Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Saken gjelder midlertidig avgjørelse om bl.a. daglig omsorg for barn. B og A er begge danske statsborgere. De inngikk ekteskap i 1995 og har sammen datteren C, født ** 1996. De har mesteparten av samlivet bodd forskjellige steder i Norge, hvor B har arbeidet som lege. Fra årsskiftet 1998-99 har de bodd i Haldenområdet, og fra februar 2000 i X i Halden sentrum. Samlivet ble brutt 14. september 2000, da A tok med seg datteren og reiste til sine foreldre, som bor i Cannes i Frankrike. Hun har senere skaffet seg egen leilighet i Cannes, og ønsker å bli boende der med datteren. Ved stevning til Halden byrett av 7. november 2000 anla B søksmål mot sin fraseparerte ektefelle med krav om daglig omsorg for datteren. Subsidiært krevde han at partene skulle ha delt omsorg for C. Han begjærte samtidig midlertidig avgjørelse av omsorgsspørsmålet for tiden frem til rettskraftig avgjørelse i hovedsaken. A tok til motmæle mot stevningen og begjæringen, og innga 23. november 2000 stevning i motsøksmål og begjæring om midlertidig avgjørelse med påstand om at hun skulle ha foreldreansvaret og den daglige omsorgen for datteren, mens B skulle ha rett til samvær etter rettens skjønn. I saksforberedende rettsmøte 8. desember 2000 ble hovedforhandling berammet til 8. og 9. januar 2001. Det ble deretter inngått rettsforlik om bl.a. at C inntil hovedforhandlingen skulle bo hos A i Cannes, mens B skulle ha en nærmere angitt samværsrett i den samme perioden. Halden byrett avsa 26. januar 2001 dom i hovedsaken med slik domsslutning: Hovedsøksmålet: 1. C, født ** 1996, skal bo fast hos B. 2. Partene bærer sine omkostninger. Motsøksmålet: 1. A og B skal fortsatt ha felles foreldreansvar for datteren C, født ** 1996. 2. Partene bærer sine omkostninger. B innga 9. februar 2001 ny begjæring til byretten om midlertidig avgjørelse av omsorgsspørsmålet, og krevde at avgjørelsen ble gitt foregrepet tvangskraft. A tok til motmæle mot begjæringen. Ved prosesskrift av 20. februar 2001 begjærte B at retten nedlegger utreiseforbud i medhold av barneloven §43a. A innga 13. februar 2001 anke over byrettens dom. Samtidig fremsatte hun begjæring til Borgarting lagmannsrett om midlertidig avgjørelse og nedla slik påstand: 1. C skal bo hos mor i Frankrike til det foreligger rettskraftig avgjørelse 2. Far skal ha samvær annenhver helg med C i Frankrike fra fredag ettermiddag kl 16.00 til søndag kveld kl. 19.00. Første samværshelg er første helg etter lagmannsrettens kjennelse. Han kan bo i mors leilighet i Cannes dersom han ønsker det, og i så fall skal mor få beskjed pr. faks senest 3 dager før ankomst. Dersom far ikke kommer til Frankrike en helg når han skal ha samvær skal mor ha beskjed senest 5 dager før det planlagte samvær. 3. Far skal ha samvær med C 1 uke i forbindelse med påske og 3 uker i forbindelse med sommerferien. Far kan da ta C med på ferie der han måtte ønske. Mor skal ha beskjed om når feriene skal avvikles minst 1 måned før planlagt avreise. 4. Far kan ringe C mellom kl. 11.00 og 12.00 hver dag. 5. Begge foreldre skal bestrebe seg på ikke å involvere C i den pågående sak. C skal ikke involveres i spørsmålet om hvor hun skal bo, og henting og levering av C skal gjøres mest mulig dagligdags av hensyn til C. Byretten avsa 22. februar 2001 kjennelse i saken med slik slutning: 1. C, født **96, skal bo hos B inntil det er rettskraftig avgjort hvem hun skal bo fast hos. 2. Begjæringen om midlertidig utreiseforbud mv. tas ikke til følge. 