Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Kjæremålssaken gjelder spørsmål om avvisning av saksanlegg fordi det tidligere er inngått et rettsforlik. Christiania Bank og Kreditkasse ASA (Kreditkassen) reiste ved stevning av 26. juli 1989 sak for Oslo byrett mot May Britt Nilsen Taylor (senere Thowsen) med krav om betaling i henhold til en selvskyldnerkausjon hun hadde avgitt, datert 11. mars 1987. Etter en del forhandlinger partene imellom ble kravet redusert, og etter forliks-forhandlinger ble det inngått rettsforlik av 15. februar 1990 om at Thowsen skulle betale kr 700.000 til Kreditkassen. Forliket ble inngått på vegne av Thowsen av hennes far, Arild Nilsen. Ved stevning av 14. september 1999 til Oslo byrett reiste May Britt Thowsen sak mot Kreditkassen med påstand om å få kjent selvskyldnerkausjonserklæringen av 11. mars 1987 ugyldig, subsidiært at hennes ansvar etter kausjonen måtte begrenses slik at hun bare skulle svare for de meromkostninger som knytter seg til disposisjoner foretatt av en banksjef i Kreditkassen. I tillegg krevde hun også erstatning fra Kreditkassen etter skadeserstatningsloven for råd banksjefen ga henne. Kreditkassen påsto saken avvist i sin helhet under henvisning til at saken var rettskraftig avgjort ved rettsforliket, subsidiært at saken ble delvis avvist, atter subsidiært at Kreditkassen frifinnes. Sakens nærmere bakgrunn fremgår av byrettens kjennelse og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor. Oslo byrett avsa 31. januar 2000 kjennelse med slik slutning: I Saken avvises i sin helhet. II May Britt Thowsen pålegges innen 2 - to - uker å betale Christiania Bank og Kreditkasse ASAs saksomkostninger med - åttetusen - kroner. May Britt Thowsen v/sin prosessfullmektig, advokat Arne Heiestad, påkjærte ved erklæring av 8. februar 2000 byrettens kjennelse. Kreditkassen har i tilsvar av 28. februar 2000 tatt til gjenmæle. Det har senere vært utveksling av prosesskriv mellom partene. Den kjærende part har for lagmannsretten i hovedsak gjort gjeldende: Byretten har feilaktig avvist saken og skulle iallfall ikke ha avvist saken i sin helhet. Byretten har foretatt rettsanvendelsesfeil og også saksbehandlingsfeil ved avgjørelsen. Det er feil rettsanvendelse når saken avvises i sin helhet ved at byretten har tolket tvistemålsloven §285 jf §46 galt. Det er på det rene at det ikke foreligger noen fullmakt fra Thowsen til hennes far, Arvid Nilsen, i saken. Byretten har selv undersøkt dokumentene og funnet at slik ikke foreligger. Når slikt forlik er inngått uten at formkravene er oppfylt, vil dette medføre at rettsforliket er en nullitet, og en kan ikke bygge noen rettskraftsvirkninger på det. Byretten har feilaktig lagt til grunn at det kan rettes passivitetsvirkninger overfor Thowsen, slik at hun anses for å ha ratifisert avtalen ved at hun ikke har angrepet den tidligere. Thowsen var vitterlig i USA, og hun var ukjent med virkningen av et rettsforlik. Det erkjennes at Thowsen ikke var ukjent med søksmålet, og det skal fremheves at hun allerede da hun hadde samtale med banksjef Melby i Kreditkassen ble gjort kjent med at det ville bli foretatt skritt mot henne for å innløse kausjonsansvaret, men banksjefen rådet henne til å reise til USA «for å ikke dra ham med seg». Selv om Thowsen var kjent med saksanlegget, ga hun ikke sin far noen fullmakt slik retten uriktig har lagt til grunn. Det var hennes far som selv tok initiativet til å forsøke å løse saken på egenhånd. Det må videre legges til grunn at Thowsen og hennes far heller ikke var kjent med at det var anledning til å reise innsigelse mot selve kausjonserklæringen. Utgangspunktet etter norsk rett er at en dom på en betalingsplikt innebærer at det er en dom på kravets eksistens. Thowsen er imidlertid av den oppfatning at det i denne saken er grunn til å drøfte hvorvidt dette kravet gjelder uten unntak. At Thowsen ikke selv kjente til stevning og forlik og at hennes far var ukjent med forholdene rundt kausjonsstillelsen og at det var anledning til å gjøre innvendinger gjeldende, samt at Thowsen ikke på noe tidspunkt var bistått av advokat, kan være momenter som gjør at utgangspunktet bør fravikes. Det bestrides fra Thowsens side at det er anledning til å anse henne bundet av forliket ved passivitet. Det fremheves blant annet at hennes kontakt med hjemlandet var svært begrenset og at hun hadde begrenset mulighet for å gjøre seg kjent med