Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Saken gjelder erstatning for usaklig oppsigelse. Georg Cockinakis er maskinistutdannet, og opprinnelig fra Hellas. Han var sjømann først for en gresk reder og siden for norske Fearnley & Eger, før han bosatte seg i Norge. Han arbeidet ved Frydenlund Bryggerier fra 1963 til 1979, da han ble ansatt hos Fontana Mineralvann AS, i det følgende kalt Fontana. Her hadde han ulike typer oppgaver med hovedvekt på teknisk arbeid tilknyttet bedriftens maskiner for mineralvannproduksjon. Han ble teknisk sjef og fra 1992 fabrikksjef. Samme år ervervet han vederlagsfritt 15 aksjer av i alt 500 aksjer i selskapet, og gikk inn som medlem av bedriftens styre. Fontana produserte og solgte mineralvann under varemerket Fontana til et begrenset antall utsalgssteder i Oslo-området. Bedriften holdt til i leide lokaler på Sagene i Oslo, og hadde 7 ansatte i 1997. Daglig leder var Stein Olav Thorsen, som også eide en mindre aksjepost. Bedriften fikk etter hvert økonomiske problemer på grunn av et vanskelig marked. I 1997 ble leiekontrakten sagt opp av utleier. Samme år ervervet Thorsen aksjemajoriteten i selskapet slik at han satt med 485 aksjer til sammen. Det ble senere kjent at Thorsen kjøpte aksjene på vegne av Bjørn Bunæs. Etter mange års arbeid i mineralvannbransjen ønsket Bunæs å kjøpe Fontana for å satse på egen hånd i markedet. Den 10. januar 1998 overtok Bunæs formelt aksjemajoriteteten i Fontana. På samme tid opphørte produksjonen av mineralvann i Fontanas lokaler på Sagene, og de øvrige ansatte ble sagt opp. Den 12. januar skrev Bunæs til Cockinakis under henvisning til flere samtaler og møter i forbindelse med omstruktureringen i Fontana, og tilbød ham stilling som tapperi- og vedlikeholdssjef i Fontanas nye organisasjon med en årslønn på 450.000 kroner. Cockinakis aksepterte tilbudet ved påskrift på brevet. Avtalen skulle gjelde fra 1. februar samme år. Årslønnen i den nye stillingen lå ca 150.000 kroner under den årslønnen Cockinakis hadde i sin daværende stilling. I forbindelse med at mineralvannproduksjonen i Fontanas lokaler tok slutt, inngikk Fontana avtale med Stordalen Mineralvann AS om leieproduksjon. Stordalen var en liten familiebedrift ved Kongsberg som allerede hadde det nødvendige utstyret for slik produksjon. Fontana fortsatte en stund med tapping av saft i beskjedent omfang. Også safttappingen er i dag overført til Stordalen. Fabrikken produserer fortsatt mineralvann under merkenavnet Fontana, som distribueres gjennom Fontana Storkjøp AS til noen få faste kunder på Østlandet. Fontana Storkjøp holder til i Fontanas gamle lokaler på Sagene under ledelse av Thorsen. Som en viktig del av Bunæs planer i begynnelsen av 1998 for det fremtidige Fontana, inngikk bygging av et nytt produksjons- og lagerlokale i Øst-Norge. Bunæs stiftet Egne Merkevarer Mineralvann AS. Selskapet skulle etter planen produsere mineralvann ved hjelp av produksjonsutstyret fra Fontanas gamle lokaler. Cockinakis var tiltenkt ansvaret for flytting av maskinparken. Han ble forespeilet en stilling i Egne Merkevarer Mineralvann på de betingelser han hadde akseptert, men med en økning av lønnen til 472.500 fra 1. mars 1999. I august 1998 utarbeidet Bunæs et utkast til skriftlig avtale mellom Bjørbu Trading og Cockinakis om at ansettelsesforholdet i Fontana skulle etterfølges av ansettelse i Egne Merkevarer Mineralvann. Avtalen ble aldri underskrevet. Alt lå til rette for en flytting til nye lokaler leid av Aurskog kommune, da Bunæs fikk tilbud fra sin tidligere arbeidsgiver Cott Norge AS om å kjøpe Telemark Spring Water AS i Fyresdal. Det gjorde det mulig å fortsette den igangværende mineralvannproduksjon der. Planene om drift i Aurskog gjennom Egne Merkevarer Mineralvann ble forlatt. I september 1998 overtok Bunæs aksjene i Telemark Spring Water AS. Selskapet, som senere skiftet navn til Telemark Kildevann AS, har ca 20 ansatte. Det driver i dag produksjon av