Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Saken gjelder prøving av om vilkårene for å utlevere Najumuddin Faraj Ahmad og B til Italia for straffeforfølgning der, er til stede, jf. utleveringsloven § 17. Justis- og beredskapsdepartementet v/ justisministeren mottok begjæring 30. november 2015 fra italienske myndigheter om utlevering av Najumuddin Faraj Ahmad og B fra Norge til Italia. Ved Oslo tingretts kjennelse 29. juni 2016 ble det funnet at vilkårene for utlevering av begge de siktede er til stede. Kjennelsen er avsagt etter fem dagers muntlige forhandlinger. Fra kjennelsen siteres følgende fra sakens bakgrunn: <span id="rp-innrykk">I 201l innledet politiet i Italia etterforskning mot den irakiske kurderen Abdul Rahman Nauroz. Ifølge italiensk politi har etterforskningen avdekket en transnasjonal struktur kalt Rawti Shax/Didi Nwe som har hemmelige celler med formål å begå terrorhandlinger i Europa/Vesten. Strukturens langsiktige mål skal være å styrte det sittende selvstyret i Kurdistan og erstatte styret med en teokratisk stat basert på sharia. Etterforskningen skjedde ved utstrakt bruk av skjulte tvangsmidler - særlig avlytting av samtaler i rom/chatterom og på telefon. Etterforskningen skjedde også ved internasjonalt judisielt samarbeid.</span> <span id="rp-innrykk">Etter begjæring fra statsadvokaten, avsa førsteinstansdomstolen i Roma 18.07.2015 kjennelse for pågripelse og varetektsfengsling av i alt 17 personer siktet for overtredelse av terrorbestemmelsen i den italienske straffeloven § 270 bis, jf §§ 3 og 4. Etter ny begjæring fra statsadvokaten, avsa domstolen i Trento som riktig rettskrets 25.11.2015 kjennelse for pågripelse og varetektsfengsling av 10 av de opprinnelig 17 personene.</span> <span id="rp-innrykk">De italienske kjennelsene inneholder gjengivelser fra statsadvokatens begjæringer om pågripelse og fengsling med presentasjoner av bevis, og da særlig utskrifter og referater fra avlyttede samtaler. Kjennelsene er på denne måten blitt svært omfattende. Romakjennelsen er på 1161 sider, mens Trento-kjennelsen er på 94 sider.</span> <span id="rp-innrykk">De 10 siktede som er omfattet av Trento-kjennelsen, er bosatt i tre land: Fire – deriblant Nauroz og Eldin Hodza- er bosatt i Italia, tre - deriblant D og E - er bosatt i England, og tre - Faraj Ahmad, B og C - er bosatt i Norge.</span> <span id="rp-innrykk">Den italienske justisministeren har begjært de tre siktede i England og de tre siktede i Norge utlevert til Italia for videre straffeforfølgning der. Begjæringen til Norge ble sendt 30.11.2015.</span> Både Najumuddin Faraj Ahmad og B har anket kjennelsen til Borgarting lagmannsrett. Najumuddin Faraj Ahmads forsvarer, advokat Brynjar Meling, har utdypet anken i skriv 31. august, 22. september samt 6. og 20. oktober 2016. Bs forsvarer, advokat Solveig Kristine Høgtun, har utdypet anken i skriv 12. august, Side:2 21. september og 13. oktober 2016. Påtalemyndigheten har inngitt merknader 31. august, 2. september samt 13. og 14. oktober 2016. Ved lagmannsrettens brev 18. oktober 2016 ble det opplyst at saken ble tatt opp til avsluttende behandling. <span id="premiss"><span id="rp-tittel">Lagmannsretten bemerker:</span></span> Innledningsvis bemerker lagmannsretten at anker over tingrettens kjennelser og beslutninger som hovedregel avgjøres på grunnlag av skriftlig behandling, jf. straffeprosessloven § 385 første ledd. Lagmannsretten kan ikke se at hensynet til forsvarlig saksbehandling eller andre særlige grunner taler for at det avholdes muntlige forhandlinger i den foreliggende saken, jf. straffeprosessloven § 387 og EMK artikkel 6 nr. 1. Det vises i denne forbindelse til at tingrettens kjennelse er avsagt etter muntlige forhandlinger hvor blant andre de siktede fikk anledning til å forklare seg. Deler av de siktedes forklaringer er også referert i kjennelsen. I forsvarernes støtteskriv 6., 13. og 20. oktober 2016 er det vist til at ytterligere saksdokumenter nå er gjort tilgjengelig for dem via Najumuddin Farah Ahmads italienske forsvarer, advokat Franzini. Dette gjelder både lydfiler og skriftlige dokumenter. Advokat Franzini skal ha opplyst at saksdokumentene relatert til Trento-kjennelsen er på cirka 20 000 sider. Det anføres fra forsvarerne at tilgangen til dette etterforskningsmaterialet tilsier at det må avholdes muntlige forhandlinger, og