Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Etter krav inngitt 18 juni 1986 fikk Nora Mineralvann A/S den 5 november 1987 registrert varemerket (ordmerket) MOZELL i varemerkeregisteret for vareklasse 32 (øl, mineralvann m v). Den 4 august 1989 oversendte den tyske ambassade i Norge, etter foranledning av Deutscher Weinfonds, en henvendelse til Næringsdepartementet angående Nora Mineralvann A/S' bruk av flaske-etikett med ordet Mozell og et landskapsbilde ved markedsføringen av produktet Mozell. Henvendelsen ble av Næringsdepartementet oversendt Patentstyret, som i svarbrev av 18 september 1989 opplyste blant annet at registreringen gjaldt et rent ordmerke, og at man under behandlingen av den aktuelle sak var klar over likhetstrekkene med navnet Mosel, men fant at dette ikke var registreringshindrende. Det ble videre opplyst at Patentstyret ikke hadde kompetanse til å omgjøre en registrering av varemerke, men at det kunne reises søksmål for Oslo byrett for å få avgjort om registreringen var skjedd i strid med reglene i varemerkeloven. Ved stevning av 30 oktober 1990 anla så Deutscher Weinfonds sak mot Ringnes as, som i denne forbindelse er rettsetterfølger til Nora Mineralvann A/S. Oslo byrett avsa den 10 april 1992 dom med slik domsslutning: 1. Varemerke nr. 130564 - MOZELL kjennes ugyldig og slettes av varemerkeregisteret. 2. Ringnes A/S forbys å bruke figurmerket Mozell. 3. Ringnes A/S dømmes til innen fjorten dager fra dommens forkynnelse å betale kr 40300,- -kronerførtitusentrehundre- i saksomkostninger til Deutscher Weinfonds. Dommen innebar at Deutscher Weinfonds fikk fullt medhold. Dommen er i rett tid påanket av Ringnes as. Ankeforhandling ble holdt den 1 og 2 mars 1994. Markedsdirektør Jan R. Stavik møtte som partsrepresentant for Ringnes as og ga forklaring som vitne. For øvrig var det ingen parts- eller vitneforklaringer. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken. Retten er etter begjæring av den ankende part satt med to sakkyndige meddommere med særlig kyndighet i varemerkespørsmål. Ringnes as nedla slik påstand: 1. Ringnes AS frifinnes. 2. Ringnes AS tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett. Deutscher Weinfonds nedla slik påstand: Prinsipalt: 1. Oslo byretts dom av 10. april 92 stadfestes. 2. Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett. Subsidiært: 1. Varemerkeregistrering nr. 130564 -MOZELL- kjennes ugyldig for alle varer unntatt øl, mineralvann og kullsyreholdig vann. 2. Ringnes AS forbys å bruke figurmerket MOZELL i medhold av varemerkeloven §36 annet ledd. 3. Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett. Den ankende part, Ringnes as, har for lagmannsretten særlig fremholdt: Saken gjelder to hovedspørsmål: (1) Om registreringen av ordmerket MOZELL for varer i klasse 32 er gyldig, og (2) om det er lovlig å bruke figurmerket MOZELL og landskapsbildet slik det anvendes av Ringnes as. For så vidt gjelder det første spørsmål, er det på det rene at Styret for det industrielle rettsvern/Patentstyret under sin granskning av merket MOZELL nøye vurderte forholdet til Mosel som er betegnelse på elven og distriktet i Tyskland. Styret foretar en omhyggelig undersøkelse i slike saker, noe som også granskningsnotatet i denne sak viser. Det er en meget høy faglig kompetanse og ekspertise representert i Styret, slik at domstolene bør være forsiktige med å overprøve det skjønn som der utvises. Se uttalelser i [[Rt-1975-603]], særlig side 606 (patentsak), og Oslo byretts dom av 29 april 1981 (varemerkeloven §13). De relevante lovbestemmelser er varemerkeloven §14 første ledd nr 2, hvoretter et merke ikke må være egnet til å villede, og §13 første ledd, hvoretter et merke må være særpreget ("egnet til å skille søkerens varer fra andres"). I relasjon til kravet om særpreg kan det få betydning i hvilken grad et merke