mineralvann under andre merkevarer enn Fontana, i det vesentlige for Hakon-gruppen. Egne Merkevarer Mineralvann eksisterer ikke i dag. Den 21. september 1998 skrev Thorsen på vegne av Fontana en attest til Cockinakis. Her fremgikk det at fabrikken og produksjonen skulle flyttes til Kongsberg og Fyresdal, og at virksomheten på Sagene ville bli nedlagt. Det het videre at «[e]tter så mange års godt samarbeid beklager vi at dette skjer, men markedsutviklingen har skapt denne situasjon». Den 9. november ble Cockinakis skriftlig informert av Bunæs om de endrede planene for virksomheten. Om Cockinakis ansettelsesforhold het det i brevet: Vedrørende ditt ansettelsesforhold i Fontana Mineralvann A/S må dette opphøre i løpet av 1999. Imidlertid ønsker jeg å bidra i den grad det er mulig å skaffe deg annet interessant arbeid. I den anledning kontaktet jeg Trygve Andersen og som kjent ga deg et tilbud i samarbeid med Trygve Andersen. Forståelig nok ønsket du ikke denne jobben pga betydelig reisevirksomhet. Etter hvert som tiden utvikler seg håper jeg å kunne tilby deg oppgaver innen Telemark Mineralvann A/S og vil i den grad det er mulig prøve å finne fleksible og praktiske løsninger. Dette vil eventuelt være arbeid i forbindelse med vedlikehold og reparasjon av produksjonsutstyret. Som en del av din ansettelsesavtale i Fontana Mineralvann A/S har partene gjensidig 6 måneders oppsigelsestid. P.g.a. ovenstående situasjon tilbyr jeg deg å fortsette med reparasjon og vedlikehold av maskinene frem til 1. juni 1999. Jeg ber derfor om at den gjensidige oppsigelsesfristen endres fra i dag 6 måneder og til en måned. Dette med virkning fra 1. mai 1999. Hvis du aksepterer dette ber jeg deg om underskrift på en kopi av dette brevet innen utgangen av november 1998. Av brevet fremgikk også at det var besluttet å innløse Cockinakis aksjer i Fontana. Bunæs ble ved dette eneaksjonær i selskapet. Cockinakis foretok ingen skriftlig bekreftelse på brevkopien. I praksis fortsatte han imidlertid helt frem til ankeforhandlingen å arbeide med reparasjon, vedlikehold og forberedelse av flytting av maskiner i Fontanas lokaler på Sagene. Deler av produksjonsutstyret er satt på lager, andre deler er tatt i bruk andre steder i konsernet. Fontana har i dag ingen produksjon, og eneste ansatte frem til ankeforhandlingen var Cockinakis. Siden han kjøpte seg inn i Fontana, har Bunæs bygget opp et konsern under holdingselskapet Bjørbu Trading AS. Fontana, Egne Merkevarer Mineralvann og Telemark Kildevann var pr. 31. desember 1999 100 prosent eide datterselskaper. Telemark Mineralvann AS var et heleid datterselskap av Egne Merkevarer Mineralvann, og hadde som eneste virksomhet å leie ut en lagerhall på Skarnes i Sør-Odal kommune. Både Telemark Mineralvann og Egne Merkevarer Mineralvann er senere innfusjonert i Fontana, og Fontana er i dag eier av eiendommen, som fortsatt leies ut. Fontana Storkjøp er et heleid datterselskap av Fontana. Bunæs er styreformann i samtlige selskaper. Bjørbu Trading har videre aksjemajoriteten i et selskap som driver noen få utsalgssteder for Fontana mineralvann og mineralvann og øl under andre merkevarer. Den 25. januar 2000 ble Cockinakis sagt opp med virkning fra 31. juli samme år. Den foreslåtte forkortede oppsigelsesfristen ble ikke gjennomført. Oppsigelsen var begrunnet i virksomhetens forhold. Cockinakis bestred at oppsigelsen var saklig, og krevde forhandlinger. Forhandlingsmøte ble avholdt 16. februar 2000, men førte ikke frem til enighet. Cockinakis tok så ut stevning mot Fontana og Telemark Mineralvann AS ved Oslo byrett 12. april 2000, med påstand om at oppsigelsen måtte kjennes ugyldig, subsidiært at han måtte tilkjennes erstatning etter rettens skjønn. Bjørbu Trading kom inn som ny saksøkt under sakens gang, mens Telemark Mineralvann gikk ut. De saksøkte påstod seg frifunnet. De krevet også kjennelse for at Cockinakis skulle fratre stillingen under saken. Byretten avsa 4. april 2001 dom med slik domsslutning: I hovedsaken: 1. Oppsigelsen av Georg Cockinakis kjennes ugyldig. 