Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Saken gjelder oppsigelser av fire flygere og deres krav på økonomisk kompensasjon i den sammenheng. AS Fred. Olsens Flyselskap ( heretter benevnt FOF) ble stiftet i 1933, som landets første flyselskap. Fraktflyging utgjorde en vesentlig del av virksomheten. Den har imidlertid i mange år gått med underskudd. Selskapet har i tillegg hatt agentur av utstyr og reservedeler, som stadig drives og som går med overskudd. Den tredje del av virksomheten besto i kalibreringsflyging, som FOF har drevet på oppdrag fra Luftfartsverket fra ca 1969. Dette arbeid består i testing av navigasjonssystemene på de norske flyplassene der fly kan foreta instrumentlanding. Frem til 1995 foregikk kontrollflygingen med en Hawk flymaskin som var eiet av FOF. Besetningen ombord har bestått i to team på to flygere, ansatt i FOF, og av to tekniske kyndige, ansatt i Luftfartsverket. En av de fire flygerne var sjefsflyger. Fra 1992 var Tom Wike sjefsflyger på kalibreringsflyet, fra 1993 var han også flygersjef i FOF. Dette var en stilling som lå til ledelsen, med overordnet ansvar for all flyvirksomhet i selskapet. Luftfartsverket anskaffet i 1994 eget fly til kalibreringsvirksomheten, en Dash 8 maskin som ble utstyrt for kontrollflygingen. Flyging og vedlikehold ble lagt ut på anbud. FOF fikk oppdraget, og avtale ble inngått 7 februar 1994. Den nye ordning ble iverksatt i begynnelsen av 1995. FOF forpliktet seg til å stille fire flygere til disposisjon, som skulle godkjennes av eieren. Luftfartsverket overførte med virkning fra 1 april 1998 kontrollflyvirksomheten til et selskap eiet av verket, Nordic Aviation Resources AS (heretter benevnt NAR). Avtale ble i den sammenheng inngått 5 november 1997 mellom FOF, Luftfartsverket og NAR. FOF har ikke hatt noen befatning med kontrollflygingen etter 1 april 1998. Sammen med to andre flygere fra FOF fulgte flygersjef Tom Wike med over til NAR, der han sluttet 1 mai 1998. Det dårlige økonomiske resultat av fraktflyvirksomheten førte til at FOF i 1996 besluttet å legge den ned, da den for 1997 lå an til et betydelig underskudd. Selskapet gikk til oppsigelse av de ansatte tilknyttet fraktflygingen, herunder de fire ankemotparter i denne sak, som fløy fraktflyene. Disse var av flytypen Electra. Oppsigelsesbrev datert 28 januar 1997, der det ble vist til avviklingen av Electradriften, ble blant annet sendt til flygerne Klungerbo, Storli, Nielsen og Austenå. De ble sagt opp med virkning fra 31 juli 1997. Storli sluttet i mars 1997 og Strøm trådte inn i hans plass på ansiennitetslisten som var satt opp av foreningen våren 1997. Hans oppsigelse løp fra 31 august 1997. Selskapets fire flygere som var tilknyttet kalibreringsoppdraget for Luftfartsverket ble ikke sagt opp. Ankemotpartene er de fire flygerne i FOF som hadde best ansiennitet i følge den ansiennitetsliste som ble lagt til grunn ved saksanlegget. Klungerbo har ansiennitet fra 10 februar 1975, Nielsen fra 5 juni 1979, Austenå fra 28 mai 1990 og Strøm fra 6 august 1990. De var alle flykapteiner på oppsigelsestidspunktet. Under forberedelsen for ankeforhandlingen har det blitt fremlagt en protokoll datert 5 januar 1998, der det står at det er kaptein Truls Berg som har best ansiennitet av alle flygerne. Strøm og Berg har her undertegnet på at erstatningsbeløpet Strøm blir tilkjent i herredsretten i sin helhet skal overføres til Berg. De fire flygerne på kontrollflyet hadde alle dårligere ansiennitet. I stevningen er det oppgitt at de har ansiennitet fra henholdsvis 5 november 1990, 1 februar 1991, 1 januar 1992 og 6 januar 1993. Norsk Flygerforbund sendte 30 januar 1997 brev til FOF, der det på vegne av flygerne Klungerbo, Storli, Nielsen og Austenå ble krevet forhandlingsmøte etter arbeidsmiljøloven §61. Det ble anført at oppsigelsene ikke var saklig begrunnede, da de var i strid med kollektivavtalens bestemmelser om selskapets plikt til å følge ansiennitetslisten ved oppsigelser. På bakgrunn av dette brev ble det holdt et møte 17 februar 1997, mellom Flygerforbundet, FOF og Flyselskapenes Landsforening. De fire flygerne møtte ikke. Det kom ikke til noen løsning og det ble avtalt å holde et nytt møte. Det ble ikke skrevet protokoll fra møtet 17 februar. Den 1 mars 1997 sendte adm. dir. Hirsch i FOF brev til blant andre Austenå, med et innhold som omfatter følgende: Du anmodes om å ta kontakt med undertegnede for å avtale tid for et eventuelt forhandlingsmøte utover det adv. S. Løkholm i Norsk Flygerforbund krevet på dine vegne og som ble avholdt 10. (skal være 17.) 2.97. Ref. Arbeidsmiljøloven §61 nr 2 annet ledd. Jeg vil komme tilbake til dine anførsler i forhandlingsmøtet. På grunn av sykdom mv ble det nye møtet først holdt 21 april 1997, mellom representanter fra Flygerforbundet, Flyselskapenes Landsforening og administrende direktør Fredrik Hirsch i FOF. De oppsagte flygerne møtte ikke. Det er opplyst at de under begge møter var ute på flyoppdrag. Det ble satt opp protokoll fra møtet 21 april 1997. Herfra siteres: År 1997, den 21. april ble det avholdt forhandlinger mellom Norsk Flygerforbund (NF) og Flyselskapenes Landsforening (FL) i anledning diverse tvister knyttet til oppsigelser/avvikling av hele/deler av virksomheten i Fred. Olsen Flyselskap ASA (FOF). ........ Følgende tvistetemaer ble drøftet: 1. Fortrinnsrett til ny tilsetting i 2 år etter oppsigelsen med henvisning til kollektivavtalens §12.3.5. 2. Ny oppsigelsesfrist for flygere som ikke mottok oppsigelsen innen utgangen av januar måned. 3. Hvorvidt ansiennitetslisten skal legges til grunn i forbindelse med mulig fortsatt flyging for Luftfartsverket. 4. Saksbehandlingsfeil i forbindelse med oppsigelsene. 5. Tidspunktet for oppsigelse av de flygere som har kortest ansiennitet. Avslutningsvis heter det: Etter diverse fellesmøter og særmøter ble det konstatert at det ikke var grunnlag for å komme frem til enighet på noen av de ovennevnte punkter. Arbeidsforholdet reguleres av en kollektivavtale, inngått mellom NHO, FL og FOF på den ene side og NF og AS Fred. Olsen Luftpersonellforening på den andre. Her er pensjonsalderen satt til 55 år for flygere, med rett for kapteiner og flystyrmenn til å fortsette som flygere til fylte 60 år så sant nødvendige sertifikater og kvalifikasjoner foreligger. I følge kollektivavtalen §12 skal det opprettes felles ansiennitetsliste for samtlige kapteiner og annenførere. Videre siteres: 12.3 Ansienniteten skal legges til grunn ved avgjørelse av følgende spørsmål: ..... 12.3.2 Flygere og flymaskinister: Ved overgang til nyere flytyper forutsatt at nødvendige kvalifikasjoner foreligger. ..... 12.3.4 Flygere og flymaskinister: Oppsigelse og/eller permittering på grunn av innskrenkning av antallet flygende personell. Flykaptein Klungerbo, født xx.xx.1942, var på oppsigelsestidspunktet 28 januar 1997 54 år. Han hadde ikke fløyet Dash 8 eller annet kalibreringsfly. Flykaptein Nilsen, født xx.xx.1943, var 53 år. Han var annenflyger på kalibreringsflyet, Hawkmaskinen, i 11 år, fra 1981 til 1992. Flykaptein Austenå, født xx.xx.1962, fløy som styrmann på kalibreringsoppdrag med Hawkflyet i tre år, fra 1992 til 1995. Flykaptein Strøm, født xx.xx.1966, fløy som Klungerbo kun fraktflygning med Electrafly. Ved stevning av 16 juni 1997 til Asker og Bærum herredsrett reiste de fire oppsagte flykapteinene sak mot AS Fred. Olsens Flyselskap, Ganger Rolf ASA, Bonheur ASA, Sterling European Kommanditaktieselskab og Widerøe's Flyveselskap ASA. Saken ble hevet hva angår de fire saksøkte utover FOF. Herredsretten avsa 18 desember 1997 dom med slik domsslutning: 1. Oppsigelsene av Egil H. Klungerbo, Tore J. Nielsen og Knut Erik Austenå kjennes ugyldige. 2. A/S Fred. Olsens Flyselskap dømmes til å betale innen 2 - to- uker fra forkynnelsen erstatning til Egil H. Klungerbo med kr 300.000 - trehundretusen, Tore J. Nielsen med kr 300.000 - trehundretusen, Knut Erik Austenå med kr 250.000 - tohundreogfemtitusen, og Bjørn Strøm med kr 230.000 - tohundreogtrettitusen, med tillegg av 12 % p.a. rente fra oppfyllelsesfristens utløp til betaling skjer. 3. Arbeidsforholdene opphører for Egil H. Klungerbo, Tore J. Nielsen og Knut Erik Austenå. 4. A/S Fred. Olsens Flyselskap dømmes til å betale innen 2 - to - uker saksomkostninger til Egil H. Klungerbo, Tore J. Nielsen, Knut Erik Austenå og Bjørn Strøm med samlet kr 60.000 - sekstitusen - med tillegg av 12 % p.a. rente fra oppfyllelsesfristens utløp til betaling skjer. Herredsretten avsa samtidig kjennelse om fratredelse under sakens gang, med slik slutning: Saksøkerne Klungerbo, Nielsen og Austenå fratrer sine stillinger hos AS Fred. Olsens Flyselskap fra 31.12.97 inntil nærværende sak er rettskraftig avgjort. Dommen er i rett tid påanket av AS Fred. Olsens Flyselskap. Anken omfattet også slutningen i fratredelseskjennelsen. De fire saksøkerne tok til motmæle og innga samtidig aksessorisk motanke hva angår opphør av arbeidsforholdene, domsslutningens punkt 3. Dette krav ble frafalt under ankeforhandlingen. Ankeforhandling ble holdt i Oslo tinghus 24 til 26 november 1998. Retten ble satt med to meddommere fra det arbeidslivskyndige utvalg. Det ble avhørt åtte vitner, hvorav seks var nye for lagmannsretten. Det ble foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser. Den ankende part, AS Fred. Olsens Flyselskap, har i det vesentlige gjort gjeldende: Saken gjelder to hovedproblemstillinger, om det foreligger saklig oppsigelse og om sak er reist innen søksmålsfristen på åtte uker. Vedrørende partsforholdet, vises til at etter at kalibreringsflygingen med virkning fra 1 april 1998 ble overført til det av Luftfartsverket eide selskapet NAR, opphørte FOFs befatning med denne flygingen. FOF er under ingen omstendighet erstatningsrettslig ansvarlig etter dette tidspunkt. Tvistemålsloven §65 får ikke anvendelse. Den "ting eller rett" saken gjelder, er ikke overdratt. Saken har dreiet seg om retten til å stå i stilling ut 1997 og krav på erstatning. Disse krav er ikke overdratt. Hvorvidt flygerne overfor NAR kan påberope seg rettigheter ut fra reglene om virksomhetsoverdragelse i aml kap XII A, §73B nr 1, er FOF uvedkommede. Etter 1 april 1998 har mulighetene for å tilby noen av flygerne stilling ligget til NAR. I forhold til FOF