resultatet og hvilke muligheter hun hadde for å bestride kravet/forliket. Det var først etter at hun kom tilbake til Norge i 1994 at hun ble kjent med innholdet av kravet/forliket da Kreditkassen i 1995 begynte med tvangsskritt mot henne. Hun har derfor reagert så hurtig hun hadde mulighet til og har hele tiden bestridt kravet overfor banken og Inkassosentralen. Det er etter norsk rett ikke nødvendig å gå aktivt til verks i slike saker, det er nok at det reageres i anledning tvangsfullbyrdelsen slik Thowsen har gjort. Det anføres at det er begått saksbehandlingsfeil ved at det ikke ble oppnevnt en settedomstol til å ta stilling til spørsmålet om avvisning i denne saken. Bakgrunnen for dette er at dersom en kom til at det i saken ikke var inngått et rettsforlik, slik at saken skulle kunne behandles på nytt, ville dette medføre at Oslo byrett kunne bli erstatningsansvarlig for den feil som ble begått i forbindelse med rettsforliket i 1990. Dersom en kommer til at forliket var en avtale uten rettskraftsvirkninger, ville det opprinnelige kravet fra Kreditkassen være foreldet allerede i 1997. Når en kom til at det var et gyldig rettsforlik som var inngått, vil kravet ikke være foreldet og således vil ikke noe ansvar påligge Oslo byrett. Der er også en saksbehandlingsfeil at det ikke ble holdt muntlig forhandling I anledning avvisningsspørsmålet. Den kjærende part har nedlagt slik påstand: 1. Oslo byretts kjennelse oppheves og hjemvises for ny behandling. 2. May Britt Thowsen tilkjennes kjæremålets omkostninger med kr 7.200,-. Kjæremotparten har i hovedsak gjort gjeldende for lagmannsretten: Byrettens kjennelse er riktig, og Kreditkassen tiltrer byrettens begrunnelse. Kreditkassen finner grunn til å fremheve det faktum at det allerede ved tilsvar av 11. september 1989, se også prosesskriv av 20. november 1989, fremgår av farens redegjørelse at da Thowsen ringte sine foreldre, fortalte de henne om stevningen som var kommet dem i hende. Videre er prosesskrivet av 20. november 1989 undertegnet av M.B.T.Nilsen. Det må legges til grunn at dette er underskriften til May Britt Thowsen hvis navn før navnendring var May Brith Tyler Nilsen. Det må således anses bevist at Thowsen under USA-oppholdet hadde kontakt med familien, kjente til at det var reist sak ved Oslo byrett og at hun selv forfattet et prosesskriv. Det forelå den nødvendige forliksfullmakt fra Thowsen til hennes far da rettsforliket ble inngått 15. februar 1990. Det fremgår av rettsboken at Arild Nilsen møtte på vegne av saksøkte «... iflg. fullmakt...». At fullmakten ikke kan finnes i dag blant sakspapirene i Oslo byrett kan ikke tas til inntekt for at det før rettsforliket ikke forelå nødvendig fullmakt. Uansett må det antas at selv om Arild Nilsen under rettsforliket ikke hadde skriftlig fullmakt fra May Britt Thowsen, var hun innforstått med at hennes far opptrådte på hennes vegne. Det må videre legges til grunn at en eventuell saksbehandlingsfeil ved at skriftlig fullmakt ikke ble forelagt ved rettsforliket, ikke fører til at rettsforliket blir å anse som en nullitet. Tvistemålsloven §46 første ledd er bare en formforskrift om at fullmakten skal være skriftlig og skal forbli hos retten. Det kan her vises til avgjørelse i [[Rt-1978-1242]]. Opplysninger i saken viser at Thowsen var innforstått med at hennes far opptrådte på hennes vegne da rettsforliket ble inngått i 1990. Som nevnt, visste hun allerede høsten 1989 om saken for Oslo byrett. I tilsvar av 11. september 1989 skrev Arild Nilsen at hans datter ikke hadde midler til å komme til Norge nå, og dette er en plausibel forklaring på at hun selv ikke møtte frem. Det må i alle tilfelle legges til grunn at rettsforliket er gyldig og rettskraftig på grunn av etterfølgende passivitet fra Thowsen. Det kan vises til avgjørelse av Høyesteretts kjæremålsutvalg, inntatt i [[Rt-1993-432]]. Opplysninger i saken tilsier at Thowsen ikke kan høres med at hun var i faktisk villfarelse som grunnlag for at passivitetsvirkninger ikke skal inntre. Thowsen kan heller ikke høres med at rettsvillfarelse er et moment for at passivitetsvirkninger ikke inntrer i hennes tilfelle. Den er uansett ikke unnskyldelig, og en eventuell villfarelse knytter seg til villfarelse om rettslige anførsler som kunne ha vært gjort gjeldende. En dom på betalingsplikt innebærer også dom på kravets eksistens, og i denne saken foreligger ikke argumenter som skulle tilsi