Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
A ble som bilfører, den 4 november 1986, påkjørt bakfra i krysset Kirkeveien-Ullevålsveien i Oslo. Hans kone satt i forsetet ved siden av ham. Bilen var utstyrt med hode/nakkestøtter. A og hans kone brukte sikkerhetsselene i bilen. Da A bremset ned foran krysset ble bilen påkjørt bakfra av en personbil eller stasjonsvogn. Påkjørselen var kraftig, og As bil ble slengt forover med stor kraft og traff en forankjørende bil. Førersetet hvor A satt ble kastet bakover i kupeen. Det er opplyst at bilen senere måtte kondemneres. I skademeldingen er det oppgitt at As hustru ble skadet, og det er opplyst i retten at hun mistet bevisstheten som følge av påkjørselen. A er ikke oppført som skadet i skademeldingen. Saken gjelder krav om erstatning for skade som følge av nakkesleng som A mener han ble påført ved påkjørselen. Det er enighet mellom partene om at påkjørselen var kraftig og at den hadde skadeevne. Det vil si at det virket mekaniske krefter tilstrekkelig til å skade biologisk vev i nakken. A hevder at han fikk smerter i hode og nakke umiddelbart etter ulykken, og anfører at symptomene har vart sammenhengende frem til hans nåværende varige helseplager. Gjensidige Skadeforsikring anfører at A ikke har godtgjort at han har hatt slike akutt- og brosymptomer, og at det ikke foreligger erstatningsbetingende årsakssammenheng mellom påkjørselen og As nåværende helseplager. Partene har ikke kommet til enighet, og A reiste søksmål mot selskapet ved stevning av 1. oktober 1996 til Oslo byrett. Gjensidige Skadeforsikring tok til motmæle. Oslo byrett avsa 29. desember 1998 dom med slik domsslutning: 1. Gjensidige Skadeforsikring frifinnes. 2. A dømmes til innen 2 - to - uker etter forkynnelse av dommen å betale til Gjensidige Skadeforsikring kr 53.180 - kronerfemtitretusenetthundreogåtti - til dekning av saksomkostninger, med tillegg av 12 - tolv - % morarente fra forfall til betaling skjer ved eventuell forsinket betaling. A har erklært anke. Som ankegrunner er angitt feil ved bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Gjensidige Skadeforsikring har tatt til motmæle. Ankeforhandling ble holdt i dagene 12. og 13. juni 2001. Lagmannsretten besluttet under saksforberedelsen at spørsmålet om årsakssammenheng skal forhandles særskilt, jf tvistemålslovens §98 annet ledd. Saken var opprinnelig berammet til ankeforhandling sommeren 2000, men på grunn av As sykdom måtte den utsettes. Saken står i samme stilling som for byretten. Professor dr med Rolf Nyberg-Hansen er oppnevnt som rettens medisinske sakkyndige. Han var også oppnevnt i byretten. I tillegg til hans forklaring ble det også ført tre sakkyndige vitner, og det ble dokumentert ytterligere to spesialisterklæringer. Den ankende part, A, har i hovedsak gjort gjeldende: Før trafikkuhellet inntraff i 1986 var han en mann med alminnelig god helse, selv om det erkjennes at han var noe overvektig. Påkjørselen var meget kraftig, og byretten har riktig lagt til grunn at den hadde skadeevne. Selv ble han skadet i kneet og i ryggen, og han merket umiddelbart etterpå smerter i hode og nakke, senere også med utstrålinger i begge armer. Han husker lite fra selve skadeøyeblikket, men erindrer at han ble forbauset over at han måtte ta seg ut av bilen gjennom bakdøren etter ulykken. Han var imidlertid mest opptatt av å ta vare på sin kone som var kommet til skade. Hun blødde og var bevisstløs. På skadetidspunktet, og senere, var han mer opptatt av sin kones tilstand enn å tenke særlig over hvordan han selv hadde det. Dette forklarer hvorfor han ikke oppsøkte egen lege etter ulykken. Han fulgte imidlertid ofte sin tilskadekomne kone til hennes lege, nevrolog Halfdan Kierulf, etter