3. Partene bærer sine omkostninger. Det nærmere saksforhold fremgår av byrettens dom og kjennelser og av lagmannsrettens bemerkninger nedenfor. Det bemerkes for sammenhengens skyld at A 27. februar 2001 innga begjæring til byretten 27. februar 2001 om midlertidig avgjørelse med krav om to ukers sammenhengende samvær med datteren hver måned, subsidiært at hun gis foreldreansvaret alene inntil det foreligger rettskraftig dom. Denne begjæringen ble avvist ved byrettens kjennelse av 1. mars 2001 med den begrunnelse at saken nå hører under lagmannsretten. A har i rett tid påkjært byrettens kjennelse av 22. februar 2001 til Borgarting lagmannsrett. Det foreligger dermed en kjæremålssak og en begjæring i en ankesak som begge gjelder den midlertidige ordning av spørsmålet om daglig omsorg for C. Den påstand A har nedlagt i sin begjæring til lagmannsretten og i kjæremålserklæringen, omfatter også bl.a. den midlertidige ordning med hensyn til foreldreansvaret. Lagmannsretten finner at sakene bør forenes til felles behandling i medhold av tvistemålsloven §98 første ledd. A har i begjæringen, kjæremålserklæringen og senere prosesskrifter i det vesentlige anført: Dommen er ikke til Cs beste, men til Bs beste. Byretten har tatt utgangspunkt i at det må foreligge tungtveiende grunner dersom man skal frata en av foreldrene foreldreansvaret, og at slike grunner ikke forelå. Konsekvensen av at far skulle ha foreldreansvar ble da at C måtte bo i Norge. Retten har ikke tatt stilling til hvem C burde ha bodd hos dersom begge foreldrene skulle bo i Norge. Med andre ord har retten ikke vurdert hos hvem av foreldrene C får det best i dag. A har vært hjemmeværende med C siden hun ble født. Det kan ikke være tvilsomt at A i dag har det beste omsorgstilbudet. C har bodd nesten like lenge i Cannes som i X i Halden. Det innebærer en tøff overgang for C å oppleve et brudd i den daglige kontakten med moren og bli overlatt til en tilværelse i barnehage eller hos en dagmamma. Det er en reell fare for at C vil ta skade av å vende tilbake til Halden så lenge foreldrekonflikten er så akutt som den er nå. Hun skjermes best fra konflikten ved at hun blir boende i Frankrike med sin mor, hvor hun også har et stort nettverk i form av morens familie. I Halden har hun ingen annen familie enn faren. På grunn av de nære bånd mellom mor og datter kan ikke A klare tanken på å miste den daglige omsorg for C. Subsidiært vil derfor A midlertidig flytte til Norge hvis det er det som skal til for å beholde den daglige omsorg. Hun har hatt et sterkt ønske om å bosette seg i Frankrike, der hun nå har sin tilhørighet. I Halden har hun hverken jobb, nære venner eller familie. Men i en situasjon hvor det er en reell mulighet for at hun vil miste omsorgen for C hvis hun blir i Frankrike, vil hun måtte oppgi ønsket om å flytte dit. Byrettens kjennelse bygger på feil faktum ved at retten uriktig legger til grunn at A har samtykket i at C ble brakt tilbake til Norge. Det foreligger saksbehandlingsfeil ved at byretten har sementert den avgjørelse som ble tatt i dommen uten å avholde muntlig forhandling for å få belyst hvordan C har hatt det i tiden mellom hovedforhandlingen i byretten og i dag, uten å bringe på det rene om C nå er i Norge etter avtale mellom partene og uten å forelegge begjæringen om utreiseforbud for A, fordi hennes advokat var utenbys. Hvis retten hadde bedt om en slik uttalelse, ville den fått vite at C er i Norge som følge av Bs selvtekt. A føler seg totalt overkjørt, og mener at byretten igjen