er innarbeidet, mens dette er irrelevant i forhold til det førstnevnte krav. I relasjon til kravet i §14 første ledd nr. 2 fremholdes særlig: Ordet MOZELL er en ren fantasibetegnelse. Det er ikke tilstrebet noen som helst likhet med ordet Mosel. Man forsøkte å finne på et ord som kunne ha en viss likhet med "eple" og "most", som er bestanddeler i drikken MOZELL. Ordet MOZELL har fra første stund av vært brukt konsekvent i markedsføringen i Norge. Ordet adskiller seg klart fra begrepet/ordet Mosel som betegner en elv/et vindistrikt i Tyskland. Her er det viktig å merke seg både bokstaveringen - Z i stedet for s, og LL i stedet for l - samt uttalen. Mosel uttales med trykk på første stavelse, mens MOZELL uttales med trykk på annen stavelse. At elvenavnet Mosel staves Moselle på fransk og engelsk og uttales med trykk på annen stavelse, er uten betydning i denne forbindelse. Så vidt særpreget som ordmerket MOZELL er, kan det ikke antas å foreligge noen fare for å forveksle MOZELL med Mosel, og det er således ikke egnet til å villede i relasjon til varemerkeloven §14 første ledd nr. 2. Heller ikke når man ser på selve varen og omsetningskretsen - det publikum den henvender seg til - er det noen forvekslingsfare. I motsetning til Moselviner er MOZELL en ikkealkoholholdig drikk. At MOZELL inneholder noe druesaft (12 %), er ikke avgjørende, for det er tilfelle med flere andre epledrikker som ikke inneholder alkohol. Også ved emballasje - MOZELL selges i plastflasker på 0,5 liter og 1,5 liter - adskiller MOZELL seg tydelig fra Moselviner. Drikken MOZELL selges bare i Norge. Det er i det hele ikke grunnlag for å anta at noen kjøpere kan bli villedet av betegnelsen MOZELL. Byretten har til støtte for sitt resultat anført at ordmerket MOZELL er egnet til å gi forestilling om at varen har en eller annen opprinnelsesmessig tilknytning til Mosel-distriktet, og at det er villedende. Dette er ikke holdbart, for spørsmålet må vurderes i relasjon til den spesielle varesort som markedsføres under vedkommende betegnelse. Dette har byretten ikke gjort. En mulig opprinnelsesmessig assosiasjon til Mosel som av byretten antydet, er ikke tilstrekkelig. For øvrig skal man være klar over at registreringen selvsagt ikke er til hinder for at andre bruker merket Mosel for å angi en vares opprinnelsessted. I den nevnte klasse 32 omhandles en rekke varesorter, blant annet øl, mineralvann, fruktdrikker, frukt-juice, saft m.v. Det er uholdbart at byretten har kjent ordmerket MOZELL ugyldig i forhold til alle varer i klasse 32, uten å drøfte spørsmålet i relasjon til hver enkelt varesort. Ringnes as fester oppmerksomheten ved at det ikke kom noen innsigelse mot registreringskravet i den periode det var lagt ut for eventuelle innsigelser, dvs i to måneder i 1987. Det kom ingen innvendinger før den tyske ambassades henvendelse den 4 august 1989. Det er fremlagt en del eksempler fra praksis, varemerker som har vært ansett tillatt til tross for at de svarer til geografiske navn, blant annet "Jan Mayen" og "Santa Fe" (klesmerker). Også når det gjelder kravet om særpreg, varemerkeloven §13 første ledd, er saken ikke vurdert riktig av byretten. Man kan ikke si, slik byretten har gjort, at likheten mellom MOZELL og Mosel er så stor at ordmerket MOZELL ikke fyller kravet om særpreg. Det hevdes prinsipalt at ordmerket MOZELL i seg selv oppfyller kravet om særpreg, subsidiært at dette er oppnådd ved innarbeidelse. Som eksempel på at innarbeidelse er tillagt vekt, er nevnt Oslo byretts dom 7 november 1936 vedrørende ordmerket "Juleansjos", som ble ansett som i og for seg deskriptivt, men i kraft av innarbeidelse ble vurdert som vernet. Ordet MOZELL er distinktivt, ved at det gir uttrykk for et visst konkret særpreg. Iallfall gjennom innarbeidelse må det ansees å ha fått et klart særpreg og være beskyttet; jf Birger