Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Den 28. oktober 1985 avsa Moss byrett dom med slik domsslutning: "1. Den norske Postorganisasjon har som eier av gnr. 94, bnr. 12 i Råde ikke eiendomsrett til sjøgrunnen utenfor strandlinjen langs Krogstadfjorden. 2. Hver av partene bærer sine omkostninger." Retten var satt med 2 domsmenn. Dommen var enstemmig. Den norske Postorganisasjon v/advokat Jens Skøyen har påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett. Ingeborg Røtne, Olaves Røtne og Margrethe Sundet, alle med høyesterettsadvokat Per Kolstad som prosessfullmektig, har imøtegått anken. De nærmere faktiske omstendigheter og byrettens begrunnelse fremgår av den påankede avgjørelse og det som er anført nedenfor. Ankeforhandling ble holdt i Moss den 22. april 1987. Av partene møtte Olaves Røtne og avga forklaring. Det ble avhørt tilsammen 4 vitner. Det ble avholdt åstedsbefaring og for øvrig foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser. Den norske Postorganisasjon har for lagmannsretten særlig fremholdt: Det er sikker sedvanerett at sjøgrunnen ut til marbakken eller 2 meters dyp er privat eiendom og tilhører eieren av den tilstøtende grunn. Når grunn som støter til sjøen overdras, følger sjøgrunnen med dersom ikke noe annet er klart avtalt. Det er i denne sammenheng særlig vist til Høyesteretts dommer i [[Rt-1928-835]], [[Rt-1964-261]], [[Rt-1979-1099]] og [[Rt-1980-1325]]. Lagdommer Ola Rygg har i en artikkel i "Kart og Plan" nr. 4 for 1981 gjennomgått rettspraksis på dette område. På bakgrunn av nevnte dommer konkluderer forfatteren med at "det i praksis skal nokså mykje til før eigedomsretten til vassdrag og sjøgrunn skal bli rekna for å vera haldne utanfor ved avhending av grunn som støyter til. Er ikkje noko anna tydeleg sagt, vert strandeigaren rekna for å ha vanlege rettar. Den som hevdar noko anna og som ikkje kan vise til klåre dokument, må føra prov for at dette har vore føresetnaden ved avhendinga - ikkje berre for seljaren men for begge partar". Den ankende part har videre påberopt seg vassdragsloven §7 nr. 2. Det fremgår av denne bestemmelse at når noen avhender grunn som støter til vassdrag, medfølger den tilliggende del av vassdraget dersom ikke noe annet er avtalt. Etter sikker sedvanerett gjelder bestemmelsen tilsvarende for avhendelse av grunn som støter til sjøen. I nærværende sak må resultatet avhenge av en fortolkning av grensebeskrivelsen i skylddelingsforretningen av 14. oktober 1940. Den aktuelle parsell ble utskilt fra gnr. 94 nr. 1 i Råde. Den fraskilte del fikk bnr. 12. På slutten av grensebeskrivelsen er det uttalt at delet går "i østlig retning langs Krogstadfjorden til utgangspunktet". Det er ikke utferdiget kjøpekontrakt vedrørende bnr. 12. I skjøtet, som er datert 14. oktober 1940, er det ikke uttalt noe om at eiendomsretten til sjøgrunnen ikke skulle være med. Det er intet som tyder på at selgerene tok forbehold om at de skulle beholde eiendomsretten til sjøgrunnen. Sjøgrunnen fulgte derfor med ved overdragelsen. Dersom selgerene mente at de skulle beholde eiendomsretten til sjøgrunnen, måtte det ha fremkommet i skylddelingsforretningen eller skjøtet. Selgerene har således på ingen måte oppfylt sin bevisbyrde. Byretten har lagt avgjørende vekt på at det i skylddelingsforretningen av 9. juni 1936 vedrørende bnr. 4 er benyttet et annet uttrykk for så vidt angår grensen mot sjøen enn ved utskillelsen av bnr. 12, som nærværende sak direkte gjelder. I skylddelingsforretningen av 1936 er det uttalt at delet videre går "i nord vestlig retning til et + med bolt i fjellet ved sjøen fortsetter så i samme retning ut i sjøen". I skylddelingsforretningen vedrørende bnr. 12 er det uttalt at delet går "i østlig retning langs Krogstadfjorden til utgangspunktet". Byretten har tatt feil når den har lagt til grunn at forskjellen i uttrykksmåte skulle gi uttrykk for ønsket om ulike løsninger med hensyn til eiendomsretten til sjøgrunnen. Den norske Postorganisasjon har for lagmannsretten nedlagt slik påstand: "1. Den Norske Postorganisasjon har som eier av gnr. 94 bnr. 12 i Råde eiendomsrett til sjøgrunnen utenfor strandlinjen langs Krogstadfjorden. 2. Den Norske Postorganisasjon tilkjennes fullt tilstrekkelige saksomkostninger for såvel byrett som lagmannsrett." Ankemotpartene har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende: Det er en markant forskjell i grensebeskrivelsen for bnr. 4 og bnr. 12. I skylddelingsforretningen vedrørende bnr. 4 er det uttalt at delet "fortsetter så i samme retning ut i sjøen". I skylddelingsforretningen for bnr. 12 - som vår sak gjelder - er det uttalt at grensen går langs Krogstadfjorden. Denne siste formulering er helt klar. Den viser at sjøgrunnen skulle beholdes av selgerene. Når det gjelder rettspraksis, har ankemotpartene gjort gjeldende at de dommer som Postorganisasjonen har påberopt seg gjelder helt andre faktiske omstendigheter, og at de derfor ikke har noen betydning i nærværende sak. Det er ingen fast bevisbyrderegel i saker av denne art. Etter ankemotpartenes oppfatning er de berettiget til å gå ut fra at de har solgt det som er beskrevet i