Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Tami Allal åpnet omkring årsskiftet 1983-84 en pizzarestaurant i Sarpsborg. Lørdag 15. november 1986 hadde Sarpsborg Arbeiderblad et oppslag på første side med overskriften "Stenger Tami's?" og med et bilde fra rommet der pizzadeigene ble laget. På side 7 fulgte en artikkel med overskriften "Uhygienisk hos Tami's". Artikkelen var ledsaget av 4 bilder. Både på 1. og 7. side heter det at restauranten står i fare for å måtte stenge hvis ikke de hygieniske forhold blir bedret. Ved stevning av 15. januar 1987 reiste Tami Allal privat straffesak mot Sarpsborg Arbeiderblad med krav om mortifikasjon av overskriftene og en del uttrykk i oppslagene. Samtidig påstod Allal avisen dømt til å erstatte det økonomiske tap den hadde påført ham og til å yte ham oppreisning for tort og svie. Sarpsborg Arbeiderblad påstod seg frifunnet. Sarpsborg byrett avsa dom i saken 15. februar 1988. Domsslutningen lyder: "1. Sarpsborg Arbeiderblad v/ansvarlig redaktør Eirik Moe frifinnes for kravet om mortifikasjon av disse utsagn i Sarpsborg Arbeiderblad den 15. november 1986: - "Stenger Tami's?" - "Uhygienisk hos Tami's." - "Tami's pizzarestaurant i Olav Haraldsonsgt. står i fare for å måtte stenge hvis ikke de hygieniske forholdene blir vesentlig bedret." - "Neppe godkjenning." - "Problemsted." 2. Hver av partene bærer sine saksomkostninger." Tami Allal påanket dommen ved ankeerklæring av 23. mars 1988. Anken gjaldt både avgjørelsen av mortifikasjonskravet og spørsmålet om erstatning og oppreisning. Sarpsborg Arbeiderblad påstod under henvisning til straffeprosessloven §339, jf §371 anken avvist for så vidt angikk mortifikasjonssaken, idet ankefristen var oversittet. For øvrig påstod avisen seg frifunnet. Allal frafalt i prosesskrift av 23. august 1988 anken over avgjørelsen av mortifikasjonskravet, men fastholdt anken over avgjørelsen av kravene om erstatning og oppreisning. Ankeforhandling ble holdt 18. januar 1990. Tami Allal avga partsforklaring, og det ble avhørt 4 vitner - blant dem Eirik Moe, som tidligere var ansvarlig redaktør i Sarpsborg Arbeiderblad, og som møtte som partsrepresentant for byretten. Rettsboken viser hva som ble dokumentert. Tami Allal nedla slik påstand: "1. Sarpsborg Arbeiderblad dømmes til å erstatte Tami Allals økonomiske tap som følge av artikkelen i avisen fra lørdag 15. november 1986, fastsatt etter skjønn og begrenset oppad til kr 500000,-. 2. Sarpsborg Arbeiderblad dømmes til å yte Tami Allal oppreisning for tort og svie som han ble påført ved artikkelen i avisen 15. november 1986, fastsatt etter rettens skjønn og begrenset oppad til kr 250000,-. 3. Sarpsborg Arbeiderblad dømmes til å erstatte Tami Allal sakens omkostninger for herreds- og lagmannsretten." Sarpsborg Arbeiderblad nedla slik endelig påstand: "1. Sarpsborg Arbeiderblad frifinnes for kravet om erstatning og oppreisning. 2. Sarpsborg Arbeiderblad tilkjennes saksomkostninger for byretten så langt disse knytter seg til erstatnings- og oppreisningsspørsmålet samt saksomkostninger for lagmannsretten." Om saksforholdet og det partene har anført vises til byrettens dom og redegjørelsen nedenfor. Den ankende part anfører at ankesaken bare gjelder spørsmålet om erstatning og oppreisning. Det kan derfor legges til grunn at de ærekrenkende uttalelser i Sarpsborg Arbeiderblad, som opprinnelig ble krevet mortifisert, var sanne. Men selv om uttalelsene var sanne, var det rettsstridig og utilbørlig av avisen å fremsette dem. Det må anses på det rene at det er like dårlig hygiene og like meget uorden på andre bevertningssteder som det var på Tami Allals pizzarestaurant. Dette visste avisen. Iallfall burde den vite det. Det går da ikke an å plukke ut en enkelt restaurant og henge den ut, uten først å ha undersøkt hvorledes forholdene er ellers i bransjen. Det erkjennes at pressen har aktverdig grunn til å undersøke og påtale klanderverdige forhold. Det er da