ulykken, i forbindelse med at hun fikk behandling for whip-lash-skade. Kierulf kjente godt til også hans egne plager, selv om dette ikke er kommet til uttrykk i legejournalen. Av dr. Kierulfs spesialisterklæring av 16. desember 1991 fremgår det at A opplyste at han ved påkjørselen straks merket smerter i korsryggen hvor han fikk et slag, at han fikk sårskader på venstre kne, at han etter påkjørselen merket smerter i armer og skuldrene og noe stølhet i nakken. Det fremgår videre av erklæringen at A hadde smerteplager som nevnt i de første månedene, men at disse tiltok særlig fra begynnelsen av 1987 med tiltagende nakkesmerter, hodepine, synsforstyrrelser, hukommelses- og konsentrasjonsproblemer, svimmelhet og etter hvert bevissthetstap ved bevegelser av hodet. Selv om det ikke foreligger journalnotater fra lege umiddelbart etter påkjørselen, er det ikke grunnlag for å betvile riktigheten av de opplysninger A ga til dr Kierulf. Det må derfor legges til grunn at As varige helseplager, som senere ledet til full uførhet, skyldes påkjørselen. Selv om det foreligger til dels motstridende opplysninger om As helseplager i tiden etter påkjørselen må tvilen om det foreligger tilstrekkelige akutt- og brosymptomer veies opp mot andre opplysninger i saken, ved en helhetsvurdering. På den ene side må det da legges stor vekt på at A ble utsatt for en meget kraftig kollisjon med betydelig skadeevne. På den annen side er det ubestridt at han har store helseproblemer, og at disse har kommet i tid etter ulykken. Hans senere økonomiske og ekteskapelige problemer kan ikke forklare disse helseplagene. Det må videre legges vekt på at de tidligste sakkyndige vurderinger konkluderte med at det forelå erstatningsbetingende årsakssammenheng mellom påkjørselen og helseplagene, og at Gjensidige Skadeforsikring utbetalte betydelige à kontobeløp i henhold til dette. A har nedlagt slik påstand: Ankemotparten dømmes til å betale til den ankende part en erstatning begrenset oppad til kr 4.000.000, samt dømmes til å erstatte den ankende part sakens omkostninger for byrett og lagmannsrett. Ankemotparten, Gjensidige Skadeforsikring, har i hovedsak gjort gjeldende: Oslo byrett har korrekt kommet til at to grunnvilkår for selskapets erstatningsansvar, nemlig at det må foreligge akutt- og brosymptomer, ikke er til stede i nærværende sak. I de senere år har det funnet sted en rettslig avklaring når det gjelder bevisbedømmelse i nakkeslengskader. Det kan her særlig vises til [[Rt-1998-1565]]. Av dommen fremgår at tidsnære bevis skal tillegges større vekt enn partenes senere forklaringer. Videre har Høyesterett pekt på en kjede av betingelser som må være oppfylt for at en kan fastslå skademekanismen nakkesleng. Høyesteretts angivelse av grunnvilkårene for å kunne fastslå at det foreligger en nakkeslengskade er riktig fortolket av byretten. Byretten har ikke funnet at det er sannsynliggjort at det forelå tilstrekkelige akuttsymptomer hos A umiddelbart etter påkjørselen, og at det heller ikke er godtgjort at det foreligger tilstrekkelige brosymptomer mellom akuttfasen og hans senere kroniske tilstand. Ankemotparten deler byrettens vurderinger her. At byretten ikke har vurdert hvilke andre mulige omstendigheter som kan ha ført til As nåværende uførhet, er ingen feil ved dommen. Byretten har også gjort rett i å henholde seg til den oppnevnte sakkyndiges konklusjon. Når det gjelder det sakkyndige vitnet, lege Håkon Lie, pekes på at han har endret sin oppfatning når det gjelder årsakssammenheng. Han har for lagmannsretten erklært at han ikke fastholder sin konklusjon i spesialisterklæringen av 7 september 1994 om en varig medisinsk og ervervsmessig invaliditet på 10 % som følge av trafikkulykken. Videre