skylddelingsforretningen. Strandlinjen virker som et grensegjerde. Selgeren har interesse av at han ikke skal avstå mer enn nødvendig for den pris som er avtalt. Han er interessert i å beholde fast eiendom. Dersom kjøperen mente at sjøgrunnen skulle følge med ved overdragelsen, måtte han ha en klar plikt til å påse at dette kom med i beskrivelsen. Når kjøperen har forsømt seg, må dette trekke i hans disfavør. Ankemotpartene har vist til 7 andre skylddelingsforretninger som gjelder parseller utskilt fra bnr. 1 i tiden 1936/1938. I disse skylddelingsforretningene er det konsekvent uttalt at "grensen går ut i sjøen" eller at grensen går "til sjøen". Det er full enighet om at begge disse uttrykk skal fortolkes slik at sjøgrunnen følger med ved kjøp av omhandlede parsell. For så vidt angår bnr. 12, er det der uttrykt at grensen går "langs Krogstadfjorden". Byretten har med rette lagt til grunn at den endrede formulering ikke er tilfeldig, men at hensikten har vært å gi uttrykk for at eiendomsretten til sjøgrunnen ikke skulle følge med. Ankemotpartene har for lagmannsretten nedlagt slik påstand: "1. Byrettens dom pkt. 1 stadfestes. 2. Den Norske Postorganisasjon dømmes til å betale Ingeborg Røtne, Olaves Røtne og Margrethe Sundet saksomkostninger for byretten og lagmannsretten." Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten og skal bemerke: Ved avhendelse av fast eiendom som støter til sjøen, følger tilgrensende sjøgrunn med i salget når den ikke er unntatt ved særskilt avtale "eller av begge parter er forutsat holdt utenfor avstaaelsen", jfr. Høyesteretts dom i [[Rt-1928-835]]. Det vises videre til de dommer av Høyesterett som den ankende part har påberopt seg og som er nevnt under anførslene foran. Når det gjelder bevisbyrden, anses det tilstrekkelig å nevne dom i [[Rt-1979-1099]]. Det er der uttalt blant annet at det som ut gangspunkt ble lagt til grunn "at en ordning av eiendomsretten til sjøgrunnen som avviker fra det normale - må ha støtte i en klar avtale eller bygge på forutsetninger som var kjent for begge parter. Kravet til bevis for at det gjelder en særordning er strenge, og bevisbyrden må påhvile den som gjør kravet gjeldende". Anvendt på nærværende sak innebærer dette at ankemotpartene har en meget streng bevisbyrde for sin påstand om at eiendomsretten til sjøgrunnen utenfor bnr. 12 skulle beholdes av eieren av hovedbølet, bnr. 1. Ved skylddelingsforretningen i 1940 ble det omtvistede området sannsynligvis ansett som lite verdifullt av både selgere og kjøper. Ankemotpartene har ikke hevdet at spørsmålet om å holde tilbake sjøgrunnen var nevnt mellom partene. Vitnet Ralph Aass Jacobsen, som var tilstede under forretningen, forklarte at spørsmålet om eiendomsretten til sjøgrunnen ikke var berørt, men at han for sin del regnet med at hovedregelen om at sjøgrunnen fulgte med ved overdragelsen skulle gjelde. Lagmannsretten legger hans forklaring til grunn. Lagmannsretten er ikke enig med ankemotpartene i at ordlyden viser at sjøgrunnen ikke skulle gå med i overdragelsen. Når det står at delet går "langs Krogstadfjorden", kan dette ikke med rette sies å være et klart uttrykk for at strandkanten skal være et grenseskille. Det er ikke uttalt noe om at selgerene skulle beholde eiendomsretten til sjøgrunnen, og kjøperen hadde ingen foranledning til å tro at sjøgrunnen skulle holdes utenfor. Hovedregelen om at eiendomsretten til sjøgrunnen følger med ved overdragelse må følgelig komme til anvendelse. Det kan føyes til at ankemotpartene har påberopt seg utskillelse av 7 parseller fra hovedbølet i årene 1936/38. I skylddelingsforretningene er dels angitt at grensen går "ut i sjøen" eller "til sjøen". Det gjøres gjeldende at begge disse uttrykkene innebærer at sjøgrunnen følger med ved salg av vedkommende parsell. I skylddelingsforretningen av 1940, som nærværende sak direkte gjelder, er det angitt at grensen går "langs Krogstad fjorden". Lagmannsretten kan ikke se at det er naturlig å fortolke ordlyden slik at resultatet blir forskjellig ettersom det står "til sjøen" eller "langs Krogstadfjorden". Det avgjørende poeng i saken vil være at kjøperen ikke har fått noen signaler om at eiendomsretten til sjøgrunnen ikke skulle følge med i handelen. Ankemotpartene har tapt saken fullstendig og bør tilpliktes å erstatte den ankende parts saksomkostninger i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §172 første ledd, for ankesaken sammenholdt med samme lovs §180 annet ledd. Ifølge omkostningsoppgaver utgjorde utgiftene for byretten kr. 22250,- og for lagmannsretten kr. 13102,-, tilsammen kr. 35352,-. Oppgavene legges til grunn. Dommen er enstemmig. Domsslutning: 1. Den norske Postorganisasjon har som eier av gnr. 94 bnr. 12 i Råde eiendomsrett til sjøgrunnen utenfor strandlinjen langs Krogstadfjorden. 2. Ingeborg Røtne, Olaves Røtne og Margrethe Sundet tilpliktes in solidum å erstatte Den norske Postorganisasjons saksomkostninger for byretten og lagmannsretten med tilsammen 35.352 -trettifemtusentrehundreogfemtito- kroner innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av dommen. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
