Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Partene inngikk ekteskap i 1982. De har to fellesbarn, sønnene C, født xx.xx.84, og D, født xx.xx.87. Partene ble separert i 1997 og skilt den 2. februar 1998. Det oppstod tvist om hvem som skal ha foreldreansvaret og den daglige omsorg for barna. Begge parter begjærte Drammen byretts midlertidige avgjørelse om foreldreansvar og daglig omsorg for guttene frem til saken var endelig avgjort. Partene inngikk deretter rettsforlik om at C skal bo hos faren inntil saken er rettskraftig avgjort, og at moren skal ha vanlig samværsrett i det samme tidsrommet. For D del avsa byretten den 12. april 1999 kjennelse for at moren skal ha den daglige omsorgen for ham. Det følger av rettsforliket at faren skal ha vanlig samværsrett. Ved lagmannsrettens kjennelse av 19. mai 1999 ble byrettens kjennelse stadfestet. Byrettens foreløpige avgjørelse er ikke blitt etterlevet, idet D fremdeles bor hos faren i Asker. Moren fremsatte derfor den. 1. juni 1999 begjæring til Asker og Bærum namsrett om at namsmyndigheten skal gjennomføre lagmannsrettens kjennelse, subsidiært at moren gis rett til selv å gjennomføre den. Etter å ha hatt en samtale med D, der han ifølge namsretten ga klart utrykk for at han vil bo hos faren, avsa namsretten den 29. juni 1999 kjennelse med denne slutning: 1. Begjæringen tas ikke til følge. 2. Partene bærer hver sine omkostninger. Moren, A, har i rett tid påkjært namsrettens kjennelse til Borgarting lagmannsrett. Den kjærende part anfører sammenfatningsvis: Namsretten har stilt for små krav til hva som skal til for å konstatere umulighet, og til hva som skal til for å kunne konstatere kvalifisert fare for psykiske skader ved en tvangsgjennomføring av kjennelsen. Det foreligger vektige grunner for å fravike D uttalelser. Hans holdning skyldes klart påtrykk fra faren, farens manglende lojalitet til de rettsavgjørelser som foreligger, samt farens manglende evne til å prioritere barnets behov. Både byretten og lagmannsretten har lagt til grunn at D er satt under et urimelig press. I tillegg kommer at saken må ses i lys av partenes patriarkalske familiekultur, der faren bestemmer. Hvis faren hadde stilt D fritt, og lojalt fulgt opp de fattede avgjørelser, ville sønnen åpenbart ha valgt å bo hos moren. Hvis avgjørelsene ikke tvangsgjennomføres, vil det skade D forhold til moren. Det fremgår av både byrettens og lagmannsrettens kjennelser at faren utsetter barna for et helt uakseptabelt press i retning av å kutte alle forbindelser med henne. D vil ikke bli påført skade ved å overføres til moren. Under enhver omstendighet vil denne skaden bli mindre enn om han skal bli boende hos faren. A har nedlagt denne påstand: 1. Namsmyndigheten skal gjennomføre Borgarting lagmannsretts kjennelse av 19. mai 1999. Subsidiært: A gis rett til selv å gjennomføre Borgarting lagmannsretts kjennelse av 19. mai 1999. Atter subsidiært: Bi tilpliktes å betale løpende tvangsbot pr. dag fastsatt etter rettens skjønn. 2. A tilkjennes sakens omkostninger. Kjæremotparten anfører sammenfatningsvis: Namsretten har konkret og i motsetning til byretten og lagmannsretten - på grunnlag av en samtale med D funnet at det ikke vil være til hans beste om den midlertidige avgjørelsen tvangsfullbyrdes. Denne avgjørelsen kan ikke lagmannsretten overprøve uten selv å gjennomføre en tilsvarende samtale med ham. Heller ikke namsretten så bort fra at han kunne være påvirket av faren i sin oppfatning, uten at det ble tillagt avgjørende betydning. Det nevnes spesielt at han påpekte at moren, den tiden de var i India, stadig forsøkte å presse ham til å bo hos henne, noe som han fant sårende. Namsretten gir klart uttrykk for at D uttrykte sine egne oppfatninger, og at de virket ekte. Det er utvilsomt riktig når namsretten er kommet til at det vil være skadelig for ham og hans forhold til moren hvis han forsøkes presset inni en situasjon som han har så klare motforestillinger til. Det vises til [[Rt-1974-1339]], [[Rt-1997-1557]] og [[Rt-1997-2012]]. Bi har nedlagt denne påstand: 1. Asker og Bærum namsretts kjennelse stadfestes. 