Stuevold Lassen: Oversikt over norsk varemerkerett (1989) side 25-26. Tidsrommet for bruk i denne sak må være fra januar 1986, da markedsføringen under uttrykket MOZELL startet, og til motpartens prosesskrift av 13 januar 1992, der varemerkeloven §13 ble påberopt hvorved spørsmålet om innarbeidelse kom opp. Selv om man bare regner brukstiden inntil ambassadens brev av 4 august 1989 eller til stevningen av 30 oktober 1990, hevdes det at det foreligger tilstrekkelig innarbeidelse. I den tid bruken av ordmerket har foregått, dreier det seg om en markert bruk som klart fyller vilkårene for innarbeidelse. Ordet MOZELL har for eksempel vært brukt på plakater, prislister og fakturaer, foruten at det har vært en del av figurmerket (jf nedenfor) som flaske-etikett. Ingen har vært i tvil om hva MOZELL står for, og at det betegner en norsk-produsert vare. Ankemotparten hadde full mulighet til å gripe inn på et tidligere tidspunkt, hvis man ville protestere mot bruken av MOZELL. Denne passivitet må tillegges betydning i relasjon til spørsmålet om det foreligger innarbeidelse. I tillegg til det som er anført om ordmerket MOZELL, gjøres det for figurmerket særlig gjeldende: Figurmerket MOZELL inneholder, foruten ordmerket MOZELL, følgende beskrivelse av varen MOZELL: Sprudlende Cider Innhold: Vann, 20% råsaft av drue og eple, sukker, kullsyre, sitronsyre, aroma, konserveringsmiddel (Nabenzoat), farge (karamell), antioksidant (askorbinsyre). Nettovolum 1,5 liter. Best før: Se korken. "MOZELL Sprudlende Cider" betegner en alkoholfri fruktdrikk og gir ingen assosiasjon om opprinnelsesstedet. Det kan for eksempel ikke lede tanken hen på Mosel. Det nevnes i den forbindelse at cider omfattes av klasse 32 som ordmerket er registrert under. Registreringen av MOZELL gjelder hele klasse 32. Figurmerket er altså ikke egnet til å villede eller medføre forvekslingsfare, og vilkårene for å forby figurmerket er ikke til stede. Byretten har også når det gjelder figurmerket, tatt feil ved å se bruken av ordet MOZELL som villedende. I den forbindelse fester den ankende part oppmerksomheten ved at man ikke må tenke på det opprinnelige landskapsbildet på flaske-etikettene, men se på det bildet som nå brukes, siden årsskiftet 1991-92. Opprinnelig forestilte bildet et landskap med en elv, mens det nå forestiller en innsjø i et norsk landskap. Slik bildet nå er, kan det iallfall ikke forveksles med et tysk landskap. Figurmerket er ikke registrert, men det er hele tiden blitt brukt på flaske-etiketter, uten noen annen endring enn den nevnte. Ankemotparten, Deutscher Weinfonds, har i hovedsak henholdt seg til byrettens dom i begrunnelse og resultat. I relasjon til varemerkeloven §14 første ledd nr. 2 hevdes generelt at de små ulikheter som foreligger mellom MOZELL og Mosel når det gjelder stavemåte og uttale, ikke forhindrer at det kjøpende publikum assosierer merket med det geografiske navn Mosel. Ankemotparten er enig med byretten i at MOZELL ikke kan antas å være et rent fantasi-navn. Men selv om det skulle være et rent fantasi-navn, foreligger det en reell forvekslingsfare, både når man holder seg til bokstavering og uttale. Det pekes blant annet på at elven Mosel staves Moselle på engelsk og fransk med trykk på siste stavelse slik som MOZELL. Uansett om MOZELL er en fantasi-betegnelse, risikerer man at publikum i praksis misforstår og tror at det dreier seg om et produkt, en drikk, som kommer fra Mosel-distriktet; bokstaven z er alminnelig brukt i Tyskland, noe folk flest har en viss kjennskap til. Det kan imidlertid være mange mennesker som ikke er helt sikre på hvorledes Mosel staves, og dermed kan komme til å tro at MOZELL er en betegnelse på Mosel eller på produkt fra Moseldistriktet. Når man skal vurdere om et merke er villedende, må man legge vekt på hvorledes det blir oppfattet i dagliglivet av