må det ved vurderingen av nevrolog Halfdan Kierulfs spesialisterklæring fra 1991, der han fastsatte den ervervsmessige invaliditet til 50 % som følge av trafikkulykken, legges betydelig vekt på at erklæringen er avgitt før den rettslige avklaring om vilkårene for å kunne konstatere nakkeslengskade kom i Høyesterett. Når det gjelder erklæringen fra dr Per Egil Hesla, som i sin spesialisterklæring av 4 november 1995 fastsatte den ervervsmessige invaliditet til 25 % som følge av trafikkulykken, vises det til at Hesla har lagt til grunn As forklaring om påkjørselen avgitt mange år etter at denne fant sted, og som ikke samstemmer med mer tidsnære bevis. Det anføres at de tidligste legebesøk og journaler ikke gir grunnlag for å fastslå at det foreligger tilstrekkelige akuttsymptomer og brosymptomer. Senere tester og undersøkelser A har vært gjennom gir ikke grunnlag for å fastslå at han ble utsatt for en hodeskade. Han var ikke bevisstløs etter ulykken, og han har sannsynligvis heller ikke hatt et hukommelsestap som følge av denne. Det er heller ikke godtgjort at A hadde nakkeplager som følge av en påført nakkedistorsjon ved påkjørselen. I følge dokumenterbare opplysninger meldte plagene seg tidligst i 1987. Forklaringen på disse plagene, og hans sviktende konsentrasjonsevne og hukommelse, må mest sannsynlig ligge i de økonomiske og ekteskapelige problemer han etter hvert fikk. Gjensidige Skadeforsikring har nedlagt slik påstand: 1. Byrettens dom stadfestes. 2. Ankemotparten tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsrett, med tillegg av morarenter fra forfall til betaling skjer. Lagmannsretten bemerker: Retten legger til grunn at A før påkjørselen den 4 november 1986 var en mann med alminnelig god helse. Påkjørselen bakfra var kraftig, og de involverte bilene fikk store materielle skader. As bil, en BMW 518, skal senere ha blitt kondemnert. Til den sakkyndige har A forklart at han så den påkjørende bilen i speilet, og at han slapp opp bremsen før påkjørselen. Betydningen av en slik fremgangsmåte, og at man ellers er forberedt på en påkjørsel bakfra, er i følge den sakkyndiges forklaring at risikoen for å pådra seg en nakkeslengskade kan bli betydelig redusert. A har på dette punkt forklart i retten at den sakkyndige har misforstått ham, og at han bare hadde gjengitt hvordan føreren i den forankjørende bilen skal ha forholdt seg. Lagmannsretten har i den videre drøftelse og stemmegivning delt seg i et flertall og et mindretall. Flertallet, lagdommerne Husebye og Galtung, ekstraordinær lagdommer Vefling og meddommerne Eliassen, Valset og Nyvoll, ser først på spørsmålet om A ble påført en hodeskade ved påkjørselen. Som utgangspunkt for vurderingen legger flertallet til grunn som mest sannsynlig at A forklarte seg riktig til den sakkyndige i 1997 om at han så påkjørende bil i speilet, og at den sakkyndige ikke har misforstått ankende part. Om A var oppmerksom på den påkjørende bil, eller ikke, er likevel ikke avgjørende for flertallets vurdering av om A ble påført en hodeskade ved påkjørselen. Det legges til grunn at A brukte sikkerhetssele og at det var nakkestøtte på førersetet. Hodeskade kan erfaringsmessig likevel oppstå ved en påkjørsel bakfra ved at skadedes hode, etter først å bli kastet bakover, ved en «knekk» blir kastet fremover mot ratt, dashbord eller frontrute, slik at ansiktet og/eller hodet blir skadet. Til den sakkyndige opplyste imidlertid A at han ikke pådro seg slik direkte hodeskade (kontaktskade). I skademeldingen er han heller ikke oppført som skadet, men det legges likevel til grunn at fikk en mindre kuttskade over venstre kne Det legges til grunn at han ikke ble slått bevisstløs, og at han heller ikke hadde et hukommelsestap etter