har satt Bs interesser foran barnets. Det er også en svakhet ved byrettens kjennelse at konsekvensene ved å flytte C fra Frankrike til Norge ikke vurderes. Byretten har heller ikke drøftet hvem av partene som har det beste omsorgstilbudet for C i dag, noe som skulle ha vært sentralt for retten i en midlertidig avgjørelse. A har i prosesskrift av 21. mars 2001 nedlagt slik endelig påstand: I kjæremålssaken: Prinsipalt: C skal bo hos mor i Frankrike til det er rettskraftig avgjort hvem hun skal bo hos. Subsidiært: C skal bo hos mor i Norge til det er rettskraftig avgjort hvem hun skal bo hos. Atter subsidiært: C skal bo 14 dager pr måned hos mor i Frankrike, eventuelt annenhver måned hos mor i Frankrike inntil det er rettskraftig avgjort hvem hun skal bo fast hos. Mors omsorgsperiode starter første dag kl. 16.00 etter at lagmannsretten har avsagt sin kjennelse. I alle tilfelle: Mor erstattes sakens omkostninger for by- og lagmannsrett. I begjæringen om midlertidig avgjørelse (dersom det er en forutsetning for at C skal få bo med mor i Frankrike at hun alene har foreldremyndigheten): Mor alene skal ha foreldremyndigheten til det foreligger rettskraftig avgjørelse for hvor C skal bo. For det tilfelle at mor ikke får medhold i kjæremålet, begjæres det midlertidig avgjørelse om samværsrett med slik påstand: Prinsipalt: Mor skal ha samvær i Frankrike 14 dager pr. måned. Første samvær starter første dag kl. 16.00 etter at lagmannsretten har avsagt sin kjennelse. Subsidiært: Mor skal ha samvær med C en hel måned annen hver måned i Frankrike. Første samvær starter første dag kl. 16.00 etter at lagmannsretten har avsagt sin kjennelse. Atter subsidiært: Mor skal ha samvær med C 14 dager pr. måned i Norge. Første samvær starter kl. 16.00 dagen etter at lagmannsretten har avsagt sin kjennelse. Atter subsidiært: Mor skal ha slik samværsrett som lagmannsretten bestemmer. Dato/klokkeslett for første samvær fastsettes av lagmannsretten. I alle tilfelle: Mor erstattes sakens omkostninger for by- og lagmannsrett. B har i tilsvar til kjæremålet og begjæringen samt i senere prosesskrifter i det vesentlige anført: I begjæringen kreves det kjennelse for at C skal bo hos sin mor i Frankrike til det foreligger rettskraftig avgjørelse. Så lenge foreldrene er uenige om hvem som skal ha foreldreansvaret og hvem barnet skal bo hos, er dette kravet i strid med barneloven §43 annet ledd. Lagmannsretten kan således ikke treffe en slik avgjørelse. I og med at A ikke har noen bolig i Norge, kan det heller ikke være til Cs beste at hun skal bo hos mor, da omstendighetene rundt dette er for uvisse. Påstanden med hensyn til Bs samvær med C forutsetter en kjennelse som er i strid med barneloven §43 annet ledd. Barnets beste tilsier dessuten at hun blir i Norge inntil ankeforhandlingen er gjennomført. Hvis retten skulle være uenig i dette, må samværet fastsettes etter rettens skjønn, under hensyntagen til at reisen er slitsom og meget kostbar. Vedrørende kjæremålet gir B sin tilslutning til byrettens vurderinger i den påkjærte kjennelse vedrørende punkt 1, som igjen bygger på de vurderinger som fremgår av byrettens dom. Byretten fant at foreldrene var like godt skikket til å ha den daglige omsorgen for datteren. Retten vurderte også risikoen for miljøskifte, og konkluderte med at det beste for C vil være å bli boende i Halden hos sin far. Hun vil da bli boende i vante omgivelser, med sin beste lekekamerat, D, i nabohuset, barnehagen ca 50 meter unna og barneskolen i tilsvarende avstand. B