mennesker i egenskap av forbrukere, som ikke har spesielle forutsetninger når det gjelder geografien eller de språklige spørsmål. Også andre forhold, som påpekt av byretten, gjør at ordmerket MOZELL er villedende og kan gi publikum uriktige forestillinger om varens opprinnelse. Den villende virkning forsterkes ved at man på figurmerket - flaske-etiketten - har et landskapsbilde som kan assosieres med et tysk landskap hvor det dyrkes vindruer. Særlig tydelig var dette på det opprinnelige landskapsbildet som hadde preg av en tysk elvedal, men også det bildet som nå brukes, med en innsjø, kan lett lede tanken hen på et tysk landskap. Når man betrakter de to bilder, har de tydelige likhetstrekk. Her kommer også til at ordet MOZELL er det samme og har en fremtredende plassering. Det er knapt noen konsumenter som har merket at landskapsbildet er blitt endret. Som nevnt av byretten, må det legges vekt på at drikken MOZELL inneholder (blant annet) druesaft. Riktignok er det mange typer ikke-alkoholholdige drikker som inneholder druesaft uten at publikum derved får den oppfatning at de stammer fra vindistrikter, men disse produkter har ikke villedende navn. Det er kombinasjonen av navnet MOZELL og druesaft som lett kan gi publikum den oppfatning at produktet stammer fra Moseldalen. Det må etter dette være klart at det registrerte merket strider mot varemerkeloven §14 første ledd nr. 2, idet det er villedende. Merket strider også mot loven §13, idet likheten med det geografiske navn Mosel gjør at merket MOZELL mangler et tilstrekkelig særpreg. Det har heller ikke blitt brukt så lenge at man kan si at MOZELL har fått distinktivitet ved innarbeidelse i relasjon til §13. Figurmerket, flaske-etiketten, strider mot varemerkeloven §36, og det henvises til byrettens bemerkninger om at figurmerket som helhet er villedende, idet bildet støtter opp om de forestillinger som ordet MOZELL gir. Under henvisning til fremstillingen ovenfor hevdes at Deutscher Weinfonds har opptrådt så aktivt som man kan forlange, og ikke kan bebreides noen passivitet. For øvrig har Ringnes brukt merket i relativt kort tid, og kan, for så vidt gjelder det registrerte ordmerket, ikke påberope seg en eventuell bruk fra tiden før 18. juni 1986 da søknaden om registrering ble innsendt. Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten og skal bemerke: Det registrerte merket, ordmerket MOZELL Spørsmålet er om registreringen av merket strider mot varemerkeloven §14 første ledd nr. 2 fordi merket er villedende, eller mot §13 første ledd fordi merket ikke har tilstrekkelig særpreg eller distinktivitet. Lagmannsretten finner at registreringen ikke er i strid med disse bestemmelser. Det vises til partenes anførsler ovenfor om de argumenter som kan gjøres gjeldende for og imot. Etter lagmannsrettens syn adskiller ordet MOZELL seg i tilstrekkelig grad fra Mosel til at det ikke kan anses villedende. Skrivemåten for MOZELL og Mosel er forskjellig ved at MOZELL har Z og LL i motsetning til Mosel, og uttalen er også forskjellig, ved trykk på siste stavelse i MOZELL og første stavelse i Mosel. At man på fransk og engelsk skriver navnet på elven og distriktet Moselle, og uttaler det med trykk på siste stavelse, kan i seg selv ikke tillegges avgjørende betydning. Som nevnt av ankemotparten, kan det være noe vekslende kunnskap blant folk/konsumenter om bokstaveringen av tyske navn. Det kan tenkes å være en del mennesker som tror at z er en typisk bokstav i tyske ord, og at MOZELL er et tysk stedsnavn og for eksempel betegner en dal eller en innsjø - de kan ha hørt om Mosel, men husker ikke stavemåten - og så forveksles MOZELL med Mosel. En slik forvekslingsmulighet kan man vel ikke se helt bort fra, men retten mener at forvekslingsfaren er så fjern at merket MOZELL ikke kan sies å være villedende. Det kan anføres at MOZELL - som