også riktig at søkelyset rettes mot restaurantbransjen. Det ville derfor ikke være noe å innvende hvis avisen hadde skrevet om forholdene i restaurantbransjen generelt, eller iallfall hadde trukket frem flere restauranter. Et korstog for bedre hygiene i restaurantbransjen må rettes mot flere, slik Næringsmiddelkontrollen gjør. Det er derimot ikke forsvarlig og ikke i offentlighetens interesse at forholdene ved en enkelt restaurant trekkes frem med bilder og store overskrifter på en slik måte at restauranten identifiseres. I det foreliggende tilfelle var det også tale om forhold som var under utvikling, idet det var planlagt forbedringer som snart skulle gjennomføres. Forholdene ved restauranten var også under behandling i Næringsmiddelkontrollen. Det er da naturlig å trekke en parallell til pressens "Vær-varsom"-plakat og til retningslinjene for omtale av straffesaker før dom er falt. Årsaken til at avisen tok saken opp, synes å ha vært en henvendelse fra en person som kom med bilder. Meget tyder på at vedkommende har tatt seg ulovlig inn i restaurantlokalene. Henvendelsen til avisen kan derfor tenkes å ha sammenheng med utpresningsforsøk som Allal hadde vært utsatt for. Avisen har imidlertid tross opplysninger om dette, nektet å oppgi sin kilde. Det måtte være klart både for journalisten og avisen at artikkelen om pizzarestauranten kunne få dramatiske følger for dem som ble rammet. Et slikt oppslag med store overskrifter er i publikums øyne et varsko om å holde seg borte fra restauranten. Særlig stor må virkningen bli i en så vidt liten by som Sarpsborg. Oppslaget i Sarpsborg Arbeiderblad har da også hatt katastrofale følger for Allal og hans familie. Driften av restauranten gav i 1984 og 1985 overskudd på henholdsvis kr 30290,64 og kr 68678,25. Etter artikkelen i Sarpsborg Arbeiderblad forsvant gjestene fra restauranten. I 1986 ble det derfor et underskudd på kr 2425,12. Fordi gjestene uteble, så Allal seg i begynnelsen av 1987 nødt til å selge restauranten. Også dette medførte tap. To senere forsøk på å starte nye pizzarestauranter har vært mislykket på grunn av det rykte oppslaget i avisen har gitt ham. Ryktet har også medført at det har vist seg umulig for Allal å få stillinger han er kvalifisert til i hotell- og restaurantbransjen. Han møter frem på arbeidskontoret hver 14. dag uten å få noe å gjøre. Han får ikke arbeidsledighetstrygd. Samtidig er han utsatt for pågang fra kreditorer og frykter for at huset hans skal bli solgt på tvangsauksjon. Den skade Sarpsborg Arbeiderblad har voldt er imidlertid ikke bare av økonomisk art. Allals rykte er ødelagt, og hans familie er påført store psykiske påkjenninger. Fru Allal har fått nerveproblemer som gjør at hun må gå til behandling hos psykolog. Hennes tilstand er slik at hun ikke var i stand til å møte som vitne. Barna er utsatt for mobbing, og de har fått vanskeligheter med skolearbeidet, slik at de nå får dårlige karakterer. Både erstatningen for det økonomiske tap og oppreisningen for tort og svie må fastsettes skjønnsmessig. For byretten tok Allal utgangspunkt i at nettoinntekten av restauranten var ca kr 200000 pr. år. Selv om regnskapstallene var lavere, må det tas i betraktning at en hel familie levde av restauranten. Men også om lavere tall legges til grunn, vil en øvre ramme for tapet på kr 500000 være forsvarlig. Det har nemlig vist seg at de årlige tap ikke ble mindre etter hvert, slik Allal tidligere har regnet med. Når det gjelder oppreisningskravet, må en øvre ramme på kr 250000 anses rimelig i forhold til de lidelser som er påført Allal og hans familie. Når det gjelder dommen i [[Rt-1979-1590]], som ankemotparten viser til, bemerkes at straffespørsmålet ikke har vært behandlet i den foreliggende sak. Vurderingsspørsmålet her er om det foreligger en rettsstridig injurie. Ankemotparten anfører at vilkåret for at en sann injurie skal kunne medføre erstatningsansvar, er at den er fremsatt uten aktverdig