2. Bjørbu Trading AS og Fontana Mineralvann AS har felles arbeidsgiveransvar for Georg Cockinakis. 3. Fontana Mineralvann AS og Bjørbu Trading AS pålegges som solidarisk ansvarlige parter å betale Cockinakis saksomkostninger som utgjør kr 77.850.- tillagt lovens rente fra betalingsfristens utløp. Det fremgår ikke uttrykkelig av byrettens dom at spørsmålet om fratreden er avgjort ved kjennelse. På dette punktet har byretten formulert, som en del av domsslutningen, denne slutning: I fratredelsessaken: 1. Begjæring om fradtredelse tas ikke til følge. 2. Fontana Mineralvann AS og Bjørbu Trading AS pålegges som solidarisk ansvarlige parter å betale Cockinakis saksomkostninger som utgjør kr 8.650.- tillagt lovens rente fra betalingsfristens utløp. Fontana og Bjørbu Trading har i rett tid påanket dommen og påkjært kjennelsen til Borgarting lagmannsrett. Anken gjelder dommen i sin helhet på grunn av feil ved bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Det samme gjelder kjæremålet. Cockinakis har tatt til motmæle. Ankeforhandling ble holdt 27. og 28. november i Oslo tinghus. For Fontana og Bjørbu Trading møtte Bjørn Bunæs med sin prosessfullmektig, advokat Lars Holo. Bunæs avga partsforklaring. Cockinakis møtte med sin prosessfullmektig, advokat Nikolai Norman, og avga forklaring. Det ble avhørt ett vitne og ellers foretatt slik dokumentasjon som fremgår av rettsboken. I anketilsvaret nedla Cockinakis påstand om stadfestelse av byrettens dom og om at begjæringen om fratredelse ikke ble tatt til følge. I prosesskriv 22. november 2001 nedla han i stedet påstand om erstatning for inntektstap fra 1. januar 2002 og frem til oppnådd pensjonsalder i juli 2006. I fratredelsessaken nedla han påstand om at han skulle fratre stillingen pr. 31. desember 2001. Fontana og Bjørbu Trading påstod i prosesskriv 26. november 2001 at erstatningskravet måtte avvises fordi det ble frafalt allerede under forhandlingene i byretten. Subsidiært ble det nedlagt påstand om frifinnelse. I fratredelsessaken nedla de påstand om at Cockinakis rett til å fortsette i stillingen opphørte 22. november 2001, subsidiært fra starten av ankeforhandlingen. Under ankeforhandlingen ble imidlertid påstanden om avvisning av erstatningskravet frafalt. For øvrig står saken i det vesentlige i samme stilling for lagmannsretten som for byretten. Når det gjelder det nærmere saksforhold, vises det til byrettens dom og til lagmannsrettens bemerkninger i det følgende. De ankende parter, Fontana Mineralvann og Bjørbu Trading, har i det vesentlige anført: Cockinakis var ansatt i Fontana, ikke i noen av søsterselskapene eller i morselskapet. Det er ikke grunnlag for å slå fast at det foreligger konsernansettelse, verken ut fra den såkalte konsernstyringsmodellen eller ut fra et synspunkt om at avtalen 12. januar 1998 knyttet Cockinakis til Bunæs nye organisasjon. Fontana hadde saklig grunn til å si opp Cockinakis med bakgrunn i virksomhetens forhold. Forholdene i januar 2000 er avgjørende ved vurderingen av sakligheten, men det kan også tas hensyn til en senere utvikling som bekrefter forholdene på oppsigelsestidspunktet. På tidspunktet for oppsigelsen var det allerede to år siden det hadde vært mineralvannproduksjon i bedriften, og det kunne ikke legges til grunn at det ville bli produksjon hos Fontana i fremtiden. Fontana hadde rett og plikt i forhold til bedriftens styre og eiere til å tilpasse bemanningen etter de økonomiske realiteter. Arbeidsgivers plikt til å vurdere annet passende arbeid i virksomheten er oppfylt, da det faktisk ikke fantes annet arbeid i Fontana. Den etterfølgende utvikling har bekreftet at det var saklig grunn for nedbemanningen. At Fontana siden gjennom innfusjoneringen av Telemark Mineralvann er blitt eier av et lagerlokale som leies ut, endrer ikke dette. Denne virksomheten gir ikke grunnlag for å tilby Cockinakis