Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Saken gjelder spørsmålet om Torill Prøysmo har et tilbakesøkningskrav mot Nittedal kommune som følge av innbetaling av ektefellen, Per Skridens restskatt. Prøysmo og Skriden, som inngikk ekteskap i 1978, ble separert 2. november 1987 og skilt 11. september 1990. Det er i ekteskapet to barn, som hun har omsorgen for. På grunnlag av skjønnsmessig ligning av Skriden ble det holdt utpantingsforretninger 10. mars 1988 for restskatt kr 178736 for inntektsåret 1986, og 9. november 1988 for restskatt kr 256322 for 1987. Utlegg i ektefellenes felles bolig, Tumyrveien 3 C i Nittedal, ble tinglyst 15. mars 1988 og 11. november 1988. Gjelden ble ikke betalt, og kommunekassereren i Nittedal begjærte tvangsauksjon 9. desember 1988. I forståelse med ektefellenes advokater og panthaverne ble eiendommen solgt underhånden av A.S. Sparebankenes Eiendomskontor. Den 25. april 1989 fikk Prøysmo oppgjør for salget med kr 143348 etter at pantegjelden var dekket. Ved stevning av 10. juni 1991 til Nedre Romerike herredsrett reiste Prøysmo sak mot kommunen med krav om tilbakebetaling, idet hun gjorde gjeldende at hun eide halvparten av eiendommen og ikke heftet for Skridens skattegjeld. Kommunen gjorde på sin side gjeldende at Skriden var eneeier av eiendommen, og at Prøysmo i medhold av skattebetalingsloven §37 nr. 1 heftet solidarisk med mannen for restskatten. Nedre Romerike herredsrett avsa 16. desember 1991 dom med slik domsslutning: 1. Nittedal kommune betaler innen 14 - fjorten - dager til Torill Prøysmo kr 71496,- - kronersyttientusenfirehundreognittiseks 00/100 - med tillegg av 18 % rente p.a. regnet fra 25. april 89 til betaling skjer. 2. Hver av partene bærer sine saksomkostninger. Det fremgår av domsgrunnene at herredsretten fant at halvparten av eiendommen var Prøysmos andel av felleseiet, men at hun for 1986 skulle lignes under ett med ektefellen i medhold av skatteloven §16. Skatten var ikke krevet fordelt etter §16, niende ledd, og Prøysmo måtte anses å hefte for mannens skattegjeld med sin andel av eiendommen. For 1987 la herredsretten til grunn at Prøysmo som følge av separasjonen skulle lignes særskilt, jf skatteloven §16 tredje ledd, og at kommunen måtte anses erstatningsansvarlig på objektivt grunnlag for uriktig innbetalt beløp. Torill Prøysmo har i rett tid påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett og har nedlagt slik påstand: Prinsipalt: 1. Nittedal kommune betaler innen 14 dager til Torill Prøysmo kr 307644,- med tillegg av 18 % rente p a regnet fra 25. april 1989 til betaling skjer. Subsidiært: 2. Nittedal kommune betaler innen 14 dager til Torill Prøysmo kr 140722,- med tillegg av 18 % rente p a regnet fra 25. april 1989 til betaling skjer. I begge tilfeller: 3. Nittedal kommune dømmes til å betale til Torill Prøysmo saksomkostninger for herredsretten og for lagmannsretten. Nittedal kommune har inngitt anketilsvar med aksessorisk motanke og har nedlagt slik påstand: 1. Nittedal kommune v/ordføreren frifinnes. 2. Torill Prøysmo dømmes til å betale sakens omkostninger for herredsrett og lagmannsrett. Ankeforhandling ble holdt 10. juni 1993. Den ankende part ga forklaring, og to vitner ble avhørt. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken. Saken står for lagmannsretten i en annen stilling enn for herredsretten. Kommunen har under ankeforhandlingen erkjent at slik saken nå er opplyst, er utpantingsforretningene og oppgjøret med Prøysmo foretatt på feil grunnlag. Kommunen erkjenner nå at Prøysmo eiet en halvpart av eiendommen, og at det ville ha vært riktig å ligne ektefellene særskilt for 1986 og 1987. Det var derfor ikke hjemmel for å gjøre henne ansvarlig for mannens skattegjeld. Partene har pekt på at det ikke var grunnlag for å ligne ektefellene under ett for nettoinntekten av prosentlignet bolig, idet gjeldsrentene som etter skatteloven §16 fjerde ledd, tredje punktum skal fradras i kapitalinntektene, var større enn disse. Den ankende part, Torill Prøysmos anførsler kan sammenfattes slik: Kommunen har erstatningsansvar etter skadeserstatningsloven §2-1 nr. 2, idet kommunekassereren som skatteoppkrever, har utvist uaktsomhet. Man har oversett at skatteloven §16 fjerde ledd, tredje punktum medfører at ektefellene kan lignes