ulykken, selv om han i retten har oppgitt at han var omtåket. Flertallet finner etter dette at det ikke er sannsynlig at han ble utsatt for en hodeskade som følge av påkjørselen. Et kontrollspørsmål her er om As senere kognitive funksjonssvikt i form av redusert hukommelse og svekket konsentrasjonsevne likevel kan skyldes påkjørselen. For å finne ut av dette ble han, etter den sakkyndiges begjæring, underkastet tester hos spesialpsykolog Kjetil Sundet i september 1997 og i mars 2001. Om resultatet av disse tester heter det i den sakkyndiges erklæring av 2 mai 2001: Samme dag (den 6 mars 2001) ble det foretatt fornyet nevropsykologisk testing av A hos spesialpsykolog dr. philos Kjetil Sundet som også foretok tilsvarende testing av ham 1. september 1997. Det ble anvendt et omfattende testbatteri med tester på sensorimotorisk funksjon, tempo- og konsentrasjonsprøver, innlæring og hukommelse, språklig- og visuell kognisjon samt abstrakt problemløsning. Nevropsykologen konkludere med at det ved undersøkelsen ble funnet reduserte prestasjoner på prøver i tempo, konsentrasjon og hukommelse sammenlignet med tilsvarende prøve i 1997. Resonnerende ferdigheter var uforandret, og skadelidte scoret fortsatt over gjennomsnittet hva angår intellektuell mestringsevne. Testprofilens symptomvaliditet ble bedømt som tilfredsstillende, og skadelidte ble ikke funnet å være åpenbart symptom-aggraverende ut over at han viste liten tiltro til å mestre hukommelseskrevende prøver. Undersøkelsen ga av disse grunner økt støtte til mistanke om encephalopati (hjernesykdom/skade) sammenlignet med undersøkelsen for 3 1/2 år side. Symptomutviklingen ble imidlertid ikke ansett å være forenlig med eventuell sentralnervøs skade påført ved trafikkuhellet i 1986. Grunnen til den sannsynlige kognitive svikt som var tilkommet etter at han ble undersøkt i 1997, må derfor søkes i andre årsaksforhold. Den sakkyndige hadde ønsket å foreta flere supplerende undersøkelser av A bl.a magnettomografisk undersøkelse av hjernen (cerebral MRI) og registrering av hjernens elektriske aktivitet (elektroencephalografi .EEG). Dette lot seg imidlertid ikke gjøre i det skadelidte skulle returnere til USA med fly dagen etter undersøkelsen hos den sakkyndige. Han var videre ikke villig til å gi opplysninger om hvilke supplerende undersøkelse som er foretatt av ham i USA, samt resultatene av disse. Spesialpsykolog Kjetil Sundet har i retten opprettholdt sin konklusjon om at de noe svakere resultater ved testene i 2001, i forhold til testene i 1997, ikke kan ha sin årsak i at A ble påført en hjerneskade i 1986, nesten 15 år tidligere. Den sakkyndige har i sin erklæring - herunder i konklusjonen og senere under ankeforhandlingen - gitt uttrykk for samme oppfatning. På foranledning av spørsmål stilt under ankeforhandlingen bemerker flertallet at den ikke finner det mulig å ha noen mening om hvorvidt de noe svakere testresultater i 2001 er uttrykk for en virkelig redusert kognitiv mestringsevne hos A i forhold til i 1997, eller om de ulike testresultatene må tilskrives ulik dagsform hos ham ved de to testene. Flertallet nøyer seg med å fastslå at det heller ikke ved de etterfølgende tester kan ansees å være godtgjort at A ble påført en hodeskade ved påkjørselen i 1986. Neste spørsmål blir om A ble påført en nakkedistorsjon ved påkjørselen. Typiske symptomer ved nakkeslengskade vil kunne være stivhet og smerter i nakken, hodepine og smerter i armene. Plagene vil vanligvis inntre i løpet av 1 til 2 døgn etter påkjørselen. I [[Rt-1998-1565]] viser Høyesterett til at slike akuttsymptomer må kunne konstateres innen en tidsgrense på 72 timer for at en kan diagnostisere tilstanden som en nakkeslengmekanisme. Flertallet må her