betegnelse på noen av produktene i vareklasse 32, for eksempel mineralvann/fruktdrikk - kan skape assosiasjoner som kan lede tanken hen på produkter fra Moseldistriktet. Det kan imidlertid ikke sees at eventuelle assosiasjoner av denne art kan føre til at det foreligger noen villedelse etter varemerkeloven §14. MOZELL vil likevel fremtre som et norsk mineralvann. Lagmannsretten kan således ikke være enig i byrettens konklusjon når den er kommet til at ordmerket er villedende fordi det er egnet til å gi publikum forestilling om at varen har en opprinnelsesmessig tilknytning til Moseldistriktet på en eller annen måte. Lagmannsretten finner videre at ordmerket MOZELL har et tilstrekkelig særpreg i sammenligning med Mosel, og således ikke strider mot varemerkeloven §13 første ledd. Man viser til argumentene ovenfor om hvorfor merket ikke er villedende, idet tilsvarende argumentasjon er aktuell i forhold til kravet om særpreg. Da merket finnes å ha tilstrekkelig særpreg, blir spørsmålet om innarbeidelse ikke nødvendig å ta stilling til. Retten har forøvrig også lagt en viss vekt på at merket MOZELL er registrert for varer i klasse 32, mens alkoholholdige viner, som Mosel-viner, registreres i klasse 33. Figurmerket, flaske-etiketten Flaskeetiketten består av ordet MOZELL skrevet med spesiell skrift, samt et landskapsbilde og annen tekst. Her foreligger ikke registrering, men det materiellrettslige spørsmål er - som når det gjelder det registrerte merkes forhold til varemerkeloven §14 - hvorvidt bruken av varekjennetegnet/ figurmerket er villedende. Lagmannsretten er enig med den ankende part i at utgangspunktet for bedømmelsen må være det figurmerke som nå brukes, siden årsskiftet 1991-92. Dette forestiller et vann/en innsjø, eventuelt en fjord, med fjell i bakgrunnen, bebyggelse i forgrunnen og trær og skogkledde åser på sidene av vannet. Landskapet kan godt representere et norsk landskap, men neppe et landskap som er typisk norsk. Det virker nokså nøytralt og kan være fra en lang rekke land, inkludert blant annet Norge og Tyskland. Selv når det brukes sammen med ordet MOZELL, som står på etiketten, kan landskapsbildet neppe sies å gi noen slik ytterligere assosiasjon om opprinnelsesland at figurmerket blir villedende. Retten kommer således til samme konklusjon for figurmerket som for ordmerket. Lagmannsretten bemerker at selv om det er tale om to forskjellige produkter, henholdsvis druevin (fra Mosel) og alkoholfri cider (12 % druesaft og 8 % eplesaft), kan det spørres om ikke navnet MOZELL nettopp i kombinasjon med et produkt som inneholder noe druesaft, kan tenkes å ha en noe villedende virkning på publikum i visse tilfelle. Lagmannsretten anser imidlertid risikoen for dette for å være svært liten. Man legger vekt på at cider og vin omsettes gjennom forskjellige omsetningsledd, for eksempel dagligvarehandel og vinmonopol, og at varen MOZELL, ved sin emballasje (plastflasker) adskiller seg betydelig fra viner. Lagmannsretten kan etter dette ikke finne at figurmerket strider mot bestemmelsene om villedende varekjennetegn i varemerkeloven §36. Man kunne avslutningsvis spørre om det er noen mulighet for at publikum kan forledes til å tro at iallfall den alkoholfrie cideren, eller druesaften i den, stammer fra Moseldistriktet. Retten anser imidlertid denne fare for å være så liten at den ikke kan tillegges betydning i saken. Etter dette blir påstanden fra Ringnes as å ta til følge. Saken har på vesentlige punkter frembudt slik tvil at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for byrett eller lagmannsrett, jf tvistemålsloven §172 annet ledd og §180 annet ledd. Dommen er enstemmig. Slutning: 1. Ringnes as frifinnes. 2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, verken for byretten eller for lagmannsretten. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
