Rediger Lagmannsretter: LF-1997-1081

Fritekst:

Saken gjelder bruk av tvangsbot ved tvangsfullbyrdelse av samværsrett etter barneloven §48 og tvangsfullbyrdelsesloven §13-14 første ledd. A og B er skilt, og har sammen datteren C, født xx.xx.1990. Ved separasjonen ble det avtalt at C skulle bo hos mor, og at far skulle ha vanlig samvær. Den 21. august 1997 fremsatte B begjæring om tvangsfullføring av samværsrett. Etter forutgående muntlig forhandling hvor bl a tre vitner ble avhørt, avsa Trondheim namsrett den 19. november 1997 kjennelse med slik slutning: "1. A ilegges en tvangsmulkt med kr 2000,- hver gang hun nekter B samvær med datteren C født xx.xx.1990 i h.t. rettsforlik inngått for Trondheim byrett 26. januar 1994. 2. I saksomkostninger betaler A kr 15005,- til B v/advokat John Kr. Rismark innen 2 - to - uker." Namsretten har to ganger tidligere ilagt A tvangsmulkt for samværsnekt, hhv i februar 1995 for ett år, samt i februar 1996, for ett år. I november 1995 hadde namsretten avslått begjæring fra B om tvangsmulkt da begjæringen refererte seg til antesipert mislighold. A har i rett til påkjært kjennelsen. B har tatt til motmæle. A reiste 14. oktober 1997 endringssak ved Trondheim byrett som oppnevnte to sakkyndige. Forberedende dommer i lagmannsretten tok på denne bakgrunn initiativ for om mulig å få til en midlertidig avtale om samværsrett. Prosessfullmektigene sa seg innforstått med dette, og det var enighet om å avvente videre behandling for lagmannsretten. Ved prosesskrift av 5. mai 1998 meddelte imidlertid advokat Rismark på vegne av B at påstanden i tilsvaret ble opprettholdt. Det er etter dette ikke kommet uttalelse fra advokat Ekker innen gitt frist. A har i det vesentlige anført: Namsrettens avgjørelse er feil, både mht bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Det foreligger en umulighetssituasjon. A har hele tiden lojalt søkt å motivere datteren til å besøke sin far. I rapporten fra BUP fremgår det at C har problemer, og hun har uttalt at det ikke er trivelig å være hos far. Cs fastlege har gjort rede for at C har alvorlige problemer, og er i en presset psykisk situasjon, med inkontinens, aggresjon og spisevegring som symptomer. Dette viser seg etter besøk hos far. Det har ikke vært samvær mellom far og datter siden juni 1997. Datteren nekter konsekvent samvær. Grunnene til Cs problemer er uavklarte. Det er imidlertid ikke faglig grunnlag for å tilbakeføre disse til As negative holdninger. Situasjonen er svært vanskelig, og det foreligger således en umulighetssituasjon, jf [[Rt-1997-1261]]. Det er i avgjørelsen i [[Rt-1970-703]] fastslått at det foreligger en umulighetssituasjon dersom samværsretten påfører barnet psykisk skade. Det vises videre til at A 14. oktober 1997 har tatt ut stevning med krav om endring av rettsforliket. Psykiater Michael Setsaas er konsultert etter henvisning fra fastlegen. Det kreves muntlig forhandling med bevisførsel for lagmannsretten, da saken har prinsipiell karakter. I senere prosesskrift har A fastholdt at situasjonen synes fastlåst, og at det vil være svært uheldig for datteren at samvær gjennomføres slik situasjonen har utviklet seg. A har nedlagt slik påstand: "1. A frifinnes. 2. B tilpliktes å betale A saksomkostninger for såvel namsrett som lagmannsrett." B har i det vesentlige anført: Namsrettens bevisbedømmelse og rettsanvendelse er korrekt. A har siden 1992 enestyrt datterens rett til samvær, og uttrykt motvilje mot den oppnevnte sakkyndige. Hun nektet samvær fullstendig i 1994 til tross for rettsforlik. Hun er to ganger blitt ilagt tvangsmulkt for samværsnekt, og har deretter hindret gjennomføringen frem til sommeren 1997, da hun nektet samvær helt. A har neglisjert tilrådinger fra sakkyndige, herunder også det opplegg som ble lagt av barneverntjenesten. Konsulent Finserås har opplyst at A har uttalt at hun ikke ønsker samvær. Problemet for gjennomføring av samvær ligger hos barnets mor, og B har tiltrådt namsrettens vurdering av bevisene og de rettslige spørsmål. På bakgrunn av uttalelse fra de sakkyndige avgitt til Trondheim byrett 21. april 1998 har B vist til at også de nå oppnevnte sakkyndige er av den oppfatning at A involverer barnet i konflikten. B har nedlagt slik påstand: "1. Trondheim namsretts kjennelse stadfestes. 