mangler etter dette tidspunkt årsakssammenheng mellom den eventuelt erstatningsutløsende handling og tapet. Luftfartsverket hadde to roller, både som myndighetsorgan og som privat kontraktspart som kjøper av tjenester. Som myndighetsorgan krever Luftfartsverket at flyselskapene skal ha flygersjef, med det overordnete administrative ansvar for flyvirksomheten. Denne stilling besettes etter kvalifikasjoner og ansettelsen skal godkjennes av Luftfartsverket. Det er ingen ansiennitetsstilling. Hvorvidt noen av de fire flygerne kunne ha vært godkjent som flygersjef er irrelevant. Poenget er at ingen av dem kunne ha fortrengt den som hadde stillingen på grunn av ansiennitet. Da FOF i 1988 hadde store økonomiske problemer og måtte gå til oppsigelse av flygerne, ble ikke flygersjefen sagt opp. Det samme var tilfelle ved permitteringene omkring 1990. Også for kalibreringsflygerne gjelder krav til kvalifikasjoner. De må være sertifisert for den aktuelle flytypen, og det stilles krav til nøyaktighet og motivasjon. Sertifisering for kalibreringsflyet Dash 8 kostet ca en halv million kroner totalt for en flyger. Fratrukket merutgiftene til vikarflygere for de flygerne som skulle utdannes, lå kostnadene på 330.000 - 350.000 kroner. Selve kalibreringsopplæringen innebærer to bakkekurs, hvert på 14 dager. I tillegg kommer fra 3 til 6 måneder som ekstramannskap i luften. Opplæringskostnadene ville således være så store at de må anses uforholdsmessige, ikke minst tatt i betraktning at to av de aktuelle flygerne nærmet seg pensjonsgrensen på 55 år. Det er ikke bestridt fra den annen side at det forelå saklig grunn for oppsigelse etter aml §60 nr 1. Spørsmålet er om arbeidsgiver hadde annet passende arbeid å tilby, jf aml §60 nr 2. I denne sammenheng må flere forhold vurderes, herunder ansiennitet, kompetanse og sosiale hensyn. Ansiennitet er anerkjent som et viktig kriterium. Det er rettferdig, er objektivt og det er i seg selv kompetansegivende. Men det er ikke rom for et så absolutt ansiennitetsprinsipp som påberopt av ankemotpartene, det vil slå urimelig ut overfor andre arbeidstakere. Utslagene i det enkelte tilfelle må få betydning ved vurderingen av hvilken vekt ansiennitetsprinsippet skal ha ved avgjørelsen av om saklighetskravet er oppfylt, jf Friberg Arbeidsmiljøloven, 7 utgave side 447-448. Det kan ikke utledes et absolutt ansiennitetsprinsipp av kollektivavtalen. I §12.3 står at ansiennitetslisten skal legges til grunn, men det ligger ikke i dette at andre hensyn er ekskludert. I §12.3.2 forutsettes at nødvendige kvalifikasjoner foreligger ved overgang til nye flytyper. Det samme må gjelde etter §12.3.4. De fire flygerne hadde ikke kvalifikasjoner som Dash 8 flygere. FOF har ikke fulgt noe absolutt ansiennitetsprinsipp ved tidligere permitteringer og oppsigelser av flygerne, verken i 1988 eller 1990. Da selskapet i 1988 kansellerte oppsigelsene for tre flygere, under henvisning til fem års kontrakt med Luftfartsverket om kontrollflyging og til ansiennitetslisten, var det ikke meningen at de tre skulle over på kalibreringsflyging. Uansett kollektivavtalen hadde Luftfartsverket krav på å godkjenne personellet på kalibreringsflyet. Det var praksis for at det var underhåndskontakter mellom Luftfartsverket og FOF på forhånd i slike saker. Slike kontakter fant også sted da det høsten 1996 lå an til å gå mot slutten for FOFs øvrige flyvirksomhet. Fra Luftfartsverkets side ble det gitt bestemt uttrykk for at en ikke ønsket endringer i bemanningen på kontrollflyet, idet man ønsket stabilitet og var godt fornøyd med teamet. FOF var nødt til å godta dette for å opprettholde kontrakten med Luftfartsverket, og det forelå ingen mulighet for å oppfylle kravene fra de ansatte. Søksmålsfristen på åtte uker etter aml §61 nr 3 er ikke overholdt. Det har ikke vært holdt forhandlingsmøter i lovens forstand. Verken møtet 17 februar eller 21 april 1997 var forhandlingsmøte. De angjeldende flygerne var ikke til stede. Saken ble behandlet som en sak mellom organisasjonene på arbeidstaker- og arbeidsgiversiden. Vedrørende erstatningskravene, mangler for alle fires vedkommende årsakssammenheng og dokumenterte tap. Det er heller ikke gjort forsøk på å begrense tapene. Det kan uansett bare være aktuelt med kompensasjon for tap av tre stillinger, i det flygersjefstillingen må holdes utenom krav etter ansiennitetslisten. For Klungerbo anføres at han var over 54 år da oppsigelsestiden løp ut, og at han aldri hadde fløyet Dash 8 eller kalibreringsflyging. Det er ikke fremlagt dokumentasjon for hans inntekter fra eget transportselskap. Vedrørende Nielsen, har det kommet frem at Luftfartsverket ikke var tilfreds med hans innsats som kalibreringsflyger tidligere, på Hawkmaskinen, og at de ikke ønsket ham tilbake. Austenå har ikke lidt tap, i det hans nåværende inntekt i kroner er lik den han hadde, men har høyere verdi på grunn av kronekursen. Hans oppgitte pendlerutgifter på kr 66.000 er ikke dokumenterte. Strøm har ikke krav i det hele tatt, hvilket han har innrømmet. Rette part skulle etter ansiennitetslisten ha vært Berg. Det er den materielt riktige listen som skal legges til grunn. Den ankende part har nedlagt slik påstand: 1. AS Fred Olsens Flyselskap frinnes for kravet om lønn og erstatning fra Egil H Klungerbo, Tore J Nielsen, Knut Erik Austenå og Bjørn Strøm. Subsidiært: AS Fred Olsens Flyselskap frifinnes mot å betale lønn og erstatning til Egil H Klungerbo,Tore J Nielsen og Knut Erik Austenå for tapt lønnsinntekt fra utløpet av den enkeltes oppsigelsesfrist og frem til 31 desember 1997, fastsatt av retten. 2. AS Fred Olsens Flyselskap tilkjennes saksomkostninger for begge instanser. Ankemotpartene, Egil H Klungerbo, Tore J Nielsen, Knut Erik Austenå og Bjørn Strøm, har i det vesentlige gjort gjeldende: Krav på at oppsigelsene erklæres ugyldige frafalles, og arbeidsforholdene anses opphørt. Saken gjelder etter dette krav på lønnskompensasjon og erstatning som følge av oppsigelser. Klungerbo, Nielsen og Austenå har uansett om oppsigelsene var saklige eller ei, krav på lønn fra oppsigelsesfristens utløp 31 august 1997 til 31 desember 1997, da de etter herredsrettens kjennelse skulle fratre sine stillinger. Søksmålsfristen på åtte uker etter aml §61 nr 3 er overholdt, i det fristen løp fra møtet 21 april 1997. Det var et forhandlingsmøte i arbeidsmiljøloven forstand. Dette møtet var en følge av det brev Norsk Flygerforbund sendte 30 januar 1997 til FOF på vegne av de oppsagte flygerne, med krav om forhandlingsmøte. Slikt møte ble holdt 17 februar 1997, med fortsettelse 21 april 1997. Det er uten betydning at flygerne ikke møtte og at det ikke ble ført referat fra møtet 17 februar. Det er ikke formkrav til protokoller fra forhandlingsmøter. Det fremgår av protokollen fra møtet 21 april 1997 at oppsigelsene av de fire flygerne ble behandlet der. Vedrørende spørsmålet om det foreligger saklig oppsigelse, må kollektivavtalen legges til grunn. Det følger av aml §5 at det kan avtales gunstigere oppsigelsesvilkår for arbeidstakerne enn det som ville følge av aml §60. Kollektivavtalen innebærer et absolutt ansiennitetsprinsipp, hvilket ikke er uvanlig i slike arbeidsavtaler i næringslivet. At det fører til at noen arbeidstakere må vike, er et resultat av de kollektive avtaler. Ansiennitetsprinsippet har vært fulgt konsekvent i FOF. Det skjedde i 1988, da tre flygere fikk trukket oppsigelsene. Det var meningen at de skulle over på kalibreringsflyet. Ved permitteringene i 1990 gikk det ut oppsigelser til 70 % av flygerne, mens mannskapet på kalibreringsflyet lå innenfor de resterende 30 %. FOF var klar over ansiennitetsregelen, men valgte å fravike den da Luftfartsverket motsatte seg utskiftinger, av hensyn til kontrakten. Subsidiært, om retten kommer til at det ikke gjelder en absolutt ansiennitetsregel, foreligger ikke saklig grunn til å fravike ansiennitetsprinsippet. Det er fra FOFs side vist til opplæringskostnader i størrelsesorden en halv million kroner. Det inkluderer vikarutgifter, som ikke hører med, og beløpet må iallefall settes ned til 330.000 kroner. Det tar videre langt kortere tid å bli operativ som kalibreringsflyger enn FOF har anslått. Andre saklige oppsigelsesgrunner foreligger ikke. Høy alder kan uansett ikke påberopes hva angår Austenå og Strøm. Det er intet som tyder på at ikke Klungerbo og Nielsen var såvel fysisk som psykisk fullt skikket. Luftfartsverket har hatt en utstrakt praksis med dispensasjoner fra aldersregler. De eldre flygerne vil gjennomgående være mer stabil arbeidskraft enn yngre. Flygersjefstillingen innebærer krav til kvalifikasjoner utover å være flyger. Men det gjelder krav som det ikke er vanskelig å oppfylle, og opplæring tar ikke lang tid. Full utskifting av mannskapet på kalibreringsflyet har skjedd tidligere, i 1992. Det førte ikke til problemer. Saksbehandlingen er å kritisere, og det må få betydning for vurderingen av sakligheten av oppsigelsene. FOF og Luftfartsverket har hele tiden vært nervøse for ansiennitetsregelen. Kontrakten om overføring av kalibreringsvirksomheten til det nye selskapet NAR ble inngått etter at dette søksmål var reist, den er av 5 desember 1997. Formålet må ha vært å kvitte seg med de fire flygerne og å sette stopp for videre krav fra dem. Vedrørende rettighetene ved virksomhetsoverdragelse etter aml §73B, må det avgjørende være at virksomheten er overført, ikke hvem som står bak den. Kravet må følge virksomheten. Ved utmålingen av erstatning etter aml §62 annet ledd bør hensyn tas til det som har skjedd. Hva angår Strøms overdragelse av sitt krav til Berg, må det i denne sak være utslagsgivende at Strøm hadde bedre ansiennitet i følge ansiennitetslisten. Det er denne listen som må bli å legge til grunn. Når Strøm har avgitt en erklæring til fordel for Berg, er det fordi advokat Kraby har kommet med en vurdering der han gir uttrykk for at Berg skulle ha stått først. Ved erstatningsberegningen må tas hensyn til at oppsigelsene var grovt usaklige. Ansiennitetsregelen i kollektivavtalen er bevisst satt til side etter press fra Luftfartsverket. Alle de fire ankemotpartene bør tilkjennes oppreisning med 1 1/2 gang grunnbeløpet i folketrygden, hvilket idag utgjør kroner 68055. Det er vanlig med slik utmåling ved usaklige