uansett at forsvarerne må få tilstrekkelig tid til å gjennomgå materialet. Lagmannsretten kan ikke se at det forhold at forsvarerne nå har fått tilgang til det nevnte etterforskningsmaterialet utgjør en særlig grunn som tilsier at det må avholdes muntlige forhandlinger i foreliggende sak. Det vises til at kjennelsen om varetektsfengsling som ligger til grunn for utleveringsbegjæringen, avsagt av domstolen i Trento, inneholder en meget grundig og konkretisert gjennomgang av grunnlaget for mistanken mot de to siktede og de åtte medsiktede. Under rettens gjengivelse av statsadvokatens begrunnelse for fengslingsbegjæringen, er det inntatt utskrift av kommunikasjonskontroll som gir referat fra en rekke samtaler der de siktede deltar eller omtales. I Trento-kjennelsen er også begjæringen fra påtalemyndigheten, som ligger til grunn for fengslingskjennelsen, for hver av de to siktede og de åtte medsiktede inntatt. Redegjørelsen inneholder omfattende avskrift/referat fra kommunikasjonskontroll som er oversatt til engelsk. Videre er den opprinnelige arrestordren fra domstolen i Roma av 18. juli 2015 vedlagt og kjent for de siktede og forsvarerne. Kjennelsen – som er på over 1100 sider – inneholder en meget grundig gjennomgang av mistankegrunnlaget mot de to siktede og medsiktede. Slik lagmannsretten ser det, har de siktede og deres forsvarere ved dette Side:3 således fått nødvendig kunnskap om grunnlaget for siktelsen og det etterforskningsmaterialet som er påberopt av italienske myndigheter i den forbindelse. Det vises for øvrig til at lagmannsretten ikke kan se at det kan legges til grunn at etterforskningsmaterialet er enten fabrikkert, uriktig oversatt eller feiltolket, jf. nedenfor. Lagmannsretten finner etter dette ikke grunn til å utsette avgjørelsen med sikte på at forsvarerne skal gis mulighet til å gjennomgå lydfiler og skriftlige dokumenter som nå er gjort tilgjengelig. Saksdokumentene som allerede er fremlagt, sett i sammenheng med de siktedes forklaringer og anførsler for lagmannsretten, gir et tilstrekkelig og forsvarlig grunnlag for å avgjøre spørsmålet om utlevering. At forsvarerne nå er i besittelse av et materiale som det anføres ikke er tilstrekkelig gjennomgått og vurdert, kan ikke tilsi noen annen vurdering. Selv om de siktede og forsvarerne ut fra sitt perspektiv kan vurdere et slikt materiale annerledes, er det allerede fremlagte materiale av en slik tyngde at dette, som nevnt, representerer et forsvarlig avgjørelsesgrunnlag. Lagmannsretten finner for bevisvurderingen og de øvrige problemstillinger utleverings-begjæringen reiser, ikke grunn til supplerende bevismateriale. Lagmannsretten vil i denne sammenheng peke på at det dreier seg om en sak om utlevering, og de siktede vil ved behandling av straffesaken kunne få mulighet til å fremlegge ytterligere materiale dersom dette anses nødvendig. Lagmannsretten tilføyer at utleveringsloven bygger på en forutsetning om at utleverings-begjæringer skal behandles raskt, og dette hensyn taler i mot at retten ved behandling av utleveringsbegjæringer skal sørge for og/eller legge til rette for ny dokumentasjon i saken, jf. nærmere kjennelsen nedenfor på side 7. Slik lagmannsretten ser det, er saken nå klar til avgjørelse. Etter § 1 i lov om utlevering av lovbrytere m.v. (utleveringsloven) kan den som i fremmed stat er siktet, tiltalt eller domfelt for straffbar handling, og som oppholder seg her i riket, utleveres etter lovens nærmere bestemmelser. Utleveringslovens ordning er at domstolene etter begjæring fra påtalemyndigheten avgjør om vilkårene for utlevering er til stede, jf. § 17. Dersom det ved kjennelse er endelig avgjort at lovens vilkår for utlevering er oppfylt, sendes sakens dokumenter snarest mulig av påtalemyndigheten til departementet, som avgjør om utleveringsbegjæringen skal etterkommes, jf. § 18. Det er flere vilkår som må være oppfylt før utlevering kan skje. Blant annet er det et krav om dobbel straffbarhet, jf. § 3 nr. 1. Kravet til straffbarhet innebærer et krav om at det konkrete forholdet skal være straffbart både i Norge og i den anmodende staten, her Italia, Side:4 gitt at det straffbare forholdet ble begått av den siktede. Vilkåret er beslektet med legalitetsprinsippet, jf. [[HR-2014-1357-A - Rt-2014-680|Rt-2014-680]] avsnitt 9. I [[Rt-2014-680]] er det redegjort nærmere for hva som ligger i det kravet