Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Saken gjelder krav om midlertidig forføyning vedrørende forbud mot markedsføring av sokker som hevdes å være produktetterlikninger. Ulvang AS (Ulvang) er et selskap som produserer og selger hovedsakelig ullprodukter, herunder sokker. Blant sokkemodellene er «Aktiv» og «Spesial» som ble utviklet i 1994 og kom på markedet i 1995. Det ble i 1999 solgt omlag 400.000 par av de to modellene samlet. Sokkene selges gjennom sportsforretninger over hele landet. Wistex AS og Wistex Detalj AS (Wistex) produserer og selger fritidsklær mv. gjennom ca 60 egne butikker i Norge. I høstkatalogen for 2000 markedsfører Wistex sju ulike sokke-modeller, herunder «Røros Spesial» og «Røros Aktiv». Ulvang begjærte midlertidig forføyning med krav om at Wistex skulle forbys å selge eller markedsføre sokkemodellene «Røros Spesial» og «Røros Aktiv». Etter muntlig forhandling avsa Ytre Follo namsrett 27. september 2000 kjennelse med slik slutning: 1. Begjæringen om midlertidig forføyning av 5. august 2000 fremsatt av Ulvang AS mot Wistex AS og Wistex Detalj AS tas ikke til følge. 2. Ulvang AS dømmes til å betale til Wistex AS/Wistex Detalj AS sakens omkostninger med kr 34.485. Om sakens nærmere enkeltheter vises til namsrettens kjennelse. Ulvang har inngitt kjæremål med slik påstand: 1. Wistex AS og Wistex Detalj AS v/styrets leder forbys å selge og/eller markedsføre Røros Spesial eller Røros Aktiv sokker som er til forveksling like Ulvang sokker ved at de med umiddelbar virkning fjernes fra saksøktes utsalgssteder eller av namsmannen tas i betryggende forvaring. 2. Ulvang AS tilkjennes sakens omkostninger for namsretten og lagmannsretten. Wistex har inngitt tilsvar til kjæremålet og lagt ned slik påstand: 1. Namsretten kjennelse stadfestes. 2. Wistex AS/Wistex Detalj AS tilkjennes omkostninger for kjæremåls-behandlingen. Ulvang AS anfører i korte trekk: Namsretten har utelatt vesentlige temaer i sin vurdering av om etterlikningene representerer en urimelig utnyttelse av Ulvangs innsats, jf. markedsføringsloven (mfl.) §8a. Det gjelder blant annet betydningen av at Wistex har hatt et bevisst ønske om å kopiere Ulvangs produkter, samt at Wistex har unnlatt å utnytte de mange variasjonsmuligheter som foreligger for å skille sine sokker fra sokkene til Ulvang. Ulvangs bestselger «Spesial» er solgt i over en million eksemplarer. Det som gir denne sokken særpreg og orginalitet er ikke enkeltelementer, men helheten av samtlige elementer. Ulvang har aldri hevdet enerett til enkeltelementene i sine sokker. Det man reagerer på er at Wistex har kopiert samtlige elementer, det vil si også tekniske detaljer, design og utseende, materialvalg, innpakning, modellnavn og fargevalg, noe som viser at man har hatt et bevisst ønske om å utnytte Ulvangs innsats. Det er ingen sokker på markedet som har kopiert Ulvang-sokken 100 % bortsett fra sokkene til Wistex. Det er derfor feil når namsretten legger til grunn at det fins andre sokkeprodusenter som lager tilnærmet like sokker. Tilknytningen til skiløperen Vegard Ulvang ga betydelig drahjelp for å bygge opp merkevaren Ulvang i de første årene. I dag er det grunn til å tro at produktene selger vel så mye på god kvalitet og komfort. Ulvang har blitt et merkenavn som står på egne ben. Produktene kjøpes av alle typer mennesker, ikke bare de merkebevisste. Hensett til det store salget, er det ikke riktig å fastslå at modellnavnene «Aktiv» og «Spesial» er så generelle at de er lite egnet til å identifiseres med akkurat Ulvang-sokker. Vel så viktig er å vurdere hvorfor Wistex har valgt nettopp disse