oppsigelser, i det det er skattefrihet opp til dette beløp etter skatteloven §42 første ledd, annet punktum. Klungerbo må tilkjennes en høy erstatning. Han har måttet oppgi flygningen, og har som selvstendig næringsdrivende med frakt av varer med egen bil, gått ned mer enn 50 % i arbeidsinntekt. Han ville hatt mulighet for å kunne fly også utover fylte 60 år. Nielsen mistet arbeidet. Han fikk god attest, men har blitt møtt med dulgte, udokumenterte påstander om at han ikke holdt mål som kalibreringsflyger. Arbeidsgivers forhold og omstendighetene forøvrig tilsier høy erstatning. Ved erstatningsutmålingen for Austenå må det tas hensyn til at han har måttet flytte permanent utenlands. Han bor i Andorra og bruker mye tid på reising til og fra jobb. Strøm har kommet i arbeid, og er i samme livssituasjon som tidligere. Ankemotpartene har nedlagt slik påstand: 1. AS Fred Olsens Flyselskap dømmes til å betale lønn mv til Egil H Klungerbo, Tore J Nielsen og Knut Erik Austenå fra utløpet av de respektive oppsigelsesfrister til 31 desember 1997, til betaling skjer tillagt lovens morarente fra de enkelte forfallstidspunkter for lønnsutbetaling til betaling skjer. 2. AS Fred Olsens Flyselskap dømmes til å betale erstatning for lidt og fremtidig tap mv samt oppreisning, alt etter rettens skjønn, til Egil H Klungerbo, Tore J Nielsen, Knut Erik Austenå og Bjørn Strøm tillagt lovens morarente fra utløpet av oppfyllelsesfristen i lagmannsrettens dom til betaling skjer. 3. AS Fred Olsens Flyselskap dømmes til å erstatte Egil H Klungerbo, Tore J Nielsen, Knut Erik Austenå og Bjørn Strøm sakens omkostninger for såvel herredsretten som lagmannsretten, tillagt 12 % morarente fra utløpet av oppfyllelsesfristen for herredsrettens dom til betaling skjer forsåvidt gjelder saksomkostninger for herredsretten og, forsåvidt gjelder omkostninger tilkjent for lagmannsretten fra utløpet av oppfyllelsesfristen for lagmannsrettens dom til betaling skjer. Lagmannsretten bemerker: Retten behandler først spørsmålet om søksmålsfristen på åtte uker etter aml §61 nr 3 ble overholdt. Dette utløser krav på lønn i fratredelsestiden hva angår Klungerbo, Nielsen og Austenå. Fristen er overholdt såsant møtet 21 april 1997 var et forhandlingsmøte i arbeidsmiljøloven forstand. Strøm kom inn i saken etter at det var reist krav om forhandlinger for de øvrige og har ikke gjort krav på å ha fratredelsestid med krav på lønn utover oppsigelsestiden. Møtet 21 april 1997 var en oppfølgning av et møte som fant sted 17 februar 1997. Dette møtet var foranlediget av krav om forhandlingsmøte fremsatt i brev av 30 januar 1997 av Norsk Flygerforbund på vegne av flygerne Klungerbo, Storli, Nielsen og Austenå, etter at disse hadde mottatt oppsigelse datert 28 januar 1997, med fratreden 31 juli 1997. I brev av 1 mars 1997 fra direktør Hirsch i FOF til Austenå er møtet 17 februar referert til som forhandlingsmøte. Det er i brevet vist til aml §61 nr 2 annet ledd, som omhandler arbeidsgiverens rett til å kreve forhandlinger. Partene er enige om at foranledningen til møtet 21 april 1997 var at møtet 17 februar endte uten konklusjoner. Det siste møtet var en direkte oppfølgning av det første. Begge møtene ble holdt mellom organisasjonene på arbeidstaker- og arbeidsgiversiden og med FOFs ledelse. Lagmannsretten finner ikke at manglende tilstedeværelse fra de oppsagte flygerne i seg selv innebærer at møtene ikke hadde karakter av forhandlingsmøter. Det er intet vilkår at det skal være slik deltakelse når det er arbeidstaker som krever forhandlinger. Arbeidstakerne var i dette tilfelle representert ved advokat Løkholm fra Norsk Flygerforbund som de hadde gitt fullmakt til å møte på deres vegne. Av protokollen fremgår at et hovedemne på møtet 21 april 1997 var om ansiennitetslisten skulle følges for stillingene knyttet til kontrakten med Luftfartsverket, som de fire flygerne hadde krevet. Det er ikke formkrav til protokoll fra forhandlingsmøte i oppsigelsessaker. Partene har ulike syn på om den oppsatte protokoll avviker vesentlig fra det vanlige. Lagmannsretten finner det imidlertid klart at såvel foranledningen til møtet 21 april 1997 som protokollen og dens innhold tilsier at det var et forhandlingsmøte som ble holdt. Det vises også til Friberg, Arbeidsmiljøloven, 7 utgave, side 462, der det fremgår at kravene til hva som skal anses som et forhandlingsmøte ikke bør stilles for strengt.Lagmannsretten finner etter dette at søksmålsfristen på åtte uker er overholdt. Det har som virkning at Klungerbo, Nielsen og Austenå i følge aml §61 nr 4 hadde krav på å stå i stilling med lønn fra 1 august og ut 1997, ialt 5 måneder. Det neste spørsmål lagmannsretten tar stilling til, er om FOF hadde saklig grunn til å si opp Klungerbo, Nielsen, Austenå og Strøm. Som utgangspunkt er driftsinnskrenkning saklig grunn for oppsigelse etter aml §60. FOFs nedleggelse av transportflyvirksomheten utgjør en slik grunn. Etter aml §60 nr 2 kreves i tillegg at arbeidsgiver ikke hadde annet passende arbeid å tilby arbeidstakeren. Det eneste alternative arbeid som var aktuelt var som flygere på kalibreringsflyet, da til fortrengsel for dem som var i disse stillinger. Utvelgelsen av dem som sies opp må være forsvarlig for at oppsigelsen skal anses saklig etter aml §60. De vanligste utvelgelseskriteriene er en kombinasjon av ansiennitet og kvalifikasjoner, jf Friberg side 455. I dette tilfelle foreligger en kollektivavtale mellom NHO, Flyselskapenes Landsforening og FOF på den ene siden og Norsk Flygerforbund og AS Fred. Olsen Luftpersonellforening på den andre siden, der det er avtalt et skjerpet ansiennitetsprinsipp. Denne avtale er av sentral betydning ved saklighetsvurderingen. Det fremgår blant annet av [[Rt-1996-1401]], Friberg side 455 og Fanebust, Oppsigelse i arbeidsforhold, side 177, at tariffavtaler kan gi grunnlag for en plikt for arbeidsgiver til å følge et avtalefestet ansiennitetsprinsipp ved oppsigelser fremfor å foreta differensiering etter kvalifikasjoner og andre forhold. Selv om en slik kollektivavtale kan slå skjevt ut i forhold til de arbeidstakere som risikerer å miste stillingen på grunn av kort ansiennitet, anses den gjennomgående å være til arbeidstakernes fordel. Etter aml §5 kan det avtales gunstigere vilkår for arbeidstakerne enn det som følger av lovens minstekrav, jf Friberg side 74. Etter angjeldende kollektivavtale §12 skal ansiennitet, i følge en oppsatt ansiennitetsliste, legges til grunn ved oppsigelse av flygere på grunn av innskrenkning av antallet flygende personell. Det sterke ansiennitetsprinsipp som her er nedfelt er basert på en gjensidig bindende avtale, med tilslutning fra arbeidsgiver og arbeidstakere. Når det står at ansiennitet skal legges til grunn, må det forstås slik at det skal gjelde som det bærende prinsipp. Om arbeidsgiver i den aktuelle situasjon finner at en så streng ansiennitetsregel ikke i tilstrekkelig grad ivaretar alle de hensyn som er involvert, kan den likefullt ikke uten videre settes til side slik at arbeidsgiver kan benytte utvelgelseskriterier som ellers ville være relevante etter aml §60. Etter det som har fremkommet i retten, legger lagmannsretten til grunn at ansiennitetsprinsippet har vært fulgt i praksis i FOF. Herunder legges vekt på det brev som i 1988 ble sendt med tilbaketrekking av oppsigelser av tre flygere. Brevet er klart formulert og gir etter rettens syn ikke grunnlag for annen forståelse enn at ansiennitetsprinsippet ble respektert. Lagmannsretten finner at det ikke er grunnlag for å tolke inn i kollektivavtalen §12.3.4 en forutsetning om at de aktuelle flygerne må ha de særlige kvalifikasjoner som gjelder for å fly kalibreringsflyet, dvs være utsjekket på den aktuelle flytypen. Bestemmelsen i §12.3.2 om kvalifikasjonskrav ved overgang til andre flytyper kan ikke forstås slik at den generelt omfatter utvelgelser ved oppsigelser. Protokolltilførselen til §7 i kollektivavtalen, hvoretter flygere under 55 år vil ha krav på utsjekk til nye flytyper, må tvertimot forstås slik at arbeidsgiver har plikt til å besørge nødvendig opplæring av dem. Forutsetningen er naturligvis at den enkelte gjennomfører utsjekking på kalibreringsflyet. Det er fra den ankende part anført at omkostningene ved å få hver av de oppsagte flygerne sertifisert for kalibreringsflyging er uforholdsmessige, i det de samlet ligger i størrelsesorden en halv million kroner for den enkelte. Fratrukket vikarutgiftene er kostnaden anslått til 330.000 - 350.000 kroner. Ankemotpartene mener at de reelle opplæringskostnadene er langt lavere. FOFs omkostningsanslag omfatter utsjekking på ny flytype, praksisperiode som mannskap på kalibreringsfly og utgifter til vikar på fraktflyene mens opplæringen pågår. Selve opplæringsprogrammet omfatter etter det som kom frem i retten, teorikurs på en uke og en uke i felten, samt som ekstramannskap i 2 til 3 måneder, i enkelte tilfelle noe lenger. For lagmannsretten står det som uklart hva de reelle opplæringskostnadene er. Generelt må tas i betraktning at flyselskapene må være forberedt på at deres flygere fra tid til annen må gjennom kostnadskrevende opplæring ved utskifting av flytyper. Vesentlige deler av de kostnadene den ankende part har påberopt gjaldt nettopp utsjekking på en annen flytype. Den samme betraktning gjelder for utgiftene til vikar for flygere som er under opplæring. Det er forøvrig fremkommet at de oppsagte flygerne i den angjeldende tidsperioden hadde ledig kapasitet, slik at de kunne ha gått gjennom opplæringsprogrammet uten vesentlig ulempe for FOF. Samlet anser retten at det ikke er dokumentert at de reelle opplæringskostnadene ville være så ekstraordinære at de ville kunne slå i gjennom i forhold til kollektivavtalens strenge ansiennitetsprinsipp. Mannskapet på kalibreringsflyet skal godkjennes av Luftfartsverket. Det var herfra gitt uttrykk for et sterkt ønske om å beholde de fungerende flygerne. Om ingen av de fire ankemotpartene hadde blitt godkjent på grunn av manglende kvalifikasjoner, ville det bli umulig for FOF å tilby flygerne andre stillinger, og oppsigelsene ville isåfall kunne være saklige. Slike individuelle klargjøringer skjedde imidlertid ikke. FOF ga etter for Luftfartsverkets ønske om å beholde flygerne som var på kontrollflyet. Ut fra den saksbehandling som fant sted kan ikke FOF høres med at det var umulig for dem å oppfylle avtalen med de ansatte. FOF valgte å fravike ansiennitetsprinsippet etter kollektivavtalen ut fra hensynet til kontraktsforholdet med Luftfartsverket. Det ble ikke foretatt nærmere saksbehandling i forhold til de enkelte flygere med henblikk på om de ville bli godkjent på kalibreringsflyet. Uttalelser om tidligere erfaringer med manglende motivasjon hos Nielsen blir for løse i denne sammenheng. Det var ikke grunnlag for uten videre å anse noen av de oppsagte flygerne uegnet. Det var tvertimot grunn til å regne med at flere av dem ville bli ansett kvalifiserte for slik flyging. Tidligere erfaringer fra godkjenningsprosessene tilsa at Luftfartsverket ville legge stor vekt på forslag fra FOF. Nærhet til pensjonsalder var nevnt for Klungerbo og Nielsen, men ut fra det som fremkom i retten legges til grunn at det var praksis for en positiv holding til søknader om dispensasjoner fra aldersgrensen. Det vil også kunne være et hensyn at eldre flygere normalt er mer stabil arbeidskraft enn yngre, og at deres erfaring kan være verdifull for denne type flyging. Lagmannsretten finner videre ikke at FOF kan høres med at Luftfartsverkets ønske om å unngå full utskifting av flygerpersonellet på kontrollflyet kan tillegges avgjørende vekt. Det ble herfra gitt uttrykk for at man ønsket stabilitet og at man var godt fornøyd med eksisterende mannskap. FOF stod som arbeidsgiver overfor et valg mellom to grupper ansatte, der slike hensyn ville kunne komme opp i flere sammenhenger. Kollektivavtalens anvisning på valget måtte legges til grunn. Partene har ulike syn på hvor store ulempene er ved en samlet utskifting av mannskapet, og lagmannsretten finner det ikke sannsynliggjort at eventuelle innkjøringsproblemer ville være prohibitive for slik utskifting. Lagmannsretten finner samlet sett at det ikke foreligger forhold som tilsier at det avtalefestede klare ansiennitetsprinsipp skal vike. Retten tar ikke stilling til i hvilken grad det i særegne situasjoner vil kunne gjelde begrensninger i ansiennitetsprinsippet etter kollektivavtalen, men vil dog bemerke at det ikke kan utelukkes. Lagmannsrettens konklusjon er at oppsigelsene var usaklige, for så vidt det fantes annet passende arbeid å tilby flygerne. De fire ankemotpartene gjør krav på de fire flygerstillingene på kalibreringsflyet. En av disse stillingene var det imidlertid flygersjefen i FOF, senere i NAR, som hadde. Flygersjefen inngikk i selskapets ledelse og stillingen omfattet endel administrative oppgaver. Det gjaldt særlige kvalifikasjonskrav til denne stillingen. Lagmannsretten finner at flygersjefstillingen ikke omfattes av ansiennitetsregelen. Dette innebærer at det ikke var noen stilling til den av de fire ankemotpartene med kortest ansiennitet, dvs Bjørn Strøm. Lagmannsretten er med dette kommet til at oppsigelsene var usaklige i forhold til Klungerbo, Nielsen og Austenå, men ikke overfor Strøm, etter aml §60 nr 2. Ankemotpartene har krevet erstatning for økonomisk og ikkeøkonomisk tap etter aml §62 annet ledd. Ved erstatningsutmålingen tar lagmannsretten utgangspunkt i lønnstapet. Retten finner at det ikke foreligger slike forhold på arbeidsgivers side som tilsier at ikkeøkonomisk kompensasjon skal ytes. Det er ikke grunnlag for i denne sammenheng å rette bebreidelser mot FOF for at de ga etter for Luftfartsverkets krav om å beholde mannskapet på kontrollflyet. Det skjedde etter flere kontakter om mulige andre løsninger, og FOF anså situasjonen slik at selskapet ikke hadde noe reelt valg når Luftfartsverket fastholdt sitt ønske om å unngå utskifting av flygerne. Saksbehandlingen i forhold til flygerne foranlediger heller ikke spesiell kritikk. Erstatningen til de tre gjenværende ankemotpartene settes slik at det tas utgangspunkt i lønn i fem måneder i 1997 for Klungerbo og Nielsen, som var disponible for FOF denne tiden. Ved utmålingen til Austenå er det tatt hensyn til at han fra 1 oktober 1997 har vært ansatt i et annet flyselskap. Det gjøres fradrag for alderspensjonen fra FOF og øvrige inntekter, men ikke for arbeidsledighetstrygd, dette fordi det forutsettes at arbeidsledighetstrygd blir tilbakebetalt når det nå fastsettes erstatning for lønnstap så lenge ankemotpartene sto i sine stillinger. Det tas på den annen side hensyn til at de oppsagte flygerne måtte ha noe tid til å søke nytt arbeid. Erstatning for fremtidig inntektstap gis dog i begrenset omfang, idet det legges til grunn at de oppsagte flygerne har et selvstendig ansvar for å skaffe fremtidige inntekter. Virksomhetsoverdragelsen til NAR fra 1 april 1998 blir etter dette av mindre betydning. Erstatningene fastsettes slik: Klungerbo hadde en inntekt i FOF på ca kr 600000, dvs ca kr 50.000 i måneden, herav kr 47.700 som fast lønn. Han har pensjon fra FOF fra 1 november 1997 med kr 271.000 pr år. Han fikk utbetalt arbeidsledighetstrygd frem til 1 november 1997, med ca kr 35000. På slutten av 1997 hadde han ca kr 43.000 i inntekter fra flyoppdrag for FOF. Klungerbo har fra januar 1998 drevet eget transportselskap, og har oppgitt å ha en