arbeid. Heller ikke i andre deler av Bjørbu-konsernet var det passende arbeid til Cockinakis. Med unntak av Telemark Kildevann, hadde og har selskapene få eller ingen ansatte og driver ikke virksomhet med behov for Cockinakis kompetanse. Telemark Kildevann ble overtatt av Bunæs med eksisterende produksjonsmidler og de ansatte det var behov for. Til tross for det ble Cockinakis tilbudt en stilling ved Telemark Kildevann, som han takket nei til. Finner lagmannsretten likevel at Cockinakis ikke fikk et slikt tilbud, er dette ikke til hinder for å anse oppsigelsen som saklig begrunnet når det er på det rene at Cockinakis uansett ikke ville tatt i mot et eventuelt tilbud. Det er påfallende at Cockinakis ikke selv har foreslått hva slags arbeid han mener burde vært tilbudt ham, når dette er så sentralt i vurderingen av oppsigelsens saklighet. Selv om domstolene kan overprøve alle sider ved arbeidsgivers vurdering av om det er saklig grunn for oppsigelse, må de praktisere stor forsiktighet ved overprøvingen av arbeidsgivers faglige skjønn. Til tross for at det ikke har vært driftsmessig eller økonomisk grunnlag for å opprettholde stillingen til Cockinakis, har Fontana likevel latt ham utføre arbeid for den lønn som følger av avtalen 12. januar 1998. Cockinakis anførsel om at det foreligger virksomhetsoverdragelse som gir ham den særlige beskyttelse som følger av arbeidsmiljøloven kapittel 12 A, kan heller ikke føre frem. Fordi oppsigelsen er saklig, er det ikke grunnlag for å kreve erstatning. Ved en eventuell erstatningsutmåling må lagmannsretten bl.a. ta hensyn til at Cockinakis selv har valgt å si nei til en stilling i Fyresdal. Han kan i alle fall ikke kreve erstattet mer enn differansen mellom tilbudt lønn der og den lønn han hadde i Fontana ved oppsigelsen. På bakgrunn av det resultat lagmannsretten er kommet til, jf. nedenfor, går lagmannsretten ikke nærmere inn på de momenter som de ankende parter har fremhevet vedrørende utmålingen av et eventuelt erstatningskrav. Fontana Mineralvann og Bjørbu Trading har nedlagt slik endelig påstand: - Ankesaken. 1. Fontana Mineralvann AS og Bjørbu Trading AS frifinnes. 2. Georg Cockinakis tilpliktes å betale sakens omkostninger for byretten og lagmannsretten, med tillegg av avsavnsrente fastsatt etter lagmannsrettens skjønn for så vidt gjelder saksomkostningene for byretten, og med tillegg av forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd, 1. punktum, for tiden 12 % årlig rente, fra oppfyllelsestidspunktet fra lagmannsrettens dom til betaling skjer, for så vidt gjelder omkostningene for lagmannsretten. - I kjæremålssaken: 1. Georg Cockinakis rett til å fortsette i stillingen i medhold av aml §61 nr. 4 annet ledd, opphører fra 27. november 2001. 2. Georg Cockinakis tilpliktes å betale sakens omkostninger i kjæremålet til Fontana Mineralvann AS og Bjørbu Trading AS med tillegg av den til enhver tid gjeldende forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd 1. punktum, for tiden 12 % årlig rente, fra oppfyllelsestidspunktet for lagmannsrettens kjennelse til betaling skjer. Ankemotparten, Georg Cockinakis, har i hovedsak gjort gjeldende: Oppsigelsen er ikke saklig begrunnet fordi Cockinakis ikke ble tilbudt annet passende arbeid i virksomheten. Da Cockinakis mottok oppsigelsen, forelå intet tilbud om arbeid verken i mineralvannproduksjonen i Fyresdal eller i andre deler av virksomheten, til tross for at det var behov for Cockinakis kompetanse og erfaring. Virksomheten må ses under ett for hele konsernet. Prinsipalt anføres at det foreligger konsernstyrt virksomhet i særlig sterk grad, som medfører at Fontana og Bjørbu Trading må anses for å ha et felles arbeidsgiveransvar for Cockinakis. For det første må avtalen 12. januar 1998 forstås slik at den forplikter ikke bare Fontana, men også Bjørbu Trading. På det tidspunktet var Bunæs ikke engang legitimert utad til å forplikte Fontana. Først 25. januar ble han registrert som