konstatere at det ikke foreligger tidsnære bevis som underbygger A opplysninger i dag om at han hadde påtagelige akuttsymptomer etter påkjørselen. Det vises først og fremst til at han ikke er oppført som skadet i skademeldingen, og at han heller ikke oppsøkte lege etter uhellet. Første gang han oppsøkte lege etter påkjørselen var etter det dokumenterte 27 april 1989. Han var da til konsultasjon ved Søndre Holmlia legesenter, hos dr. Hagen. I journalen heter det om denne konsultasjonen: Jobber hardt, mye stress, vel 25 kg overvektig. Har røkt i mange år, men sluttet for 5 år siden siste gang. Det aktuelle er pressende fornemmelse over brystet, forverring ved anstrengelse. RR 150/100, c/p normal auskultasjon. Henvises til belastnings EKG og vurdering. - - - OBS BRYSTSMERTER. - - - Henv. Dr. Senteret for hjertemedisin. A ble underkastet EKG ved Senteret for Hjertemedisin, der undersøkende kardiolog konkluderte slik den 3 mai 1989: Det kan ved dagens undersøkelse ikke påvises noen holdepunkter for koronarischemi. Det er ingen holdepunkter for kardiale årsaker til pas. brystsmerter som oppfattes som stressbetingende, myalgiske. Han tilrådes å gå ned i vekt hvilket han er fullstendig inneforstått med. Høsten 1989 hadde advokatfirmaet Robertsen, Ness & Co oppdrag fra As kone i forbindelse med at hun reiste erstatningskrav mot ankemotparten for whiplash-skade etter påkjørselen. I brev av 3 oktober 1989 tilskrev advokat Erik Johnsrud i advokatfirmaet Gjensidige, der han henviste til fru As sak, og opplyste videre: A som var fører av bilen ved påkjørselen 4.10.1986 (feil for 4.11.1986 - tilføyet her) har tidligere ikke gitt melding om at han også ble påført skade ved ulykken. Han har imidlertid i den senere tid merket begynnende plager i nakke og hode som han ikke kan sette i forbindelse med noe annet enn påkjørselen den 4.10.1986. Hans skade blir nå utredet av nevrolog Halfdan Kierulf. Den 20 desember 1989 var A til ny konsultasjon ved Søndre Holmlia legesenter. I journalen for denne dagen heter det: Han er utslitt som sist. Har en del brystmyalgier, synsforstyrrelser. Ble påkjørt bakfra for 2 år siden. Hadde ikke noe plager umiddelbart etterpå. Man har nå i det senere fått en del plager med stivhet og smerter. Dette skyldes nok stress. Nedslitt og deprimert. Trenger hvile. - - - DEPRESSIO MENTIS - *** SM for DEPRESSIO MENTIS 100% 181289-010189. Ved en konsultasjon ved legesenteret i februar 1990 ble han friskmeldt, og han ble henvist til kiropraktor for lumbago. Etter ny konsultasjon ved legesenteret 18 juli 1990 heter det i journalen: Han har stått på i mange år strebet etter materielle verdier. Levet hektisk og usunt med liten selvinnsikt. Startet eget firma, men har slitt med økonomien. Han er betydelig overvektig. Cardiologisk vurdering har ikke gitt holdepunkter for ischemisk hjertesykdom. Jeg har hatt flere lengre samtaler med ham om livsførsel. Utskrift av journal sendes etter anmodning i dag til Dr. Kierulf. Nevrolog Halfdan Kierulf tilskrev 5 februar 1991 Ullevål sykehus, Nevrologisk avdeling, med søknad om innleggelse av A i avdelingen for observasjon. I brevet heter det: Diagnoser: Distortio columna cervicalis. Syncoper. Ovennevnte hadde stort sett vært frisk da han i okt. 1986 ble kraftig påkjørt bakfra (utenfor Ullevål sykehus!), og sannsynligvis fikk en nakkedistorsjon. Jeg har i flere år hatt hans kone, medpassasjer som pasient etter dette, nå har han konsultert meg i juni og desember 1990. På kjørselen var svært kraftig, bilen ble kondemnert, men han fikk selv ikke symptomer før etter ca 4 mndr, da i form av hodepine og nakkesmerter med utstråling i armene slik at han er blitt kardiologisk utredet, knf. Vedlagte kopi. I tillegg vedvarende