker og Bærum herredsrett ved stevning av 12. juli 1996, og herredsretten avsa 27. februar 1997 dom med slik domsslutning: 1. Arve Hjørund frifinnes. 2. Marianne Vik frifinnes. 3. Steinar Pedersen dømmes til innen 2 - to - uker å betale kr 36440.- kroner trettisekstusenfirehundreogførti - i saksomkostninger til Arve Hjørund. 4. Steinar Pedersen dømmes til innen 2 - to - uker å betale kr 54660.- kroner femtifiretusensekshundreogseksti - i saksomkostninger til Marianne Vik. Dommen ble i rett tid påanket i sin helhet av Steinar Pedersen. Ankeforhandlingen fant sted i Sandvika 10.-13. november 1998. Partene møtte med sine prosessfullmektiger og avga partsforklaring. I tillegg ble 11 vitner avhørt, hvorav to var nye for lagmannsretten. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken. Sakens sammenheng fremgår av herredsrettens dom. Partene har i store trekk opprettholdt sine anførsler, slik de er gjengitt i den påankede dom, dog slik at anførslene om avtalerettslige ugyldighetsgrunner er nye for lagmannsretten. Ankende part - Steinar Pedersen - anfører i det vesentlige: Hjørdis Pedersen manglet den nødvendige rettslige handleevne da eiendommene ble overdratt. Hun var sterkt alderdomssvekket og utsatt for utilbørlig påvirkning fra Marianne Pedersen og Arve Hjørund. Transaksjonene står i sammenheng med dette, og de ble endog holdt skjult for Steinar Pedersen. Overdragelsene er ugyldige på grunn av habilitetsmangler og fordi de strider mot avtaleloven §31, §33 og/eller §36. Askereiendommen ble overdratt til Marianne Pedersen i 1996, for kr 470000. Prisen var i overensstemmelse med en innhentet takst, der eiendommen ble vurdert som en liten landbrukseiendom. Eiendommen var imidlertid betydelig mer verdt som boligeiendom, endog selv om det sees bort fra mulighetene for fradeling av tomter. Bevisførselen har vist at en slik høyere pris ville ha blitt akseptert ved konsesjonsbehandlingen. For øvrig kunne man unngå konsesjonsplikten ved å avhende noe av eiendommen som tilleggsjord, slik at arealet kom under fem dekar. Marianne Pedersen må ha vært klar over gaveelementet. Hun må i så henseende også identifiseres med sin ektefelle, som var herredsagronom i Asker, og med sin advokat. En eventuell uriktig oppfatning om hva konsesjonsmyndighetene ville akseptere må vurderes som en rettsvillfarelse som under ingen omstendighet kan tillegges vekt. Hytteeiendommen i Vestby ble overdratt til Arve Hjørund ved skjøte av 3. mai 1995, tinglyst 8. juni 1995. Det bestrides at eiendommen ble overdratt allerede ved den noe vage overdragelsesavtalen mellom far og sønn i 1985. Men i motsatt fall må transaksjonen betraktes som en dødsdisposisjon, som skulle ha skjedd ved testament. Det må legges avgjørende vekt på at overdragelsen ikke ble tinglyst før i 1995. Det fant heller ikke sted noen annen oppfyllelse før faren døde i desember 1986, og eiendommen ble ikke ført i Arve Hjørunds selvangivelser, bortsett fra for inntektsåret 1987. Vestbyeiendommen tilhørte således uskifteboet. Den ble overdratt for kr 100000, mens en takst, innhentet senere i 1996, vurderte salgsverdien til kr 270000. Også denne transaksjonen hadde et betydelig gaveelement, noe Arve Hjørund må ha forstått. Hvis de avtalerettslige innsigelsene ikke fører frem, må begge overdragelser omstøtes etter arveloven §19. Det har ingen betydning at Steinar Pedersen rundt 1970 fikk overdratt til seg en boligtomt på ca to mål, utskilt fra den omtvistede eiendommen i Asker og verdsatt til kr 15000. Det var hensynet til moren som gjorde at han valgte å overta denne tomten, fremfor å akseptere andre og gunstigere tilbud. Ved en feil har Steinar Pedersen betalt saksomkostningsbeløpene i henhold til herredsrettens dom. Hvis lagmannsretten kommer til et annet resultat i omkostningsspørsmålet for herredsretten, kreves beløpene tilbakebetalt, pkt. 3 og 4 i påstanden. Steinar Pedersen har nedlagt slik påstand: 1. Overdragelsene av eiendommene gnr. 16, bnr. 14 i Asker og gnr. 56, bnr. 218 i Vestby omstøtes. 