har økonomisk anledning til å overta fellesboligen på skifte og tilpasse sin arbeidstid i forhold til C. Han leverer henne selv i barnehagen kl. 08.50 mandag, onsdag og fredag og henter henne der kl. 14.30. Tirsdag og torsdag er hun hos Ds mor en del av dagen. C trives godt i barnehagen, hvor hun også går sammen med D. C har et nært og kjærlig forhold til sin far. Hun viser glede når han kommer og henter henne. Dagliglivet fungerer godt, både følelsesmessig og praktisk. Cs beste tilsier at hun nå får være i fred inntil det er endelig avgjort hvor hun skal bo på lengre sikt. B har hele tiden vært innstilt på at C skal ha god kontakt med sin mor. Dette kom til uttrykk ved hans påstand i hovedsaken for byretten, hvor han ønsket delt daglig omsorg for C. Siden A er bosatt i Frankrike og ønsker å fortsette med det, er denne mulighet ikke til stede, fordi det ville medføre for mye reising for C. Dette var A enig i, jf hennes brev av 12. og 14. februar 2001. Hun endret imidlertid standpunkt etter at C kom til Norge. Dette fremgår av at hun nå i brev av 23. februar 2001 foreslår at barnet skal reise 14 dager til Frankrike for så å reise 14 dager til Norge. En slik ordning vil ikke være til Cs beste. Det vises til at reisen Halden/Cannes tar 9-10 timer hver vei. I brev av 27. februar 2001 foreslo B en begrenset samværsordning. Begrensningen er basert på hans frykt for at A vil føre barnet ut av landet igjen uten hans samtykke, i strid med barneloven §43 annet ledd. A ønsket etter dette først ikke å se sin datter. Hun endret imidlertid standpunkt og aksepterte tilbudet ved fax av 1. mars 2001. Samvær i henhold til avtalen ble gjennomført 3. og 4. mars og 7. mars 2001. Imidlertid ombestemte hun seg igjen, og gjenopptok sitt forslag om 14 dagers sammenhengende samvær med datteren i Frankrike. B ønsket ikke å ta stilling til dette. Likevel møtte A opp i Cs barnehage fredag 9. mars. B er ikke i tvil om at hun da aktet å ta datteren med til Frankrike, slik hun hadde varslet i brev av 7. mars 2001. På grunnlag av denne erfaringen kan ikke B uten videre akseptere motpartens ønske om samvær utenfor hjemmet. A flyttet tross alt datteren til Frankrike i september 2000 uten å informere ham. Hun forhindret hans samvær med datteren gjentatte ganger mens hun var i Frankrike, til tross for at han hadde forhåndsavtale om samvær og hadde foretatt den lange reisen til ingen nytte. Hun respekterer hverken byrettens dom, den midlertidige avgjørelsen om at barnet inntil videre skal bo i Halden eller den samværsavtale hun selv har inngått. B vil imidlertid legge forholdene til rette for at samværene blir så hyggelige som mulig. Den fremstilling som gis i kjæremålserklæringen er ukorrekt på en rekke punkter, blant annet vedrørende bakgrunnen for at B i februar tok C med seg fra Frankrike til Norge. Det er heller ikke korrekt at A må oppholde seg i ett rom i huset med datteren under samværene. Hun disponerer hele boligen. I prosesskrift av 8. mars 2001 hevder A at hun er i Norge og er klar til å bosette seg her dersom lagmannsretten setter det som en betingelse for at hun midlertidig skal få omsorgen. Dette er i strid med det som fremgår av hennes tidligere brev av 4. mars 2001 om at hun er innstilt på å bo i Norge inntil det foreligger kjennelse fra lagmannsretten om hvem som skal ha midlertidig omsorg for C. Det fremgår av brevet at hun ønsker å bebo partenes siste felles bolig. Dette er vanskelig å forstå, siden hun forlanger løpende husleie fra B for hans bruk av boligen og bruker