Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
A, er født *.*. 1946. Han sitter i varetekt på Ila. Han har privatadresse i - - veien 10C i Oslo. Han er ugift og har ingen forsørgelsesbyrde. Han har opplyst at han underviser i russisk og mottar sosialstøtte på ca 3.000 kroner i måneden. Han er norsk statsborger, men stammer fra Ukraina. Ved tiltalebeslutningen utferdiget av statsadvokatene i Oslo 19. april 2000, ble han satt under tiltale ved Oslo byrett for overtredelse av: I Straffeloven §229, 1. straffalternativ, jf. §232, for med særlig farlig redskap å ha skadet en annen på legeme. Grunnlag er følgende forhold: a) Torsdag 23 desember 1999 ca kl. 0520 i - - veien 10c i Oslo slo han B i hodet med en lang trekølle slik at han fikk et 7 cm langt kutt i hodet som måtte syes. b) Til tid og på sted som nevnt i post Ia) slo han C på venstre underarm med en lang trekølle slik at hun fikk et brudd i venstre underarm. II Straffeloven §127 første ledd, 1. straffalternativ, for ved vold å ha søkt å få en offentlig tjenestemann til å foreta eller unnlate en tjenestehandling eller å hindre ham under en slik. Grunnlag er følgende forhold: Torsdag 23 desember 1999 ca kl. 0600 i - - veien 10c i Oslo forsøkte han å få polititjenestemennene Mandt og Wilhelmsen til å unnlate pågripelsen av ham ved å slå dem på hendene og armene med en lang jernstang. III Straffeloven §128 første ledd, for ved trusler å ha søkt å få en offentlig tjenestemann til urettmessig å foreta eller unnlate en tjenestehandling. Grunnlag er følgende forhold: Til tid og på sted som nevnt i post II forsøkte han å få polititjenestemenn på stedet til å unnlate pågripelse av ham ved at han uttalte at han «tidligere hadde invalidisert en politimann» eller lignende. Straffeloven §62 første ledd kommer til anvendelse. Påstand om at påtalemyndigheten gis bemyndigelse til å anvende sikringsmidler som nevnt i straffeloven §39 nr. 1 a - f, for en periode av 5 - fem år, forbeholdes nedlagt. Oslo byrett avsa den 15. juni 2000 dom med slik domsslutning: Påtalemyndigheten gis bemyndigelse til å anvende sikringsmidler i medhold av straffeloven §39 nr. 1 litra a - f, overfor A, født *.*..1946, i inntil 5 -fem- år. Om det nærmere saksforhold vises det til byrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor. Tiltalte har anket over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet og reaksjonsspørsmålet. Ved lagmannsrettens beslutning av 14. juli 2000, ble anken henvist til ankeforhandling for så vidt gjelder anken over sikringsbemyndigelsen. Anken over bevisvurderingen under skyldspørsmålet ble nektet fremmet. Ankeforhandlingen ble holdt i Oslo tinghus den 22. november 2000. Tiltalte møtte med sin forsvarer og avga forklaring. De sakkyndige, professor Odd Steffen Dalgard og psykolog Pål Grøndahl var til stede i retten. Professor Dalgard avga forklaring. Forsvareren gjorde gjeldende at tiltalte selv er av den oppfatning at han ikke er sinnssyk eller var det i gjerningsøyeblikket. Tiltalte er videre av den oppfatning at han ikke har foretatt de handlinger han er dømt for. Forsvareren konstaterte at de objektive grunnvilkår for sikring er oppfylt. På bakgrunn av de sakkyndiges erklæring fant forsvareren ikke grunnlag for å bestride at tiltalte var sinnssyk i gjerningsøyeblikket eller at han har mangelfullt utviklede sjelsevner. Forsvareren bestred at det foreligger en kvalifisert gjentagelsesfare. Han pekte på at tiltalte hadde levet i Oslo i 17 år uten å være til fare for folk. Volden i 1998 og 1999 er en følge av myndighetspersoners inngripen overfor A. Gjentagelsesfaren knytter seg kun til slike tilfelle, og det er hypotetisk om slike situasjoner vil oppstå på nytt. Volden overfor naboene er av en helt annen karakter. I dette tilfellet beholdt A også en del av selvkontrollen. Subsidiært ble det anført at det ikke var grunnlag for å ilegge A sikring etter straffeloven §39 nr 1 e og f. Forsvareren la ned slik påstand: Prinsipalt: Påtalemyndigheten gis ikke bemyndigelse til