lumbago, svimmelhet, hukommelses- og konsentrasjonsproblemer. Jeg har rekvirert EEG, rtg. Cervical columna og cerebral CT, kopier av besvarelser vedlagt. De siste måneder har tilstanden forverret seg og han har særlig hatt gjentatte bevissthetstap, av meg oppfattet som ortostatiske syncoper, eventuelt av en vertebralisbrasillaris svikt idet enkelte bevissthetstap har kommet etter bevegelser i nakken. Jeg arbeider nå også med hans forsikringssak og også i den forbindelse vil det være viktig med en observasjon i avdelingen da han jo bl.a. mangler brosymptomer. ..... Av journalen for Ullevål sykehus, der han ble innlagt til observasjon den 19 februar 1991, fremgår det blant annet at A oppga at hans første symptomer etter påkjørselen startet medio 1987 med hodepine i begge tinningsregioner. I sin erklæring til lagmannsretten har den sakkyndige kommentert As helsetilstand i de første årene etter påkjørselen i 1986. Det heter om dette: Som nevnt ovenfor er As helsetilstand i de første årene etter trafikkulykken 4. november 1986 ikke dokumentert i tilgjengelige primære legejournaler. Det foreligger forskjellige og tildels motstridende opplysninger om helsetilstanden i denne tiden i legeuttalelser som er avgitt flere år senere. Til den sakkyndige opplyste skadelidte selv 20. august 1997 at han i begynnelsen av 1987, 3 - 6 måneder etter den aktuelle trafikkulykken, begynte å bli plaget med hodepine, kvalme og ukarakteristisk svimmelhet samt noen smerter i nakken. Hodepinen økte på utover dagen slik som ved spenningshodepine (tensjonshodepine). Denne hadde vart ved frem til den første undersøkelsen hos den sakkyndige. Han anga den gang å ha hatt lite nakkeplager uten utstråling av smerter til armene. Videre anga skadelidte den gang at han fra 1988 av hadde registrert subjektiv opplevelse av kognitiv funksjonssvikt i form av nedsatt konsentrasjonsevne og svekket hukommelse. Han anga videre at han fra dette tidspunkt av hadde endret personlighet og ble vanskelig å samarbeide med. Fra ca 1990 hadde han vært plaget med svimmelhet, spesielt når han skulle se opp, og at dette undertiden hadde vært ledsaget av tendens til besvimelse, spesielt ved emosjonelle påkjenninger. Som nevnt oppsøkte A vel 31/2 år etter den aktuelle trafikkulykken, 20. juni 1990, privatpraktiserende nevrolog Halvdan Kierulf i Oslo pga økt trettbarhet, svimmelhet og tendens til besvimelse. Han har senere vært innlagt i Nevrologisk avdeling, Ullevål sykehus, i februar 1991, og ble i september 1994 undersøkt av privatpraktiserende nevrolog Per Egil Hessla, Oslo. Ved klinisk undersøkelse er det ikke påvist sikre nevrologiske utfall, men lett innskrenket bevegelighet i nakken. Det er foretatt en rekke supplerende undersøkelser av ham ved disse forskjellige undersøkelsene. Røntgenundersøkelsene av virvelsøylens halsavsnitt (røntgen cervicalcolumna) har vist mulig lette slitasjeforandringer (degenerative forandringer), men ingen skaderelaterte forandringer i nakken. ..... A har som tidligere referert opplyst under ankeforhandlingen at han fikk smerter i hodet og nakken, herunder smerteutstråling til armene, umiddelbart etter ulykken. Flertallet finner at hans erindring om disse forhold i dag ikke kan tillegges avgjørende vekt. Det foreligger dokumenterte skriftlige bevis, i form av legejournaler etc som er sitert ovenfor, og som viser helt entydig at A selv oppga at smerter som han satte i forbindelse med påkjørselen først inntrådte flere måneder etter denne. Som den sakkyndige, finner derfor flertallet å måtte konkludere med at det ikke er sannsynliggjort at det opptrådte akuttsymptomer etter påkjørselen som er forenelige med en nakkeslengskade. Flertallets vurdering av spørsmålet om akuttsymptomer, som konkludert