2. Steinar Pedersen tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten. 3. Marianne [Pedersen] dømmes til å betale til Steinar Pedersen kr 54.660 med tillegg av 12 % rente p.a. fra 20.04.97 og til betaling finner sted. 4. Arve Hjørund dømmes til å betale til Steinar Pedersen kr 36.440 med tillegg av 12 % rente p.a. fra 20.04.97 og til betaling finner sted. Ankemotpartene - Marianne Pedersen og Arve Hjørund- anfører i det vesentlige: Det er ikke grunnlag for å hevde at overdragelsen av Askereiendommen er ugyldig på grunn av habilitetsmangler. Overdragelsen til Marianne Pedersen representerte dessuten en realisering av en plan moren hadde hatt lenge. Under ingen omstendighet var det noen årsakssammenheng mellom en eventuell mental svekkelse på avtaletidspunktet og overdragelsen. Det er heller ikke grunnlag for omstøtelse etter arveloven §19. Det er ikke uvanlig, og må aksepteres, at overdragelser innen slekten skjer til en gunstig pris. Men i dette tilfellet ble en innhentet takst lagt til grunn. Taksten var basert på retningslinjene for taksering av små landbrukseiendommer. Det er Marianne Pedersens hensikt å drive eiendommen som en landbrukseiendom; hun har sertifikat for økologisk drift, og hennes sønn er landbruksutdannet. Men selv om eiendommen vurderes som en boligeiendom, er taksten ikke for lav. Det må tas hensyn til at bebyggelsen er kondemnabel, og til at den offentlige kloakkledningen ligger hele 450500 meter unna, i Semsveien. Boretten for broren Eivind Pedersen har også betydning. En klausul i kjøpekontrakten vil sikre søsknene deres like andel av fortjenesten ved en eventuell fradeling av tomter i de nærmeste ti år, men det er urealistisk å tro at det vil bli gitt tillatelse til slik utnyttelse. Overdragelsen hadde dermed ikke noe gaveelement. Under enhver omstendighet var Marianne Pedersen i aktsom god tro. Såvel hennes ektemann som moren mente at prisen snarere var for høy. Men av hensyn til søsknene - først og fremst Steinar Pedersen, hvis reaksjon både hun og moren var engstelig for - ønsket hun å overta til takst. Hytteeiendommen i Vestby ble solgt til Arve Hjørund allerede i 1985 og tilhørte ikke uskifteboet. Overdragelsen ble gjennomført mens faren levde, og det dreide seg ikke om noen dødsdisposisjon. Den manglende tinglysingen skyldtes farens ønske om å holde salget skjult for samboeren, som han hadde kjøpt hytta av. Kr. 5.000 ble betalt ved kontraktsinngåelsen, som fastsatt i avtalen. Etter farens død i desember 1996 er ytterligere ca kr 60.000 av kjøpesummen på kr 100.000 betalt. Marianne Pedersen og Arve Hjørund har nedlagt slik endelig påstand: 1. Asker og Bærum herredsretts dom av 27.02.97 stadfestes. 2. Marianne [Pedersen] og Arve Hjørund tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten. Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten, og vil bemerke: Etter ektemannens død i desember 1986 har Hjørdis Pedersen, født i 1910, sittet i uskiftet bo. Partene er enige om at eiendommen i Asker tilhørte uskifteboet, og likeså - hvis den ikke ble overdratt allerede mens faren levde - hytteeiendommen i Vestby. Eiendommen i Asker ble overdratt fra Hjørdis Pedersen til datteren Marianne ved kjøpekontrakt av 24. april 1996, for kr 470000. Etter det opplyste er kjøpesummen betalt. Etter arveloven §19 første ledd, jf. fjerde ledd kan gjenlevende ektefelle ikke avhende fast eiendom ved gavesalg, med mindre arvingene samtykker. Slike salg kan kreves omstøtt hvis den begunstigede skjønte eller burde ha skjønt at det dreide seg om et gavesalg. Dessuten er det en ettårs frist for å reise søksmål; at fristen er overholdt i dette tilfellet er utvilsomt. Før lagmannsretten går inn på spørsmålet om overdragelsen bør omstøtes etter arveloven §19, er det hensiktsmessig å vurdere Steinar Pedersens avtalerettslige anførsler. Steinar Pedersen har gjort gjeldende at moren Hjørdis var så mentalt svekket da avtalen ble inngått at den er ugyldig på grunn av habilitetsmangler. Lagmannsretten kan ikke se at det er holdepunkter for å hevde dette. Hjørdis Pedersen var utsatt for et slag i 1996, men dette inntraff etter avtaleinngåelsen. Det fremgår av epikrisen fra Bærum sykehus, og er bekreftet av bevisførselen for øvrig, at hun hadde vært "stort sett frisk" tidligere og "relativt oppegående og selvhjulpen" - selv om hun falt og skadet seg både i 1993 og 1995. Det er ingen holdepunkter for at hun ikke var istand til å ivareta sine interesser på en adekvat måte da avtalen med datteren ble inngått, og det er ikke noe ved transaksjonen som tyder på at den sto i sammenheng med en mulig mental svekkelsestilstand. Avtalen representerte tvertimot, som også anført av Marianne Pedersen, en gjennomføring av et langvarig ønske om å overdra eiendommen til henne. Dette ønsket var kommet til uttrykk opp gjennom årene, senest i det testamentet moren opprettet i september 1995. Endelig er det heller ikke godtgjort at moren var utsatt for noen utilbørlig påvirkning, hverken ved avtaleinngåelsen i 1996 eller tidligere. Steinar Pedersens anførsler knyttet til avtaleloven §31, §33 og §36 kan åpenbart ikke føre frem. Lagmannsretten går etter dette over til å drøfte forholdet til arveloven §19. Det første spørsmålet i denne sammenheng er om overdragelsen av eiendommen var et gavesalg. Den prisen Marianne Pedersen betalte, kr 470000, var i samsvar med en innhentet takst, avgitt av en anerkjent erfaren takstmann. I taksten er eiendommen, som er konsesjonspliktig, vurdert som en liten landbrukseiendom, idet det er tatt utgangspunkt i avkastningsevnen og gitt et tillegg på kr 180.000 for boverdien. Verdsettelseskriteriene er i samsvar med Landbruksdepartementets rundskriv M-138/80, "Priser på landbrukseiendommer ved konsesjon". Lagmannsretten legger til at det i taksten er gjort et fradrag på kr 40.000 for den boretten Eivind Pedersen, født i 1940, har i låvebygningen. Med forbehold for det sistnevnte fradraget, har Steinar Pedersen ikke reist innsigelser mot verdsettelsen, forutsatt at premisset om taksering som landbrukseiendom legges til grunn. Spørsmålet er imidlertid om vurderingsprinsippet burde ha vært et annet, nærmere bestemt om eiendommen burde ha vært taksert som en i praksis fritt omsettelig boligeiendom. Som herredsretten, finner lagmannsretten det klart at verdien i så fall var langt høyere enn kr 470000, sannsynligvis noe over det dobbelte. Dette må antas å være tilfellet selv om bebyggelsen neppe har synderlig positiv verdi, tilstanden tatt i