modellnavnene. Det kan neppe være noen annen grunn enn at man ønsker å utnytte den innsats som Ulvang har nedlagt. Det utelukker ikke forvekslingsfare at Wistex kun selger sine sokker gjennom egne forretninger. Wistex-butikkene selger også andre kjente merkevarer. Det ville derfor ikke vært oppsiktsvekkende om det fantes sokker fra Ulvang i disse butikkene. Ulvang hadde tidligere utplassert egne gulvstativer i foretningene. Utviklingen nå går mot at Ulvang-produktene plasseres sammen med varer fra andre leverandører, og Ulvang har ingen styring med hvordan den enkelte butikk eksponerer produktene. Wistex har ved å kopiere sokkene til Ulvang fått tilgang til en sokk som framstår som teknisk avansert og samtidig sluppet kostnaden ved å utvikle en egen modell. Det er nærliggende å anta at Wistex har hatt et bevisst ønske om å dra veksler på det renommé som Ulvang-sokkene har oppnådd ved konsekvent å satse på kvalitet og produktutvikling. Mens Ulvang-sokkene produseres i Sverige og Irland, produseres etterlikningen i Østen til en pris av ca kr 15 per par og selges for kr 75. Dette har igjen medført at Wistex ved å kopiere Ulvang har fått et produkt som gir urimelig stor avanse. Wistex har hatt et ubegrenset antall kombinasjoner av mønsterutforming, fargevalg og tekniske egenskaper å velge mellom. Wistex har imidlertid ikke benyttet seg av de variasjonsmuligheter som fins. Det vises til kjennelsen i [[Rt-2000-110]], hvor Høyesterett fastslår at det er et relevant moment om man har utnyttet de variasjonsmuligheter som foreligger. Namsretten synes å ha lagt for stor vekt på at man ikke kan hevde enerett til enkeltelementer når det gjelder denne typen produkter. Det vises til Oslo byretts dom 27. september 2000 i sak mellom Leather Man og Dale of Norway. Retten la her avgjørende vekt på om man sto overfor en bevisst etterlikning av det spesifikke originalplagg, eller om det kun var en «selvkreert sammensetning av tradisjonelle elementer». I denne saken er det klart at Wistex ikke markedsfører sokker som framstår som en selvkreert sammensetning av tradisjonelle elementer. Ved vurderingen av om mfl. §1 er overtrådt har namsretten utelatt at §1 ikke har forvekslingsfare som absolutt vilkår. Selv om man skulle komme til at sokkene ikke er egnet til forveksling, så har Wistex kopiert Ulvangs-sokkenes tekniske detaljer, design, fargevalg, forpakning og modellnavn, uten annen hensikt enn å profitere på renomméet til en original samt spare egne utviklingskostnader. Dette bør anses i strid med god forretningsskikk og rammes av §1 første ledd. Det foreligger også sikringsgrunn. Det er en reell fare for at kunder som kjøper sokker fra Wistex, som ligger utenfor Ulvangs kvalitetskontroll, forbinder disse med sokker fra Ulvang. Således kan eventuelle negative erfaringer med kvaliteten på Wistex-sokker bli forbundet med Ulvangs sokker. I tillegg kommer det forhold at Ulvang risikerer et økonomisk tap ved at de som kjøper etterlikningen ellers ville kjøpt originalen. Også omkostningsavgjørelsen påkjæres. Kr. 30.000 for forberedelse og avholdelse av muntlige forhandlinger som totalt tok 3,5 timer er klart i overkant av hva som kan anses nødvendig for å få saken tilstrekkelig opplyst. Wistex anfører i korte trekk: Namsrettens premisser gir lagmannsretten et godt grunnlag for å vurdere lovanvendelsen på det faktum namsrettens har lagt til grunn. Dersom lagmannsretten skal legge et annet faktum til grunn, synes det imidlertid nødvendig med muntlige forhandlinger også i lagmannsretten, jf. tvistemålsloven §403 tredje ledd. For at det skal foreligge et brudd på mfl. §8a, slik at