som er oppstilt i utleveringsloven § 3 nr. 1. I avgjørelsen heter det i avsnitt 13: <span id="rp-innrykk">Det er ikke entydig hva som menes når det i § 3 nr. 1 første punktum kreves at «handlingen, eller en tilsvarende handling» kan straffes etter norsk lov. Men det er på det rene at kravet om dobbel straffbarhet ikke innebærer at det må påvises et parallelt norsk straffebud, eller at forholdet må være rubrisert på samme måte i norsk rett som i den anmodende stat. Det er heller ikke avgjørende om handlingen i den anmodende stat er skilt ut som et eget lovbrudd, mens det i norsk rett bedømmes som forsøk eller medvirkning, eller inngår som element i en sammensatt forbrytelse. Spørsmålet er - slik jeg forstår dette - om det faktiske grunnlaget i tiltalen ville være straffbart etter norsk lovgivning, gitt at handlingen skulle bedømmes etter norsk rett og under forutsetning av at siktede var gjerningsmannen. Jeg viser til Mathisen, Utlevering for straffbare forhold (2009) side 219-224.</span> Lagmannsretten legger etter dette til grunn at det må vurderes hvorvidt de handlingene som de italienske siktelsene omhandler, ville vært straffbare etter norsk rett. Alle straffbarhetsvilkår må være oppfylt, både de objektive og de subjektive. Oslo tingrett har i kjennelsen punkt 3.1.2 og 3.1.3 redegjort for både den italienske og den norske siktelsen mot Najumuddin Faraj Ahmad og B. Tingretten konkluderer med at det "er ikke tvilsomt at det faktiske grunnlaget i siktelsen som er beskrevet her, er straffbart etter italiensk rett". Lagmannsretten er enig i tingrettens vurdering på dette punkt for begge de siktede, og viser til tingrettens begrunnelse som også er dekkende for lagmannsrettens syn. I tingrettens kjennelse punkt 3.1.5 er det gjort rede for tingrettens vurdering av om vilkåret om dobbel straffbarhet er oppfylt, og tingretten konkluderer med at så er tilfellet for både Najumuddin Faraj Ahmad og B. Lagmannsretten er enig med tingretten på dette punktet, og viser til tingrettens begrunnelse da denne også er dekkende for lagmannsrettens syn. Foranlediget av anførslene i støtteskrivene, bemerker lagmannsretten at ut fra beskrivelsen av det faktiske grunnlaget i siktelsen mot de to siktede, er de relevante norske straffebestemmelsene straffeloven (2005) § 131, jf. § 133, eventuelt straffeloven (1902) § 147 a fjerde ledd. Videre oppstilles det i utlendingsloven § 10 nr. 2 ytterligere vilkår for utlevering til straffeforfølgning. Utlendingsloven § 10 nr. 2 lyder slik: <span id="rp-innrykk">I andre tilfelle kan utlevering skje når det i samsvar med lovgivningen i den fremmede stat er avsagt beslutning om pågripelse eller fengsling eller annen beslutning som har samme virkning og som bygger på en vurdering av om</span> Side:5 <span id="rp-innrykk">vedkommende er skyldig i lovbruddet. Utlevering må i disse tilfelle ikke skje med mindre man finner at det er skjellig grunn til mistanke om at vedkommende er skyldig.</span> Lagmannsretten bemerker at det altså må foreligge skjellig grunn til mistanke om at Najumuddin Faraj Ahmad og B er skyldige etter siktelsen. Slik mistanke må foreligge for både de subjektive og de objektive vilkår for skyld. Hvilken prøvingsintensitet utleveringsloven legger opp til hva gjelder dette spørsmålet, er drøftet i Borgarting lagmannsretts kjennelse 4. mai 2016 i sak nr. 16-070188SAK-BORG/04 som gjelder de samme siktede som foreliggende sak. Nevnte sak gjaldt spørsmål om tilgang til bevis i utleveringssaken. Fra kjennelsen siteres: <span id="rp-innrykk">I Ot.prp. nr. 30 (1974-75) side 36 er det uttalt følgende om prøvingen av det bevismessige grunnlaget i henhold til § 10 nr. 2:</span> <span id="rp-innrykk2">Utlevering skal ikke skje med mindre det er skjellig grunn til mistanke om at vedkommende er skyldig. I alminnelighet vil en beslutning som nevnt i den fremmede stat bygge på at det er skjellig grunn til mistanke. Det er imidlertid forutsatt at norske myndigheter skal ha en selvstendig prøvingsrett, og prøvingsplikt, på dette punkt. Den fremmede stats beslutning vil i seg selv være et bevis ved prøvingen av skyldspørsmålet. Hvor stor vekt det skal legges på denne, er avhengig av en konkret vurdering hvor tilliten til rettssystemet i den fremmede stat er et vesentlig moment.