betraktning, og en tilkobling til offentlige kloakk ville bli kostbar. Lagmannsretten legger til at den er enig med herredsretten i at det må tas hensyn til boretten for Eivind Pedersen, selv om denne ble uteglemt i kjøpekontrakten. Potensielle kjøpere må også antas å ville legge noe større vekt på denne retten enn takstfradraget på kr 40000, men ikke i den grad at konklusjonen vedrørende forholdet mellom pris og verdi rokkes. Forøvrig ble også Hjørdis Pedersen sikret en vederlagsfri bruksrett til ett rom. Men siden hun nettopp hadde flyttet til et sykehjem i Asker, ville denne bruksretten antagelig ha blitt bedømt som temmelig teoretisk. Foranlediget av Steinar Pedersens anførsler, vil lagmannsretten legge til at det ikke er grunnlag for å tro at bruksretten for moren ble tatt med i kontrakten for å avsvekke inntrykket av at overdragelsen hadde et gaveelement. Etter konsesjonsloven §1 nr. 4 er det en målsetting å tilgodese en samfunnsmessig forsvarlig prisutvikling på fast eiendom. Vedrørende praktiseringen av denne priscensuren i Akershus fylke - og i Asker kommune, som avgir uttalelse i konsesjonssaker - har vitneførselen for lagmannsretten gitt et bedre bedømmelsesgrunnlag enn det som forelå for herredsretten. Lagmannsretten viser til at det dreier seg om en eiendom på ca 10 dekar, hvorav ca 7 dekar dyrket mark. Tidligere ble det dyrket noe grønnssaker og bær til eget bruk, og etter at Marianne Pedersen overtok eiendommen også noe korn, mais og poteter. Eiendommen ligger i et uregulert område ca 2-3 kilometer fra Asker sentrum, i kommuneplanen angitt som et landbruks-, natur- og friluftsområde, nær Sem landskapsvernområde og Markagrensen. Ifølge fylkeslandbruksstyrets jordpolitiske arealvurdering dreier det seg om et "A-område", dvs. et område med sterke landbruksinteresser. Etter vitneavhør av bl.a. kommunens juridiske rådgiver Kjell Randen, er det allikevel ingen grunn til å betvile at man i konsesjonssammenheng ville ha vurdert eiendommen som en stor boligeiendom, og ikke funnet grunn til å legge seg opp i den prisen som måtte være avtalt mellom kjøper og selger i et fritt marked. Lagmannsretten er etter dette, og i motsetning til herredsretten, kommet til at det dreier seg om et gavesalg, idet prisen ligger betydelig under markedsprisen for en boligeiendom med en slik beliggenhet og beskaffenhet, og idet det legges til grunn at en slik markedspris ville ha blitt godtatt av konsesjonsmyndighetene. Lagmannsretten legger til at det riktignok kan foreligge et ikke ubetydelig misforhold mellom pris og verdi uten at en overdragelse betraktes som et gavesalg etter arveloven §19. Ganske særlig er dette tilfellet hvis det foreligger spesielle omstendigheter på selgersiden som har motivert transaksjonen. Lagmannsretten viser til dommen i [[Rt-1982-1165]], der en overdragelse gikk klar av §19, selv om salgssummen var så vidt lav som mellom 50 og 75 % av innhentede takster. Det ble imidlertid lagt vekt på at en overdragelse til den avtalte prisen var velbegrunnet ut fra selgerens egeninteresse, og at gaveelementet dermed kom i bakgrunnen. Lagmannsretten kan ikke se at det foreligger tilsvarende forhold i nærværende sak. Det er således heller ikke hevdet at moren knyttet en særlig interesse til å opprettholde eiendommen som landbrukseiendom, slik at hun kan ha sett det som et poeng å overdra til en pris som sto i et rimelig forhold til avkastningsmulighetene ved en slik fortsatt drift. Lagmannsretten vil endelig bemerke at misforholdet