LE-1994-757
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1994-04-22 |
| Publisert: | LE-1994-00757 |
| Stikkord: | Midlertidig forføyning |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | - Oslo namsrett Nr. D-358-94 (førsteinstans) - Eidsivating lagmannsrett LE-1994-00757 K - Anket til Høyesterett - Kjæremålet forkastet, se Høyesterett HR-1994-00350K . |
| Parter: | Den kjærende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Einar Langseth v/advokatfullmektig Trygve Tveter, Oslo). Kjæremotpart: Staten v/Justisdepartementet (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/ advokat Steinar Mageli, Oslo). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Lars-Jonas Nygard, formann 2. Lagdommer Mary-Ann Hedlund 3. Lagdommer Nina Frisak |
| Lovhenvisninger: | Utlendingsloven (1988) §9, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §15-2, §15-6, Tvistemålsloven (1915) §180, Ekteskapsloven (1991) §4 |
Kjæremålet gjelder Oslo namsretts kjennelse av 16 februar 1994 med slutning:
1. Begjæring om midlertidig forføyning av 31. januar 1994 tas ikke til følge.
2. A betaler til Staten v/ Justisdepartementet kr 14000,- kronerfjortentusen - i saksomkostninger innen 14 -fjorten - dager etter forkynnelsen av denne kjennelse.
A kom fra Pakistan til Norge 1 mars 1992 og søkte asyl 13 april 1992. Utlendingsdirektoratets avslag av 6 mai 1992 ble stadfestet av departmentet 12 august 1992. A inntok ukjent oppholdssted og anla ved stevning av 8 februar 1993 til Oslo byrett søksmål med krav om asyl og begjæring om midlertidig forføyning for opphold i Norge i påvente av rettskraftig avgjørelse. Begjæringen om midlertidig forføyning ble avslått 16 februar 1993. Sommeren 1993 oppga A sitt skjulested etter at han 27 juni 1993 hade giftet seg med en norsk borger. Han søkte så 22 juli 1993 oppholdstillatelse til familiegjenforening.
Utlendingsdirektoratet avslo søknaden 8 oktober 1993. Direktoratet la etter As tidligere opplysninger om ekteskap i hjemlandet til grunn at det foreligger bigami. Vedtaket ble stadfestet av departementet 18 januar 1994. A begjærte 31 januar 1994 utsatt iverksettelse og fremmet samtidig begjæring om midlertidig forføyning. Utsatt iverksetting er ikke innvilget. Om sakens bakgrunn vises for øvrig til namsrettens kjennelse.
A har i rett tid erklært kjæremål. Staten har tatt til motmæle.
A har for lagmannsretten i hovedsak anført: Det foreligger forføyningskrav. Departementets vedtak bygger på uriktig faktum, idet A ikke er gift i hjemlandet. Det foreligger saksbehandlingsfeil. Departementet har unnlatt å verifisere saken ved ambassaden i Pakistan, og denne feil har påvirket avgjørelsen. Vedtaket er derfor ugyldig. Videre foreligger sikringsgrunn. Ved uttransportering blir samlivet avbrutt, ektefellen kan ikke følge A til Pakistan. Hans økonomi er svak, og han må regne med selv å prosedere asylsaken når den kommer opp. Han frykter hevnaksjoner i hjemlandet. Det er nedlagt slik påstand:
1. Begjæringen om midlertidig forføyning tas til følge.
2. Staten v/ Justisdepartementet betaler A saksomkostninger.
Staten v/ Justisdepartementet gjør gjeldende at den rett til oppholdstillatelse som blir ektefelle av norsk borger til del, er betinget av at utlendingen ikke allerede er gift. A har ved fem ulike anledninger selv opplyst til norske myndigheter at han er gift i Pakistan. Han har ikke senere gitt noen rimelig forklaring om eventuelle grunner til at han da fremla uriktige opplysninger. Senest ble han eksaminert om dette i namsretten. Saksbehandlingsfeil foreligger ikke. Departementet hadde tilstrekkelig grunnlag for avgjørelse av saken uten verifisering. En eventuell verifisering ville hatt begrenset verdi. I spørsmålet om sikringsgrunn henholder Staten seg til anførslene for namsretten, kjennelsen side 7. Staten har nedlagt slik påstand:
Namsrettens kjennelse stadfestes, og staten v/ Justisdepartementet tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som namsretten og tiltrer namsrettens begrunnelse. Etter de opplysninger A selv har fremlagt om sitt ekteskap i Pakistan, legger lagmannsretten som namsretten til grunn at han på forhånd var gift da han i trossamfunnet World Islamic Mission Norway inngikk ekteskap med en norsk kvinne. Det foreligger etter norsk rett intet gyldig ekteskap i Norge, jf ekteskapsloven §4, og da heller ikke noe familieforhold som gir grunnlag for oppholdstillatelse i medhold av utlendingsloven §9, jf forskriftene §22 første ledd og §23a).
Det er etter dette ikke nødvendig for kjæremålsretten å ta stilling til As anførsel om feil i saksbehandlingen. Eventuelle feil her kan ikke ha virket inn på avgjørelsen, når denne - og etter lagmannsrettens oppfatning med rette - er bygget på at A har gjort seg skyldig i bigami.
Retten finner ikke forføyningsgrunn sannsynliggjort, og det foreligger ikke etter de anførte sikringsgrunner slik fare ved opphold at forføyning kan besluttes selv om slik grunn ikke er sannsynliggjort, tvangsfullbyrdelsesloven §15-6 annet ledd.
Namsrettens kjennelse stadfestes.
Kjæremålet har ikke ført frem. Staten bør tilkjennes dekning av saksomkostninger for lagmannsretten, jf tvistemålsloven §180 første ledd. Beløpet settes skjønnsmessig til kr 2000,-.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Namsrettens kjennelse stadfestes.
2. Til dekning av saksomkostninger for lagmannsrett betaler A til Staten v/ Justisdepartementet 2000 -totusen- kroner innen to uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.