Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Oslo byrett avsa i sak om midlertidig forføyning den l3. juli d.å. kjennelse med slik slutning: 1. B skal ha bruksretten til gnr. 194 bnr. 821 i Oslo inntil skiftet er avsluttet. 2. I oppfostringsbidrag til C født xx.xx.1977 betaler A 3750 - tretusensyvhundreogfemti - kroner pr. mnd. med virkning fra 1.mai 1987. Bidraget betales den 1. i hver måned. I oppfostringsbidrag til D født xx.xx.1979, betaler A 3750 - tretusensyvhundreogfemti - kroner pr mnd med virkning fra 1. mai 1987. Bidraget betales den 1. i hver måned. 3. Bs krav om bidrag til seg selv tas ikke til følge. 4. Avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet utsettes til endelig avgjørelse av saken. Kjennelsen er påkjært av A for så vidt gjelder avgjørelsen om bruksretten til boligen og fra hvilket tidsbarna skal begynne å løpe. Den kjærende part gjør gjeldende at byretten ikke bare kan fastsette en bruksrettt til boligen uten samtidig å ta standpunkt til vederlaget for denne bruken. Den kjærende part vil ikke påstå at motparten skal betale markedsleie, men i alle fall at hun betaler driftsutgiftene ved boligen.Det vises bl.a. til Lødrup: Materiell skifterett 150 og dommen i [[Rt-1965-534]]. Når det gjelder bidraget til barna, er forholdet at han har betalt alle utgifter vedrørende boligen frem til 1. juli 1987. Derfor bør dette gjøres til et skjæringspunkt så vel for fastsettelsen av vederlaget for bruken som for bidragsspørsmålet. A har nedlagt slik påstand: 1. Bruksretten til boligen gjøres betinget av at B betaler driftsomkostningene ved boligen med virkning fra 1. juli 1987 og frem til at en får fastsatt en markedshusleie for boligen. 2. Oppfostringsbidrag for barna C og D betales første gang 1. juli 1987 og deretter den 1. i hver måned. 3. A tilkjennes sakens omkostninger. B har tatt til motmæle og påstått byrettens kjennelse stadfestet og seg tilkjent omkostninger. Kjæremotparten mener at byrettens lovanvendelse og bevisbedømmelse er riktig i denne saken. Det er riktig at den kjærende part har betalt en del av omkostningene vedrørende det daglige underhold etter samlivsbruddet i august 1986, og omkostningene til drift av fellesboligen, men ikke noe fast oppfostringsbidrag til barna. Dette har vært en uutholdelig ordning for B. Hun har ikke vært i stand til å planlegge sin økonomi fra måned til måned. Det var også årsaken til søksmålet. Kravet om at bidraget først skal løpe fra 1. juli er etter kjæremotpartens oppfatning ugrunnet. Egentlig skulle det ha løpt fra august 1986, men som en midlertidig ordning godtok kjæremotparten at bidraget kunne settes fra første april 1987, og kjæremotparten godtar såvidt forstås første mai, men ser ingen grunn til at fristen skal skytes lengre frem enn dette. Noe annet vil også stride mot reglene i barnelovas §51 flg. Når det gjelder bruksretten er kjæremotparten også av den formening at byretten har truffet den riktige avgjørelse. I alle fall er det helt galt å kreve at kjæremotparten skal betale driftsomkostningene ved boligen. Det eneste som i så fall skal betales er utgiftene til strøm. De andre utgiftene gjelder skiftet mellom partene. I alle fall mener kjæremotparten at om det skal betales husleie, skal det ikke betales mer enn halvparten av markedsleie idet boligen er felleseie. Når kjæremotparten krever boligen utlagt til seg på skiftet, er det ingen grunn til at hun nå skal betale husleie. I alle fall er hennes økonomi slik at hun ikke evner å betale slik husleie som det eventuelt kan bli tale om. Dommen i [[Rt-1965-534]] kan ikke komme til anvendelse i denne saken som gjelder et felleseie. Boligen i den saken var den annen ektefelles særeie. Lagmannsretten bemerker: Det følger klart av barnelovas §52 at den av foreldrene som ikke bor sammen med barna, skal betale faste pengetilskudd til "forsyting og utdanning". Denne retten som barna har, kan det ikke gis avkall på. Det må derfor være åpenbart at plikten til å betale faste bidrag oppstod idet øyeblikk samlivet opphørte i den forstand at ektemannen ikke lenger bodde sammen med barna. Det vil nok i praksis i enkelte tilfeller kunne ta en tid før man kommer frem til en praktisk ordning i så måte. Det må imidlertid slik loven lyder, være klart at så snart det fremmes krav