inntekt på ca kr 230.000 - 250.000 pr år. Samlet settes erstatning for netto inntektsbortfall i august - desember 1997 og for tap i fremtidig erverv til kr 250000. Nielsen hadde en månedslønn på ca kr 45.000 ved oppsigelsen. Han hadde arbeidsledighetstrygd frem til mai 1998, samlet ca kr 110000, og deretter pensjon fra FOF med ca kr 170.000 pr år. På slutten av 1997 hadde han ca kr 61.000 i inntekter fra flyoppdrag for FOF. I 1998 har han fløyet noen enkeltoppdrag, inntil han høsten 1998 ble ansatt i selskapet Golden Air, hvor han hittil har hatt en inntekt på kr 68723. Samlet erstatning for netto inntektsreduksjon august - desember 1997 og for tap i fremtidig erverv settes også for hans vedkommende til kr 250000. Austenå hadde på slutten i FOF en månedlig inntekt på ca kr 62000, inklusiv tillegg. Han hadde høsten 1997 ca kr 73.000 i inntekter. Fra 1 oktober 1997 har han vært flykaptein i Sterling. Han har ikke hatt inntektstap i 1998 i forhold til lønnen i FOF, men har oppgitt at han på grunn av bopel i Andorra har pendlerutgifter til arbeidssted med ca kr 66.000 pr år. Han kompenseres med kr 150.000 for inntektsreduksjonen i 1997. Utgiftene i 1998 mangler nødvendig dokumentasjon til å gi grunnlag for erstatning. For alle tre ankemotparters vedkommende er det ved beregningen tatt hensyn til rentetap hva angår lønnskravene, og forsinkelsesrente blir tilkjent fra forfall etter domsslutningen. Hovedanken har etter dette ikke ført frem overfor Klungerbo, Nielsen og Austenå, mens den har ført frem overfor Strøm. I samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd bør AS Fred. Olsens Flyselskap betale Egil H Klungerbo, Tore J Nielsen og Knut Erik Austenå deres saksomkostninger for lagmannsretten. Nedsettelsen i herredsrettens skjønnsmessige erstatningsutmåling fører ikke til annet resultat, jf Schei, Tvistemålsloven, bind I, side 352. Advokat Kraby har fremlagt omkostningsoppgave på kr 68.000 som alt er salær. Det er ikke reist innvendinger fra den annen side, og lagmannsretten finner at omkostningsoppgaven kan legges til grunn. Herredsrettens salærfastsettelse bør bli stående hva angår de tre ankemotparter som har fått medhold, jf hovedregelen i tvistemålsloven §172 første ledd, jf §176. Lagmannsretten slutter seg til herredsrettens vurdering hva angår salærets størrelse. Ettersom anken har ført frem overfor Bjørn Strøm, blir en forholdsmessig andel av de tilkjente saksomkostninger å trekke fra, jf tvistemålsloven §178. Hensett til at hans krav har vært mer begrenset enn de øvriges, settes hans andel av saksomkostningene til 1/6. De tre øvrige ankemotparter tilkjennes etter dette saksomkostninger for lagmannsretten med kr 56.667 og for herredsretten med kr 50000. Bjørn Strøm bør i samsvar med bestemmelsene i tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §172 første ledd, betale AS Fred. Olsens Flyselskap en forholdsmessig andel av saksomkostningene både for herredsretten og lagmannsretten, som settes til 1/6, jf det ovennevnte, jf tvistemålsloven §178. Advokat Schei har fremlagt omkostningsoppgave på kr 77053, hvorav kr 73.000 er salær. Det er ikke reist innvendinger fra den annen side, og salæroppgaven legges til grunn. I tillegg kommer 1/6 av ankegebyr kr 12875, med kr 2145. For herredsretten fremla advokat Schei salæroppgave på kr 60.000 i salær og kr 1.500 til dekning av utgifter. Det var ikke reist innvendinger fra den annen side, og salærkravet tas til følge. Bjørn Strøm må etter dette betale saksomkostninger for lagmannsretten med kr 14.987 og for herredsretten med kr 10250. Motanken ble frafalt under ankeforhandlingen, og denne ankesaken blir å heve ved kjennelse. Lagmannsretten finner at det ikke er påløpt ekstraomkostninger knyttet til motsøksmålet. Dommen og kjennelsen er enstemmige. Domsslutning: 1. AS Fred. Olsens Flyselskap betaler erstatning til Egil H Klungerbo med 250.000 - tohundreogfemtitusen - kroner, Tore J Nielsen med 250.000 - tohundrefemtitusen - kroner, Knut Erik Austenå med 150.000 - etthundreogfemtitusen - kroner, med tillegg av 12 - tolv - % rente p a fra forfall til betaling skjer. 2. AS Fred. Olsens Flyselskap betaler i saksomkostninger for lagmannsretten til Egil H Klungerbo, Tore J Nielsen og Knut Erik Austenå 56.667 - femtisekstusensekshundreogsekstisju - kroner med tillegg av 12 - tolv - % rente p a fra forfall til betaling skjer. 3. AS Fred. Olsens Flyselskap betaler i saksomkostninger for herredsretten til Egil H Klungerbo, Tore J Nielsen og Knut Erik Austenå 50.000 - femtitusen - kroner med tillegg av 12 - tolv - % rente p a fra forfall til betaling skjer. 4. Bjørn Strøm betaler i saksomkostninger for lagmannsretten til AS Fred. Olsens Flyselskap 14.987 - fjortentusennihundreogåttisju - kroner. 5. Bjørn Strøm betaler i saksomkostninger for herredsretten til AS Fred. Olsens Flyselskap 10.250 - titusentohundreogfemti - kroner. 6. Oppfyllelsesfristen for betaling av erstatning og saksomkostninger fastsettes til 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom. Slutning i kjennelse: Ankesaken forsåvidt angår motanken heves. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