</span> <span id="rp-innrykk">Utleveringsloven § 10 nr. 2 må ses i sammenheng med § 13, som angir krav til innholdet i en utleveringsbegjæring. Det følger av § 13 nr. 3 at en begjæring om utlevering skal vedlegges original eller bekreftet avskrift av pågripelsesbeslutning eller annen beslutning som er utferdiget i samsvar med vedkommende stats lovgivning og som forutsetter at det er skjellig grunn til mistanke mot vedkommende for den straffbare handling. Videre angir § 13 nr. 5 at når ikke annet er bestemt i overenskomst med fremmed stat, "skal det i tilfelle vedlegges slike ytterligere bevis for vedkommende persons skyld som viser at det er skjellig grunn til mistanke mot ham." I Ot.prp. nr. 30 (1974-75) på side 40 heter det følgende om denne bestemmelsen:</span> <span id="rp-innrykk2">Femte ledd. - I høringsutkastet § 13 nr. 5 var det tatt inn en bestemmelse om adgang til å kreve framlagt ytterligere bevis for vedkommende persons skyld som viser at det er skjellig grunn til mistanke mot ham. Noen direkte lovheimel for å kreve ytterligere opplysninger av den fremmede stat, enten det er om skyldspørsmålet eller andre forhold, skulle i og for seg ikke være nødvendig, men en lovbestemmelse om dette kan kanskje være praktisk dersom man mener at de krav til begjæringens innhold m. m. som er presisert i loven, ikke er uttømmende. Det skal imidlertid ikke være den normale framgangsmåte at det forhandles med den fremmede stat om ytterligere materiale. Dette vil lett gi grunnlag for usikkerhet og forsinkelse ved behandlingen av utleveringsbegjæringer, og lovens forutsetning er at disse skal behandles raskt. Man er derfor blitt stående ved at loven ikke bør inneholde noen slik</span> Side:6 <span id="rp-innrykk2">uttrykkelig heimel for å kreve ytterligere opplysninger som foreslått i høringsutkastets § 13 nr. 5.</span><br /> <span id="rp-innrykk2">...</span><br /> <span id="rp-innrykk2">Etter gjeldende lovs § 9 tredje (siste) ledd skal det - såframt ikke annet er bestemt i overenskomst med fremmed stat - dertil framskaffes slike ytterligere bevis for vedkommende persons skyld som viser at det er skjellig grunn til mistanke mot ham. Denne bestemmelse forutsetter ikke at norske myndigheter innhenter tilleggsopplysninger. Bestemmelsen er direkte rettet til den fremmede stat som pålegger denne å sørge for at det sammen med begjæringen blir gitt tilstrekkelige opplysninger til at norske myndigheter kan vurdere skyldspørsmålet. Man viser til de krav som her er stilt i utkastets § 10. I tråd med denne paragraf foreslår man en bestemmelse som svarer til § 9 tredje ledd tatt inn i utkastets § 13 nr. 5.</span> <span id="rp-innrykk">Høyesteretts ankeutvalg har i [[HR-2016-53-U]] avsnitt 16 klargjort at bestemmelsen i utleveringsloven § 13 nr. 5 ikke innebærer at norske domstoler nødvendigvis må kreve ytterligere dokumentasjon. I avsnitt 17 er heter det:</span> <span id="rp-innrykk2">I Ot.prp.nr.30 (1974-1975) side 40 heter det at dette er en adgang for retten til å kreve ytterligere bevis når den ikke finner det fremlagte materialet uttømmende, men at det ikke er ment å være den normale fremgangsmåte. Utvalget viser her til [[Rt-2009-594]] avsnitt 31-38, se særlig avsnitt 31, 32 og 34. Det samme fremgår av [[Rt-2014-680]] avsnitt 11 med videre henvisning til blant annet [[Rt-2010-40]] avsnitt 22-24. I avsnitt 26 forutsettes at retten må foreta en selvstendig vurdering, men at avgjørelsen «fra en domstol i et land som står Norge nær, rettslig og politisk, må tillegges stor vekt ved bevisvurderingen».</span> <span id="rp-innrykk">Ut fra det ovennevnte legger lagmannsretten til grunn at domstolene etter utleveringsloven har adgang til å kreve ytterligere bevis når retten ikke finner materialet vedlagt begjæringen om utlevering uttømmende. Domstolene må foreta en selvstendig vurdering av mistankegrunnlaget, men en beslutning om pågripelse og fengsling avsagt av en domstol i et land som står Norge nær, rettslig og politisk, må tillegges stor vekt ved bevisvurderingen. Ut fra forarbeidenes presisering av at utleveringsbegjæringer skal behandles raskt, og at innhenting av ytterligere bevis ikke skal være den normale fremgangsmåten, legger lagmannsretten til grunn at den konkrete vurderingen av om ytterligere bevis skal innhentes, må basere seg på om bevisene anses nødvendig for å kunne ta stilling til vilkåret om at det må foreligge skjellig grunn til mistanke før utlevering kan skje. Kravet til skjellig grunn må for øvrig tolkes på samme måte som tilsvarende uttrykk i straffeprosessloven § 171.