over, innebærer at flertallet heller ikke anser det godtgjort at det foreligger brosymptomer - d.v.s. symptomer på en nakkeslengskade fra akuttfasen som uten særlige avbrekk i tid fortsetter frem til en senere kronisk fase - slik dette vilkår skal forstås etter Høyesteretts dom i [[Rt-1998-1565]]. Det gikk ca 2 1/2 år før A oppsøkte lege etter påkjørselen, og da for smerter i brystet som både han og legen først oppfattet som relatert til hjertet, og som legen senere oppfattet som stressbetinget. Først etter ca 3 år satte A sine plager i forbindelse med påkjørselen i november 1986, og da oppga han til legene at disse plager først oppsto 3 - 6 måneder etter påkjørselen. Flertallet finner, i overensstemmelse med manglende akutt- og brosymptomer, at det ikke er sannsynlig at As nåværende helseplager skyldes påkjørselen. Flertallet kan heller ikke se at en samlet vurdering av saken, der en tar hensyn til at A var involvert i en kraftig påkjørsel, at han før påkjørselen var en mann med alminnelig god helse og at han nå er uføretrygdet på grunn av sine plager, kan lede til et annet resultat. Flertallets konklusjon er at det ikke er årsakssammenheng mellom påkjørselen og As helseplager. Hvilke andre mulige forklaringer det måtte være på hans helseplager finnes det ikke nødvendig å drøfte. Mindretallet, meddommer Endresen, legger som flertallet til grunn at A før påkjørselen var en mann med alminnelig god helse. Han er i dag er 100% uføretrygdet. Når en tar i betraktning at påkjørselen var så kraftig at bilen senere måtte kondemneres er det sannsynlig at A kan ha fått en hjernerystelse, selv om han ikke selv var klar over dette. Mindretallet viser til at A opplyste i retten at han følte seg omtåket etter påkjørselen. På grunn av at hans kone besvimte og kom til skade, finner mindretallet det godtgjort gjennom den forklaring A har gitt i retten at han var mer opptatt av å ta omsorg for sin kone, enn å kjenne etter hvordan han selv hadde det. Mindretallet anser det sannsynlig at A er en person som ikke lett oppsøker lege, og at han derfor kan ha hatt smerter og plager rett etter ulykken og i den etterfølgende tid, selv om dette ikke kan dokumenteres med legejournaler i dag. Mindretallet finner etter en totalvurdering at det er sannsynlighetsovervekt for at As helseplager skyldes påkjørselen, og at han derfor har krav på erstatning av ankemotparten. ..................... Byrettens dom blir, i overensstemmelse med flertallets syn, å stadfeste, idet flertallet også er enig i byrettens saksomkostningsavgjørelse. Mindretallet finner, ut fra sitt syn på saken, at ankende part bør tilkjennes saksomkostninger for byretten. Anken har ikke ført frem. Flertallet finner at den ankende part må bære motpartens omkostninger for lagmannsretten, jf tvistemålsloven §180 første ledd, idet flertallet ikke finner at det foreligger særlige omstendigheter som bør frita ham for erstatningsplikten. Mindretallet finner, ut fra sitt syn på saken, at ankende part også bør tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten. Advokat Jan M. Haugen har fremlagt omkostningsoppgave der salæret utgjør 55 000 kroner. I tillegg er oppført utlegg med 12 534 kroner, hvorav utlegg til vitner er 12 329 kroner. Omkostningsoppgaven legges til grunn for omkostningsavgjørelsen. Dommen er avsagt under dissens. Domsslutning: 1. Byrettens dom stadfestes. 2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A til Gjensidige Skadeforsikring 67.534 - sekstisyvtusenfemhundreogtrettifire - kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse, med tillegg av rente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd første punktum fra forfall til betaling skjer. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