selskapets styreformann. Tilknytningen til Bunæs og Bjørbu Trading bekreftes gjennom den etterfølgende styrebehandlingen av saken og den senere praktiske håndteringen av planene om konsernets fremtidige mineralvannproduksjon, særlig i forhold til etableringen av Egne Merkevarer Mineralvann og den rolle Cockinakis var lovet som en nøkkelperson i den nye organisasjonen. For det andre må Fontana og Bjørbu Trading anses for å ha arbeidsgiveransvaret i fellesskap ut fra en effektbetraktning. Gjennom den nære tilknytning mellom selskapene er det etablert en konsernidentitet med felles virksomhet, som må medføre et felles arbeidsgiveransvar. Bunæs har i særlig grad intervenert i Fontanas anliggender, og har gjennom sin dominerende stilling brukt selskapet til å drive industripolitisk styring av mineralvannsproduksjonen. Subsidiært må oppsigelsen anses som usaklig fordi det foreligger overdragelse av virksomhet. En arbeidsgiver kan ikke komme unna arbeidsgiveransvaret ved å stykke opp virksomheten i biter og sette disse bitene inn flere forskjellige steder innen samme konsern, slik Fontanas virksomhet ble delt opp. Som følge av den usaklige oppsigelsen, kreves erstatning. Frem til fratredelsen har Cockinakis ikke lidt noe økonomisk tap. Tapet som kreves dekket, er tapet av inntekt fra fratredelsen og frem til oppnådd pensjonsalder i juli 2006. Cockinakis alder og spesielle kompetanse gjør at han vil ha vanskeligheter med å skaffe seg nytt arbeid. Erstatning for ikke-økonomisk tap kreves ikke. På bakgrunn av det resultat lagmannsretten er kommet til, jf. nedenfor, går lagmannsretten ikke nærmere inn på hvordan Cockinakis mener erstatningsbeløpet skal beregnes. Georg Cockinakis har nedlagt slik endelig påstand: I. Ankesaken 1. Fontana Mineralvann og Bjørbu Trading AS pålegges som solidarisk ansvarlige parter å betale Georg Cockinakis erstatning fastsatt etter rettens skjønn med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra og med betalingsfristens utløp. 2. Punkt 3 i hovedsaken i Oslo byretts dom stadfestes. II. Fratredelsessaken 1. Georg Cockinakis fratrer sin stilling pr. 27. 11.01. 2. Punkt 2 i Oslo byretts kjennelse i fratredelsessaken stadfestes. III. Fontana Mineralvann AS og Bjørbu Trading AS pålegges som solidarisk ansvarlige parter å betale Cockinakis saksomkostninger for lagmannsretten med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra og med betalingsfristens utløp. Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten. Det sentrale spørsmålet for lagmannsretten er om oppsigelsen av Cockinakis 25. januar 2000 er saklig begrunnet. Det følger av arbeidsmiljøloven §60 nr. 1 at en arbeidstaker ikke kan sies opp uten at det er saklig begrunnet i virksomhetens, arbeidsgiverens eller arbeidstakerens forhold. I saken her er virksomhetens forhold påberopt som saklig grunn. Ved vurderingen har lagmannsretten tatt utgangspunkt i forholdet på tidspunktet for oppsigelsen. Retten har også tatt hensyn til etterfølgende omstendigheter som bekrefter forholdene på oppsigelsestidpunktet. Først tar lagmannsretten stilling til hvilket selskap som må anses for å være Cockinakis arbeidsgiver. Lagmannsretten finner det klart at arbeidsgiver er Fontana. Verken avtalen 12. januar 1998 alene eller sammenholdt med den etterfølgende utviklingen frem til oppsigelsestidspunktet, kan etter lagmannsrettens syn gi grunnlag for noen arbeidsgiverforpliktelse for Bjørbu Trading. Det er ikke avgjørende at de to selskapene hadde samme eier og samme styreformann - Bunæs -, selv om Bunæs aktivt tok del i omleggingen av den gamle driften og oppbyggingen av den nye organisasjonen i forhold til begge selskaper. Bunæs undertegnet avtalen 12. januar, men det skjedde slik lagmannsretten ser det på vegne av Fontana. At partene i avtaleutkastet fra august samme år er angitt som Cockinakis på den ene side og «Bjørbu Trading AS v/Bjørn Bunæs» på den andre, kan heller ikke begrunne noe arbeidsgiveransvar for