</span> Lagmannsrettens kjennelse i sak nr. 16-070188SAK-BORG/04 ble anket til Høyesteretts ankeutvalg av blant annet B. Anken over lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking ble i kjennelse 24. mai 2016 forkastet. Etter dette legger denne lagmannsrett til grunn at norske domstoler i henhold til utleveringsloven § 10 nr. 2 må foreta en selvstendig vurdering av om kravet til skjellig grunn til mistanke er oppfylt, jf. blant annet [[Rt-2010-40]] og [[HR-2016-53-U]], men at avgjørelsen fra en domstol i et land som står Norge nær, rettslig og politisk, må tillegges stor vekt ved bevisvurderingen. I denne Side:7 forbindelse bemerker lagmannsretten at Italia må sies å ligge Norge nær, rettslig og politisk. Oslo tingrett har i kjennelsen punkt 3.2.3 gjennomgått bevissituasjonen, i punktene 3.2.4 og 3.2.5 gjennomgått mistankegrunnlaget mot hver av de siktede og deres forklaringer i tingretten relatert til dette samt i punkt 3.2.6 redegjort for tingrettens vurdering av om kravet til skjellig grunn til mistanke er oppfylt. Fra kjennelsen punkt 3.2.6 siteres: <span id="rp-innrykk">Siktelsene mot Faraj Ahmad og B bygger i hovedsak på bevis som er innhentet ved bruk av skjulte tvangsmidler. Ingen av de andre vitnene som har forklart seg under de muntlige forhandlingene - heller ikke de medsiktede - har forklart seg om disse bevisene.</span> <span id="rp-innrykk">Etter rettens syn gir de avlyttede samtalene - tatt på ordet og lest i sammenheng - tilstrekkelige holdepunkter for at Rawt var mer enn en visjon i perioden som siktelsen omfatter, at Faraj Ahmad var den ubestridte lederen, at B var deltaker i og formidlet beskjeder innenfor denne strukturen, og at begge var klar over at det innenfor rammen av denne strukturen, var forutsatt terrorhandlinger, og at de hadde terrorhensikt.</span> <span id="rp-innrykk">Det var allerede 02.09.2012 tale om å arbeide som en menneskelig kropp med Faraj Ahmad som hjernen og den eneste med full oversikt og kontroll. Det var 16.10.2012 og 02.03.2013 tale om en medlemsavgift på 3 prosent av medlemmenes inntekter. Det var gjennomgående tale om hemmelighold, jf eksempelvis Faraj Ahmads uttalelse 16.03.2013 om at de skulle la fienden tro at de holdt på med harmløse aktiviteter, være årvåkne og forsøke å forhindre infiltrasjon, og Bs beskjed til Nauroz 19.05.2012 om å opprette en hemmelig komite som ikke måtte "be known by anyone" og som måtte "be secret".</span> <span id="rp-innrykk">Faraj Ahmad snakket 02.09.2012 om å likvidere mennesker og overlate oppgaven med å gjøre noe ut av temaene som opptok dem, til "someone else that nobody knows". Han snakket 09.02.2013 om å bruke kriminelle til å drepe personer som de ville kvitte seg med. Han snakket 02.03.2013 om at de hadde bestemt trinnvis å brenne det norske flagget, den norske grunnloven og Stortinget. Han snakket 16.03.2013 om å holde levende de som er i stand til å sende opp missiler, og at B var villig til å gjøre det han blir bedt om. B formidlet 19.05.2012 en beskjed til Nauroz om å danne en hemmelig komite, og snakket 24.04.2014 om at det ikke ville skje forandringer uten at blod utgytes.</span> <span id="rp-innrykk">Slik retten ser det fremstår Faraj Ahmads forklaring om at han ikke visste at Nauroz var hans tilhenger før i forbindelse med utleveringssaken, og at han aldri ga noen ordre om å opprette en hemmelig komite, som påfallende når den holdes opp mot Bs uttalelser til Nauroz i samtalen 19.05.2012. Som nevnt sa B da at Faraj Ahmad (Mamosta) hadde spurt etter og villet hilse til Nauroz, og at Faraj Ahmad hadde villet at han skulle be Nauroz personlig om å opprette en hemmelig komite.</span> <span id="rp-innrykk">Slik retten ser det stemmer den omstendigheten at det gikk en uke fra B besøkte Faraj Ahmad til han formidlet beskjeden til Nauroz, godt med at B flere ganger sa at det ikke hastet, og at de trengte tid og tålmodighet.</span> Side:8 <span id="rp-innrykk">Videre fremstår Bs forklaring om at han ikke kjenner noen i Nederland, som påfallende. I samtalen 19.05.2012 sa han to ganger at han kjente " the brother" i Nederland som Nauroz skulle settes i kontakt med. Bs forklaring om at han i samtalen 24.04.20l4 sa at denne broren var arrestert bare for å slippe flere spørsmål, fremstår også som påfallende. Det er opplyst at det på dette tidspunktet var blitt pågrepet en person i besittelse av våpen i Nederland som er satt i forbindelse med Rawt.</span> <span id="rp-innrykk">At det gikk så lang tid mellom samtalene og at Nauroz brukte kodespråk, jf hans spørsmål om "footballteam", forklarer imidlertid at B først ikke skjønte hva Nauroz spurte om i samtalen 24.04.2014.</span> <span id="rp-innrykk">Endelig fremstår Bs forklaring om at han i samtalen 19.05.2012 tilbød Nauroz penger helt på egne vegne som påfallende når den holdes opp mot at han befant seg i en svært vanskelig økonomisk situasjon.</span> <span id="rp-innrykk">Oppsummert mener retten at det som er fremkommet under de muntlige forhandlingene her, ikke svekker tilliten til vurderingene som er gjort av domstolene i Roma og Trento av at det foreligger skjellig grunn til mistanke, og at de to kjennelsene må tillegges stor vekt ved bevisvurderingen.</span> <span id="rp-innrykk">Etter rettens syn viser dessuten mistankegrunnlaget som er behandlet her - både når dette ses isolert og i sammenheng med mistankegrunnlaget som er beskrevet for de andre siktede i de italienske kjennelsene - at det foreligger skjellig grunn til å mistenke Faraj Ahmad og B for å ha overtrådt straffeloven (2005) § 133, jf § 131:</span> <span id="rp-innrykk">I følge de italienske kjennelsene skal eksempelvis Nauroz ha hatt en ledende rolle i og vært talsmann for nettopp en italiensk celle av Rawti Shax, j f Trento-kjennelsen side 10-11. Han skal ha arbeidet for å radikalisere muslimer, holdt kontakt med personer som har vært involvert i terrorhandlinger, rost deres handlinger og insistert på voldelige aksjoner som bortføringer og attentater i Europa eller mot europeiske og vestlige interesser i Midtøsten, for å få frigitt Faraj Ahmad. Han skal ha samlet inn penger til Rawt, martyrfamilier og militær trening av personer – deriblant Hodza- i områder med jihad. Han skal ha fått i oppdrag å skaffe våpen, og skal ha søkt informasjon på internett om hvordan man lager hjemmelagde bomber.</span> <span id="rp-innrykk">Hodza skal ha skal blant annet ha blitt sendt til Syria med støtte fra Rawt for militær trening og deltatt i terrorhandlinger der, jf Trento-kjennelsen side 14.</span> <span id="rp-innrykk">Nauroz er nå dømt til fengsel i seks år for overtredelse av den italienske straffeloven § 270 bis første ledd, og Hodza og de to andre medsiktede i Italia til fengsel i fire år for overtredelse av samme bestemmelses andre ledd. Domfellelsen skjedde 25.05.2016 etter forenklet behandling ved domstolen i Trento. Begrunnelsen foreligger ikke ennå. Den skal etter det opplyste som hovedregel komme innen 90 dager etter domfellelsen. Det fremstår likevel som mest sannsynlig at Nauroz, Hodza og de to medsiktede er dømt i samsvar med siktelsen.</span> Side:9 <span id="rp-innrykk">I følge de italienske kjennelsene skal D ha ledet Rawt sammen med C i perioden da Faraj Ahmad satt fengslet i Norge. Han skal ha hatt oppgaven med å styre økonomien, jf Trento-kjennelsen side 7-8. Faraj Ahmads svigersønn E skal ha deltatt i økonomistyringen og fastleggingen av strategien, samt formidlet beskjeder til Faraj Ahmad i fengslet, jf side 9.</span> <span id="rp-innrykk">Westminster Magistrates' Court uttalte i avgjørelse av 26.02.2016 i utleveringssaken mot D, E og den tredje medsiktede i England at "the evidence has been considered and found to be of strong probative value", jf side 17-18. De tre kunne likevel ikke utleveres fordi det på dette tidspunktet ikke forelå en tiltale mot dem i Italia slik den engelske utleveringsloven krever.</span> <span id="rp-innrykk">Det er for øvrig også skjedd etterforskning mot Rawti Shax / Didi Nwe i Sveits og Tyskland. I Sveits skal det ikke være opprettet etterforskning mot Faraj Ahmad på grunn av manglende jurisdiksjon. I Tyskland er saken mot Faraj Ahmad stanset opp i påvente av en avklaring på spørsmålet om jurisdiksjon. I en e-post fra statsadvokat Jochen Bader som er gjengitt i skriv fra PST av 15.04.2016, er det fremholdt at saken ikke er stanset opp på grunn av mangel på bevis.