mot ham at han ikke har begynt å betale leie. Husleiens størrelse er ikke fastslått. Dessuten betaler B så store faste utgifter knyttet til boligen at det foreløpig er A som skylder ham penger. Det er også vanskelig å forstå hvordan hun skal kunne betjene de faste utgiftene tilknyttet eiendommen, som bare i renter og avdrag overstiger 10.000 kroner pr. måned. Videre er det vanskelig å tro at hun vil bo i Norge når hun i byretten opplyste at hun ville bo i Frankrike uansett sakens utfall, når hun begjærer midlertidig avgjørelse for at C skal bo hos henne i Frankrike og krever foreldreansvaret alene. I prosesskrift av 11. mars 2001 gjentar A beskyldninger hun tidligere har fremsatt, også for Halden byrett, men som ikke har annen betydning for saken enn å sverte B. Det vises til anketilsvaret, hvor dette er kommentert. Det er ikke lenger riktig at partene er enige om at det ikke er noe å utsette på As omsorgsevne. B hadde ikke noe å utsette på denne mens partene bodde sammen. Antakelig er hun fortsatt vel i stand til å ivareta barnets daglige stell og pleie. Imidlertid ser det ikke ut til at hun nå er i stand til å sette barnets interesser foran egne behov, jf hennes forslag om at barnet skal være vekselvis 14 dager i Frankrike og 14 dager i Norge. Dessuten satte hun fullstendig til side Cs behov for nær kontakt med faren i og med at hun flyttet henne til Frankrike og saboterte samværene de første månedene. I kjæremålserklæringen er sakens gjenstand utvidet til også å omfatte foreldreansvaret. Dette var ikke gjenstand for vurdering i den påkjærte kjennelse, og kan således ikke behandles i kjæremålssaken. Kravet om foreldreansvar må avvises under henvisning til tvistemålsloven §396. Dersom kravet ikke avvises, anføres at Cs beste tilsier at begge foreldrene bør ha foreldreansvaret. Det foreligger iallfall ikke forhold som tilsier at B burde fratas foreldreansvaret. B har nedlagt slik påstand: 1. Halden byretts kjennelse av 22.02.01 post 1 stadfestes. 2. Prinsipalt: Krav om at A tilkjennes foreldreansvaret for C avvises. Subsidiært: Partene skal ha felles foreldreansvar for C inntil rettskraftig dom foreligger. 3. B tilkjennes sakens omkostninger både for byrett og lagmannsrett. Lagmannsretten bemerker innledningsvis at norske domstoler er kompetente i saken etter barneloven §64b). Det opphold i Frankrike som C hadde fra september 2000 til B tok henne med tilbake til Norge i februar 2001, kan ikke føre til at vilkåret om at barnet skal være bosatt i Norge, ikke anses oppfylt. Den begjæring om midlertidig avgjørelse som ble fremsatt i forbindelse med ankeerklæringen, gjelder delvis samme tvistegjenstand - spørsmålet om hvem som skal ha den daglige omsorg for C inntil rettskraftig dom foreligger - som den begjæring som B tidligere hadde inngitt til byretten. Strengt tatt var det grunnlag for å avvise denne del av begjæringen til lagmannsretten som litispendent, jf tvistemålsloven §64, jf §63 første ledd. Etter den endring av påstanden som nå er foretatt, bortfaller dette problem. Det bemerkes likevel at den nevnte del av begjæringen bør behandles som et tilsvar til begjæringen av 9. februar 2001 til byretten, eventuelt også som en selvstendig begjæring til byretten om en midlertidig avgjørelse. Det vises til fremstillingen på side 4-5 i den påkjærte kjennelse. Den påtegning av A som det der siteres fra, synes å bygge på den forutsetning at en begjæring om midlertidig avgjørelse skal behandles av lagmannsretten som første instans når dommen i hovedsaken er