mellom pris og verdi også gikk utover det kanskje noe videre slingringsmonnet som kan aksepteres ved salg til en livsarving. Spørsmålet om overdragelsen skal omstøtes etter arveloven §19 vil dermed avhenge av om Marianne Pedersen var i aktsom god tro, dvs. om hun var, eller burde ha vært, klar over de faktiske forhold som bevirker at overdragelsen må betraktes som et gavesalg, jf. [[Rt-1982-948]]. For ordens skyld bemerkes at Marianne Pedersen utvilsomt kjente til at moren satt i uskiftet bo. Det var innhentet to takster over eiendommen, av 18. september 1987 og 23. april 1996. Begge var avgitt av en takstmann med betydelig erfaring med taksering av tilsvarende eiendommer i og rundt Asker. Den første taksten kom ut med en normal salgsverdi på kr 320000, den andre - som det er vist til ovenfor, og som avtalen baserte seg på - med kr 470000, der "boverdien" var satt til kr 180000. Lagmannsretten legger til at partene er enige om at våningshuset på eiendommen er i meget dårlig forfatning; i den første taksten ble det karakterisert som "nærmest kondemnabelt". Marianne Pedersen har vist til at både hennes mor og hennes mann mente, og ga uttrykk for, at prisen snarere var for høy; de er ikke avhørt i ankesaken, men Marianne Pedersens fremstilling på dette punktet er bekreftet av Arve Hjørund. Deres vurdering kan ha basert seg på en oppfatning om at eiendommen med rette var betraktet som en landbrukseiendom, men at avkastningsevnen og boverdien var stipulert for høyt. De kan også ha ment at den burde kunne selges til en gunstig pris ved en overdragelse innen familien. Under enhver omstendighet finner lagmannsretten å måtte legge til grunn at Marianne Pedersen ikke fikk noen signaler fra sine nærmeste om at prisen kunne være for lav, snarere tvertimot. I sin almindelighet må det aksepteres at en avtalepart baserer sin vurdering av om det foreligger et gaveelement på den eller de takster som foreligger. I utgangspunktet kan det således heller ikke forventes at man skal foreta en nærmere vurdering av om andre verdsettelsesprinsipper burde ha vært benyttet. Lagmannsretten kan ikke se at det foreligger noe grunnlag for å fravike dette hovedsynspunktet i denne saken. Som tidligere nevnt, kjøpte Marianne Pedersen eiendommen til en pris som tilsvarte den siste og høyeste av to takster, der det også var gitt et tillegg for boverdien. Takstverdien representerte et ikke ubetydelig beløp, kr 470000. Hensynet til søsknene ved en eventuell fradeling av tomter var hensyntatt ved at differansen mellom landbruksverdi og tomteverdi i så fall skulle fordeles likt, hvilket må ha tjent til å befeste Marianne Pedersens oppfatning av at taksten var uangripelig. Lagmannsretten vil endelig bemerke at det er på det rene at Steinar Pedersen ikke ble orientert før etter at kontrakten var inngått. Dette er imidlertid ikke, som anført av Steinar Pedersen, noen indikasjon på at hun forsto at prisen var for lav. Derimot er det sannsynlig at både hun og moren var engstelig for at Steinar Pedersen ville reagere sterkt negativt på overdragelsen, helt uavhengig av den prisen som var avtalt. Lagmannsretten kan etter dette vanskelig se at Marianne Pedersen burde ha forstått at moren ikke hadde adgang til å overdra eiendommen til henne til den fastsatte prisen. Hun må dermed frifinnes for omstøtelseskravet, slik også herredsretten kom til. Lagmannsretten går etter dette over til spørsmålet om overdragelsen til Arve Hjørund av hytteeiendommen i Vestby bør omstøtes. Hovedspørsmålet i denne forbindelse er om eiendommen i det hele tatt inngikk i uskifteboet, eller om den, som herredsretten kom til, ble overdratt av faren før han avgikk ved døden i desember 1986. I dette spørsmålet er lagmannsretten enig med herredsretten og tiltrer herredsrettens begrunnelse. Lagmannsretten vil særskilt bemerke: Arve Hjørund og faren inngikk en overdragelsesavtale 2. mai 1985. Kjøpesummen var angitt til kr 100000, og kr 5.000 ble betalt umiddelbart. For øvrig het det i avtalen at "Alle forpliktelser trer i kraft for [Arve Hjørund] ved tinglysing og transportert grunnseddel og transportert bygslekontrakt", og resten av kjøpesummen skulle betales etter nærmere avtale eller farens ønske, eventuelt hans arvingers. For den delen av kjøpesummen som ikke var betalt skulle "Renten være den rentesats [faren] til enhver tid har på sin konto i Postsparebanken eller evt. den lånerente [han] vil få hvis [han] lånefinansierer i forbindelse med kjøp av bolig". Faren sikret seg en bruksrett til hytta så lenge han ønsket dette, og han skal også ha brukt den noe før han gikk bort. Han samboer, derimot, skal ikke ha vært der. Etter bevisførselen finner lagmannsretten å kunne legge til grunn at faren ikke ønsket at overdragelsen skulle bli kjent for samboeren - som han hadde kjøpt hytta av, etter det opplyste for kr 70.000 - og at dette var årsaken til at overdragelsen ikke ble tinglyst mens han levde, selv om han også undertegnet et skjøte in blanco. Tinglysingen skjedde først i 1995, ved skjøte utstedt av Hjørdis Pedersen. I skjøtet er det uttrykkelig henvist til avtalen av mai 1985. Arve Hjørund hadde da betalt til sammen ca kr 65000, herav kr 52.000 ved fire større overførsler. Innbetalingene må ha blitt oppfattet som en (delvis) oppfyllelse av avtalen av 1985. Det er således ikke grunnlag for å tro at det ble inngått noen annen og senere avtale om hytta. Som også herredsretten la til grunn, har Arve Hjørund iallfall fra 1987 betalt alle løpende utgifter på eiendommen. Festeavgiften på kr 420 betalte han første gang 10. juni 1987, og da for året 1987. Det er mulig at faren hadde betalt festeavgiften for 1986 da kjøpekontrakten ble inngått, men retten har ikke nærmere opplysninger om dette. Hytta ble heller ikke innført i Arve Hjørunds selvangivelser før for inntektsåret 1987, men siden Hjørund ikke sto som hjemmelsinnehaver, skal dette ikke ha blitt godkjent av ligningskontoret. Som det fremgår av avtalen, og er bekreftet ved Arve Hjørunds partsforklaring, hadde faren planer om å kjøpe seg bolig. Hans motiv for å overdra hytta, synes å ha vært å ivareta egne interesser i den forbindelse, snarere enn å fordele eiendeler med sikte på sin egen bortgang. Han var riktignok godt opp i årene, født i 1910, men det er ikke hevdet at han var syk eller spesielt svekket fysisk. Faren døde imidlertid i desember 1986 og realiserte ikke planene om boligkjøp. Arve Hjørund synes umiddelbart etter avtaleinngåelsen å ha overtatt disponeringen av hytta som sin egen. Dette bekreftes også av Marianne Pedersens forklaring om at faren ga henne beskjed om at hun måtte ta spørsmålet om å låne hytta sommeren 1985 opp med Arve Hjørund, som hadde kjøpt hytta; det ble imidlertid ikke til at hun spurte ham om dette, og hun har ikke brukt stedet siden. Deretter later alle i familien til å ha oppfattet Arve Hjørund som eier, uten å ha satt noe spørsmålstegn ved eierforholdet. Steinar Pedersen har således forklart at han mente det var uriktig at hytta ble tatt