</span> Lagmannsretten viser til tingrettens vurderinger og konklusjoner slik de fremgår over. Saken står i samme stilling for lagmannsretten, som slutter seg til tingrettens konklusjoner og begrunnelser. Lagmannsretten kan ikke se at det som er anført i støtteskrivene fra forsvarerne tilsier en endret vurdering på disse punktene. Både når det gjelder B og Najumuddin Faraj Ahmad er anførslene om at det ikke foreligger skjellig grunn til mistanke, i all hovedsak de samme som ble fremholdt for tingretten. Anførslene er følgelig vurdert av tingretten, og anførslene er ikke funnet egnet til å rokke ved vurderingen om at det foreligger skjellig grunn til mistanke for begge de siktede. For så vidt gjelder anførslene om at deler av etterforskningsmaterialet skal være feilaktig tolket/oversatt, så er dette vurdert av tingretten i kjennelsen punkt 3.2.6 innledningsvis. Lagmannsretten kan ikke se at det er fremkommet noe i støtteskrivene som er egnet til å så tvil om tingrettens vurdering om at det er liten sannsynlighet for at etterforskningsmaterialet er enten fabrikkert, uriktig oversatt eller feiltolket. Najumuddin Faraj Ahmads forsvarer har i støtteskriv anført at utleveringskonvensjonen (13. desember 1957) artikkel 8 og 9 er til hinder for utlevering i den foreliggende saken. Lagmannsretten kan ikke se at verken artikkel 8 eller artikkel 9 tilsier at vilkårene for utlevering ikke er oppfylt. Slik lagmannsretten ser det, er ikke de faktiske forholdene som Najumuddin Faraj Ahmad nå er siktet for i Italia sammenfallende med forholdene omhandlet i tiltalebeslutning 22. juni 2012 eller 10. juli 2012, som ble behandlet ved Borgarting lagmannsretts dom 6. desember 2012 ([[LB-2012-68482]]). Det kan etter lagmannsrettens skjønn i denne forbindelse ikke være av avgjørende betydning at enkelte av de bevis som i foreliggende sak påberopes av påtalemyndigheten, er innhentet forut for de to nevnte tiltalebeslutningene fra 2012 og følgelig også forut for Borgarting lagmannsretts dom 6. desember 2012. Side:10 Foranlediget av støtteskrivet fra Najumuddin Faraj Ahmads forsvarer, hvor det anføres at "territorialprinsippet opp i mot medsiktede Cs sak" påberopes, bemerker lagmannsretten at den ikke kan se at det er oppstilt en slik territorialbegrensning i utleveringsloven. Det vises i denne forbindelse til Gjermund Mathisen: Utlevering for straffbare forhold (2009) side 230. Betydningen av en eventuell straffesak mot C i Norge, omtales nedenfor under lagmannsrettens vurdering av utleveringsloven § 7. Det følger av utleveringsloven § 7 at utlevering ikke kan skje dersom "den vil komme i strid med grunnleggende humanitære hensyn, særlig på grunn av vedkommendes alder, helsetilstand eller andre personlige forhold". Lagmannsretten legger til grunn at bestemmelsen må tolkes i lys av Grunnloven § 102 og § 104 samt rettighetene i EMK, særlig artikkel 8, samt FNs barnekonvensjon, og da særlig artikkel 3. Ved fastleggingen av hva som er "grunnleggende humanitære hensyn" etter utleveringsloven § 7 vil altså de grunnleggende menneskerettighetene, slik de er nedfelt i Grunnloven og konvensjonene, stå sentralt. Det er klart at utlevering for strafforfølgning vil være et inngrep i retten til familieliv etter Grunnloven § 102 og EMK artikkel 8 nr. 1. Et slikt inngrep kan bare foretas når det er "nødvendig" i et demokratisk samfunn blant annet for å forebygge uorden eller kriminalitet, jf. EMK artikkel 8 nr. 2. Samtidig vil et vedtak om utlevering av en av foreldrene til et mindreårig barn være en handling "som berører barn" etter Grunnloven § 104 og barnekonvensjonen artikkel 3 nr. 1. Ved en slik avgjørelse "skal barnets beste være et grunnleggende hensyn". Dette må gjelde uavhengig av om barnet selv har formell status som part i saken. Det følger av forarbeidene til utleveringsloven § 7 at det av hensyn til det internasjonale strafferettssamarbeidet kun vil være aktuelt å nekte utlevering etter bestemmelsen "i ganske spesielle tilfeller". Videre fremgår det av forarbeidene at det skal foretas en avveining mellom de personlige forhold "og den interesse som den fremmede stat har i utlevering", herunder "gjerningens grovhet", jf. også [[Rt-2015-155]] avsnitt 50. Det må altså foretas en forholdsmessighetsvurdering hvor de humanitære hensyn etter blant annet utleveringsloven § 7 må veies mot samfunnets interesse i en effektiv rettshåndhevelse. I nevnte avgjørelse fra Høyesterett, er det i avsnittene 54-59 redegjort for hvordan denne forholdsmessighetsvurderingen er foretatt i enkelte avgjørelser fra EMD. Slik lagmannsretten ser det, kan det blant annet utledes