at denne hovedregelen fravikes. Det fremheves igjen at denne rettsvillfarelsen om eventuelle rettsregler ikke er unnskyldelig, og at den kjærende part ikke var bistått av advokat, må hun selv bære ansvaret for. Oslo byrett som domstol var ikke inhabil til å avgjøre avvisningsspørsmålet. Domstolloven §106 nr. 8 kommer ikke til anvendelse. Det er videre slik at dommerfullmektigen som avsa avvisningskjennelsen ikke sto under byrettsdommer Morkas tilsyn, jf domstolloven §109. Det bemerkes avslutningsvis at det ikke påligger retten noen plikt til å etterkomme en parts ønske om saksforberedende møte. Kreditkassen motsatte seg også i utgangspunktet et slikt møte. Kjæremotparten har nedlagt slik påstand: 1. Oslo byretts kjennelse av 31. januar 2000 stadfestes og kjæremålet forkastes. 2. Christiania Bank og Kreditkasse ASA tilkjennes kjæremålets omkostninger. Lagmannsretten bemerker innledningsvis at det i saken kan reises spørsmål om stevningen fra Thowsen i realiteten er et angrep på rettsforliket og således skulle ha vært anlagt som en ankesak, jf tvistemålsloven §99. Etter omstendighetene finner lagmannsretten ikke grunn til å gå nærmere inn på dette spørsmålet. Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten og kan i hovedsak vise til byrettens begrunnelse. Lagmannsretten bemerker at det av rettsboken fra 1990 fremgår at Thowsens far møtte i henhold til fullmakt. Det kan tyde på at nødvendig fullmakt forelå, men lagmannsretten går ikke nærmere inn på dette da den er enig med byretten i at Thowsen gjennom sin adferd er bundet ved passivitet. Det vises til byrettens nærmere redegjørelse for dette spørsmålet. Lagmannsretten fremhever at etter opplysningene i saken var Thowsen vel kjent med at Kreditkassen ville forfølge kravet etter selvskyldnererklæringen overfor henne. Etter hvert har også Thowsen erkjent at hun var kjent med søksmålet, noe som også fremgår av tilsvaret, forfattet av hennes far. Det fremgår også av prosesskriv fra hennes prosessfullmektig at hun i samtale med banksjef Melby ble kjent med at det ville bli foretatt skritt mot henne for å innløse kausjonsansvaret. Lagmannsretten fremhever videre at det av kjæremålserklæringen fremgår at Thowsen selv «en stund etter at forlik var inngått» fikk kjennskap til dette. Siden hun har hatt kjennskap til at forliket ble inngått, ialfall senest da hun var tilbake i Norge i 1994, må utgangspunktet være at hun blir bundet av sin senere passivitet i sakens anledning. Etter lagmannsrettens vurdering kan hun ikke høres med at det foreligger unnskyldelig rettsvillfarelse, og at hun ikke søkte juridisk bistand før flere år senere, kan ikke lede til noe annet resultat. Hva gjelder spørsmålet om hva forliket omfatter, altså den objektive grensen, tiltrer også lagmannsretten byrettens kjennelse om at rettsforliket også innebærer avgjørelse av kravets eksistens. Hva angår angrepet på byrettens saksbehandling i anledning avvisningen, bemerker lagmannsretten: Lagmannsretten kan ikke se at det foreligger saksbehandlingsfeil knyttet til avvisningskjennelsen. Det forelå ingen inhabilitet for dommerfullmektigen da hun behandlet saken. Den omstendighet at det anføres at Oslo byrett, dvs. det offentlige, kunne bli erstatningsansvarlig i tilfelle avvisningsspørsmålet fikk et bestemt utfall, kan ikke lede til at en dommerfullmektig, som ikke sto under ledelse av den dommer som hadde vært med på rettsforliket i 1990, ble inhabil, eller at alle dommere i Oslo byrett var inhabile. At det ikke ble holdt muntlig forhandling kan heller ikke være noen saksbehandlingsfeil av betydning i det foreliggende tilfellet. Kjæremålet har vært forgjeves, og etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd, skal Thowsen erstatte motpartens omkostninger i anledning kjæremålet. Lagmannsretten finner ikke grunn til å gjøre unntak fra denne hovedregelen. Kreditkassen har påstått seg tilkjent saksomkostninger med kr 6.000. Dette beløpet legges til grunn, jf tvistemålsloven §176 første ledd. Etter det resultat lagmannsretten er kommet til, legges også byrettens saksomkostningsavgjørelse til grunn. Kjennelsen er enstemmig. Slutning: 1. Byrettens kjennelse stadfestes. 2. Innen 2 - to - uker fra forkynnelse av denne kjennelsen betaler May Britt Thowsen kr 6.000 - sekstusen - kroner til Christiania Bank og Kreditkasse ASA i saksomkostninger for lagmannsretten. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