påanket. Lagmannsretten peker imidlertid på at Bs begjæring kom inn til retten før dommen ble påanket. I denne situasjonen har lagmannsretten ingen bemerkninger til at byretten tok stilling til begjæringen. Det er videre reist spørsmål om den kjærende part hadde prosessuell adgang til å utvide kjæremålssaken ved å kreve foreldreansvaret alene. Dette ville det derimot ha vært adgang til å nedlegge påstand om i begjæringen til lagmannsretten. Det er også i denne sammenheng spørsmålet om foreldreansvar innholdsmessig hører hjemme, idet A ikke uten videre kan gis medhold i sin prinsipale påstand om at C midlertidig skal bo hos henne i Frankrike, uten at B enten samtykker i dette eller fratas foreldreansvaret, jf barneloven §43 annet ledd. Også på dette punkt er grunnlaget for formell avvisning bortfalt etter at påstanden nå er endret. Lagmannsretten skal etter dette ta stilling til spørsmålene om foreldreansvar og daglig omsorg for tiden frem til rettskraftig dom foreligger. Lagmannsretten har full kompetanse i saken, også for så vidt gjelder de spørsmål som er avgjort av byretten. Etter omstendighetene finner lagmannsretten derfor ikke grunn til å gå inn på de saksbehandlingsfeil som byretten hevdes å ha begått. Avgjørelsen skal først og fremst rette seg etter det som er best for barnet, jf barneloven §34 tredje ledd 4. punktum, §35a første ledd 2. punktum og §44a tredje ledd 4. punktum. Lagmannsretten legger til grunn som ubestridt at A har vært Cs hovedomsorgsperson mens samlivet varte. Hun har vært hjemmeværende med datteren, mens B - i forståelse med ektefellen - har arbeidet meget, bl.a. for å skaffe familien midler til å kjøpe hus i Frankrike, enten som feriested eller som fast bolig. Han har derfor i liten utstrekning deltatt i omsorgen for C i tiden frem til samlivsbruddet. Det legges imidlertid til grunn at også han er godt egnet som omsorgsperson for C. Lagmannsretten antar at det ville ha vært nokså selvsagt - også for B - at C skulle bo hos sin mor dersom A hadde blitt boende i Halden etter samlivsbruddet. Flyttingen til Frankrike har imidlertid gjort det vanskelig og byrdefullt for B å oppnå samvær med datteren. Lagmannsretten antar at det ville være adgang til å tilkjenne A den midlertidige omsorg selv om hun bor i Frankrike, jf [[Rt-1985-680]]. Hensynet til at barnet skal beholde best mulig kontakt med begge foreldrene, anses imidlertid som et vesentlig moment i barnefordelingssaker. Lagmannsretten finner at dette hensyn tilsier at A ikke gis adgang til å ta C med tilbake til Frankrike på det nåværende tidspunkt, uten at saken har vært gjenstand for umiddelbar bevisførsel gjennom ankeforhandlingen, som nå er berammet til 24. april 2001. Selv om hensynet til opprettholdelse av kontakten mellom C og B tilsier at C foreløpig bør bli boende i Norge, anser lagmannsretten det viktigere for henne at hun beholder den daglige kontakten med sin mor enn at hun blir boende i familiens siste felles bolig, som det ikke synes å være realistisk for A å overta på skiftet. Lagmannsretten kan ikke se at As opptreden i tiden etter samlivsbruddet gir grunnlag for å tvile på hennes omsorgsevne i forhold til datteren. I tiden etter byrettens dom og kjennelse har A gitt klart uttrykk for at hun er villig til å bosette seg i Norge dersom dette er nødvendig for å oppnå omsorgen for C. Hun befinner seg nå i Norge, men har foreløpig ingen fast bolig her. Hun har imidlertid fremlagt prospekt for en leilighet som er/var til leie i Halden, og har opplyst at hun om nødvendig