2. B, eventuelt det offentlige, tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten, foreløpig påløpt med kr. 2.750,-. Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn namsretten og bemerker: Midlertidige avgjørelser om daglig omsorg og kan gjennomføres med tvangsmidler hvis det ikke foreligger forhold som gjør det umulig, jfr. barneloven §42 og tvangsfullbyrdelsesloven §13-14 sammenholdt med §13-8 fjerde ledd. I nærværende sak kan ikke lagmannsretten se at det er påvist forhold som gjør det umulig å tvangsfullbyrde avgjørelsen om at moren skal ha den daglige omsorgen for D. At D motsetter seg å flytte til moren, er ikke i seg selv avgjørende, jfr. Lucy Smith og Peter Lødrup: Barn og foreldre (5. utgave) side 144. Dertil kommer at hans ønske ikke kan tillegges den vekt som det normalt skulle ha vært tillagt etter barneloven §31 annet ledd og [[Rt-1974-1339]], som namsretten viser til. Både byretten og lagmannsretten har tidligere lagt til grunn at faren viser liten evne til å se situasjonen fra andre sider enn sin egen, og at barna er utsatt for et helt uakseptabelt press fra hans side i retning av å kutte alle relasjoner til moren. Det kan derfor ikke ses bort fra at D' ønske er påvirket av at farens holdning. Selv om en flytting kan få uheldige virkninger som namsretten legger til grunn er det ikke tilstrekkelig sannsynliggjort at en tilbakeføring til moren vil føre til store psykiske problemer for ham. Det må videre legges stor vekt på at faren ikke synes å følge kjennelsene opp på en lojal måte, jfr. Smith og Lødrup side 144-145. Tvert imot synes det som om han aktivt motarbeider gjennomføringen av dem. Allerede etter byrettens kjennelse påpekte han at D ikke ville rette seg etter rettens avgjørelse, et standpunkt som han fastholdt også etter lagmannsrettens kjennelse. Dertil kommer at han fremsatte krav mot sin tidligere ektefelle om underholdsbidrag for D. Vilkårene for å tvangsfullbyrde lagmannsrettens kjennelse er etter dette til stede. I dette tilfellet antas det mest hensiktsmessig å anvende en løpende tvangsmulkt, jfr. tvangsfullbyrdelsesloven §13-8. Det er uimotsagt opplyst at faren i ligningen for 1997 er oppført med 220.000 kroner i årsinntekt og 526.000 kroner i nettoformue. Det vil derfor være mulig å ilegge ham en betydelig løpende mulkt uten at det påvirker hans evne til å forsørge den eldste sønnen som han har omsorgen for. På den annen side er gjennomføring ved namsmannen den mest drastiske utveien, og gjennomføring ved at moren selv henter barnet bør også nyttes med forsiktighet, jfr. Smith og Lødrup side 141. Det uttales samme sted at boten skal settes så høyt at det innebærer store økonomiske oppofrelser å betale den. Etter dette settes boten til 1.000 kroner for hver dag inntil D overgis til morens omsorg. Lagmannsretten antar imidlertid at faren må ha en kort tid til å ordne den praktiske gjennomføringen, og lar tvangsmulkten løpe fra to uker etter kjennelsens forkynnelse. Boten inndrives etter reglene om utlegg og etter begjæring fra moren. Kjæremålet har ført frem. I medhold av tvistemålsloven §180 annet ledd jfr. §172 tilkjennes A saksomkostninger for lagmannsretten. I mangel av andre opplysninger settes beløpet skjønnsmessig til 3.000 kroner, idet arbeidet for lagmannsretten har begrenset seg til å inngi kjæremålserklæring. Etter lagmannsrettens resultat bør hun tilkjennes saksomkostninger også for namsretten, jfr. tvistemålsloven §172 første ledd. Lagmannsretten kan ikke se at saken har frembudt slik tvil at det var fyllestgjørende grunn for B å la spørsmålet om å tvangsfullbyrde kjennelsen komme for retten. I mangel av andre opplysninger settes beløpet skjønnsmessig til 5.000 kroner, idet arbeidet for namsretten har vært noe mer omfattende enn det var for lagmannsretten. Kjennelsen er enstemmig. Slutning: 1. B pålegges en løpende mulkt til statskassen stor 1.000 -ettusen- kroner per dag fra 2 -to- uker etter kjennelsens forkynnelse til sønnen D overlates til morens daglige omsorg. 2. Innen 2 -to- uker fra kjennelsens forkynnelse betaler B 8.000 -åttetusen- kroner til A i saksomkostninger for namsretten og lagmannsretten. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