2. B tilkjennes saksomkostninger." Lagmannsretten skal bemerke: A har krevd muntlig forhandling. På bakgrunn av den nettopp avgitte rapporten fra de sakkyndige finnes ikke dette nødvendig. Etter barneloven §48 kan tvangskraftig avgjørelse om samværsrett søkes fullbyrdet ved ileggelse av tvangsbot etter reglene i tvangsfullbyrdelsesloven §13-14. Rettsforliket av 26. januar 1994 gir nødvendig tvangsgrunnlag. Det sentrale spørsmål for lagmannsretten er om det foreligger en slik situasjon at A er avskåret fra å oppfylle sine forpliktelser etter rettsforliket. Det vises i så måte til [[Rt-1997-1261]]. Etter at namsretten fattet sin avgjørelse er saken blitt ytterlige og grundig opplyst gjennom de sakkyndiges arbeid, jf rapport fra klinisk psykolog Ragnhild Onsøien og psykiater Andreas Hamnes av 21. april 1998. Etter lagmannsrettens oppfatning bekrefter denne rapporten i stor grad inntrykket fra en rekke tidligere utredninger, at det er på grunn av mors eget forhold at samværene mellom far og datter er vanskelige å gjennomføre. Det heter i så måte i de sakkyndiges rapport mht spørsmålet om samvær er det beste for barnet, jf rapporten side 17: "Etter de sakkyndiges vurdering er dette spørsmålet i denne saken spesielt vanskelig. Om vi vurderer C og far isolert er det ikke tvil om at samvær imellom de ville vært utviklende for C og til glede for far. Hadde moren vært av samme oppfatning ville det ikke vært noen hindringer for samværene. ...... De sakkyndige opplever at denne moren ikke vil bli fornøyd før noen er enig med henne. Hun har i de årene som har gått og konflikten har vedvart, ikke vist evne til å motta råd og synspunkter som har omhandlet at hun kan gjøre ting annerledes. Hennes reaksjonsmønster har vært at far skal gjøre det annerledes, hadde bare han vært fleksibel o l. Det forbausende er at hennes strategier har "lykkes" i en viss grad, ved vedvarende bruk av rettsapparatet og stadig aktivering av ulike faginstanser for å undersøke barnet." Lagmannsretten finner det sannsynliggjort at manglende gjennomføring av samværet bunner i mors eget forhold, ved hennes manglende medvirkning slik at samvær har kunnet gjennomføres, jf kravet til aktiv og lojal medvirkning slik det uttales i [[Rt-1988-708]]. Det har også vist seg at samvær tidligere har latt seg gjennomføre når tvangsbot har blitt ilagt. Det kan være grunn til å stille spørsmål om hvilken belastning et tvangsgjennomført samvær vil kunne bli for barnet. C er imidlertid beskrevet som et sunt og robust barn, til tross for de konflikter hun har levd med. Det vises også til at det vil være en belastning for henne uansett om samvær gjennomføres eller ikke, jf de sakkyndiges bemerkninger i rapportens side 18. Etter dette stadfestes namsrettens avgjørelse. Kjæremålet har vært forgjeves. B har krevd saksomkostninger for lagmannsretten. Kravet tas til følge, jf tvistemålsloven §180 første ledd. Omkostningsoppgave er ikke levert, og omkostningene fastsettes skjønnsmessig til 2.500 kroner. Kjennelsen er enstemmig. Slutning: 1. Namsrettens kjennelse stadfestes. 2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A til B 2.500 - totusenfemhundre - kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse. [[Kategori:Lagmannsretter]]

Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt