Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Dom: Saken gjelder gyldigheten av forvaltningsvedtak fattet i klagesak, der Vinje og Tinn kommuner ikke fikk medhold i sin klage over departementets vedtak om at nye konsesjonsavgifter for vannfall først skal gjelde fra konsesjonstidspunktet. Saken har tilknytning til Frøystulfoss kraftverk, hvis hovedmagasin, Møsvann, ligger i Vinje kommune, mens selve kraftverket ligger i Tinn kommune. Det er det øverste av fem kraftverk langs elva Måna, som løper fra Møsvann til Tinnsjøen. I 1924 ble AS Rjukanfoss, senere Norsk Hydro Produksjon AS, et datterselskap av Norsk Hydro AS, (heretter benevnt Hydro), gitt ervervskonsesjon til 50% av Frøystul kraftverk, med hjemfall til staten etter 60 år. De øvrige 50% av anlegget var allerede eiet av Hydro, idet denne del var ervervet før konsesjonslovgivningen hadde trådt i kraft. I 1979 søkte Hydro om ervervskonsesjon for den del av Frøystulfoss som ved utløpet av konsesjonstiden i 1984 ville hjemfalle til staten. Det ble samtidig søkt om å få bygge et nytt Frøystul kraftverk. Hydro sendte i 1980 en subsidiær søknad om å få stilt til disposisjon statens andel av kraften fra Frøystul.Ved brev av 17 februar 1981 fra Olje- og energidepartementet ble Hydro gitt anledning til å disponere de 50% av produksjonen som utgjorde den hjemfalte del. Det heter i departementets brev videre: Hvordan dette konsesjonsmessig skal ordnes vil det bli tatt standpunkt til senere - herunder også spørsmålet om konsesjonstidens/leietidens lengde. NVE er bedt om å gi uttalelse om dette spørsmål til departementet. Det ble på dette tidspunkt overveiet om Hydro alternativt skulle få leie de hjemfalte rettighetene med bruksrettskonsesjon etter industrikonsesjonsloven §5. Hydro opprettholdt søknaden om ervervskonsesjon, og en revidert søknad ble sendt Norges Vassdrags- og elektrisitetsvesen (NVE) i 1984. Den 4 november 1992 ble det inngått avtale mellom staten ved Olje- og energidepartementet og Hydro om salg av de hjemfalte delene av Frøystul kraftverk mm. I kontrakten heter det blant annet: 4. Dersom ny ervervskonsesjon ikke er gitt på overdragelsestidspunktet, forestår Norsk Hydro den daglige driften av de overdratte eiendommer og innretninger frem til slik konsesjon foreligger i henhold til den praksis som gjelder ved inngåelsen av denne kontrakt. ...... 6. Denne kontrakt er inngått under forutsetning av at Norsk Hydro oppnår ny ervervskonsesjon på 60 år regnet fra hjemfallstidspunktet. Stortinget ga samtykke til avtalen den 14 desember 1992. Ved kgl. res. av 28 mai 1993 ble Hydro i medhold av industrikonsesjonsloven av 14 desember 1917 gitt tillatelse til erverv av statens fallrettigheter og de deler av Frøystul kraftverk med tilhørende innretninger og rettigheter som hjemfalt til staten 14 mars 1984. I konsesjonsvilkårene pkt 1 (konsesjonstid) heter det: Når 60 år er gått fra 14 mars 1984 tilfaller 50% av vannfallet og 50% av de innretninger hvorigjennom vannets løp og leie forandres, ........ staten, med full eiendomsrett og uten vederlag. ...... I daværende Nærings- og energidepartementets brev av 28 mai 1993 til Hydro heter det videre at konsesjonen er gitt på de vilkår som er inntatt i departementets foredrag av 28 mai 1993, og som ble sendt Hydro som vedlegg til brevet. Vedrørende konsesjonstiden heter det i foredraget: ...... En foreslår derfor at hovedregelen i ikl §2 nr 17 om inntil 60 års konsesjonstid blir fulgt. Vilkårene for konsesjonen kan tas opp til alminnelig revisjon etter 30 år. Departementet viser forøvrig til at avtalen med Hydro ble inngått under forutsetning av ny ervervskonsesjon på 60 år regnet fra hjemfallstidspunktet. Stortinget hadde ingen merknader til dette. Konsesjonsavgiftene ble satt til kr 6 pr naturhestekraft til staten og kr 18 pr naturhestekraft til kommunene. Det er i konsesjonsvilkårene bestemt at plikten til å betale avgiftene inntrer etter hvert som den innvunne vannkraft tas i bruk. Nærings- og energidepartementet sendte 12 juli 1993 brev til Hydro der det blant annet ble inntatt: Når det gjelder vilkårene for konsesjonen, meddeles følgende: Post 1 Konsesjonstid Når 60 år er gått fra 14.03.84, tilfaller 50% av vannfallet m.v. staten med full eiendomsrett og uten vederlag. Konsesjonsvilkårene tas opp til alminnelig revisjon etter 30 år. Post 2 Konsesjonsavgifter og næringsfond Den årlige konsesjonsavgiften er på kr 6,- pr naturhestekraft til staten, og betales etterskuddsvis til hovedkassereren i NVE. Den årlige avgiften på kr 18,- pr naturhestekraft til kommuner innbetales i henhold til NVEs rundskriv av 07.10.86. Plikten til å betale avgiftene inntrer etterhvert som den innvunne kraften tas i bruk. Avgiftene forfaller til betaling ved utgangen av hvert kalenderår. De fastsatte avgiftssatsene har virkning fra konsesjonstidspunktet 28.05.93. ...... Konsesjonsavgiftene var opprinnelig satt slik at de tilsvarte avgiftssatser til stat og kommune på hhv kr 0,20 og kr 0,40 pr naturhestekraft, med en årlig utbetaling til kommunene på kr 6000. Etter justeringer i 1984 ble satsen til kommunene kr 3,56, med årlig utbetaling kr 53368. Fra 1989 ble den kommunale sats satt til kr 4,97 pr naturhestekraft. I brev av 18 desember 1992 fra NVE til Tinn og Vinje kommuner heter det: Årlig avgift til kommuner innkreves for tiden etter kr 74526,-, men det må påregnes høyere avgifter etter at ny konsesjon blir gitt og med tilbakevirkende kraft fra hjemfallstidspunktet. Justeringen av 1989 ble foretatt i ettertid og meddelt Hydro ved brev av 20 juli 1993 fra NVE. Det ble her vist til den kongelige resolusjon der Hydro hadde ervervet statens eierandeler i Frøystul kraftverk gjeldende fra 14 mars 1984. Det ble fremsatt krav om etterbetaling til de to kommuner med kr 122.598 for perioden 14 mars 1984 til 31 desember 1992. Hydro hadde fortsatt å betale avgifter til kommunene etter statens hjemfall i 1984 med kr 3,56 pr naturhestekraft. Hydro drev anlegget og disponerte kraften som tidligere frem til 18 juni 1990. Da overtok Statskraft SF disposisjonen over kraften til slutten av 1992. Også i denne periode var det Hydro som sto for driften av anleggene. Hydro bestred at det forelå noe mellomværende, under henvisning til pkt 2 i kontrakten av 4 november 1992, med følgende ordlyd: Kjøpesummen inkluderer endelig oppgjør for ethvert mellomværende for perioden fra hjemfallstidspunktet til undertegning av denne kontrakt. NVE frafalt etter dette krav på etterbetaling til staten, men ikke til kommunene, under henvisning til at kommunene ikke var omfattet av avtalen. Både Hydro og de to kommunene påklaget avgiftsvedtakene. Hydro bestred grunnlaget for å innkreve konsesjonsavgifter for kommunene. Vinje og Tinn kommuner krevde på sin side at den nye satsen på kr 18 pr naturhestekraft skulle gjelde fra hjemfallstidspunktet og ikke først fra konsesjonen. Klagene ble avgjort ved kgl res av 20 januar 1995. De vant ikke frem. I forhold til Hydro ble det fra departementets side lagt vekt på at Hydro hadde innbetalt det omstridte krav til kommunene, uansett om det ikke eksisterte noe formelt konsesjonsforhold etter hjemfallstidspunktet, og at kommunene hadde ansett seg berettiget til det. I departementets begrunnelse vedrørende klagen fra kommunene heter det: Departementet viser til at det ikke har eksistert noe formelt rettsgrunnlag for innkreving av konsesjonsavgifter etter hjemfallstidspunktet. Kravet fra Tinn og Vinje kommune om at nye satser skal gjøres gjeldende fra dette tidspunktet tas derfor ikke til følge. Vedtaket i den kongelige resolusjon av 20 januar 1995 pkt 3 lyder: Tinn og Vinje kommune gis ikke medhold i klagen over Nærings- og energidepartementets vedtak av 12.07.93 om at nye konsesjonsavgifter først skal gjelde fra konsesjonstidspunktet 28.05.93. Vinje og Tinn kommuner reiste ved stevning av 24 mai 1996 sak for Oslo byrett, som den 12 september 1997 avsa dom med slik domsslutning: 1. Staten v/Olje- og energidepartementet frifinnes. 2. Vinje og Tinn kommuner betaler, en for begge og begge for en, erstatning for saksomkostninger til Staten v/Olje- og energidepartementet med 45.000 - førtifemtusen - kroner. Betalingsfrist er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse. Vinje og Tinn kommuner har i rett tid påanket byrettens dom. Staten har tatt til motmæle. Landssamanslutninga av Vasskraftkommunar har erklært hjelpeintervensjon til støtte for de ankende parter. Den ble godtatt etter tvistemålsloven §75 jf §77. Ankeforhandling ble holdt i Oslo tinghus 5 og 6 januar 1999. Sammen med prosessfullmektigen møtte for Vinje kommune rådgiver Gisle Mjaugedal, for Tinn kommune rådmann Geir Gürgens og for staten rådgiver Geir Uglum i Olje- og energidepartementet. De ble avhørt som vitner. Det var ikke øvrig vitneførsel. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken. De ankende parter, Vinje og Tinn kommuner, har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende: Prinsipalt hevdes at det ikke forelå hjemmelsgrunnlag for vedtaket av 20 januar 1995, subsidiært at det foreligger myndighetsmisbruk gjennom usaklig forskjellsbehandling og grov urimelighet. Klagevedtaket må erklæres ugyldig da det lider av materiell kompetansemangel, etter som det er i strid med industrikonsesjonsloven, med konsesjonen av 28 mai 1993 og med praksis. Det følger av industrikonsesjonsloven §1 at andre enn staten må ha konsesjon for erverv eller bruk av vannfall, og det følger av §2 punkt 13 at konsesjonæren skal pålegges å betale en årlig avgift til stat og kommuner. Drift av anlegget uten hjemmel er straffbart, jf strl §332. I den tillatelse Hydro i 1981 fikk til å disponere over kraften og den drift selskapet sto for, lå at den nye konsesjon skulle få virkning fra utløpet av den gamle. Forfallstid for avgiften er i følge konsesjonen etter hvert som den innvunne vannkraft tas i bruk. Dette kan i tid ligge før konsesjonen. Det fremgår av konsesjonen og av forberedelsene til den at konsesjonsmyndighetenes intensjon var at den skulle gis virkning fra hjemfallstidspunktet i 1984 og ikke fra konsesjonen ble meddelt. Det står i post 1 i vilkårene og i departementets foredrag til den kgl res av 28 mai 1993, at konsesjonstiden på 60 år skal regnes fra hjemfallstidspunktet 14 mars 1984. Når konsesjonen løper fra 1984 vil avgiften gjøre det samme. NVE og dets hovedstyre har under sin behandling av saken gitt klare uttalelser om at det må påregnes høyere avgifter etter at ny konsesjon blir gitt og med tilbakevirkende kraft fra hjemfallstidspunktet. NVE er en del av konsesjonsmyndigheten, og slike uttalelser herfra må få betydning i forhold til partene i denne sak. Avgiftssatsen på kr 18 pr naturhestekraft ble satt alt i 1986 og var på et representativt nivå også for 1984. Når byretten har lagt vekt på at forvaltningsvedtak som utgangspunkt får virkning fra vedtakstidspunktet, gjelder det bare så langt det ikke foreligger hjemmel for annet. Slik hjemmel foreligger her gjennom den foreløpige tillatelse Hydro fikk i 1981. Også formålsbetraktninger tilsier at den nye avgiften skal løpe fra hjemfallstidspunktet. Virksomheten var hele tiden på Hydros hender. Hydro sto for driften også etter 1990, da Statskraft tok ut kraften. Avgiften skal kompensere kommunenes ulemper og den skal gi dem en andel i utnyttelsen av ressursene. Det følger av et prinsipp om ytelse mot ytelse at Hydro skal betale avgift etter den vannkraft de til enhver tid tar ut. Det er i denne sammenheng uinteressant om Hydro eide eller drev verket på annet grunnlag. Staten har ikke gjort noe for å klargjøre det grunnlag Hydro drev på i de ni år som gikk mellom hjemfall og ny konsesjon. Det er forvaltningspraksis for at den nye konsesjon løper fra den gamle gikk ut. Dette har vært lagt til grunn i en rekke saker etter vassdragsreguleringsloven, dette til tross for at det i lovens §10 pkt 1 står at konsesjonen gis for inntil 60 år "regnet fra konsesjonens meddelelse". Samme formulering benyttes i industrikonsesjonsloven §2 pkt 17. Det er i denne sammenheng uten relevans at ervervskonsesjonene automatisk faller bort og eiendomsretten går tilbake til staten i det siste tilfelle, mens det etter reguleringsloven er et fakultativt hjemfall til staten. I begge tilfelle løper den gamle konsesjonen ut, og i begge tilfelle kan det bli lang saksbehandlingstid før ny konsesjon er ferdig behandlet. Det er usaklig forskjellsbehandling når konsesjonens meddelelse legges til grunn i dette tilfelle. Vedtaket er videre grovt urimelig overfor kommunene. De hadde ingen mulighet for å innvirke på saksbehandlingen, som tok ni år fra hjemfallet. Det må i denne sammenheng også legges vekt på at noe av årsaken til den lange behandlingstid var ulike alternative kraftverksplaner Hydro hadde underveis og vurderingene av dem. Differansen mellom satsen på kr 3.56 som det ble betalt etter og kr 18 utgjør kr 263.900 pr år, og kr 2.3 millioner for de ni år fra 1984 til 1993. Om Hydro hadde fått en bruksrettskonsesjon, må det påregnes at satsen kr 18 ville ha blitt lagt til grunn. De ankende parter har nedlagt slik påstand: 1. Vedtak i klagesak, kongelige resolusjon av 20 januar 1995, pkt 3 kjennes ugyldig. 2. Kommunene tilkjennes saksomkostninger for byretten og for lagmannsretten. Hjelpeintervenienten, Landssamanslutninga av vasskraftkommunar (LVK), er en interesseorganisasjon for ca 150 kommuner som er berørt av vannkraftutbygging. Det er anført at det for LVK er et prinsipielt spørsmål om det er nødvendig med ny konsesjon fra utløpet av den tidligere, for blant annet at kommunene skal ha krav på konsesjonsavgift. LVK slutter seg til de ankende parters anførsler og vil spesielt fremheve at når det i dette tilfelle tok så lang tid før ny konsesjon forelå, skyldtes det lang saksbehandlingstid hos konsesjonsmyndighetene. LVK vil som de ankende parter også vise til forvaltningspraksis fra reguleringskonsesjoner som relevant. LVK støtter de ankende parters påstand, og har i tillegg nedlagt påstand om å bli tilkjent saksomkostninger for lagmannsretten. Ankemotparten, staten ved Olje- og energidepartementet, har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende: Domstolenes kompetanse er begrenset til å prøve gyldigheten av klagevedtaket hva angår rettsanvendelse og myndighetsmisbruk. Det er ikke grunnlag for å erklære forvaltningsvedtaket ugyldig når det er gitt virkning fremover i tid. Generelt har nye forvaltningsvedtak virkning fremover. Legalitetsprinsippet tilsier at man bør være varsom med tilbakevirkende kraft, og at det må være et krav om særlig klarhet når det gjelder å ilegge en part avgifter. Vi har ikke en situasjon der det dreier seg om tolkning av et tidligere vedtak, med virkning ex tunc. Det foreligger ingen hjemmelsbestemmelse hvoretter staten var forpliktet til å la vedtaket få virkning bakover. Etter industrikonsesjonsloven §2 følger det at krav og rettigheter etter konsesjonen løper fra vedtakstidspunktet. Det fremgår også av andre bestemmelser i denne loven at konsesjonen gjelder fremover. Selv om Hydro faktisk har drevet kraftverket fra 1984, følger det ikke av det at selskapet kan stilles som en konsesjonær i denne sammenheng. Ervervet var avhengig av Stortingets samtykke. Staten var ikke bundet før i 1992. Virksomheten i de mellomliggende år var drevet på kulanse fra staten. Man regnet med at saksbehandlingen ikke ville ta lang tid, og det ble derfor ikke satt igang arbeid med en særskilt bruksrettskonsesjon. De nærmere økonomiske forhold er ikke kjent, og det kan ikke fastslås hvorvidt verket i denne perioden ble drevet for Hydros regning og risiko. Fra 1990 drev Hydro for Statskraft, som tok ut det økonomiske overskuddet. Kommunene fikk 1/3 av salgssummen kr 45 millioner for den hjemfalte del av kraftverket, tilsammen kr 15 millioner. De fikk også 1/3 av nettoinntektene ved salg av kraft. Kommunene er således rimelig kompensert, også for virksomheten 1990-92. Den avgift Hydro faktisk har betalt 1984 til 1992, har kommunene fått beholde tross manglende rettsgrunnlag. Konsesjonsvedtaket ligger innenfor industrikonsesjonslovens rammer og er ikke i strid med den. Rettens kompetanse er begrenset til å prøve vedtaket i forhold til lovens rammer. Det erkjennes at konsesjonen er klønete formulert når det står at den løper i 60 år fra 1984. Realiteten er at den løper 51 år fra konsesjonstidspunktet i 1993. Det er samme myndighet som har behandlet konsesjonen og klagen. Om meningen hadde vært en annen, hadde det ikke blitt sak. Vedrørende praksis bestrides det ikke at konsesjoner etter vassdragsreguleringsloven gis med tilbakevirkende kraft. Det dreier seg imidlertid om to ulike rettslige regimer. Hjemfall til staten skjer automatisk når ervervskonsesjonen utløper, jf lovens §2 nr 17. Staten blir altså eier. Etter vassdragsreguleringsloven §10 pkt 4 er det opp til staten å kreve hjemfall ved reguleringskonsesjoners utløpstid. Det vil her kunne bli kontinuitet i eierskapet om ikke staten gjør sin rett gjeldende. Forskjellen i praksis etter de to lover er etter dette saklig begrunnet. Den ankende part har ikke kunnet vise til praksis der vedtak etter industrikonsesjonsloven er gitt tilbakevirkende kraft. Vedtaket kan ikke anses sterkt urimelig. Saksbehandlingstiden var ikke så lang at den i denne sammenheng i urimelig grad har skadet kommunenes interesser. Kommunene har beholdt avgiften som ble betalt. Det dreier seg om en begrenset tidsperiode og om begrensete beløp. Det skal generelt mye til før et vedtak blir å sette til side av denne grunn. Ankemotparten har nedlagt slik påstand: 1. Oslo byretts dom av 12 september 1997 stadfestes. 2. Vinje og Tinn kommuner tilpliktes å betale saksomkostninger for lagmannsretten. Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten og bemerker: Gjennom vedtaket i klagesaken i den kongelige resolusjon av 20 januar 1995 stadfestes Olje- og energidepartementets vedtak i brev av 12 juli 1993, hvoretter Hydro og kommunene ble meddelt at avgiftssatsen på kr 18 pr naturhestekraft skal innbetales i henhold til NVEs rundskriv av 7 oktober 1986, med virkning fra konsesjonstidspunktet 28 mai 1993. Lagmannsrettens prøving gjelder hvorvidt vedtaket er ugyldig og i så fall blir å sette til side. De sentrale spørsmål i saken er, slik lagmannsretten ser det, om industrikonsesjonsloven eller konsesjonen var til hinder for at virkningstidspunktet for den nye avgiftssatsen kr 18 pr naturhestekraft ble satt fra konsesjonstidspunktet og ikke fra statens hjemfall i 1984. Industrikonsesjonsloven inneholder ikke bestemmelser om fra hvilket tidspunkt konsesjonsavgiften skal løpe. Det legges til grunn at lovens system er at avgiften løper fra samme tidspunkt som konsesjonen, noe partene synes å være enige om. Lovens hovedordning er at konsesjonen får virkning fra den er meddelt, jf §2. Dette er i samsvar med et alminnelig forvaltningsrettslig prinsipp om at forvaltningsvedtak får virkning fra vedtakstidspunktet. Etter industrikonsesjonsloven §2 pkt 17 skal konsesjonstiden være maksimalt 60 år, regnet fra konsesjonens meddelelse. Samme formulering er benyttet i vassdragsreguleringsloven §10 pkt 1. Denne ordlyd gir imidlertid ikke grunnlag for å utlede et alminnelig forbud mot å gi konsesjonen virkning fra et tidligere tidspunkt. At lovens ordlyd i seg selv ikke er til hinder for å gi vedtak etter industrikonsesjonsloven tilbakevirkende kraft, støttes av praksis etter vassdragsreguleringsloven. Det er ikke bestridt fra statens side at konsesjoner etter denne lov er gitt med tilbakevirkende kraft. Nye konsesjonsavgifter har her vært gitt med virkning fra utløpet av tidligere konsesjonsperiode, jf blant annet St prp nr 17 (1978-88) Årdal og Sunndal Verk AS og St prp nr 93 (1979-80) Bægnavassdraget. Lagmannsretten presiserer at det ikke her tas stilling til i hvilken grad denne praksis har relevans for tilbakevirkningsspørsmålet etter industrikonsesjonsloven. I en slik vurdering inngår ikke bare ordlyden i de to lover, men også om de to ulike konsesjonstypene i denne sammenheng har utslagsgivende felles trekk. Relevant rettspraksis etter industrikonsesjonsloven foreligger ikke. Det kan altså etter lagmannsrettens syn verken utledes et forbud mot eller et påbud om å gi avgiftsvedtak tilbakevirkende kraft etter konsesjonsloven. Spørsmålet om klagevedtaket er ugyldig blir imidlertid ikke bare å vurdere i forhold til om det strider mot loven, men også med hensyn til om det strider mot konsesjonsvedtaket av 28 mai 1993. Departementets vedtak i brevet av 12 juli 1993 forutsetter at departementet på dette tidspunkt hadde frihet til å bestemme virkningstidspunktet for konsesjonsavgiften, således at departementets kompentanse ikke var blitt begrenset gjennom konsesjonsvedtaket. De ankende parter har ikke hevdet at konsesjonsmyndigheten avtalemessig hadde bundet seg overfor kommunene til å gi avgiftsvedtaket tilbakevirkende kraft. Spørsmålet er om vedtaket må forstås dithen at staten gjennom det hadde forhåndsbundet sin forvaltningsmyndighet på dette punkt. Det fremgår blant annet av Høyesteretts dom i [[Rt-1973-107]], som gjaldt vassdragsreguleringsskjønn i Mardølavassdraget, at det skal mye til før staten anses å ha gitt bindende tilsagn som får virkning for fremtidig utøvelse av forvaltningsmyndighet. Utsagn fra NVEs hovedstyre binder i denne sammenheng i alminnelighet ikke staten. Denne sak gjelder imidlertid ikke, slik lagmannsretten ser det, om staten er bundet av NVEs utsagn, men om staten er bundet ut fra en tolkning av konsesjonsvedtaket. Lagmannsretten er kommet til at det i denne sak foreligger forhold som fører til at konsesjonsvedtaket må forstås dithen at staten var forpliktet til å gi konsesjonsavgiften virkning fra hjemfallstidspunktet i 1984. Ordlyden peker klart i denne retning. Det er i departementets foredrag til den kongelige resolusjon, begge av 28 mai 1993, vist til avtalen med Hydro, som ble inngått under forutsetning av ny ervervskonsesjon på 60 år regnet fra hjemfallstidspunktet og til at Stortinget ikke hadde noen merknader til dette. Departementets uttalelse her er i samsvar med anbefaling fra NVEs hovedstyre om at konsesjonstiden settes til 60 år regnet fra 14 mars 1984. NVE hadde også uttalt at det måtte påregnes høyere konsesjonsavgifter etter at ny konsesjon ble gitt, med tilbakevirkende kraft fra hjemfallstidspunktet. Disse utsagn binder ikke i seg selv departementet. Men når departementet i foredraget til den kongelige resolusjon, med Stortingets samtykke, uttrykkelig foreslår at konsesjonstiden skal løpe fra hjemfallstidspunktet, må dette etter lagmannsrettens syn forstås etter ordlyden, og det må få virkninger hva angår avgiftsberegningen. Det må forutsettes at departementet under sin behandling av konsesjonen var kjent med NVEs utsagn i saken. Om departementet hadde et annet syn på når konsesjonen skulle løpe fra, og med den avgiften, var det all foranledning til å velge en annen formulering i foredraget. Når det isteden ble benyttet samme ordlyd som i kontrakten og som NVE hadde benyttet, kan ikke staten høres med at dette skulle være en uheldig formulering for at konsesjonen var ment å løpe 51 år fra konsesjonstidspunktet. Lagmannsretten legger til grunn at konsesjonsvedtaket må undergis en objektiv fortolkning. Det kan i denne sammenheng ikke tillegges særskilt vekt at departementet ca 1 1/2 måned etter konsesjonsvedtaket ga uttrykk for som sin oppfatning at avgiften skulle løpe fra konsesjonstidspunktet, samtidig med at det ble uttalt at konsesjonstiden løper i 60 år fra 14 mars 1984. At konsesjonsvedtaket i denne sak må forstås dithen at det løper fra hjemfallstidspunktet, underbygges også av sakens bakgrunn og de hensyn konsesjonsavgiften skal ivareta. Hydro fortsatte å drive kraftverket som tidligere etter hjemfallet til staten, i henhold til departementets tillatelse i 1981. Hydro drev også virksomheten i de to år Statskraft tok ut kraftoverskuddet. Denne sak har ikke foranlediget nærmere gjennomgang av det økonomiske mellomværende mellom Hydro og staten i disse år og momentene i det oppgjør som fant sted ved Hydros erverv i 1993. Lagmannsretten legger til grunn at Hydro i realiteten drev virksomheten som om selskapet fortsatt hadde konsesjon. At Hydro selv hadde denne forståelse underbygges av at konsesjonsavgift fortsatt ble betalt, uten at det ble stilt spørsmål ved grunnlaget for innbetalingen. Det var først sommeren 1993 det ble reist innsigelser mot kravet, og det som en reaksjon på krav fra NVE om etterbetaling av avgift til ny sats fra 1989. Hydro viste da til kjøpekontraktens bestemmelse om at kjøpesummen inkluderte endelig oppgjør for ethvert mellomværende. Det manglende konsesjonsgrunnlag for avgift fra 1984 til 1993 har, etter de opplysninger som foreligger i saken, ikke blitt fulgt videre opp av Hydro, etter at departementet ga uttrykk for at den foretatte innbetaling og kommunenes disponering over midlene i god tro måtte føre til at Hydro ikke hadde krav på å få de betalte avgifter tilbake.Det tok ni år fra hjemfallet til ny konsesjon forelå. I følge statens syn skulle det i disse år ikke ha vært betalt konsesjonsavgift overhodet til kommunene. Statens saksbehandling ville i så fall ført til at kommunene i en lengre periode var blitt uten den årlige avgift de etter industrikonsesjonsloven §2 pkt 13 har krav på fra konsesjonæren. Staten utøver forvaltningsmyndighet på kommunenes vegne når det gjelder fastsettelse og betaling av avgiften. I dette ligger en forpliktelse til å ivareta de berørte kommunenes interesser i samsvar med lovens intensjoner. Konsesjonsavgiften til kommunene skal være en kompensasjon for de negative følger for naturen og bruksbegrensninger kommunene ellers påføres ved kraftverksvirksomheten. Avgiften skal også sikre kommunene en andel i verdiene som tas ut av de lokale naturressursene. Selv om det vanligvis bare gis brukskonsesjoner for lengre tid, kunne Hydro ha vært gitt en brukskonsesjon etter industrikonsesjonsloven §5 for den mellomliggende tid. I så fall ville avgiftsgrunnlaget vært sikret. Når staten lot tiden gå uten noen avklaring med hensyn til hvilket rettslig grunnlag Hydro drev på i disse årene, taler også det i retning av at den nye konsesjon i henhold til ordlyden, ble gitt virkning fra den gamle gikk ut. Hydro var orientert om at det måtte påregnes et avgiftsvedtak med tilbakevirkede kraft fra hjemfallstidspunktet. De hensyn som generelt taler i mot å gi et forvaltningsvedtak, ikke minst et bebyrdende avgiftsvedtak, tilbakevirkende kraft, kan ikke anses å ha utslagsgivende tyngde i denne sak. Avgiftssatsen til kommunene, kr 18 pr naturhestekraft, ble foreslått av NVE i 1986, under henvisning til at det tilsvarte avgiftsnivået i nyere utbygginger. Tinn kommune anførte under behandlingen av avgiftssatsen at den ikke hadde fått konsesjonsavgifter av betydning i den perioden Hydro hadde drevet sine kraftverk i Måna. Dette ligger utenfor sakens tema. Det legges til grunn at avgiftssatsen er på et nivå som var representativt midt på 80-tallet og således ikke gir noen indikasjon på at vedtaket var ment kun å skulle ha virkning fremover. Satsen foranlediger heller ikke i seg selv motforestillinger mot at vedtaket får tilbakevirkende kraft. Lagmannsretten er etter en konkret fortolkning av konsesjonsvedtaket kommet til at klagevedtaket er i strid med dette vedtaket, og at det blir å kjenne ugyldig. Det har ikke vært nødvendig for retten å vurdere i hvilken grad praksis etter vassdragskonsesjonsloven er relevant ved saker som gjelder ervervskonsesjoner. Retten har således ikke tatt stilling til de anførsler som særlig gjelder hjelpeintervenientens interesser i saken. Anken har etter dette ført frem. I samsvar med tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §172 annet ledd første alternativ, tilkjennes ikke saksomkostninger, verken for byretten eller lagmannsretten. Saken har til dels reist tvil om sentrale rettsspørsmål knyttet til domstolenes prøvingsrett med forvaltningsvedtak, som det har vært rimelig å få prøvet. Dommen er enstemmig. Domsslutning: 1. Vedtak i klagesak, kongelig resolusjon av 20 januar 1995, punkt 3, kjennes ugyldig. 2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, verken for byrett eller for lagmannsrett. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
