Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Kjæremålet gjelder Oslo namsretts kjennelse av 16 februar 1994 med slutning: 1. Begjæring om midlertidig forføyning av 31. januar 1994 tas ikke til følge. 2. A betaler til Staten v/ Justisdepartementet kr 14000,- kronerfjortentusen - i saksomkostninger innen 14 -fjorten - dager etter forkynnelsen av denne kjennelse. A kom fra Pakistan til Norge 1 mars 1992 og søkte asyl 13 april 1992. Utlendingsdirektoratets avslag av 6 mai 1992 ble stadfestet av departmentet 12 august 1992. A inntok ukjent oppholdssted og anla ved stevning av 8 februar 1993 til Oslo byrett søksmål med krav om asyl og begjæring om midlertidig forføyning for opphold i Norge i påvente av rettskraftig avgjørelse. Begjæringen om midlertidig forføyning ble avslått 16 februar 1993. Sommeren 1993 oppga A sitt skjulested etter at han 27 juni 1993 hade giftet seg med en norsk borger. Han søkte så 22 juli 1993 oppholdstillatelse til familiegjenforening. Utlendingsdirektoratet avslo søknaden 8 oktober 1993. Direktoratet la etter As tidligere opplysninger om ekteskap i hjemlandet til grunn at det foreligger bigami. Vedtaket ble stadfestet av departementet 18 januar 1994. A begjærte 31 januar 1994 utsatt iverksettelse og fremmet samtidig begjæring om midlertidig forføyning. Utsatt iverksetting er ikke innvilget. Om sakens bakgrunn vises for øvrig til namsrettens kjennelse. A har i rett tid erklært kjæremål. Staten har tatt til motmæle. A har for lagmannsretten i hovedsak anført: Det foreligger forføyningskrav. Departementets vedtak bygger på uriktig faktum, idet A ikke er gift i hjemlandet. Det foreligger saksbehandlingsfeil. Departementet har unnlatt å verifisere saken ved ambassaden i Pakistan, og denne feil har påvirket avgjørelsen. Vedtaket er derfor ugyldig. Videre foreligger sikringsgrunn. Ved uttransportering blir samlivet avbrutt, ektefellen kan ikke følge A til Pakistan. Hans økonomi er svak, og han må regne med selv å prosedere asylsaken når den kommer opp. Han frykter hevnaksjoner i hjemlandet. Det er nedlagt slik påstand: 1. Begjæringen om midlertidig forføyning tas til følge. 2. Staten v/ Justisdepartementet betaler A saksomkostninger. Staten v/ Justisdepartementet gjør gjeldende at den rett til oppholdstillatelse som blir ektefelle av norsk borger til del, er betinget av at utlendingen ikke allerede er gift. A har ved fem ulike anledninger selv opplyst til norske myndigheter at han er gift i Pakistan. Han har ikke senere gitt noen rimelig forklaring om eventuelle grunner til at han da fremla uriktige opplysninger. Senest ble han eksaminert om dette i namsretten. Saksbehandlingsfeil foreligger ikke. Departementet hadde tilstrekkelig grunnlag for avgjørelse av saken uten verifisering. En eventuell verifisering ville hatt begrenset verdi. I spørsmålet om sikringsgrunn henholder Staten seg til anførslene for namsretten, kjennelsen side 7. Staten har nedlagt slik påstand: Namsrettens kjennelse stadfestes, og staten v/ Justisdepartementet tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten. Lagmannsretten er kommet til samme resultat som namsretten og tiltrer namsrettens begrunnelse. Etter de opplysninger A selv har fremlagt om sitt ekteskap i Pakistan, legger lagmannsretten som namsretten til grunn at han på forhånd var gift da han i trossamfunnet World Islamic Mission Norway inngikk ekteskap med en norsk kvinne. Det foreligger etter norsk rett intet gyldig ekteskap i Norge, jf ekteskapsloven §4, og da heller ikke noe familieforhold som gir grunnlag for oppholdstillatelse i medhold av utlendingsloven §9, jf forskriftene §22 første ledd og §23a). Det er etter dette ikke nødvendig for kjæremålsretten å ta stilling til As anførsel om feil i saksbehandlingen. Eventuelle feil her kan ikke ha virket inn på avgjørelsen, når denne - og etter lagmannsrettens oppfatning med rette - er bygget på at A har gjort seg skyldig i bigami. Retten finner ikke forføyningsgrunn sannsynliggjort, og det foreligger ikke etter de anførte sikringsgrunner slik fare ved opphold at forføyning kan besluttes selv om slik grunn ikke er sannsynliggjort, tvangsfullbyrdelsesloven §15-6 annet ledd. Namsrettens kjennelse stadfestes. Kjæremålet har ikke ført frem. Staten bør tilkjennes dekning av saksomkostninger for lagmannsretten, jf tvistemålsloven §180 første ledd. Beløpet settes skjønnsmessig til kr 2000,-. Kjennelsen er enstemmig. Slutning: 1. Namsrettens kjennelse stadfestes. 2. Til dekning av saksomkostninger for lagmannsrett betaler A til Staten v/ Justisdepartementet 2000 -totusen- kroner innen to uker fra forkynnelsen av denne kjennelse. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