grunn, eller ellers er utilbørlig. Det vises i denne forbindelse til dommen i [[Rt-1979-1590]] - særlig 1596-97. Når det gjelder spørsmålet om det var aktverdig grunn til å fremsette injurien, er det avisens forhold som har betydning. Hvilke motiver avisens kilde måtte ha hatt, er likegyldig. Det er avisens oppfatning at hygienen på en restaurant har offentlig interesse. Restauranten tilbyr varer og tjenester til almenheten. Det må da være hevet over tvil at avisen hadde aktverdig grunn til å komme med sin artikkel. Artikkelen kan heller ikke anses å ha vært utilbørlig av andre grunner. Bruken av bilder er vanlig. De illustrerer virkeligheten. Overskriftene var av vanlig størrelse og ikke "krigsoverskrifter". At navnet på restauranten ble oppgitt, kan ikke kritiseres. Når det er oppdaget klanderverdige forhold i en bedrift, må man unngå å henge ut hele bransjen. Man bør beskytte dem man ikke vil henge ut. Ikke å oppgi navnet, ville derfor vært utilbørlig. Det må videre legges vekt på at avisen foretok grundige undersøkelser ved henvendelser til Næringsmiddelkontrollen og Arbeidstilsynet. Den annen part fikk også slippe til, idet artikkelen også inneholdt et intervju med fru Allal. Videre fulgte avisen saken opp ved at den brakte frem de positive opplysninger som fremkom om restauranten. Til anførselen om at det er like ille ved andre restauranter, og at avisen også burde ha foretatt undersøkelser andre steder, bemerkes at det ikke har vært noen bevisførsel om dette spørsmålet. Det er for øvrig ikke noen uvanlig situasjon at ikke alle blir tatt. En trafikksynder som blir pågrepet, kan f.eks. ikke påberope seg at andre har gjort verre ting. Subsidiært anføres det at det ikke er ført noe bevis for de økonomiske tap Allal hevder at han er påført, eller for at eventuelle tap skyldes artikkelen i Sarpsborg Arbeiderblad. Noen slik årsakssammenheng er heller ikke påvist når det gjelder fru Allals psykiske lidelser. Lagmannsretten finner at anken ikke kan føre frem. Da byrettens avgjørelse av mortifikasjonskravet ikke er påanket og følgelig er rettskraftig, legger lagmannsretten til grunn at de utsagn som ble krevet mortifisert, var sanne. Også fremsettelse av sanne ærekrenkende utsagn kan imidlertid være straffbart etter straffeloven §249 nr. 2 og medføre erstatningsansvar etter skadeserstatningsloven §3-6. Vilkårene er i så fall at de er fremsatt uten aktverdig grunn, eller ellers er utilbørlige på grunn av måten eller formen de er fremsatt i, eller av andre grunner. At det i dette tilfelle ikke er tale om straffeansvar, er ikke til hinder for at erstatningsansvar kan ilegges. Det må derfor tas standpunkt til om Sarpsborg Arbeiderblad hadde aktverdig grunn til å fremkomme med de påklagede utsagn og om fremsettelsen ellers var utilbørlig. Det er etter lagmannsrettens mening klart at pressen har aktverdig grunn til å beskjeftige seg med de hygieniske forhold i restauranter og andre serveringssteder. Det er her tale om virksomheter som henvender seg til almenheten og tilbyr sine tjenester. Dårlig hygiene på slike steder kan ha alvorlige følger for dem som benytter seg av de tilbudte tjenester. Forholdene er derfor av stor offentlig interesse. De som driver slik virksomhet, må finne seg i å være i offentlighetens søkelys. At det er de hygieniske forhold i en navngitt restaurant som beskrives, kan ikke være til hinder for at fremsettelsen av utsagnene kan ha aktverdig grunn. Det har offentlig interesse at de hygieniske forhold i et bestemt serveringssted er dårlig. På grunn av anførsler om at den person som henvendte seg til avisen med opplysninger og bilder gjorde dette for å skade Allal, finner lagmannsretten grunn til å bemerke at dette må være uten betydning. Det er for øvrig ikke fremkommet noe som tyder på at Sarpsborg Arbeiderblad var kjent med et eventuelt slikt motiv, og når avisen brukte bildene og kom med de utsagn det er tale om, bygget den på undersøkelser den