Bjørbu Trading. Det fremgår klart av utkastet at det dreide seg om et ansettelsesforhold i Fontana (punkt 2) og deretter Egne Merkevarer Mineralvann (punkt 3), og det var forutsatt at avtalen skulle tiltres av Egne Merkevarer Mineralvann. Heller ikke det som er fremlagt av dokumentasjon fra styremøter og av regnskaper for selskapene, kan underbygge et arbeidsgiveransvar for Bjørbu Trading. At Cockinakis lønn etter at brusproduksjonen på Sagene ble lagt ned, dels har vært utbetalt fra Telemark Kildevann, legger lagmannsretten ikke vekt på i denne sammenheng. Lønnsutbetalingen har vært i Fontanas navn og for Fontanas regning, og har bare vært en praktisk foranstaltning mens driften i Fontana var under avvikling. På den annen side var Cockinakis opprinnelig ansatt i Fontana. Han ble etter hvert fabrikksjef i samme selskap. Oppsigelsen var gitt av Fontana. Den avgjørende vekt har lagmannsretten imidlertid lagt på at Fontana og Bjørbu Trading ikke hadde noen felles virksomhet som gjør et felles arbeidsgiveransvar naturlig. Produksjonen foregikk i Fontana, mens Bjørbu Trading hele tiden har vært et rent eierselskap uten egen virksomhet. I forbindelse med den påberopte konsernstyringsmodellen har Cockinakis vist til Wärtsilädommen, [[Rt-1990-1126]], hvor spørsmålet var om et morselskap kunne anses for å ha arbeidsgiveransvar sammen med det datterselskap som arbeidstakeren arbeidet for på det aktuelle tidspunkt. Begge selskap ble ansett for å ha et felles arbeidsgiveransvar fordi arbeidsgiverfunksjonene var delt mellom dem. Lagmannsretten er imidlertid enig med de ankende parter i at situasjonen i denne dommen skiller seg fra saken her ved at det i Wärtsilä-saken forelå et klart avtalerettslig grunnlag mellom arbeidstakeren og morselskapet. Arbeidstakeren var opprinnelig ansatt i det finske morselskapet, hvor produksjonen foregikk, men flyttet til Oslo for å lede et nyopprettet norsk datterselskap, som var et rent salgs- og markedsføringsselskap. Det var forutsatt at han etter avsluttet tjeneste i Norge skulle gjeninntre i stillingen i morselskapet. Hans lønns- og pensjonsforhold under oppholdet i Norge ble regulert av en avtale mellom ham og morselskapet, og han pliktet til enhver tid å følge de direktiver som ellers ble gitt av morselskapets ledelse. Indirekte hadde morselskapet oppsigelsesretten gjennom adgangen til å oppsi denne avtalen, og den oppsigelse han siden mottok, kom fra morselskapet. Slik ligger saken ikke an for Cockinakis. Lagmannsretten bemerker at det såkalte Konsernutvalgets forslag til utvidelse av arbeidsgiverbegrepet i arbeidsmiljøloven §4 i konsernforhold (NOU 1996:6), ikke har ført til noen lovendring. Etter gjeldende rett er det slik lagmannsretten ser det, fortsatt nødvendig med et særskilt grunnlag for å gi en arbeidstaker rettigheter overfor konsernet som sådan. Et slikt særskilt grunnlag kan være avtale, som i Wärtsilä-saken. Det går frem av lagmannsrettens drøftelse ovenfor at slikt særskilt grunnlag ikke foreligger i Cockinakis tilfelle. I hvilken grad en lovendring som foreslått av Konsernutvalget, ville satt Cockinakis i en annen situasjon, har lagmannsretten ikke tatt stilling til. Lagmannsretten tar så stilling til om Fontana hadde saklig grunn til å si opp Cockinakis, jf. arbeidsmiljøloven §60 nr 1. Lagmannsretten finner det klart at nedleggelsen av produksjonen i Fontana må anses som saklig grunn for oppsigelse. Driftsinnskrenkninger eller rasjonaliseringstiltak er de vanligste grunner for oppsigelse på grunn av virksomhetens forhold, og er saklig grunn for oppsigelse dersom virksomheten ikke har annet passende arbeid å tilby arbeidstakeren, jf. arbeidsmiljøloven §60 nr. 2 og Friberg, Fougner og Holo, Arbeidsmiljøloven (2001) s. 453. Mineralvannproduksjonen ved Fontana ble nedlagt, og samtlige ansatte ble oppsagt. De maskiner som Cockinakis hadde drifts- og vedlikeholdsansvar for, var det ikke lenger bruk for ved Fontana. Det var heller ikke grunnlag