om faste bidrag, oppstår plikten til å ordne underholdet på den måten. Kjæremotparten har i dette tilfellet akseptert at bidraget skal løpe fra det tidspunkt byretten har fastsatt, nemlig første mai 1987, og lagmannsretten kan ikke se at det er hjemmel for å utskyte tidspunktet ytterligere. Det er for lagmannsretten ingen tvist om det midlertidige bidrags størrelse. Det er ingen uenighet om at B skal ha bruksretten til boligen inntil videre. Spørsmålet er om, og i tilfelle hvor mye, som skal betales for bruksretten. Høyesterett har i to dommer klart slått fast at det i slike tilfeller må betales vederlag for bruken som svarer til vanlig leie hensett til husets karakter og beliggenhet. Det er på den annen side ingen hjemmel for å pålegge den ene part i en slik situasjon å betale driftsutgiftene. Disse påhviler fellesboet til spørsmålet om hvem som skal overta boligen på skifte, er avklart. Lagmannsretten viser til dommene i [[Rt-1977-1143]] flg. og [[Rt-1982-1269]]. I den første dommen blir det uttrykkelig fremhevet at dersom den bruksberettigede ikke makter å betale så meget, må vedkommende eventuelt avstå fra retten. Det ble ansett som en feil at skifteretten hadde justert leien etter det som måtte antas å være økonomisk mulig for hustruen. Det er på det rene at partene har felleseie, og det er uenighet mellom partene om hvem som kan kreve eiendommen utlagt til seg på skiftet. Det er videre på det rene at det er begjært offentlig skifte mellom partene. Slik lagmannsretten ser saken, må retten i et slikt tilfelle hvor det er uenighet om hva som skal betales som vederlag for bruken, fastsette en leie for boligen som tilsvarer "vanlig leie" for tilsvarende boliger i strøket. Denne leien må betales inn til skifteretten under hvis beskyttelse eiendommen nå står. Det blir så opp til skifteretten, om ikke partene blir enige om noe annet, å bestemme på hvilken måte leien skal komme partene i fellesboet til gode. Dersom det ikke blir betalt inn leie til skifteretten, vil leiekravet måtte tas i betraktning i skifteoppgjøret. De utgifter som direkte relaterer seg til driften, strøm og eventuelt brensel, må brukeren slik vanlig er i leieforhold for tilsvarende boliger, betale direkte. Forsikring av huset, og eiendomsavgifter mv. bør derimot ansees som en del av leien. Lagmannsretten har få holdepunkter for å fastsette hva leien skal være. Det gjelder så vidt forstås, halvparten av en tomannsbolig i et fredelig villastrøk. Den har en skattetakst på ca 220000 kr. og A antar at den vil kunne selges for ca 1500000. Det er i "Forslag tilleggsavtale til separasjonsavtalen",fremlagt med tilsvaret av 7. juli 87 til Oslo byrett, formentlig fremsatt av A, foreslått en husleie på kr. 6500.- pr. måned, så vidt forstås inklusive strømutgifter som har beløpt seg til kr. 807.- pr. måned, ifølge samme tilleggsavtale. Det fremgår ikke av forslaget om man har tenkt på møbler og innbo mv.. Det må være åpenbart at man ved utleie av en bolig som det her er tale om, ikke har mulighet for å få inn tilstrekkelig til å kapitalisere salgsverdien av boligen. Denne vil i stor utstrekning være basert på de skattemessige fordeler kjøperen har ved å kunne trekke fra renter på lån på selvangivelsen, samtidig som både inntekts- og formuesskatten er basert på skattetaksten som tradisjonelt er lav. Lagmannsretten antar at det neppe vil være mulig å få inn ved vanlig utleie, mer enn ca 8000.- kr. pr. måned eksklusive strøm, og fastsetter den leie B skal betale til fellesboet i overensstemmelse med det. Det er da gått ut fra at innboet er fordelt i minnelighet, slik at det ikke skal betales leie for det. Lagmannsretten antar at leien bør begynne å løpe fra første juli 1987. Da får man, som A har påpekt, et greitt skjæringspunkt, både for inntekter og utgifter ved eiendommen. Lagmannsretten antar at spørsmålet om saksomkostninger bør utstå til saken får sin endelige avgjørelse, jfr. tvistemålsloven §179. Kjennelsen er enstemmig. Slutning: 1. Byrettens kjennelse pkt. 1 og 2 stadfestes. 2. B betaler som vederlag for bruken av boligen i gnr. 194 bnr. 821, kr. 8.000.- åttetusen - kroner pr. måned til B og As fellesbo v/ Oslo skifterett, den første i hver måned, første gang den første juli 1987. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