kan få disponere sin fetters enebolig i Bærum. Lagmannsretten legger ikke avgjørende vekt på at hun ikke allerede har skaffet seg en egen bolig i Norge, idet dette ville påføre henne unødvendige forpliktelser dersom hun ikke skulle få midlertidig daglig omsorg for C. Retten anser det realistisk å regne med at A i løpet av rimelig tid etablerer seg i en passende bolig i Norge. Ytterligere vilkår med hensyn til hvor i Norge hun bosetter seg, antar lagmannsretten at det ikke er adgang til å fastsette i avgjørelse om den daglige omsorg, jf barneloven §35b sammenholdt med §44a tredje ledd 5. punktum (om samværsrett). Retten antar imidlertid at A - også i egen interesse - vil forsøke å bosette seg så nær Bs bolig at B kan utøve sin samværsrett uten at dette medfører problemer for ham eller C i form av lang reisevei. Etter dette gis A den daglige omsorgen for datteren inntil hovedsaken er rettskraftig avgjort, forutsatt at hun bor i Norge. Når A ikke gis rett til å bosette seg i Frankrike med datteren, er det på det nåværende tidspunkt ikke noe grunnlag for å frata B andel i foreldreansvaret. Så vel kjæremålet som begjæringen (vurdert ut fra den opprinnelige påstand) må etter dette anses delvis å ha ført frem, idet A har fått medhold i sin subsidiære påstand om den daglige omsorg. Saksomkostningsspørsmålet for lagmannsretten skal for kjæremålssakens vedkommende avgjøres etter tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §174 og for begjæringens vedkommende etter §174. Lagmannsretten finner at hver av partene i overensstemmelse med hovedregelen i §174 bør bære sine omkostninger i begge saker. Saksomkostningsspørsmålet for byretten skal avgjøres ut fra det resultat lagmannsretten er kommet til med hensyn til sakens realitet. For byretten må den saken som gjelder Bs begjæring om midlertidig avgjørelse, nå anses fullstendig tapt. B bør i overensstemmelse med hovedregelen i tvistemålsloven §172 første ledd erstatte A hennes omkostninger med denne del av saken. Dersom man ser As begjæring i ankeerklæringen (også) som en selvstendig begjæring til byretten, skal omkostningsspørsmålet avgjøres separat for denne del. Lagmannsretten kan imidlertid ikke se at B har hatt omkostninger for byretten med denne del av saken, slik at det ikke er nødvendig å avgjøre om de øvrige vilkårene for omkostningsansvar foreligger. Selv om man anser As begjæring om midlertidig avgjørelse som et tilsvar til Bs begjæring, legger lagmannsretten til grunn at dette arbeidet ville ha vært utført i tilknytning til anken selv om Bs begjæring ikke var blitt fremsatt. Det er dermed ikke naturlig å se omkostningene ved dette arbeidet som en nødvendig omkostning for byretten som kan belastes motparten. Advokat Winjes arbeid for byretten med Bs begjæring begrenser seg dermed til lesning av begjæringen, en påtegning på forkynnelsesbrevet fra byretten og et brev til retten angående dens kompetanse i saken. Omkostningene for dette fastsettes skjønnsmessig til 2.000 kroner. Kjennelsen er enstemmig. Slutning: 1. C skal, inntil det foreligger rettskraftig dom i hovedsaken, bo hos A i Norge. 2. A og B skal ha felles foreldreansvar for C i tiden frem til hovedsaken er rettskraftig avgjort. 3. Hver av partene bærer sine saksomkostninger for lagmannsretten. 4. I saksomkostninger for byretten betaler B innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne kjennelse 2.000 -totusen- kroner til A. For øvrig tilkjennes ikke omkostninger for byretten. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