selv hadde foretatt. Spørsmålet blir så om utsagnene kan sies å ha vært utilbørlige på grunn av formen, eller måten de er fremsatt på, eller av andre grunner. De fotokopier som er fremlagt - og som er inntatt i byrettens dom - viser at om overskriftene og bildene gjorde oppslaget på 1. side og artikkelen på 7. side i avisen iøynefallende, var de neppe mer fremtredende enn mange andre nyhetsmeldinger. Store sensasjonsoverskrifter var det ikke tale om. Innholdet i artikkelen på side 7 i avisen virket nøkternt og saklig. Det var gjengitt en samtale med byveterinæren, der de fleste av de påklagede uttalelser fremkom. Det fremgikk også av artikkelen at utsagnene hadde vært forelagt for fru Allal i mannens reisefravær. Hennes uttalelse om at kritikken var uberettiget og de opplysninger hun ga om forbedringer som var foretatt og som man hadde planlagt og var i ferd med å gjennomføre, ble gjengitt. Etter lagmannsrettens mening kan det ikke sies at utsagnene ble fremsatt på en kritikkverdig måte, eller at den form som ble brukt var utilbørlig. Det er fra Allals side fremholdt som særlig kritikkverdig at avisen "hengte ut" en enkelt restaurant uten først å ha undersøkt de hygieniske forhold i andre restauranter. Vedkommende journalist ville da ha sett at hygienen mange steder var minst like dårlig som i Allals restaurant. Det var også uforsvarlig at journalisten ikke undersøkte forholdene på stedet, men bare bygde på uttalelser fra andre. Det måtte være klart at det ville ha store skadevirkninger for Allal og hans familie at restauranten ble "hengt ut" på denne måten. Lagmannsretten kan heller ikke på dette punkt finne avisens opptreden utilbørlig. Når byveterinæren uttalte at restauranten var et problemsted, og at ny godkjenning ikke kunne påregnes slik de hygieniske forhold var, måtte avisen kunne bygge på det. En journalist ville neppe ved å besøke restauranten ha kunnet oppdage mer enn Næringsmiddelkontrollen hadde gjort ved sine inspeksjoner. At det - slik det fremgikk av byveterinærens uttalelser - også fantes andre problem-steder, kan ikke være til hinder for at avisen tar opp forholdene ved Allals restaurant. At det også finnes andre restauranter der hygienen er dårlig, gjør ikke forholdene ved Allals restaurant bedre. Skulle man stille slike krav som Allal her gjør, ville det bli nærmest umulig for pressen å utføre de oppgaver den har når det gjelder å påtale klanderverdige forhold som har offentlig interesse. Det er grunn til også å peke på at Sarpsborg Arbeiderblad fulgte opp saken ved senere å fremkomme med en rekke oppslag til fordel for Allal. Dette viser at avisens hensikt med artikkelen ikke har vært å skade Allal, men å oppfylle sine oppgaver på en forsvarlig og objektiv måte. Når lagmannsretten er kommet til at Sarpsborg Arbeiderblad hadde aktverdig grunn til å fremsette de påklagede utsagn, og at disse ikke var utilbørlige, er det ikke grunnlag for å tilkjenne Allal erstatning eller oppreisning etter skadeserstatningsloven §3-6. Det er derfor ikke nødvendig å drøfte størrelsen av de krav som er fremsatt. Anken har vært forgjeves, og lagmannsretten kan ikke finne at det foreligger omstendigheter som kan gjøre det berettiget å fravike hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Tami Allal vil derfor bli pålagt å erstatte Sarpsborg Arbeiderblad dets saksomkostninger ved ankesaken. Prosessfullmektigen har i sin omkostningsoppgave krevet salær med kr 15000 og dekning av utgifter med kr 500,-. Oppgaven legges til grunn ved avgjørelsen. Byrettens omkostningsavgjørelse finner lagmannsretten ikke grunn til å endre. Dommen er enstemmig. Domsslutning: 1. Sarpsborg Arbeiderblad frifinnes for kravet om erstatning og oppreisning. 2. Byrettens omkostningsavgjørelse stadfestes. 3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Tami Allal til Sarpsborg Arbeiderblad 15.500 -femtentusenfemhundre- kroner innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