for en stilling for Cockinakis i tilknytning til forvaltningen av lagerhallen på Skarnes. Den har hele tiden vært leid ut til en utleier som selv forestår alt indre og ytre vedlikehold av eiendommen. Fontanas praktiske engasjement er begrenset til å sørge for at eiendommen er forsikret. Det fantes således ikke annet passende arbeid å tilby Cockinakis ved Fontana. Det neste spørsmål er hvilken mulighet som eksisterte for å sysselsette Cockinakis i andre deler av konsernet, og eventuelt betydningen av den. Av rettspraksis følger at flere selskaper innen samme konsern kan anses som samme virksomhet i relasjon til arbeidsmiljøloven §60 nr. 2, jf. Friberg, Fougner og Holo, Arbeidsmiljøloven s. 454 med videre henvisninger. Det innebærer at det ved saklighetsvurderingen kan tas hensyn til konsernets samlede aktivitet. I morselskapet Bjørbu Trading fantes ikke passende arbeid til Cockinakis, da dette som nevnt var et rent holdingselskap uten annen virksomhet enn å eie aksjer i datterselskapene. Heller ikke søsterselskapene Egne Merkevarer Mineralvann eller Telemark Mineralvann drev på tidspunktet for oppsigelsen noen virksomhet eller hadde ansatte, bortsett fra at Telemark Mineralvann eide lagerlokalet på Skarnes. Begge disse selskapene ble som nevnt ovenfor, senere innfusjonert i Fontana. Derimot drev søsterselskapet Telemark Kildevann produksjon av mineralvann. Lagmannsretten legger imidlertid etter bevisførselen til grunn at det der ikke var behov for ytterligere arbeidskraft. Allerede da Bunæs overtok, var det full drift i gang i selskapet. Det er ikke sannsynlig at bedriften, som ligger i et lokalsamfunn med stort behov for arbeidskraft, hadde ledige stillinger. Det er sikker rett at arbeidsgivers omplasseringsansvar bare gjelder hvis det finnes en passende ledig stilling eller et udekket arbeidsbehov. Verken Fontana, Telemark Kildevann eller Bjørbu Trading har plikt til å opprette en stilling det ikke er behov for. Lagmannsretten legger til grunn at et slikt behov ikke fantes på oppsigelsestidspunktet. Cockinakis er senere tilbudt en stilling ved produksjonsbedriften Telemark Kildevann i Fyresdal. Den er riktig nok dårligere betalt enn hans stilling i Fontana. Lønnen på 300.000 kroner må likevel betraktes som god sammenliknet med lønningene for øvrig ved Telemark Mineralvann. Det må tas hensyn til at lønnsnivå så vel som boutgifter er lavere i Fyresdal enn i Oslo-området. Dette tilbudet valgte han imidlertid å takke nei til. Lagmannsretten bemerker at Cockinakis ikke har kunnet konkretisere hva slags annet passende arbeid han mener burde vært tilbudt ham. Lagmannsretten kan heller ikke se at det fant sted en virksomhetsoverdragelse fra Fontana etter arbeidsmiljøloven kapittel 12 A. Overføring av virksomhet eller del av virksomhet til en annen innehaver som følge av overdragelse, er i seg selv ikke grunn for oppsigelse fra den tidligere eller den nye innehaver, jf. §73C. For at det skal foreligge virksomhetsoverdragelse, må overføringen omfatte en selvstendig økonomisk enhet som til tross for overføringen beholder sin identitet. Lagmannsretten viser til [[Rt-1997-1965]], hvor en slik lovforståelse er lagt til grunn. Tolkingen samsvarer for øvrig med innholdet i det EU-direktiv som reglene bygger på, og EF-domstolens praksis. Lagmannsretten legger til grunn at produksjonsutstyret fra Fontana-fabrikken dels ble overtatt av Stordalen, dels ble satt inn i produksjonen i Fyresdal, og dels er satt på lager. De ansatte ble sagt opp. Lagmannsretten finner det etter dette klart at det ikke har funnet sted virksomhetsoverdragelse som faller inn under arbeidsmiljøloven kapittel 12 A. Etter dette må lagmannsretten konstatere at oppsigelsen hadde saklig grunn. Cockinakis har således ikke krav på erstatning, jf. arbeidsmiljøloven §62 annet ledd, og lagmannsretten går ikke nærmere inn på erstatningsspørsmålet. I fratredelsessaken har partene nedlagt likelydende påstander, og lagmannsretten avsier