særskilt fordi gjeldsrentene oversteg kapitalinntektene. Man unnlot å ta hensyn til at også Prøysmo var hjemmelshaver til eiendommen, noe som fremgikk av hjemmelsanmerkning på utpantingsforretningen. Man unnlot å ta hensyn til at ligningskontoret på Skridens selvangivelse for 1986 ved tegnet 1 har markert at inntekten kan lignes særskilt, noe som også fremgikk av ligningskontorets klasseansettelser for ektefellene i skattelistene, som kommunekassereren hadde fått oversendt. Kommunen svarer også for anonyme kumulative feil som er begått. Kommunen er videre erstatningsansvarlig på objektivt grunnlag for tap påført ved ulovhjemlet utpanting. Tilbakebetalingskravet gjøres videre gjeldende med grunnlag i reglene om condictio indebiti. Kommunekassereren er profesjonell skatteoppkrever, mens Prøysmo er en skatteyter uten ekspertise. Kommunen har begått en rekke feil og har bl.a. ved begjæring om tvangsauksjon utsatt Prøysmo for betalingspress, mens hun ikke er å bebreide. Hun reagerte da hun fikk mistanke om at oppgjøret var feil. Oppgjørshensynet har ingen betydning, og det foreligger full refusjonsplikt. Ankemotparten, Nittedal kommunes anførsler kan sammenfattes slik: Kommunen er ikke erstatningsansvarlig etter skadeserstatningsloven §2-1 for Prøysmos tap, idet det ikke er påvist at noen i kommunens tjeneste har utvist erstatningsbetingende uaktsomhet. Kommunen hefter bare for feil kommunekassereren har begått som skatteoppkrever, ikke for feil som måtte være begått av ligningsmyndighetene, jf skattebetalingsloven §48 nr. 2. Kommunekassereren har begrenset kompetanse når det gjelder ligningsansettelsen, og kan ikke bebreides for at Prøysmo ble holdt ansvarlig for mannens restskatt. Skriden ble lignet skjønnsmessig fordi han unnlot å inngi selvangivelse, og kommunekassereren hadde ingen plikt til å foreta nærmere undersøkelser for å klarlegge forholdene. Det foreligger ingen anonyme feil som kommunen svarer for. At Prøysmo ikke ble saksøkt som hjemmelshaver ved utpantingene og begjæringen om tvangsauksjon, er uten betydning idet plikten til å forkynne påkrav ikke gjelder ved utpanting for skatt, jf den tidligere tvangsfullbyrdelsesloven av 1915 §103 nr. 1. Kommunen har ikke ansvar for feil som er begått i oppgjør etter et eiendomssalg foretatt i forbindelse med privat skifte mellom separerte ektefeller. Det var deres advokater som ba om samtykke til å selge eiendommen underhånden, og kommunekassereren hadde grunn til å regne med at skatteoppgjøret ble vurdert og godtatt av advokatene. Utpantingsforretningene ble ikke påklaget. Kommunen er ikke erstatningsansvarlig på objektivt grunnlag, selv om det har foreligget ulovhjemlet utpanting. Forvaltningsloven får ikke anvendelse, jf skattebetalingsloven §58. Subsidiært anføres at en mulig tilbakebetaling vil påføre kommunen tap, idet utpantingsforretningene ble slettet i forbindelse med oppgjøret, samtidig som dårligere prioritert bidragsgjeld ble dekket fullt ut. Tapet må fratrekkes i et mulig erstatningsbeløp. Det er ikke grunnlag for tilbakebetalingskrav etter reglene om condictio indebiti. Oppgjørshensynet veier tungt, idet det har gått 19 måneder fra beløpet ble betalt til krav om tilbakebetaling ble fremsatt. Prøysmos passivitet etter at hun ble klar over feilen, må videre tillegges vekt. Hun må på et tidlig tidspunkt ha blitt kjent med feilen. Det erkjennes at hun har krav på refusjon av hele beløpet dersom vilkårene for tilbakesøkning etter reglene om condictio indebiti foreligger. Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten. Om utpantingene og Prøysmos oppgjør med kommunekassereren etter eiendomssalget bemerkes at det ble bygget på feil grunnlag, jf fremstillingen ovenfor. Det er på det rene at Prøysmo som følge av disse feil, har betalt kr 307644 for meget i skatt for 1986 og 1987. Lagmannsretten er kommet til at tilbakesøkningskravet kan gjøres gjeldende etter reglene om condictio indebiti. Retten finner ikke at det kan rettes bebreidelser mot Prøysmo når det gjelder utpantingene. Hun var sammen med mannen hjemmelshaver til eiendommen, og det var således en feil at hun ikke sto oppført som saksøkt i forbindelse med utpantingsforretningene og kommunekassererens begjæring om tvangsauksjon 9. desember 1988. Det er usikkert når hun fikk kjennskap