det foreligger et krav etter tvangsl. §15-1, må tre vilkår være oppfylt. Det må foreligge en etterlikning i lovens forstand. I tillegg må etterlikningen medføre fare for forveksling. For det tredje må forholdet innebære en urimelig utnyttelse av en annens innsats eller resultater. Det bestrides å foreligge en etterlikning i markedsføringslovens forstand. Dette spørsmålet er imidlertid på ingen måte avgjørende for saken, og kjæremotparten anser det ikke nødvendig at lagmannsretten overprøver namsrettens vurdering på dette punkt. Kjæremålet bygger på at det foreligger en 100 % etterlikning. Dette er åpenbart en feil faktisk forutsetning. Namsretten har inngående vurdert likheten mellom produktene og påpekt flere forskjeller, blant annet forskjeller i fargevalg, innpakning, betegnelse og navnsetting mv. Lagmannsretten kan ikke legge motpartens anførsel om 100 % likhet til grunn uten umiddelbar bevisførsel. Fare for forveksling er et absolutt vilkår etter mfl. §8a. Forvekslingsfare er imidlertid lite omtalt i kjæremålserklæringen. Bakgrunnen for at forvekslingsfare ikke foreligger er at det blant annet ikke er likhet med hensyn til produkt, navn og emballasje. I tillegg kommer at produktene markedsføres gjennom toltalt forskjellige salgskanaler. Det er helt på det rene at det ikke fins Ulvang-sokker i Wistex-forretningene, og forvekslingsfare er da utelukket. Det foreligger heller ikke noen urimelig utnyttelse av motpartens innsats eller resultat. Ulvang synes å holde fast ved at det skal ha funnet sted en ren kopiering av Ulvang-sokken. Dette er beviselig feil. Wistex har selv utviklet de omtvistede sokker og brukt betydelige midler på dette, jf. framlagt utviklingsmateriell. Wistex sin fortjeneste på sokkene er mindre enn motparten hevder, men har neppe avgjørende betydning. For namsretten ble det framlagt et stort antall sokker fra produsenter som står i direkte konkurranseforhold til Ulvang. Disse viser at produktoriginaliteten på Ulvang-sokkene ikke er særlig høy, slik også namsretten har konkludert med. Produktene fra Wistex og Ulvang har uomtvistelig ulike navn, og namsretten har korrekt påpekt en forskjell i navnene. Dale-saken gjaldt mønsterbeskyttede produkter og er også for øvrig lite relevant. Hva gjelder mfl. §1, har namsretten tatt utgangspunkt i det grunnleggende prinsipp som framkommer av Mozell-dommen i [[Rt-1995-1908]]. Et eventuelt brudd på bestemmelsen, på et område hvor spesialbestemmelsen i §8a kommer til anvendelse, kan uansett ikke gi grunnlag for midlertidig forføyning, jf. kravet til sikringsgrunn. Når det gjelder sikringgrunn, synes klart at den hypotetiske og meget begrensede interesse som er anført, ikke kan representere noen vesentlig ulempe for Ulvang. Den ulempen som den kjærende part beskriver, ligger langt fra lovens krav. Dersom motparten gis medhold i kravet om midlertidig forføyning, må det stilles vilkår om sikkerhet, jf. tvangl. §15-6 2. punktum. Sikkerheten kreves satt til minimum en million kroner. Ulvang må også pålegges innen en kort frist å ta ut søksmål i saken. Det bestrides at tilkjente saksomkostninger er mer enn det som var nødvendig for å få saken betryggende utført, jf. tvistemålsloven §176. Namsretten satte for øvrig ned omkostningskravet. Som namsretten uttaler må Ulvang finne seg i at det nedlegges et grundig arbeid for å imøtegå begjæringen i en sak av stor betydning for Wistex. Namsrettens avgjørelse av omkostningene er ikke i strid med loven, jf. tvistemålsloven §181 annet ledd. Det kreves saksomkostninger for kjæremålsbehandlingen med kr 20.701 som tilsvarer 15,3 timers arbeid. Lagmannsretten