kjennelse i samsvar med dem. Det ble under ankeforhandlingen enighet om at Cockinakis skulle fratre stillingen med virkning fra 27. november 2001. Når det gjelder hovedsaken, har anken vunnet frem. Tvistemålsloven §180 annet ledd jf. §172 kommer til anvendelse. Cockinakis har tapt saken fullstendig. Han pålegges i samsvar med hovedregelen i §172 første ledd å erstatte de ankende parters saksomkostninger, både for lagmannsretten og for byretten. Lagmannsretten finner ikke grunnlag for å anvende unntaksregelen i annet ledd. Ifølge advokat Holos omkostningsoppgave utgjør salæret for lagmannsretten 110.000 kroner. I tillegg kommer ankegebyret på 16 375 kroner og andre utgifter på 11 704 kroner. Samlet utgjør omkostningene for lagmannsretten 138.079 kroner. Det er ikke kommet innsigelser mot oppgaven, og lagmannsretten legger den til grunn. Omkostningsoppgaven for byretten fra prosessfullmektigen for Fontana og Bjørbu Trading AS var samlet på 45 500 kroner, inkludert hovedsaken så vel som fratredelsessaken. De ankende parter har ikke krevet ordinær morarente av omkostningene for byretten, men avsavnsrente fastsatt etter rettens skjønn. Ankemotparten har ikke hatt merknader til kravet om avsavnsrente. Lagmannsretten fastsetter omkostningsbeløpet for byretten skjønnsmessig til 43 000 kroner. Ved beregningen er det tatt hensyn til en avsavnsrente for tiden som er gått siden byrettsdommen ble avsagt. Lagmannsretten viser til Høysteretts praksis omkring avsavnsrente på saksomkostninger for tidligere instanser, f.eks. [[Rt-2000-244]] og [[Rt-1997-1445]] og til Schei, Tvistemålsloven (1998) s. 582-583. På den annen side er det ved fastsettelsen av beløpet foretatt et fradrag for en del av omkostningene som må antas å ha medgått til fratredelsessaken. Når det gjelder fratredelsessaken, har også kjæremålet vunnet frem. Tvistemålsloven §180 annet ledd jf. §172 kommer til anvendelse. Cockinakis påstod for byretten så vel som i anketilsvaret at kravet om fratredelse ikke tas til følge. At påstanden ble endret like før ankeforhandlingen, kan ikke få betydning for omkostningsspørsmålet. Fratredelsessaken må følgelig anses som fullstendig tapt. Cockinakis må i samsvar med hovedregelen i §172 første ledd pålegges å erstatte de kjærende parters omkostninger. Lagmannsretten finner ikke grunn til å anvende unntaksregelen i annet ledd. I kjæremålssaken har advokat Holo krevet et salær på 15.954 kroner. I tillegg kommer kjæremålsgebyret på 3.930 kroner. Samlede omkostninger for lagmannsretten utgjør således 19.884 kroner. Det er ikke reist innvendinger mot oppgaven, og den legges til grunn. Saksomkostninger for byretten i fratredelsessaken ble ikke krevet i de ankende parters endelige påstand for lagmannsretten. Dommen og kjennelsen er enstemmig. Domsslutning: 1. Fontana Mineralvann AS og Bjørbu Trading AS frifinnes. 2. I saksomkostninger for byretten betaler Georg Cockinakis til Fontana Mineralvann AS og Bjørbu Trading AS 43.000 - førtitretusenkroner - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom. 3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Georg Cockinakis til Fontana Mineralvann AS og Bjørbu Trading AS 138.079 - etthundreogtrettiåttetusenogsyttini - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom, med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd 1. punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, fra forfall til betaling skjer. Slutning i kjennelse: 1. Georg Cockinakis rett til å fortsette i stillingen opphørte 27. november 2001. 2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Georg Cockinakis til Fontana Mineralvann AS og Bjørbu Trading AS 19.884 - nittentusenåttehundreogåttifire - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens kjennelse, med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd 1. punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, fra forfall til betaling skjer. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