til disse, idet hun etter det opplyste hadde liten kontakt med Skriden. Lagmannsretten legger til grunn hennes forklaring om at hun ved mottakelsen av oppgjøret 25. april 1989 gikk ut fra at dette var korrekt. Salget av eiendommen var da gjennomført. Retten kan ikke se at det forhold at hun hadde engasjert advokat i forbindelse med skifteoppgjøret med mannen, kan tale mot henne. Det dreier seg om kompliserte regler for ektefellebeskatning, og lagmannsretten legger til grunn at hun først på et senere tidspunkt fikk mistanke om at skatteoppgjøret var feil. Forholdet ble da tatt opp i et brev av 27. november 1990 fra advokat Kjos-Hanssen til kommunekassereren. Et moment som kan tale til fordel for betalingsmottakeren, er oppgjørshensynet, særlig fordi kravet om tilbakebetaling først ble fremsatt 19 måneder etter at oppgjøret ble foretatt. Etter lagmannsrettens oppfatning kan oppgjørshensynet ikke tillegges særlig vekt her hvor det er begått feil ved oppkreving av skatt til det offentlige. Slike feil bør som utgangspunkt rettes opp når de går ut over en ukyndig privatperson som denne skatteyter. Særlig må dette gjelder når det fra det offentliges side foreligger feilaktige beregninger og press mot skatteyteren for å få betaling. Det vises til Kru"ger, Pengekrav, [[Rt-1987-315]], hvor det heter at "ved oppkreving av skatter og avgifter til fordel for det offentlige, må hovedregelen i dag sies å være at det foreligger full og uavkortet refusjonsplikt. Det offentlige representerer i praksis ikke noe stort behov for at vitterlig feilaktige oppgjør skal være endelige, medmindre betaleren i utpreget grad har seg selv å takke for at feilen ble begått." Lagmannsretten slutter seg til denne uttalelse og bemerker at Prøysmos selvangivelser for de angjeldende år ikke kan ses å inneholde noe som skulle gi opphav til de feil som er begått. Det fremgår således av hennes selvangivelse for 1987 at hun var separert. Det forelå opplysninger ved ligningskontoret og ved ektefellenes klasseansettelser i skattelistene som var sendt kommunekassereren. Sett i sammenheng tilsa dette materiale at det ikke uten videre var gitt at Prøysmo kunne holdes ansvarlig for mannens skattegjeld. At hun sammen med ektefellen var hjemmelshaver til eiendommen, fremgikk av grunnboken og en hjemmelsanmerkning på utpantingsforretningen av 9. november 1988. Skattebetalingsloven §48 nr. 2 løser ikke spørsmålet om kommunens ansvar i denne forbindelse, jf [[Rt-1987-199]] (202), men etter lagmannsrettens syn, er det meget som taler for at det kan rettes bebreidelser mot kommunekassereren for at man ikke søkte forholdet klarlagt før utpantingene ble foretatt. Størrelsen av tilbakesøkningskravet, kr 307644, er ikke bestridt. Kommunen har heller ikke bestridt at Prøysmo har krav på morarente med 18 % p.a. fra det tidspunkt da den uriktige betaling fant sted, 25. april 1989. Den ankende parts påstand blir etter dette å ta til følge. Det er ikke nødvendig å ta stilling til spørsmålet om kommunen er erstatningsansvarlig på subjektivt eller objektivt grunnlag. Den ankende part tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten, i hovedanken etter tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §172 første ledd og i motanken etter §180 første ledd. Hun tilkjennes videre saksomkostninger for byretten etter hovedregelen i tvistemålsloven §172 første ledd. Det bemerkes at lagmannsretten ikke finner grunn til å anvende unntaksbestemmelsen i §172 annet ledd. Omkostningene for lagmannsretten fastsettes under ett for hoved- og motanken, idet motanken ikke har gitt grunnlag for nevneverdig merarbeid. I samsvar med omkostningsoppgaven settes beløpet til kr 40979, hvorav kr 11250 for ankegebyr og kr 2729 for utdrag. For herredsretten settes omkostningene i samsvar med oppgaven til kr 42520, hvorav kr 2520 for utlegg. Samlet beløp utgjør kr 83499. Dommen er enstemmig. Slutning: 1. Nittedal kommune betaler 307644 - trehundreogsyvtusensekshundreogførtifire - kroner til Torill Prøysmo med tillegg av 18 - atten - prosent årlig rente fra 25. april 1989 til betaling skjer. 2. I saksomkostninger for lagmannsretten og byretten betaler Nittedal kommune 83499 - åttitretusenfirehundreognittinikroner - til Torill Prøysmo. 3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