fra disse avgjørelsene at de humanitære hensynene tillegges mindre vekt i saker der grunnlaget for utlevering er et særlig alvorlig straffbart forhold. Oslo tingrett har i kjennelsen punkt 3.6.3 og 3.6.4 drøftet om utlevering av de to siktede vil være uforholdsmessig. Tingretten har etter en konkret vurdering funnet at det ikke er tilfellet. Lagmannsretten slutter seg til tingrettens vurderinger på disse punktene, og viser Side:11 til tingrettens begrunnelser som også er dekkende for lagmannsrettens syn. Tingretten har i punkt 3.6.4 – som gjelder B - vurdert betydningen av at medsiktede C, som er norsk statsborger, ikke kan utleveres til Italia. Det er i kjennelsen vist til at norske myndigheter foreløpig ikke har besluttet å iverksette etterforskning mot C, og at det følgelig ikke kan legges til grunn at det uansett vil bli en straffeforfølgning i Norge av ham. Heller ikke for lagmannsretten er det opplyst at det er besluttet iverksatt en etterforskning i Norge mot C, og saken står følgelig på dette punktet i samme stilling nå som for tingretten. Lagmannsretten er på denne bakgrunn enig med tingretten i at det i vurderingen etter utleveringsloven § 7 – for begge de siktede – ikke kan legges til grunn at det uansett vil bli iretteført en sak i Norge mot C. Lagmannsretten har merket seg at begge de siktede har anført at deres rettigheter etter EMK for så vidt gjelder retten til advokatbistand og krav til fremdrift i saken, ikke vil bli ivaretatt dersom de utleveres til Italia og at dette følgelig taler for at vilkårene for utlevering ikke er oppfylt. Lagmannsretten kan ikke se at så er tilfellet, og viser til at Italia – på samme måte som Norge – er forpliktet til å etterleve og oppfylle de krav som følger av EMK, og lagmannsretten legger til grunn at det også vil bli gjort i denne saken. Når det gjelder de krav som EMK oppstiller til fremdrift i sakenes iretteføring, er lagmannsretten enig med forsvarerne i at Italia har hatt enkelte utfordringer på dette området. Det kan likevel ikke legges til grunn at dette gjelder generelt og i alle straffesaker, noe iretteføringen av sakene mot blant annet fire medsiktede, herunder Nauroz og Hodza, illustrerer. Lagmannsretten kan uansett ikke se at det forhold at en iretteføring av saken mot de siktede i Italia vil kunne ta tid gjør utlevering uforholdsmessig. Bs forsvarer har i støtteskriv anført at det for lagmannsretten vil bli fremholdt at Bs kone og barn har særlige behov som taler for at utvisning av ham til Italia vil være uforholdsmessig, men det er ikke konkretisert nærmere hva disse særlige behovene er. Tingretten har i kjennelsen punkt 3.6.4 vist til at B har tre barn, født i henholdsvis 2005, 2011 og 2013, og at han er en sentral person for dem. Det fremgår også at ektefellen og de to eldste barna tok det svært tungt da B ble pågrepet og fengslet i Norge i november 2015. Lagmannsretten legger til grunn at utlevering av B til Italia vil være et inngrep i hans rett til familieliv og at det vil berøre hans barn. Disse forholdene taler imot utlevering av ham til Italia. Men – som tingretten – finner lagmannsretten at hensynene til en rask og fullstendig opplysning av saken og det internasjonale strafferettssamarbeidet, taler tungt for at straffeforfølgning skjer i Italia i en sak av denne karakter. Det vises for øvrig til tingrettens begrunnelse på dette punktet, som lagmannsretten tiltrer. Lagmannsretten bemerker at utlevering også for Najumuddin Farah Ahmad vil være et inngrep i hans rett til familieliv og således tale mot utlevering. Men etter lagmannsrettens skjønn må hensynet til rask og fullstendig opplysning av saken, samt hensynet til det internasjonale strafferettssamarbeidet, slå igjennom da det klart taler for at Side:12 straffeforfølgning skjer i Italia. Lagmannsretten viser i denne forbindelse særlig til at Najumuddin Farah Ahmad er siktet for alvorlige straffbare forhold. For så vidt gjelder Najumuddin Farah Ahmads anførsel om at utlevering til Italia vil krenke hans rettigheter etter EMK artikkel 3, viser lagmannsretten til tingrettens begrunnelse da denne også er dekkende for lagmannsrettens syn. Ankene blir etter dette forkastet. Kjennelsen er enstemmig. <span id="slutning"><span id="rp-tittel"><center>S L U T N I N G :</center></span></span> Ankene forkastes. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