med i morens selvangivelse og at hun skattet for den. Lagmannsretten konstaterer etter dette at det er momenter som taler både for og imot å anse hytta som overdratt allerede i 1985. Til fordel for Arve Hjørunds standpunkt legger lagmannsretten imidlertid avgjørende vekt på at overdragelsen må antas å ha vært ment som en disposisjon som skulle oppfylles fra begge sider i farens levetid, og at faren også - med forbehold for den formelle hjemmelsoverføringen - oppfylte sin del av avtalen før han gikk bort. Steinar Pedersen har riktignok gjort gjeldende at den omstendighet at overdragelsen ikke ble tinglyst før faren gikk bort, i seg selv er tilstrekkelig til at overdragelsen må karakteriseres som en dødsdisposisjon. Det er i den forbindelse vist til bemerkninger i Lødrup: Arverett (1995) side 238. Lagmannsretten er uenig i dette. I mangel av andre holdepunkter kan det riktignok være naturlig å se tinglysing som et minstevilkår, jf. Unneberg: Arveretten (1990) side 209. Men når en transaksjon for øvrig er gjennomført fullt ut fra overdragerens side, som i dette tilfellet, kan en manglende formell gjennomføring ikke i seg selv være avgjørende. Siden hytta dermed ikke inngikk i uskifteboet, kan overdragelsen til Arve Hjørund ikke omstøtes etter arveloven §19. Etter dette blir også herredsrettens frifinnelse av Arve Hjørund å stadfeste. Til saksomkostningsspørsmålet bemerkes: Saken har voldt en viss tvil, og lagmannsretten finner at Steinar Pedersen hadde en rimelig grunn å se tvisten prøvet i én instans. Hver part bør bære sine omkostninger for herredsretten, jf. tvistemålsloven §180 annet ledd jf. §172 annet ledd. Det kan derimot ikke sees å være noen grunn til å fravike hovedregelen i §180 første ledd, hvoretter den som forgjeves har anket bør betale saksomkostningene for ankeomgangen. Advokat Anders Mørdre har inngitt en omkostningsoppgave for lagmannsretten, hvoretter det kreves kr 98728, herav kr 93.000 i salær. Beløpet kan synes noe høyt, men lagmannsretten finner ikke grunnlag for å sette oppgaven til side. Det er angitt at 70 % gjelder oppdraget for Marianne Pedersen, 30 % for Arve Hjørund, og denne fordelingen legges til grunn. De saksomkostningene Steinar Pedersen betalte, overensstemmende med herredsrettens domsslutning, er krevd tilbakebetalt. Motpartene har ikke reist særskilte innsigelser mot dette kravet. De har heller ikke bestridt at tilbakesøkningskravet er gjenstand for forrentning etter forsinkelsesrenteloven, fra det tidspunkt som er angitt i påstanden. Dommen er enstemmig. *** Andre berammelser har gjort det vanskelig å finne et egnet tidspunkt for domsavsigelsen, som derfor har trukket noe ut. Domsslutning: I. Herredsrettens dom - domsslutningens punkt 1 og 2 - stadfestes. II. 1. Hver part bærer sine saksomkostninger for herredsretten. 2. Arve Hjørund betaler til Steinar Pedersen 36.440 - seksogtredvetusenfirehundreogførti - kroner med tillegg av 12 - tolv - % årlig rente fra 20. april 1997 til betaling skjer . 3. Marianne Pedersen betaler til Steinar Pedersen 54.660 - fireogfemtitusensekshundreogseksti - kroner med tillegg av 12 - tolv - % årlig rente fra 20. april 1997 til betaling skjer. III. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Steinar Pedersen til Marianne Pedersen 69.110 - niogsekstitusenetthundreogti - kroner og til Arve Hjørund 29.618 - niogtyvetusensekshundreogatten - kroner IV. Oppfyllelsesfristen for punktene II.2, II.3 og III er 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