har kommet til samme resultat som namsretten og bemerker: For at en begjæring om midlertidig forføyning skal tas til følge, må saksøkeren sannsynliggjøre både et forføyningskrav og en sikringsgrunn, jf. tvangsl. §15-6, jf. §15-1 og §15-2. Midlertidig forføyning må framstå som nødvendig, og ulempen for saksøkte må ikke stå i et åpenbart misforhold til saksøkerens interesse. Ulvangs forføyningskrav er basert på at Wistex skal ha overtrådt mfl. §8a, eller eventuelt §1, gjennom markedsføringen av sine sokkemodeller «Røros Spesial» og «Røros Aktiv» som hevdes å være etterlikninger av henholdsvis «Aktiv» og «Spesial» fra Ulvang. Namsretten har kommet til at sokkene fra Wistex må anses som etterlikninger, men at disse ikke er gjort på slik måte eller under slike omstendigheter at det kan anses som en urimelig utnyttelse av Ulvangs innsats. Namsretten uttaler også at det ikke «synes å være særlig fare for forveksling» mellom Wistex' etterlikninger og Ulvangs originaler. Lagmannsretten er enig i at det med stor sannsynlighet dreier seg om bevisste etterlikninger av Ulvangs sokkemodeller. Sokkene fra Wistex har mange fellestrekk med Ulvangs sokker, blant annet tekniske egenskaper, materialvalg, valg av farger og fargekombinasjon, merking og modellbetegnelser. Dette gjelder spesielt «Røros Aktiv» som visuelt framtrer som svært lik Ulvangs modell «Spesial». «Røros Spesial» har, som namsretten påpeker, ikke samme umiddelbare visuelle likhet med Ulvang-modellen «Aktiv», idet den fargemessig ligger nærmere Ulvangs «Spesial», men for øvrig er likhetstrekkene betydelige. I tillegg kommer at Wistex benytter en emballasje på sine sokker som er meget lik Ulvangs. Etter lagmannsrettens vurdering er det med de variasjonsmuligheter som foreligger ved utformingen av denne typen sportssokker med emballasje, nærmest utenkelig at likheten mellom Wistex' og Ulvangs modeller har framkommet som en tilfeldighet. Når det gjelder hvorvidt sokkene fra Wistex representerer en urimelig utnyttelse av Ulvangs innsats, er lagmannsretten mer i tvil. Lagmannsretten legger som namsretten til grunn at det fins en rekke produsenter som lager sportssokker basert på ull og bomull med flere av de egenskaper som kjennetegner Ulvangs modeller. Selv om Ulvang-sokkene må regnes som teknisk avanserte, er lagmannsretten enig i at produktoriginaliteten ikke er spesielt høg. Lagmannsretten er også enig i at Ulvang ikke kan ha enerett til å bruke fargen lys grå i kombinasjon med koksgrå såle. På den andre siden må det vektlegges at Wistex har unnlatt å utnytte de variasjonsmuligheter som fins for å skille sine sokker fra Ulvangs modeller, og at det etter alt å dømme dreier seg om en bevisst kopiering av Ulvangs produkter. Etter lagmannsrettens mening er det også sannsynlig at Wistex har spart utviklingskostnader ved å legge seg så vidt tett opp til Ulvangs sokkemodeller som tilfellet er. Det kan imidlertid ikke legges til grunn at Wistex har hatt til hensikt å dra fordel av det renommé som Ulvang-sokkene har opparbeidet i markedet, siden det etter lagmannsrettens vurdering ikke foreligger noen forvekslingsfare. Det er et vilkår for å konstatere brudd på mfl. §8a at etterlikningen medfører fare for forveksling. Som nevnt mener lagmannsretten at forvekslingsfare her ikke foreligger. Wistex' sokker markedsføres under navnet «Røros», og det er ikke noe på emballasjen eller sokken som tilsier at sokkene har noe med merkenavnet «Ulvang» å gjøre. Wistex har heller ikke etterliknet Ulvangs logo, en stilistisk uttegning av to fjelltopper. Lagmannsretten er enig med namsretten i at modellnavnene «Aktiv» og «Spesial» er så generelle at de neppe er egnet til å identifiseres med Ulvangs produkter av kundene. Det er derfor lite sannsynlig at den som ønsker en Ulvang-sokk, kjøper en Røros-sokk i den tro at det er sokker fra Ulvang. Tilsvarende vil en kunde som eventuelt er misfornøyd med kvaliteten på sokker fra Wistex, ikke ha grunn til å forbinde dette negativt med merkenavnet «Ulvang». I tillegg kommer det forhold at sokkene markedsføres gjennom ulike salgskanaler. Selv om det ikke kan forventes at kundene er kjent med at Røros-sokkene bare selges gjennom Wistex-forretningene - som ikke fører Ulvang-sokker - vil det forhold at de to sokkemerkene ikke fins side om side i samme forretning, etter rettens syn i betydelig grad redusere forvekslingsfaren. Lagmannsretten kokluderer etter dette med at det ikke er sannsynliggjort brudd på mfl. §8a. Lagmannsretten er videre enig med namsretten i at heller ikke mfl. §1 kan anses overtrådt. §1 er en generell bestemmelse som utfyller markedsføringslovens spesialbestemmelser. Det følger av Mozell-dommen i [[Rt-1995-1908]] at man skal være forsiktig med å anvende §1 på forhold av liknende karakter som omhandlet i spesialbestemmelsene når vilkårene etter disse ikke er oppfylt. Det er riktig som anført av Ulvang at det etter §1 ikke er noe absolutt vilkår at forvekslingsfare er til stede. Lagmannsretten antar imidlertid at det skal mye til for å anvende generalklausulen på en etterlikning som ikke medfører fare for forveksling. Som tidligere nevnt må Wistex antas å ha hatt noe innsparing på sine utviklingskostnader ved å etterlikne Ulvangs modeller. Selv om Wistex i så måte kan anses å ha utnyttet Ulvangs innsats, må en næringsdrivende som oppnår suksess med sine produkter, etter lagmannsrettens vurdering til en viss grad finne seg i at konkurrenter tar etter. Lagmannsretten har etter en samlet vurdering kommet til at Wistex ikke har gått lengre enn det god forretningsskikk tillater. Ulvang har etter dette ikke sannsynliggjort et krav mot Wistex, og namsrettens kjennelse for så vidt gjelder realiteten blir å stadfeste. Lagmannsretten slutter seg også til namsrettens omkostningsavgjørelse. Tilkjente saksomkostninger, kr 34.485 - etter at namsretten hadde redusert salærkravet med kr 30.000, overstiger etter lagmannsrettens mening ikke det som må anses nødvendig for å få saken betryggende utført. Kjæremålet har vært forgjeves. Ulvang bør erstatte Wistex' saksomkostninger for lagmannsretten etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd, jf tvangsl. §3-4, idet det etter lagmannsrettens syn ikke foreligger særlige grunner som tilsier unntak fra erstatningsplikten. Advokat Færgestad har oppgitt omkostningskravet til kr 20.701. Til sammenlikning har Ulvang krevd saksomkostninger for lagmannsretten med kr 6.000, ikke medregnet rettsgebyret. Lagmannsretten betviler ikke at det brukt så mye tid som oppgitt av Wistex' prosessfullmektig, men finner likevel at salærkravet klart overstiger det som kan anses nødvendig i kjæremålsomgangen, jf. tvistemålsloven §176. Det vises blant annet til at prosessfullmektigen tidligere har utarbeidet et fyldig tilsvar til namsretten og prosedert saken der. Lagmannsretten godkjenner omkostninger med kr 12.000, hensett til at saken må anses å ha ikke ubetydelig interesse for Wistex. Kjennelsen er enstemmig. Slutning: 1. Namsrettens kjennelse stadfestes. 2. Ulvang AS betaler til Wistex AS og Wistex Detalj AS 12.000 - tolvtusen - kroner i saksomkostninger for lagmannsretten innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av kjennelsen. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