å anvende sikringsmidler overfor A. Subsidiært: I byrettens dom gjøres den endring at bemyndigelsen til å anvende sikringsmidler som nevnt i straffeloven §39 nr 1 e og f utgår. Påtalemyndigheten har fremhevet at det foreligger en kvalifisert gjentagelsesfare og at det er nødvendig med sikringsbemyndigelse også etter straffeloven §39 nr 1 e og f. Aktor la ned slik påstand: Anken forkastes. Lagmannsretten bemerker: Anken over bevisvurderingen under skyldspørsmålet ble ved Borgarting lagmannsretts beslutning av 14. juli 2000 nektet fremmet. Denne del av saken er således rettskraftig avgjort, og det er kun spørsmålet om sikring som er gjenstand for behandling i lagmannsretten. Etter straffeloven §39 nr 1 er det et vilkår for sikring at en ellers straffbar handling er foretatt i sinnssykdom, bevisstløshet eller under en forbigående nedsettelse av bevisstheten, eller av en person med mangelfullt utviklede eller varig svekkede sjelsevner, og at det er fare for at vedkommende som følge av slik tilstand skal begå nye straffbare handlinger. I rettspraksis er det lagt til grunn at det må foreligge en kvalifisert fare for gjentagelse av alvorlige straffbare handlinger for at sikring skal kunne benyttes, og denne fare må vise seg gjennom det forhold som danner grunnlag for sikringsdommen, jf [[Rt-1999-1705]]. Ved vurdering av sikringsspørsmålet, herunder om faren for gjentagelse er tilstrekkelig kvalifisert, må en bygge på situasjonen i dag, jf [[Rt-2000-34]]. De sakkyndige, professor Dalgard og psykolog Grøndahl, har i tilleggserklæring av 6. juni 2000 konkludert slik: 1. Vi antar at observanden, A, var sinnssyk på tiden for de påklagede handlinger og på tiden for den judisielle observasjon. 2. Vi anser ikke observanden som bevisstløs på tiden for de påklagede handlinger, men antar at han hadde noe nedsatt bevissthet som følge av sterk affekt. 3. Vi oppfatter observanden som en person med mangelfullt utviklede sjelsevner. De sakkyndige har i lagmannsretten fastholdt sin konklusjon og sine vurderinger. Lagmannsretten er enig i de sakkyndiges konklusjon og i de vurderinger som er foretatt i rapportene. Lagmannsretten viser til disse. Etter lagmannsrettens vurdering er det en kvalifisert fare for at A på ny vil begå slike handlinger som byretten har funnet bevist. Hans personlighetsforstyrrelser gjør at det er overhengende fare for at han vil reagere med vold hvis han kommer opp i pressede situasjoner der han opplever at myndighetspersoner søker å gripe inn i hans liv. Med As væremåte og sinnstilstand er det ikke kun hypotetisk at slike situasjoner vil kunne oppstå. Retten peker i denne forbindelse også på at det i 1998 og 1999 oppsto to slike situasjoner. Lagmannsretten er videre av den oppfatning at det av samme grunn er fare for at A vil reagere med vold også i andre situasjoner der han opplever at folk kommer ham for nær. Lagmannsretten viser i denne forbindelse til handlingen tiltalte foretok overfor sine naboer. Vilkårene for å gi påtalemyndighetene sikringsbemyndigelse etter straffeloven §39 nr 1 er etter dette til stede. Lagmannsretten er i likhet med byretten av den oppfatning at sikringsbemyndigelsen bør omfatte alle alternativer nevnt i straffeloven §39 nr 1 a - f, selv om retten har grunn til å tro at det i utgangspunktet er mest hensiktsmessig å anvende de såkalte frie sikringsmidler i bokstav a - d. Dersom boligforholdene legges til rette for A og han kommer i behandling og tilsyn under det psykiske helsevern vil han etter lagmannsrettens vurdering ha gode muligheter til å kunne fungere i samfunnet. Lagmannsretten kan imidlertid ikke se bort fra at det vil kunne oppstå situasjoner der det er nødvendig å anvende sikringsmidlene e og f. Lagmannsretten er av den oppfatning at det er nødvendig å gi påtalemyndigheten slik sikringsadgang, og at dette ikke anses som et uforholdsmessig inngrep. Anken blir etter dette å forkaste. Kjennelsen er enstemmig. Slutning. Anken forkastes. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
